lørdag 6. desember 2014

Min fars dagbok

Fedre og sønner

"Min fars dagbok"
Jiro Taniguchi
Minuskel
280 sider
Karakter: 6

En svært europeisk japansk serieskaper

Den unge mannen Yoichi drar tilbake til hjembyen for å begrave sin far. Han har ikke besøkt byen eller familien på mange år, men blir likevel varmt mottatt av alle. Under likvaken fortelles det historier om den døde, og det går opp for Yoichi at han aldri hverken kjente eller forstod faren sin.

Jiro Taniguchi er en japansk serieskaper som har blitt adoptert av europeiske tegneserielesere (i 2011 fikk han til og med det franske kulturministeriets orden for kunst og kultur). Det skyldes mye den realistiske og dvelende "europeiske" stilen i historiefortellingen hans, som mangler den animerte overdrivelsen man finner hos for eksempel Yoshihiro Tatsumi (hans "Kikkeren" er tidligere utgitt på norsk av Minuskel), og som nærmest er å regne som et kjennetegn på japansk manga.

"Min fars dagbok" er mesterlig og stillferdig fortalt, og selv ikke hovedpersonens motstridende og kompliserte følelser for faren er vanskelige for leseren å ta del i. Dette er en klassiker, og vi skal være glade for at vi nå kan lese den på norsk.

Blondie - De første årene: 1930-1931

En blond start

"Blondie - De første årene: 1930-1931"
Chic Young
Egmont Comics Nordic
128 sider
Karakter: 4

For deg som vil ha bakgrunn for juleheftelesningen

Helt siden 1941 har du kunnet kjøpe den amerikanske avisstripeserien "Blondie" som julehefte. I år kan du også oppleve seriens fødsel. Serieskaper Chic Young (faren til dagens "Blondie"-tegner Dean Young) tegnet fra 1930 daglige striper om rikmannssønnen Dagobert som var forlovet med den mer "vanlige" Blondie – og forvirringene og konfliktene som fulgte.

I USA har det blitt vanlig å trykke opp klassiske avisstriper fra starten og midten av 1900-tallet (som "Knøttene", "Skippern" og "Snøfte Smith") på nytt i forseggjorte utgaver. Denne enkle boken er ikke i nærheten av å være en slik arkivutgave, men et par korte artikler setter serien i sammenheng. Ellers presenteres stripene i fornorsket utgave, mens søndagssidene (som vi kjenner fra juleheftene) blir beskrevet men ikke trykket i denne boken.

Heller enn å trykke to års striper kronologisk, ville et utvalg striper som viser seriens utvikling vært en bedre måte å bli gjenintrodusert til "Blondie". Det ville i alle fall vært interessant om flere av julehefte-favorittene fikk en slik behandling.

Dagens dont

Dagdriver med notisblokk

"Dagens dont"
Even Tømte & Xin Li
Elasmotherium forlag
40 sider
Karakter: 3

Som en ex.phil.-student etter en termos med kaffe

"Dagens Dont" er med sine førti sider og lommevennlige format som en liten pamflett å regne. Den består av fire anekdoteaktige historier, stort sett fortalt gjennom observasjoner eller samtaler over en kaffekopp. Even Tømte er frilansjournalist, og yrket har gått i arv til den bebrillede og behattede hovedpersonen, som intervjuer kunstnere, saksbehandlere og (fiktive?) kulturpersonligheter.

Språket i tegneserien kan være litt seigt, som om Tømte har lest alt for mange nobelpriskandidater på rappen ("De beveger seg i samfunnets ytterrand som bleke skygger på Platons hulevegg" sies det ved ett tilfelle). Selv om historiene åpenbart vil starte en samtale (om kunstneres kår, om NAV), har de ikke nok brodd til å bli noe annet enn anekdoter.

De sepafargede tegningene til Xin Li er enkle og tiltalende, men akkurat som med teksten er det noe litt puerilt over enkelte symboler (som når saksbehandleren blir til en hvalross).

Tømte og Li jobber for tiden med den engelskspråklige "Black Bay Blues", en tegneserie om musikk som virker både ambisiøs og lesverdig.

