tirsdag 24. mars 2015

Tegneseriehistoriens ti mest imponerende byer



Jeg har begått en liste over hos det nettbaserte tegneserietidsskriftet Empirix: Tegneseriehistoriens ti mest imponerende byer!

Du snakker med feil person

Martin Ernstsens dagbok

"Du snakker med feil person"
Martin Erntsen
Jippi Forlag
184 sider
Karakter: 4

Lette og ledige hverdagsskildringer fra et moderne kunstnerliv

"Men jeg vil ikke bli tegneseriefigur", protesterer en kvinne i starten av denne samlingen av Martin Ernstsens selvbiografiske serier. "Da snakker du med feil person" kvitterer Erntsen, allerede i ferd med å kladde siden vi leser.

Innimellom lengre serier som "Fugløya" (2009) og den fargerike barndomsfantasien "Eremitt" (2012), har Martin Ernstsen alltid hatt notatblokken i hånden. "Du snakker med feil person" samler syv år og fem tidligere fanzineutgivelser fulle av hverdager.

Martin flytter til Stockholm. Martin flytter til Berlin. Martin snakker med seg selv, har David Cronenberg-drømmer, lager tegneserier og tenker "Det er litt absurd egentlig hva jeg bruker tiden min på." Dagbokseriene virker svært uskyldige, men Ernstsen får negative reaksjoner fra vennene – og lager serier om dette også.

Ernstsen holder en lett tone hvor selv traumatiske hendelser blir beskrevet med en humoristisk vri. Boken er som en boks med private øyeblikksbilder, og har mer preg av å være skisser fra øyeblikket enn for eksempel svenske Mats Jonssons livsskildring i tegneserieform.

Hele greia

Liv og død i seks etasjer

"Hele greia"
Tor Ærlig
Jippi Forlag
92 sider
Karakter: 3

En moderne, stum fabel det er vanskelig å få grep på

Det virker være en god tid for ordløse tegneserier. Med serier av Jens K. Styve ("Cabin Fever") og bergenske Ola Olsen Lysgaard ("Haugsson") friskt i minne, kommer veteranen Tor Ærlig med en ambisiøs fortelling full av store ideer og symbolbruk.

50 år gamle Ærlig (Tor Erling Naas) har gjort seg bemerket med tegneserier siden slutten av 1990-tallet. Hans "Ser du meg nå?" (2006) blir ofte kalt Norges første tegneserieroman, mens "Mare Frigoris" (2009) er Ærligs foreløpige høydepunkt i sjangeren. Siden har han vært stadig eksperimenterende, til lesernes glede – og stadig oftere ergrelse.

Det er krevende å fortelle en historie uten språk, og Tor Ærlig gjør det vanskelig for leseren ved å ikke ha en klar hovedperson og ikke være tydelig på figurenes motivasjoner. "Hele greia" handler om beboerne i en blokk og hvordan en ytre fiende får dem til å stå sammen. Det finnes likheter med Ærligs forrige bok, krimfortellingen "Femti ord for regn" (2013), og på samme måte lykkes heller ikke "Hele greia" i å skape en overbevisende helhet.

Da pønken kom til Lefsevika

Begravde pønkere

"Da pønken kom til Lefsevika"
Christopher Nielsen
No Comprendo Press
142 sider
Karakter: 2

Tre falske grep og en irriterende vokal

Christopher Nielsen har tegneserienorges skarpeste øye for outsidere, og den tikkende trønderbomben Hold Brillan er blant de mest ikoniske figurene hans. Hold Brillan har allerede spilt hovedrollen i "Bygdegutar" (2008), et album hvor han deltok i en kombinasjon av "Robinson" og "Jakten på kjærligheten".

"Da pønken kom til Lefsevika" er album nummer to i en planlagt trilogi. Hovedpersonen her er den alternative detektiven Halvor Hals, som nøster opp i et tretti år gammelt dødsfall knyttet til Hold Brillans punkband Kaillkjæft.

Leseopplevelsen er ikke den samme som i første album. Både i "Bygdegutar" og "Lefsevika" er dialogen skrevet på dialekt, men i sistnevnte begrenser det seg ensformig nok til nordtrøndersk og sørtrøndersk. Mye arbeid er lagt i transkripsjonen, men det som sies er sjeldent verdt plassen som brukes. Historien går tregt, dialogen er stakkato. Det er lite humor i historien, og figurene er ikke interessante nok til å bære et drama. Tegningene er enkle og rene, langt fra Nielsens mest intrikate strek.