The Urban Legend sesong 1

En velment knyttneve

"The Urban Legend sesong 1"
Josef Yohannes
Gyldendal
256 sider
Karakter: 2

Superhelt med entusiastisk sjarm, hvor tegningene ødelegger

The Urban Legend er den første og eneste norske superhelttegneserien lagd i amerikansk stil. I serien følger vi en ung lærer som har sett seg lei på urettferdighet og kriminalitet, og som (naturligvis) trekker i spandex for å banke opp kjeltringer nattestid.

Etter en start preget av tunge klisjéer og liten egenart, får The Urban Legend ny energi når serieskaper Yohannes lar helten sin banke opp et utvalg kulturelle stereotyper. Kinesiske, japanske, meksikanske og hvite skurker får alle etter tur en dose uironisk (og til tider ganske corny) knyttneve.
Det uoriginale plottet kunne godt ha passert hadde det ikke vært for tegningene til den pseudonyme NewTasty. Tegneren bommer på etableringsbilder, slurver til tider utilgivelig med streken, og det er mer duckface-lepper her enn på Facebook. Kvinnene i serien er utelukkende fremstilt som lettkledd pynt, og NewTasty lar gjerne stive brystvorter stikke frem selv når kvinnene blir gjennomkjørt av sverd.

Og det er synd, for tegneserien The Urban Legend har masse pågangsmot og en klumsete sjarm. Det er en amatørtegneserie som prøver å selge seg som noe langt mer sofistikert og nyskapende enn den er. Men hei, jeg gleder meg likevel til superhelten drar til Norge i neste episode.

Drabant Vol. 2

Asfaltevangeliet


"Drabant Vol. 2"
Øyvind Holen & Mikael Noguchi
Cappelen Damm
Karakter: 5

Fra Groruddalen til Grünerløkka i røff oppvekstskildring

I "Drabant" ble vi kjent med Fredrik og Viktor, to tenåringer i Groruddalen som fant hverandre gjennom hip hop og graffiti. Når andre bind starter er vi på Grünerløkka året etter – i 1995. Dancemusikken dominerer utestedene, mens taggerne kjemper om å komme høyest opp på hustakene for å male.

Alle som vokste opp på 1990-tallet vil kjenne seg igjen i hvordan forfatter Øyvind Holen tar tiden (og taggermiljøet) på kornet. Men selv om "Drabant" er en oslobok, er følelsene, humoren og dramaene den beskriver universelle. Tegningene til Noguchi er fargerike men røffe, og han har en egen evne til både å skape minneverdige figurer og karikerte bytryner.

Der første bind var en stramt redigert skildring av et vennskap som oppstår og brytes, er historien i oppfølgeren mer oppstykket. Holen og Noguchi sprer figurene sine utover oslomiljøet, samtidig som de introduserer nye personer. Som bifigurer møter vi vektere fra Oslo sporveier, sleipe plateprodusenter og tvilsomme småkriminelle.

"Drabant" er allerede blant de beste norske ungdomsbøker i tegneserieform, det er bare å glede seg til bind tre.

Cowboy Henk

Surrealisme på belgisk

"Cowboy Henk"
Kamagurka & Herr Seele
No Comprendo Press
122 sider
Karakter: 5

Luis Buñuel møter Hergé på nachspielet til Pyton

Cowboy Henk er et unikt bekjentskap. Tenk at det er mulig å dra så mange dårlige vitser om hundebæsj og sex og likevel gi gi et noenlunde sofistikert inntrykk. Denne belgiske surrealistiske tegneserien debuterte i 1981, og gikk senere blant annet i det toneangivende amerikanske seriebladet RAW. Denne boken samler mye av det beste (og, får vi tro, noe av det rareste) av seriens ensidere.

Serien er kanskje sexfiksert og full av kroppsfunksjoner, men dette er ikke billig humor. Tvert om går de to serieskaperne veldig sjeldent minste motstands vei. Der serien serverer blødmer, gjør den det på sølvfat. Noe er tåpelig, noe er bare pussig, og noe er virkelig morsomt. Tegnerne slenger hovedpersonen fra den ene situasjonen til den andre, på stranden, som journalist, som plastisk kirurg – det eneste yrket Cowboy Henk ikke prøver seg på er cowboy.

Tegningene er en fryd: Stiliseringen er overalt, fra Henk (som ser ut som det bolete kjærlighetsbarnet til Tintin og Don Draper), til de stadig skiftende tittelbildene og de klare linjene og fargene. Du finner garantert ikke en bedre samling ereksjonsvitser i en kaffebordsbok i år.

Per-Baren og Luske-Lars: Blodsbånd

Barbar på lavbluss

"Per-Baren og Luske-Lars: Blodsbånd"
Per Hallstein Fauske og Lars Harald Aarø
Überpress
78 sider
Karakter: 2

Bergensk fantasyparodi burde holdt seg på internett

Det har ikke vært en spesielt god høst for det bergenske forlaget Überpress, og utgivelsen av denne usmarte, pubertale Conan-parodien lover ingen ny vår. Vi trenger litt kjapp tegneseriehistorie for å forstå hvor dette kommer fra: Nettserier.no er et slags P3 Urørt for tegneserier, hvor man kan legge ut seriene sine og få tilbakemeldinger fra leserne. Det er et uvurderlig nettsted for kommende serieskapere, men samtidig fortjener 99 prosent av bidragene å forbli på internett.

"Per-Baren og Luske-Lars", som har vært serialisert på Nettserier siden 2011, er heller ingen enprosentere i denne sammenhengen. Den oppsummerer de fleste fordommene mot fantasysjangeren: Historieutvikling etter innfallsmetoden, under middels tegninger, ukritisk overflod av (dårlig tegnede) pupper og splattervold, og et lag av humor på toppen som for å rettferdiggjøre at serien har så få andre kvaliteter.

Überpress har stått bak noen av de mest lovende norske tegneserieutgivelsene det siste året, så det er rart at de har valgt å satse på lavbudsjettbarbarer nå.

Dös Pägïnäs Season 1

En varulv, en ninja og en cthulhu...

"Dös Pägïnäs Season 1"
Kim Holm
Sellfy.com/kimholm
36 sider
Karakter: 4

Bergenske Kim Holm vrir på klisjéene 

Selv om prosjektene hans ofte er smale, er Kim Holm en viktig ildsjel i tegneseriebergen. Du kjenner kanskje streken hans fra illustrerte metal-konserter (bl.a. for BT) eller kanskje fra den gode H.P. Lovecraft-adapsjonen "Pickman's Model" fra 2012

Likevel var det de tosiders humorseriene "Dös Pägïnäs", som gikk fast i Nemi-bladet mellom 2010 og 2013, som ga Holm et stort publikum. Disse er nå samlet i en digital utgivelse.

De femten tosiderne følger ofte samme mal: Holm starter med å plassere ut en klisjéfylt åpningssekvens fra horror- eller actionsjangeren (tenk zombier, Døden og flere tilfeller av Lovecrafts Cthulhu), før han trekker teppet bort under den i avslutningen. Det var kanskje vanskelig for den eventyrlystne Holm å låse seg til en slik formel, men når han eksperimenterer med oppbygningen her går det gjerne på bekostning av de humoristiske poengene.

Albumet viser hvor dyktig Holm er i strek og fargebruk når han ikke lar tusjflekkene løpe avgårde med seg – og ikke minst hvor morsom han kan være.

Über Sci-Fi

Fabelprosa i ruteformat

"Über Sci-Fi"
Are Edvardsen (red.)
Überpress
94 sider
Karakter: 3

Bergensk science fiction-antologi setter strålepistolene på "lammelse"

Det løst sammensatte, bergensbaserte tegneseriekollektivet Überpress lanserer jevnlig antologier med ulike tema. Etter å ha vært innom vikinger, zombier, cowboyer og horrorsjangeren, har turen kommet til science fiction. I forordet hyller de Jon Bing og Tor Åge Bringsværd for sinefabelprosa, og flere av bidragene i bladet er klart inspirert av de uventede kullkastene fra denne klassiske 1970-tallslitteraturen.