Gutten min

Min sønn, skrekkdukken

"Gutten min"
Olivier Schrauwen
No Comprendo Press
80 sider
Karakter: 5

Kunsten å være både nyskapende og nostalgisk

Om du er som meg, har du et hull i dannelsen når det kommer til flamske tegneserier fra Nederland og Belgia. Slik behøver det ikke være lenger. Det siste året har forlaget No Comprendo gitt ut flere enestående bøker som tar tegneseriemediet til hittil ukjente steder ("Cowboy Henk", "White Cube", "På feil sted"). Belgiske Olivier Schrauwen står ikke tilbake for noen av dem. "Gutten min" er tegnet med et kollegialt blunk til tegneseriene fra starten av 1900-tallet, men med en mørk humor og voksnere tema. Se for deg, om det hjelper, Winsor McCays "Lille Nemo i drømmeland" få en overdose av David Lynchs fordømt gode kaffe.

I Schrauwens historie blir en tilårskommen levemann alenefar til en deformert liten dukke av en gutt. De korte historiene i boken veksler lettbent mellom angst og humor, men hele tiden med Schrauwens øye for symmetri og estetisk slående komposisjoner.

No Comprendo Press gir samtidig ut den mindre omfattende "Mowglis speil" av Schrauwen, som har mange av de samme kvalitetene.

Jaybird: Redet

Fugl i bur

"Jaybird - Redet"
Lauri & Jaakko Ahonen
Vega forlag
128 sider
Karakter: 4

Disney møter Kafka

"Livet er fullt av bekymringer og hat", sang DeLillos i sangen "Fugl i bur". Det stemmer så absolutt i tegneserien Jaybird, en reddsom liten sak som med sine søte tegninger ikke må lure leseren til å tro at den er for barn.

"Disney møter Kafka" var omkvedet da denne finske tegneserieboken ble lansert i USA. Og ja, "Jaybird" har Disney-konsernets glatte tegninger, storøyde menneskeliggjorte dyr og tidløse fabelstruktur. På den annen side har den også en høyere frekvens av voksenbleier og dyp eksistensiell skrekk enn du vil finne i noen Disney-film.

Historien er enkel: En liten spurv tar seg av sin aldrende mor i et plombert hus. Endeløse gallerier av familieportretter og relikvier fra en nylig krig utgjør et støvsamlende inventar. En edderkopp er den lille fuglens eneste variasjonen i en hverdag som går med til å frykte det som måtte være på utsiden av huset. "Jaybird" er en så godt som ordløs fabel om å isolere seg av frykt for omverdenen. Den er mørk og trykkende, og stilen lover et katarsis som aldri egentlig kommer. Men likevel: "Jaybird" er en historie for vår tid, på godt og vondt.

Forresten nummer 28

Klassisk antologi holder seg frisk

"Forresten nummer 28"
Diverse tegnere
Jippi Forlag
128 sider
Karakter: 5

Fortsatt blant Norges viktigste tegneserieutgivelser

Neste år har tegneserieantologien "Forresten" eksistert i 20 år. Det er altså en solid institusjon vi har med å gjøre, men samtidig er det en antologi som vet å fornye seg. "Forresten" har tatt et steg nærmere bokformatet, og utkommer nå årlig. Heller enn å sirkle rundt et utvalgt tema, er "Forresten" en sjanse til å møte en samling serieskapere som man kjenner – med noen nye fjes i mengden.

Tegneserielesere vil kjenne igjen mange navn fra Jippi-forlagets utgivelser: Andrew Page, Martin Ernstsen, Rui Tenreiro og Jens K. Styve (som også står bak omslaget). Blant veteranene er også flere fra Dongery-kollektivet, mens nybølge-bergensere som Berliac og Tim fortsetter eksperimentene sine.  Noen av dem har vært med siden starten i 1996, andre er helt nye bekjentskaper.

Det 28. nummeret av "Forresten" viser at det fortsatt er en antologi å regne med, som blander tradisjonelle og søkende tegneserier i en rekke ulike sjangere og skapt med mange ulike teknikker.

Wilson

Surving på søndag

"Wilson"
Daniel Clowes
No Comprendo Press
78 sider
Karakter: 5

Amerikanske Clowes eksperimenterer med form, tone og sort humor

Daniel Clowes er kjent for mange utenfor tegneserieverdenen som forfatteren bak "Ghost World", som ble filmatisert i 2001 med Scarlett Johansson i en av rollene. Som hos mange amerikanske serieskapere født på 1960- og '70-tallet er det en kynisk og ofte fremmedgjørende verden vi møter i Clowes' serier. Likevel er 53 år gamle Clowes en særegen stemme, ikke minst på grunn av måten han rent teknisk konstruerer tegneseriene sine.

"Wilson" er på overflaten en enkel historie om misantropen Wilson, som etter å ha sett sin far på dødsleiet drar på utkikk etter eks-konen og den mulige datteren deres. Clowes gjør derimot boken til en utforskning av tegneseriemediet på flere plan. Historien fortelles gjennom énsidere, ikke ulikt fortsettelseshistoriene til tegneseriene i amerikanske søndagsaviser ("Wilson" er likevel den eneste av Wilsons tegneserier som ikke er serialisert før den blir samlet mellom to permer). Mellom hver side kan det ha gått noen dager, eller flere år. Clowes varierer også tegnestil og tone, og forteller om en dypt tragisk skjebne med slapstick og punchlines. Den kan være vanskelig å bli klok på, men "Wilson" er vel verdt innsatsen.

Kebbelife: Mann søkes. Helst uten sjarm

Anarki i kultureliten

"Kebbelife: Mann søkes. Helst uten sjarm"
Mette Hellenes
No Comprendo Press
240 sider
Karakter: 5

Kulturkjerringer jager i flokk

Den beste og mest egenartede politiske humoren kommer fra tegnere som er vel versert i det absurde. Tenk bare på danske Jakob Martin Strid og hans mangeårige stripe "Strid" i avisen Politiken. Tegningene til Mette Hellenes har også disse anarkiske trekkene. Men i tilleggg til å avkle (ofte bokstavelig talt) norske politikere, ser Hellenes Norge fra synspunktet til "kultureliten" (i hermetegn): Morgenbladet-leserne, billedkunstnerne, litteratene og Litteraturhus-vankerne.

Dette er den femte samlingen med Hellenes' ensidere om kunstnervennerne Mette og Vanessa (løst basert på seg selv og billedkunstner Vanessa Baird). Den ytterst gjenkjennbare streken komponert med akvarell og tusj er nok til å gjøre "Kebbelife" unik blant norske tegneserier, men det er den underlige humoren som mest av alt definerer serien. Den er rar, bitende, alltid dagsaktuell og like ofte forvirret. Sjelden noe man ler høyt av, men noe som man umerkelig blir avhengig av.

Boken trykker opp sider fra 2010 til 2014, og kunne med fordel vært utstyrt med fotnoter til de mer kryptiske sidene.

Rachel Rising

Nytt liv til de udøde

"Rachel Rising"
Terry Moore
Abstract Studios
Karakter: 5

Dialog og tegninger til å dø for

Rachel Beck står opp fra de døde tredje dag, og deretter blir alt bare underligere.
Terry Moores serie "Rachel Rising" begynner som en overnaturlig krim, men snart spilles hovedrollene av hekser, demoner og en ti år gammel uskikkelig massemorderske med Satans eget sverd.

Amerikanske Moore har aldri nådd det store publikummet, på tross av at han har en besnærende halvrealistisk tegnestil og en filmskapers håndlag med dialog. Trolig skyldes det at alle seriene hans har vært selvpubliserte, fra den nitten bind lange romantiske thrilleren "Strangers in Paradise", via den utradisjonelle superheltfortellingen "Echo", til den overnaturlige skrekken i "Rachel Rising".
Det Moore gjør aller best er å skrive sterke, komplekse kvinnelige hovedpersoner, og "Rachel Rising" er ikke noe unntak. Hverken Rachel eller de andre figurene passer inn i andre båser enn dem de velger selv. Og på tross av at det er en skrekkserie, er det så mye humor og løsslupne replikkutvekslinger her at sjangerbåsene også blir visket ut.

Femte bind i serien kom på nyåret, og markerer en ny hovedhistorie i serien. Et godt tidspunkt til å lese seg opp fra starten.

Nemi #138

Nattens dronning

"Nemi #138"
Red: Sigbjørn Stabursvik
Egmont Kids Media Nordic
Karakter: 5

Hvilket annet norsk humorblad kan lage et Inger Hagerup-nummer?

Nemi-bladet har hatt vårrengjøring, og går fra 12 til 8 nummer i året. Selv for dem som hater forandringer vil dette være gode nyheter.