Bidragsyterne i "Uber Sci-Fi" teller både nye og velkjente navn for dem som har fulgt antologiene så langt. Men på tross av en del virkelig fine øyeblikk er denne antologien blant de svakere forlaget har stått bak. Serieskaperne som forsøker seg på samfunnskritikk i fantastisk innpakning lykkes bare unntaksvis. Antologien mangler også de visuelt slående bidragene som har markert høydepunktene i tidligere utgivelser.

På tross av dette er det nok av gode ideer og bidrag her til å rettferdiggjøre et innkjøp om du er gjennomsnittlig interessert i hva som foregår i norske tegneseriers semi-undergrunn.

torsdag 2. oktober 2014

Lunch: Sykt travelt

Smart kontorhumor

«Lunch: Sykt travelt»
Børge Lund
Egmont Publishing
192 sider
Karakter: 4

Første samlebok viser "Lunch"s tunge start

"Lunch" er serien som har tatt det norske kontorlandskapet på alvor, og som på kort tid har blitt en like stor suksess som "Pondus" var i starten. I tillegg til vanlige serielesere har Børge Lund klart å treffe næringslivet, en gruppe mennesker som ellers sjelden ses med et serieblad i neven. Like fullt: "Sykt travelt" ble lansert på Oljemessen i Stavanger, og det er takket være Lunds skarpe talent som observatør. Der "Dilbert" tar amerikanske IT-ingeniører på kornet, konsentrerer Lund seg om den rotnorske skogen av mellomledere som har blomstret opp i det private og offentlige.
"Sykt travelt" samler de tre første årene av serien, og det er påfallende hvor lang tid det går før serien finner formen. Mens "Lunch" i starten fokuserer på Kim, en generisk Ola Nordmann, er det tydelig hvordan serien får en skarpere og smartere vri når fokuset vris over på Kjell. I ham har Lund funnet en figur som kan manøvrere gjennom alle forretningslivets irrganger, samtidig som at han alltid klarer å ha den gale kommentaren på lur.

WALTER N. WEHUS

Gast

Fugletitting i Wales

"Gast"
Carol Swain
Fantagraphics Books
176 sider
Karakter: 6

Et fascinerende drama fra en moden britisk serieskaper

"Gast" er en sjeldent fin og underspilt historie som utspiller seg, av alle steder, i Wales. Elleve år gamle år gamle Helen bor på den walisiske landsbygden sammen med moren, og holder ensomheten i sjakk med fugletitting og ved å skrive ned naturobservasjoner. En dag viser det seg at den "sjeldne fuglen" som visstnok tok livet sitt i området, faktisk var en gammel bonde som likte å sminke seg og farge håret.
Den 52 år gamle serieskaperen Carol Swain er født i London men vokste opp i Wales. Hun har en rolig og detaljert blyantstrek , og bruker filmatiske vinkler i tegningene for å bryte opp en streng formell stil med ni ruter per side. Det mest slående i "Gast" (som betyr "tispe" på walisisk) er likevel hvordan Swain blander magisk realisme med en usentimental og behersket fortellerstil. Selv når Helen blir nysgjerrig og vil nøste opp i historien, tar boken mer form av rolige observasjoner enn en detektivfortelling.
"Gast" er en bok som hinter til mye, og som aldri blir overtydelig. Det er en tegneserie å vende tilbake til.

Doctors

Skjærsilden tur-retur

"Doctors"
Dash Shaw
Fantagraphics Books
96 sider
Karakter: 4

Formeksperiment møter ekkel fremtidsvisjon

En fascinerende idé: Like før vi utånder, skaper vi selv det livet vi vil ha etter døden. I fremtiden vil noen finne opp en maskin som gjør at såkalte "leger" kan gå inn i disse etterlivene og hente pasientene tilbake til verden – i alle fall for en kort stund. Det hele er selvsagt svært ulovlig, for ikke å si uetisk, siden tilfellene gjerne ender med depresjon og selvmord.

Tretti år gamle Dash Shaw er en amerikansk serieskaper med en unik stil. "Doctors" kan minne om Hollywood-filmen "Inception" bare med mørkere moral, men den er like mye et stileksperiment i tegneseriemediet. Shaw har en enkel strek som iblant kan minne om informasjonstegninger av typen man finner om bord på fly. I "Doctors" bruker han i tillegg farger på en ekstrem måte ved å fylle hele sider med én enkelt bakgrunnsfarge og ta i bruk fargevariasjoner som en del av historiefortellingen. Slik fargefortelling er ikke unikt i seg selv, men måten Dash Shaw gjør det på i denne boken er uhyre spesiell.