Nemi-bladet har hatt rykte på seg for å være blant de beste norske tegneseriebladene. Uansett hva man måtte mene om Lise Myhres stripeserie, er selve bladet redigert med en kjærlighet som er sjelden i en bladhyllejungel som altfor ofte er preget av enkle løsninger på dårlig papir. Nemi-bladet har et stort format. Bladet tør å ta sjansen på nye norske serier, også dem som går utenfor stripeformatet. I tillegg er det et element av personlig engasjement her som gjerne mangler fra blader som "Pondus" og "Rutetid": Lise Myhre skriver gjerne lederen selv. Og hvilket annet humorblad ville funnet plass til en fire sider personlig tekst om Inger Hagerup, skrevet av barnebarnet Henning?

Den siste tiden har bladet likevel slitt med mye opptrykk av gammelt Nemi-materiale og lite nytenkning. Det første nummeret i Nemi-bladets nye liv beholder mye av det gamle som fungerer, men virker også å tenke nytt der det trengs.

Amundsen gjennom Nordvestpassasjen

Amundsen med snakkebobler

"Amundsen gjennom Nordvestpassasjen"
Bjørn Ousland
Cappelen Damm
60 sider
Karakter: 5

Vellykket blanding av fakta og spenning for barn

Da Kulturdepartementet tidligere denne måneden delte ut priser for barne- og ungdomsbøker, fikk Bjørn Ousland Spesialprisen for polarserien sin. Det fjerde bindet kom før jul, og er vel verdt  en ekstra titt om du kjenner en eventyrlysten tiåring.

I denne boken forteller Ousland engasjerende og fargerikt om Amundsens dristige ferd gjennom ishavet, ved hjelp av flere ulike fortellerteknikker. Det som er velkjent fra klassiske faktabøker for barn blir gitt en ekstra narrativ vri gjennom virkemidler fra tegneseriene. Boken glir sømløst mellom sekvenser med fortellerstemme og tilhørende illustrasjoner, og mer tradisjonelle tegneserieteknikker som ruter og snakkebobler.

De som har lest tegneserier en stund kjenner nok Ousland igjen ikke bare fra flere eventyradapsjoner, men også fra stripeserien "Siggen og Piggen" og Pyton-serien "Hellitern og Halvlitern". Tidligere i polarserien har Ousland tatt for seg Nansen over Grønland, kappløpet til Sydpolen og Nansens ekspedisjon til Nordpolen.

The Urban Legend #4 2015

Inderligheten ankommer Oslo

"The Urban Legend, utgave 4 2015"
Josef Yohannes og NewTasty
Bestselgerforlaget
Karakter: 2

Den norske superhelten besøker Norge for første gang. Hissa flaggorna!

Det er alltid stas når tegneseriefigurer besøker Norge, selv om de egentlig er norske.  The Urban Legend – alias læreren Malcolm Madiba – er skapt av oslogutten Josef Yohannes, men så langt har superhelten holdt seg i den generisk-amerikanske Capital City. I nummer 4 og 5 drar Madiba derimot på norgesferie og blir banket opp av B-gjengen (ikke de fra Andeby). Yohannes skriver at han for sikkerhets skyld har møtt B-gjengen og presentert visjonen, før de "takket ja til å være med".

"The Urban Legend" er en uironisk og inderlig engasjert superhelt, omtrent som en ung Nelson Mandela i en Kick Ass-drakt. Likeledes vet Yohannes knapt hva en klisjé er: Den korrupte politisjefen, presset av en like korrupt justisminister, gjør avtaler med informanten sin på operataket ved midnatt.

Jeg savner også sjel i tegningene til den britiske tegneren NewTasty, som virker å ha tegnet Oslo basert på gamle postkort. Og ingen burde bli overrasket om serien kommer i trøbbel over den skurkaktige advokaten som låner trekk fra klassisk antisemittisk propaganda.

Kill My Mother

En dame å drepe for

"Kill My Mother"
Jules Feiffer
Liveright Publishing
148 sider
Karakter: 6

Mørk og humoristisk noir med feministisk vri

New Yorkeren Jules Feiffer begynte å jobbe sammen med Will Eisner på den sjangerknusende krimserien "The Spirit" som femtenåring. Og mens Eisner populariserte ideen "tegneserieroman" på slutten av 1970-årene, skulle Feiffer bli 85 år gammel før han tok skrittet fra avistegneserier til langformat.