Selve fortellingen berører ikke helt, siden Shaw ikke klarer å knytte leseren sterkt til hovedpersonene sine. Likevel sitter man igjen med en følelse av at "Doctors" kunne blitt en sterk og forstyrrende film av typen "Evig solskinn i et plettfritt sinn".

An Age of License & When We "Met" Lucy Knisley

En amerikaner i Bergen

"An Age of License"
Lucy Knisley
Fantagraphics Books
196 sider

"When We "Met" Lucy Knisley"
Eirik Andreas Vik & Fredrik Rysjedal
Eget forlag
36 sider

Lucy Knisley lager tegneserie om da hun besøkte Raptusfestivalen – og ble stalket i tegneserieform

I september 2011 besøkte den amerikanske tegneserieskaperen Lucy Knisley Raptusfestivalen i Bergen. Den gangen var hun mest kjent for nettserier og smalere selvbiografiske serier, men siden har hun fått kontrakt på det svært anerkjente amerikanske tegneserieforlaget Fantagraphics.
«An Age of License» er reisedagboken hennes fra den europeiske rundturen som startet i Bergen og gikk via Sverige til Frankrike og Paris. Underveis blir det rom for refleksjoner rundt det å lage tegneserier, om kjærlighet og om mat.

Forlaget omtaler "An Age of License" som en "Spis, elsk, lev" for fans av alternative tegneserier, og på tross av at det høres forferdelig ut, er det nokså treffende. Mat har alltid spilt en stor rolle i Knisleys tegneserier, fra den selvbiografiske kokeboken «Relish» til «French Milk» som tar tittelen fra en av hennes favorittdrikker (rett og slett fransk melk). Også «An Age of License» er fylt med fascinasjon for det som går an å spise, fra bergenske opplevelser som boller og pinnekjøtt til fransk vin og ost. Det er også en bok fylt med selvransakelser og refleksjoner rundt det å være ung, og tittelen spiller på et obskurt fransk ordspråk om ungdommelige friheter.
Denne blandingen av mat, følelser og sjeleransaking kunne raskt ha blitt kleint, men Lucy Knisley er så stilsikker i streken og så reflektert i forhold til seg selv at boken har blitt en reiseskildring som både er innsiktsfull og personlig.

Rundt femti sider av boken henter handling fra Bergen, og Knisleys opplevelser her var ikke udelt positive. Spesielt når hun beskriver flere av panelene sine under Raptusfestivalen gir det ikke et godt inntrykk av festivalens organisering. At så mye plass blir viet til dette i en stor amerikansk utgivelse, er uheldig for en festival som har som mål å tiltrekke seg internasjonale serieskapere. På den annen side trekker det gode inntrykket hun får av byen Bergen opp for Knisley.

Et helt annet innfallsvinkel til Raptusfestivalen i 2011 får vi av "When We "Met" Lucy Knisley", som ikke bare er en fanzine men en stadig gjentatt liveperformance og en egen Facebookside av de bergensbaserte serieskaperne Erik Andreas Vik og Fredrik Rysjedal. Inspirert av Knisleys selvbiografiske tegneserier lager de en serie hvor de iscenesetter seg selv som håpløse nerder som prøver å møte drømmekvinnen Lucy Knisley under festivalen, uten noen gang å lykkes. Kombinasjonen av maskulin ønsketenkning og tiltaksløshet er ypperlig skildret, og serien sparker hardt og morsomt mot mange personligheter i det vestlandske tegneseriemiljøet.
Det store problemet med fanzinen er at den er fullstendig tonedøv overfor problemene kvinner har med å få innpass i det internasjonale tegneseriemiljøet, som i likhet med dataspillmiljøet kan fortone seg som et eneste stort kommentarfelt av misogyni og hatske ytringer. Når du legger til at noe av dialogen i boken kan tolkes seksuelt og at hele heftet handler om at karakterene Eirik og Fredrik forfølger Knisley uten at hun vet det, er det ikke rart Knisley selv reagerer.

I "An Age of License" setter hun av en hel side til å skjelle ut de to serieskaperne (som hun lar forbli anonyme) i harde ordelag. Det er vel fortjent, for selv om intensjonen bak fanzinen ikke var slik, bidrar den til å gjøre det enda vanskeligere for kvinnelige serieskapere å dra alene til tegneseriefestivaler.

Når dét er sagt, utfyller de to utgivelsene hverandre i synet på Bergen, fra Knisleys veloppdradde tusjlinjer til Rysjedal og Viks ondskapsfulle satire.

Peer Gynt

En suveren adapsjon

"Peer Gynt"
Henrik Ibsen, David Zane Mairowitz, Geir Moen
Minuskel
128 sider
Karakter: 5

Perfekt kombinasjon av kunstner og tekst

Det er ingen enkel utfordring å gjøre tegneserie av Norges nasjonalepos "Peer Gynt", men forfatter David Zane Mairowitz og tegner Geir Moen har begge fått kvesse klørne sine på lignende oppgaver før. Mairowitz står bak en rekke, til dels vellykkede tegneserieadapsjoner av litterære klassikere, blant annet "Prosessen" av Kafka, "Forbrytelse og straff" av Dostojevski og "Mørkets hjerte" av Joseph Conrad. Geir Moen på sin side husker vi best fra den gangen han lot Henrik Ibsen gå amok som superhelt i den velutpønskede men ikke helt gjennomførte "De fire store" (sammen med forfatter Øystein Runde).

I "Peer Gynt" har Mairowitz beholdt Ibsens verseform og nøyd seg med å kutte i og dra sammen passasjer i de fem aktene. Slike kutt kan man alltids krangle om, men i store trekk har historien om antihelten Peer her beholdt både et psykologisk og emosjonelt trøkk. Tegningene til Geir Moen har aldri vært bedre, og blant annet ved en smart bruk av farger og svart/hvitt lykkes han å fange mye av psyken til nordmannen som var seg selv nok.

Den dødelige Nattskygge

Superhelt i fjordene

"Den dødelige Nattskygge"
Kristoffer Lindseth
Überpress
100 sider
Karakter: 4

"Kryst maskenissen, gutar!"

"Den dødelige Nattskygge" er en superhelt med opphav i fingrene til bergenseren Kristoffer Lindseth, lagt til den fiktive vestlandske bygden Snokfjord. Lindseth har tidligere imponert med bidragene sine til ulike Überpress-antologier, og det er bra at han nå får boltreplass i et helt album. Lindseths strek er ekstremt tynn, eventyrlysten og full av bevegelse, og sammen med en interessant fargebruk har den vært med å definere stilen til det bergenske Überpress-kollektivet.

Er det action du er ute etter finnes det like mange kjemperoboter, blekksprutmonstre og onde kloner i "Nattskygge" som i de mest hardbarkede internasjonale superheltserier. Likevel har Lindseths serie et helt annet fortegn. Dette er superheltaction som er fullstendig klar over vitsen den er en del av, men bak lagene med ironisering og metavitser er det ikke mye å hente.

Albumet samler "Nattskygge"-tegneserier som har vært publisert på nett helt siden 2008 – selv den gangen med mange gode ideer både på i strek og humor.

Et ekstraordinært eventyr med Splint & co: Leopardkvinden

Nostalgi med vri

"Et ekstraordinært eventyr med Splint & co: Leopardkvinden"
Schwartz & Yann
Cobolt
64 sider
Karakter: 5

Sprint-serien leker seg med 1940-tallet i spesialutgivelse

Når vi først snakker om fransk-belgiske serier og Marcinelle-skolen (se anmeldelsen av norske "Krüger & Krogh), finner vi en interessant oppdatering av sjangeren i "Leopardkvinden". De ulike serieskaperne bak Sprints "ekstraordinære eventyr" har fått ekstra frie hender med figurene, og duoen Schwartz og Yann lar seg ikke be to ganger. I "Leopardkvinden" møter vi Sprint som en alkoholmisbrukende pikkolo like etter andre verdenskrig. Vennen Kvikk er på sin side nedgravd i jazzens ungdomskultur.