"Kill My Mother" er en hyllest til krim noir slik den har utspilt seg i bøker, filmer og tegneserier. Annie hater moren sin Elsie, som tilbringer all sin tid på jobb som sekretær for en privatdetektiv som alltid er full. Annies far ble drept, og Elsie håper gjennom sekretærarbeidet å finne ut av hvem som gjorde det. For å komplisere bildet entrer (selvsagt) en høy blondine som ønsker å finne en nær identisk kvinne hun benekter å være i familie med. Før historien er slutt har de sterke kvinnelige antagonistene beveget seg fra 1933 til 1943, fra boksekamper via Hollywood til en krigssone på en stillehavsøy.

Du kommer til å forelske deg i Feiffers velfortalte og overraskende krim. Ikke bare for historien, men på grunn av de dansende, flytende strekene han tegner persongalleriet med og håndlaget hans med sidekomposisjoner.

Kinatown

Folk flest bor ikke i Kinatown

"Kinatown"
Øyvind Lauvdahl og Jens K. Styve
Jippi Forlag
96 sider
Karakter: 6

Norsk serienovelle som vil deg ømt i rytmer nagle fast

Jakt på flaskepant langs veien. Frisbeekasting med seg selv. Ensomme men mystiske dager i skuret som fungerer som detektivkontor.

Den unge hovedpersonen i "Kinatown" tilbringer sommerferien nokså alene i det lille tettstedet ved fjorden, men en dag får han et oppdrag av mannen på den andre siden av blindveien.
Historien til Jens K. Styve er enkel uten å være overforklart. Den fremstår glassklar i billedspråket til Øyvind Lauvdahl, som bruker rytme og gjentakelser til å dulte leserne i den riktige retningen. Streken til Lauvdahl er den tøffeste jeg har sett i en norsk tegneserie i år, full av følelser og samtidig antiseptisk som et lysark. Det tar kanhende tid å venne seg til de tomme øynene, det lave tempoet og den strenge ruteinndelingen, men de bidrar alle til å gjøre "Kinatown" til en uvanlig vellykket serienovelle.

De to har samarbeidet også i "Torsken Bel Air" (2003), mens Styve alene er kjent for sine tegneserier om Finn Bjølseth og to romaner. Tidligere i år kom han med de nokså strålende minitegneseriene "Cabin Fever" og "Home".

Rom for forbedring

Hjemmets lune vrede

 "Rom for forbedring"
Christian Hartmann
Jippi Forlag
120 sider
Karakter: 4

Veien til bekreftelse går via hjemmegymmen

Velkommen til byggefeltet Soltoppen panorama, hjemmet til den norske lønnsadelen og det svarteste menneskesynet norske tegneserier har sett på lenge. Marianne er hjelpepleier med kunstnerpretensjoner  ("Hvis jeg noen gang skal få realisert meg selv begynner det å haste! Jeg er snart 35!!"), kjæresten Morten er muligens nykonkurs og definitivt sosialt aspirerende. Huset deres er en klassisk McVilla hvor alt ned til søylene i inngangspartiet er bygget svart – i den grad det er ferdig.

Norske Christian Hartman debuterer i langformat med denne tegneserien, som tydelig låner sosialrealistisk konfliktdyrking og middelklassekritikk av amerikanske Peter Bagge ("Hate", "Buddy Bradley"). "Rom for forbedring" er 120 sider med norske monstre (av utseende og personlighet) som kappes i å være selvsentrerte og rasende på partnerne sine.  Det er strengt tatt nokså underholdende, og Hartmanns svart-hvite tegninger er herlig groteske. Serien mangler likevel et moralsk kompass eller noe annet som kunne gitt den mer fokus. Nyrike slaurer er vanskelige å heie i mål.

Et annet sted

Ny i skogen

"Et annet sted"
Xue Ting Yang
Jippi Forlag
96 sider
Karakter: 4

Østens og nordens skoger møtes 

Dette er en historie om et barns fantasi, og det å bli voksen. Og det er en historie om å komme til et nytt sted og forsøke å finne ut av ting.
Den 26 år gamle serieskaperen Xue Ting Yang er opprinnelig fra Kaifeng i Kina, og har bodd i Norge de siste tre årene for å studere ved Kunsthøgskolen i Oslo. "Et annet sted" er tegneseriedebuten hennes i langformat, men du har kanskje sett illustrasjonene hennes i Morgenbladet allerede.

"Et annet sted" har naturlig nok røtter i kinesisk kultur. Men her finner du også ur-fantasidyrene slik vi ble kjent med dem gjennom animasjonsfilmene til japanske Studio Ghibli, og Mummidalens overflod av små dyr som lever stille liv. Boken finner sted der natur møter kultur, der den navnløse lille jenten som er hovedperson i boken må trekke i kjole når hun forlater skogen for å servere på restaurant. Selv det lille pinnsvinet har butikkjobb.

Yang bruker en enkel, naivistisk strek i boken, og den passer godt sammen med det rolige tempoet og de episodiske scenene historien fortelles gjennom. Bare enkelte ganger går streken på akkord med lesbarheten.

onsdag 11. mars 2015

Hva mener serieskapere om Patreon?


Nylig skrev jeg en artikkel om kronerullingstjenesten Patreon for det nettbaserte tegneseriemagasinet Empirix. Her er intervjuene med Winston Rowntree (Subnormality), Kim Holm og Kristian Nygård (OptiPess).



Winston Rowntree

What made you decide to start using Patreon? And why do you think people pay for a comic they are getting for free in the first place?

I started using Patreon because i basically was making very little money from my comic without it. This was of course partly because i've never had any advertising on my site, but also because i have kind of a weird, niche comic, and so not the size of audience one would need to survive exclusively off merchandise sales and donations-- i think about 1-5% of one's audience can be relied on to purchase merchandise and such, so that needs to be 1-5% of a very large number in order to make a go of it. The fact that so many of the biggest webcomics were quick to adopt Patreon funding is probably evidence that it's the same for everyone-- it's frankly really tough to make a living in the arts in general right now, let alone in webcomics, a field that's never really had a great financial model in place. Patreon is basically the kind of crowdfunding site that a lot of us have been waiting for, and it was pretty much a no-brainer for me to sign up, and i've only just started but already it's allowed me to make a very long and elaborate comic that i'd never realistically have been able to do before.

And why do people pay for something they're getting for free? Well, i'm supporting a few other artists on Patreon (and not just comics creators), as i'm in many audiences myself, so to speak from my own experience it's because i know it's tough for artists right now and i really, really believe in the value of art and want to do what i can to make sure the art i like can survive. I'm very happy to pay for what i'm getting for free because i know it means that art will then be sustainable for its creator. I find i'm not even that interested in the bonus rewards people are offering-- it's fine just to know i'm helping them be who they want to be, because there's nothing more important.

What has your experience been, using Patreon? Has the interest in your work there been greater or less than you anticipated?

It's been a good experience so far! The amount of funding that's been pledged has definitely exceeded my expectations, and it's a real vote of trust and confidence from the audience, as well as a sign of what my work has meant to them over the past 8 years or so. I was afraid that getting a payout after i make each comic would make me complacent, but actually the opposite has happened-- i feel a great motivation to honor that trust and confidence (and money), and i immediately found myself trying to work to an even higher standard than before. I'm also enjoying making bonus material for my Patrons, being able to spend more time on what i love doing-- it really is a big deal, and i already don't miss the days of spending weeks on a comic in the hopes of getting a few donations afterwards, and having to compromise on the art because i had to get back to doing paid stuff asap.

Do you see yourself making a living out of comics on Patreon in five years?

Personally i would love to be making a living off my comic in this way five years from now, there's nothing i'd like more. I guess the only concerns one would have are keeping the audience's interest, as well as the financial health of Patreon itself and people's faith in the platform. With Kickstarter for instance i think a lot of people have become soured on it due to a lot of high-profile cases of companies not delivering on their promises, or even just taking money and then doing nothing in return-- even one experience like that is enough to make you think twice about the site, let alone the artistic issues of only being able to sell things that people think they want rather than making something that people don't realize they wanted. Patreon is at least different in that it's more for already-established creators, and moreover you generally only pay AFTER something has been created (which was crucial to my own interest in the site-- i would never ask people to pay in advance), so there's at least less chance of any Kickstarter-style scandals and money being exchanged for nothing. There's of course the worry of funding fatigue-- people who are fans of a dozen comics suddenly having to decide which ones they can actually give money to-- but that's probably an issue that has always manifested in one form or another regardless of what the financial model is.

Assuming the platform does stay healthy, i would be very happy to still be using it five years from now. There's a lot of art being made because this funding has made it possible, and that's a wonderful thing if you ask me. I know i'm probably sounding like an advertisement for Patreon at this point, and i apologize for that, but my passion is for art and artists actually getting paid for what they do, so anything like Patreon that makes this process easier and more sustainable is going to get some nice words from me.