Det mest spennende grepet serieskaperne gjør, er å se tilbake til Sprint-seriens barndom på 1940-tallet samtidig som de oppdaterer tegnestilen til en svært moderne tolkning av Sprint-stilen. De eksotiske eventyrelementene i historien (en leopardkvinne!) viser seg å være både nostalgisk og moderne – og filosofen Jean-Paul Sartre får seg både en og to nesestyvere for kvinnesynet sitt.
"Leopardkvinden" er en oppfølger til den flotte thrilleren "Operation Flagermus", og begge er kun tilgjengelig på dansk her i Skandinavia, derav navnet Splint i tittelen.

Krüger & Krogh: Brennpunkt Oslo

Oslo mon amour

"Krüger & Krogh: Brennpunkt Oslo"
Ronald Kabi cek, Endre Skandfer, Bjarte Agdestein
Egmont Comics Nordic
48 sider
Karakter: 4

Et Oslo-eventyr fra 1960-tallet i tradisjonen til Asterix og Sprint.

Krüger og Krogh er agenter og partnere i AFMA, eller Avsnitt for mellomliggende anliggender, et sosialdemokratisk X-files med underjordisk hovedkvarter og arbeidsfelt  mellom stolene til POT og E-tjenesten. Serien er lagt til Oslo på midten av 1960-tallet, og i første album prøver de to agentene å finne ut av hvorfor en rekke ting forsvinner i løse luften i Pipervika. Saken skal vise seg å være en trussel for overrekelsen av Nobelprisen til Martin Luther King jr.

Tegneserien om Krüger og Krogh har vært bebudet en god stund. Serieskaperne presenterte prosjektet på Oslo Comics Expo allerede i 2011, og fortalte på årets festival at de nå har historier nok til en hel albumserie. Så langt har de kontrakt med Egmont på to album, men allerede nå er det klart at Norge trenger mer av denne typen eventyrlystne, underholdende og bredt anlagte eventyrserier. For ikke bar er "Krüger & Krogh" moro, den ser fantastisk lekker ut.

Men hvorfor ser tegningene så kjente ut, selv om de tre opphavsmennene aldri har laget en tegneserie før?
Helt siden 1940-tallet har franske og belgiske serietegnere spesialisert seg på rundt femti sider lange eventyrhistorier i albumform. "Asterix" har gjort størst suksess internasjonalt, men mange store serieskapere har de siste 70 årene utviklet håndtverket sitt ved å jobbe på serien "Sprint". Stilen i disse seriene var mindre strikt enn i Hergés "Tintin", og la vekt på bevegelse og dynamikk i streken. Denne måten å tegne på har blitt kalt Marcinelle-skolen, etter byen hvor serieskaperne og utgiveren Dupuis holdt til. Av åpenbare grunnar har stilen også fått tilnavnet gros-nez, som er fransk for "stor nese".

Store nesegrev er langt fra den eneste lærdommen skaperne av "Krüger og Krogh" har tatt med seg fra kontinentet. Alt fra tegnestil til sideoppbygging smaker av fransk-belgisk albumtradisjon, noe som er sjelden kost i norske tegneserier (selv om du fortsatt kan finne "Sture Rask og oljen som forsvant" fra 1980-tallet i enkelte butikker).
Serieskaperne gjør heldigvis serien norsk, og atmosfæren i serien er nostalgisk med sine iherdig researchede tidstypiske detaljer og politikerkarikaturer.
Det merkes at dette er det første albumet i en ny serie, selv om leseropplevelsen er veldig god. Dynamikken mellom de to hovedpersonene er fortsatt litt stiv, og på tross av at serien ser svært bra ut, er det elementer i tegningene som ikke sitter helt. Begge disse tingene tror jeg kommer til å bli bedre i kommende album.
Det viktigste er at serieskaperne sørger for at ikke "Krüger & Krogh" blir nostalgisk på for mange områder. Den kontinentale eventyrsjangeren de er inspirert av har utviklet seg kraftig de siste tiårene, men serien om våre to agenter befinner seg akkurat nå et sted mellom 1964 og 1985.

(Denne ble publisert samtidig med anmeldelse av Sprint: Leopardkvinnen, med Marcinelle-skolen som fellesnevner.)