So yeah, it's great so far, and hopefully that continues. And it's really going to be a game-changer for webcomics in the future, and in fact already is.



Kim Holm

Hvorfor begynte du å bruke Patreon?
Jeg tror at crowdfunding vil være en betydelig del av finansiering i fremtiden, ikke bare for kunst, og Patreon tilbyr en tjeneste som passer mitt kunstneriske prosjekt og kan være med å gi økonomisk trygghet på sikt. Men det fine med det nye havet av internettjenester er at de færreste er eksklusive og man er fri til å teste mange alternativer. Jeg planlegger å teste ut flere crowdfundingtjenester for enkeltprosjekter i fremtiden, på en måte som respekterer den utrolig gavmilde støtten jeg får på Patreon.

Hvorfor tror du folk vil betale for noe de i utgangspunktet kan få gratis?
Piratkopieringsdebatten har tegnet et fiendebilde av gjerrige og utakknemlige forbrukere som er uvillige til å støtte kunstnerne de elsker. Min egen erfaring er at fans er utrolig takknemlige, vil gi all støtte de kan, og ikke minst søker et bånd med den som skaper det de liker. Jeg vet at jeg selv gjør det, og jeg er vel ikke eneste som har blitt fnisete og stammende som en nyforelsket fjortis i møte med mine kunstneriske helter.
Problemet er at da kopiretten begynte å vise sine sprekker fantes det ingen enkle og rettferdige måter å støtte sine yndlinger lenger. Crowdfunding er ikke eneste løsning, men det er en enkel måte å støtte det man liker og jeg tror og håper fler kommer til å bruke det i fremtiden, både artister og forbrukere. 
Jeg utgir all min egen kunst, både illustrasjon og tegneserier, under åpne lisenser for fri bruk, og jeg tror folk forstår at det er en god ting å støtte. 

Hvordan har responsen vært på din Patreon-konto? Har den vært større eller mindre enn du hadde ventet?
Responsen har vært overveldende. Akkurat så mye jeg håpet. Langt mer enn jeg ventet. Og jeg vet at det ennå finnes mange der ute som er villig til å bruke penger på kunsten min, og jeg må bare finne måter å overtale dem til at dette er den beste måten.

Ser du for deg at du kan leve av å lage tegneserier gjennom Patreon om fem år?
Nei, jeg har ikke som mål å leve av støtte utelukkende. Planen er å bruke crowdfunding som en av tre hovedinntekter, de andre to er salg av originalkunst, samt salg av print-on-demand og digitale nedlastinger. Hvis jeg greier å få alle tre opp på rundt 5000kr til 10 000kr i måneden, så kan jeg ha frihet til å samarbeide med band og andre kunstnere for å dekke det som måtte mangle noen måneder. Men 5 år er ikke en luksus jeg kan unne meg. Hvis jeg ikke greier det på 1 til 2 år så må jeg falle tilbake på prostitusjon, kunsterisk eller ei.



Kristian Nygård

Hvorfor begynte du å bruke Patreon?
Jeg startet min Patreon-kampanje i April 2014, da etter en lengre periode der Optipess ikke hadde vært på trykk i noen norske blader eller aviser. Jeg lette da etter andre inntektskilder for serien og ble inspirert av hvordan spesielt Zach Weiner (Saturday Morning Breakfast Cereal) hadde hatt hell med Patreon-tjenesten. Tenkte da at det kunne være den beste veien å gå også i mitt tilfelle.

Patreon er jo en del av "crowdfunding"-bølgen på internett, og i kjølvannet av tjenester som Kickstarter og Indiegogo så viser det seg at fans også er interessert i å gi vedvarende støtte - og ikke bare til enkeltstående prosjekter. Det kommer også fram at mange bare vil gi økonomisk kompensasjon tilbake til skapere uten å nødvendigvis få et fysisk produkt i retur. Det slår meg midlertidig ikke som en særlig "norsk" tankegang, men på internett generelt har jo kronerulling nå lenge blitt ansett som en fullstendig legitim mulighet for inntektskilde. Det er også oppløftende å se at mange velger å donere selv om hovedinnholdet mitt alltid vil være gratis. Selvsagt, jeg kunne jo fortsatt med å produsere stripene mine “for moro skyld”, men håper og tror at flere og flere ser at det "koster" noe å produsere selv noe kostnadsløst. At de nå har en separat portal for å bidra økonomisk er jo fantastisk spennende for både de som skaper og konsumerer innholdet.

Hvordan har responsen vært på din Patreon-konto? Har den vært større eller mindre enn du hadde ventet?
Selv ble jeg veldig positivt overrasket over responsen til min egen kampanje, med flere fans som meldte seg på ganske umiddelbart. Etter en stund flatet dette ut til et mer stabilt nivå etter hvert som enkelte "patrons" falt fra og andre nye kom inn. Det er jo naturlig å tenke at etter hvert som flere benytter seg av Patreon-tjenesten så vil fans kanskje bli nødt til å redusere sine opprinnelige bidrag for å fordele på flere potensielle innholdsskapere. Samtidig vil jo forhåpentligvis brukermassen vokse i takt med tjenestens kredibilitet, som igjen åpner dørene for flere såkalte "late adopters" av tankegangen bak kronerulling.

Ser du for deg at du kan leve av å lage tegneserier gjennom Patreon om fem år?
Framover har Patreon et enormt potensiale, både generelt og for meg personlig. Men tjenesten er enda ung, og foreløpig er dette noe uforløst ettersom alle tekniske aspekter med nettsida ikke er helt på plass enda. (I skrivende stund klarer den for eksempel ikke å vise Å'en i etternavnet mitt...) Mulighetene for at Patreon kan være en hovedinntektskilde om noen år er absolutt til stede, men jeg vil tro at det klokeste uansett vil være å spre seg utover flere kilder. Patreon er foreløpig en suksesshistorie, men som med alle internettjenester - trusselen er jo tilstede for at den kan forsvinne eller drastisk endres uten forvarsel i fremtiden. Personlig krysser jeg fingre og tær for at det ikke skal inntreffe med det første.

lørdag 6. desember 2014

Min fars dagbok

Fedre og sønner

"Min fars dagbok"
Jiro Taniguchi
Minuskel
280 sider
Karakter: 6

En svært europeisk japansk serieskaper

Den unge mannen Yoichi drar tilbake til hjembyen for å begrave sin far. Han har ikke besøkt byen eller familien på mange år, men blir likevel varmt mottatt av alle. Under likvaken fortelles det historier om den døde, og det går opp for Yoichi at han aldri hverken kjente eller forstod faren sin.

Jiro Taniguchi er en japansk serieskaper som har blitt adoptert av europeiske tegneserielesere (i 2011 fikk han til og med det franske kulturministeriets orden for kunst og kultur). Det skyldes mye den realistiske og dvelende "europeiske" stilen i historiefortellingen hans, som mangler den animerte overdrivelsen man finner hos for eksempel Yoshihiro Tatsumi (hans "Kikkeren" er tidligere utgitt på norsk av Minuskel), og som nærmest er å regne som et kjennetegn på japansk manga.

"Min fars dagbok" er mesterlig og stillferdig fortalt, og selv ikke hovedpersonens motstridende og kompliserte følelser for faren er vanskelige for leseren å ta del i. Dette er en klassiker, og vi skal være glade for at vi nå kan lese den på norsk.

Blondie - De første årene: 1930-1931

En blond start

"Blondie - De første årene: 1930-1931"
Chic Young
Egmont Comics Nordic
128 sider
Karakter: 4

For deg som vil ha bakgrunn for juleheftelesningen

Helt siden 1941 har du kunnet kjøpe den amerikanske avisstripeserien "Blondie" som julehefte. I år kan du også oppleve seriens fødsel. Serieskaper Chic Young (faren til dagens "Blondie"-tegner Dean Young) tegnet fra 1930 daglige striper om rikmannssønnen Dagobert som var forlovet med den mer "vanlige" Blondie – og forvirringene og konfliktene som fulgte.

I USA har det blitt vanlig å trykke opp klassiske avisstriper fra starten og midten av 1900-tallet (som "Knøttene", "Skippern" og "Snøfte Smith") på nytt i forseggjorte utgaver. Denne enkle boken er ikke i nærheten av å være en slik arkivutgave, men et par korte artikler setter serien i sammenheng. Ellers presenteres stripene i fornorsket utgave, mens søndagssidene (som vi kjenner fra juleheftene) blir beskrevet men ikke trykket i denne boken.

Heller enn å trykke to års striper kronologisk, ville et utvalg striper som viser seriens utvikling vært en bedre måte å bli gjenintrodusert til "Blondie". Det ville i alle fall vært interessant om flere av julehefte-favorittene fikk en slik behandling.