Just so happens

Alltid en outsider

"Just so Happens"
Fumio Obata
Jonathan Cape
160 sider
Karakter: 5

Familie, plikt og vakre vannfarger

Japanske Yumiko har gjort London til sitt nye hjem. Hun arbeider og bor med sin engelske kjæreste, men under overflaten jobber hun hardt med å passe inn. Når hun får beskjed om at faren hennes har omkommet under en fjelltur, må hun reise tilbake til Japan for å delta i begravelsen.

I likhet med hovedpersonen sin er også Fumio Obata født i Japan, mens han nå jobber som grafisk formgiver og kunstner i England. De siste seks årene har han også hatt tette bånd med det franske tegneseriemarkedet, noe «Just so happens» bærer preg av. Obata fører boken i en elegant stil som er en kombinasjon av rene pennestrøk og vannfarger. Ved å bruke det regelbundne og tradisjonstunge japanske Noh-teateret som gjennomgående symbol, utforsker Obata tanker rundt det å reise bort og det å komme hjem, og hvorfor vi tar de valgene vi gjør. Yumikos reise er gjenkjennelig for alle som har forlatt barndomshjemmet og fortsatt leter etter sin plass i verden. Det er en vakker liten historie som hverken biter over for mye eller gjør seg mindre enn det den er.

Dirty Paws: Djevelens hus

Pelskledd skrekk

"Dirty Paws: Djevelens hus"
Cathrine Catya Alvheim
Selvutgitt
104 sider
Karakter: 3

En ekte undergrunns-splatter fra Bergen. Søte dyr inkludert.

Cathrine Alvheim er en ung serieskaper fra Bergen. I fjor kom det første albumet i serien hennes Dirty Paws: En over gjennomsnittlig vågal humorserie hvor søte dyr drikker, har sex og ellers håndterer meningsløsheten i livet. Oppfølgeren er noe helt annet: En hundre sider lang sammenhengende fortelling fylt med skrekk, gørr og tørr humor. Tre venner går med på å overnatte i et hjemsøkt hus for å vinne en stor sum penger, og sjokkeffektene og blodet i (den sort/hvite) tegneserien sitter løst. Alvheims tegninger er en blanding av karikerte funny animals og de litt mer realistiske antopomorfe dyrene vi finner i furry-kulturen.
Det er spennende når unge serieskapere tør gi seg i kast med lengre historier, og da er det lettere å tilgi at språk, rutekomposisjon og historiefortelling ikke alltid er helt stram. Serien bærer preg av å ha levd lenge på nettet, og karakterer og bakhistorier kan virke litt underforstått til tider. Til tross for dette er Alvheim verdt å sjekke ut både om du er fan av skrekk og søte dyr.

Pondus vs Lunch & Radio Gaga: Reiseradio

Årets beste sommeralbum

"Pondus vs Lunch"
Frode Øverli og Børge Lund
Egmont Comics Nordic
50 sider
Karakter: 5

"Radio Gaga: Reiseradio"
Flis
Egmont Comics Nordic
50 sider
Karakter: 4

Noen dager igjen av ferien? På tide å plukke opp sommerheftene.

Sommeralbum er ikke en like sterk tradisjon i Norge som juleheftene, men du finner fire-fem ulike titler i bladhyllene. Dette er de to beste.

"Pondus" og "Lunch" er Norges to mest populære tegneserier akkurat nå, så det er ekstravagant å trykke nye sommerstriper fra både Frode Øverli og Børge Lund i samme album. Mens Lunds kontorspesifikke humor ikke så lett lar seg overføre til andre settinger (i albumet drar kollegene Kjell og Nico på fisketur), er sammensetningen av striper og serier i albumet ellers så bra at det er mindre viktig.

"Radio Gaga" er Øyvind "Flis" Sagåsens stripeserie om dysfunksjonelle lokalradiomedarbeidere. Den røde tråden i albumet er "reiser", noe som er felles både for en ny, syvsiders stripebasert historie og gamle stripesekvenser. Flis mangler Øverlis finesse og Lunds spesialiserte øre for kontorhumor, men scorer på bred appell og outrerte figurer.