Aya fra Yopougon

Dere får unnskylde den rølpete tittelen, den er en del av poenget.

I negerlandsbyen

«Aya fra Yopougon»
Marguerite Abouet og Clément Oubrerie
Minuskel forlag
352 sider

Fremstillinger av Afrika i tegneserier har et velfortjent dårlig rykte, men boken om Aya forteller en lykkeligere historie fra Elfenbenskystens glansperiode.

Jeg har levd store deler av livet med et forvrengt bilde av Afrika, men det er tegneserienes feil alt sammen. Helt fra jeg var liten har denne verdensdelen vært synonym med et sted hvor de hvite heltene drar for å finne skatter eller for å løse mysterier. Praktisk nok var de fastboende gjerne naturbarn som ikke var interessert i rikdommer, og alt for naive til å forstå at albinogorillaen som spredte frykt i området bare var en utkledd banditt.

Amerikanske Carl Barks sendte Onkel Skrue til «mørkeste Afrika» hvor han hisset på seg en lokal heksedoktor. Belgierne burde kanskje vite bedre siden de hadde kolonier i Afrika, men Hergés «Tintin i Kongo» er så drøy at det fortsatt er kontroversielt å gi den ut på nytt. André Franquin sendte Sprint og Kvikk til afrikanske gruver og plantasjer som selvsagt alltid ble ledet av de hvite. Hadde det ikke vært for europeerne hadde det aldri blitt tatt et ærlig spadetak i hele Afrika.

Men hvor er hverdagslivet oppe i alt dette? I utgangspunktet var det ikke noe jeg savnet, både fordi en 12-åring ikke bryr seg om nyanser, men også fordi tegneseriemediet lenge ikke brydde seg med annet enn humor og action. Selv i dag blir Afrika stort sett brukt som eksotisk kulisse i europeiske og amerikanske tegneserier. Frode Øverli fikk tyn for kannibalene i «Rutetid»-serien sin i vinter selv om han bare vender og vrir på gamle tegneserieklisjeer; Nokså samtidig ble oslogutten Josef Yohannes’ «The Urban Legend» lansert som tidenes første afrikanske superhelt, men den var langt fra den første (og ikke videre god heller). Det er åpenbart at vi heller trenger å lese gode tegneserier fra det afrikanske kontinentet.

Marguerite Abouet bor i Frankrike, men vokste opp på Elfenbenskysten. Sammen med Clément Oubrerie ville hun gi et annet bilde av Afrika enn krigen og sulten hun fant i mediene. Serien om Aya er ikke selvbiografisk, men tar utgangspunkt i livet hun kjente fra Elfenbenskysten på slutten av 1970-tallet. Den gangen var det lille landet var preget av relativ velstand, og problemene kunne lett gjenkjennes fra såpeseriene på TV. Abouet viser at trøbbel med arbeid, kjærlighet og vennskap er universelle størrelser, og selv forskjellene sier noe om likhetene mellom afrikanske og europeiske lesere: I stedet for influensa er det malaria som gjør at folk ligger syke på sofaen, og ekteskapsproblemer kan like gjerne oppstå av utroskap som av ønsket om å ta en kone nummer to.

Den norske utgaven av «Aya» samler tre av seriens foreløpig seks bind. Den starter hjemme i stuen hos Aya selv, hvor faren Ignace samler familie og venner hver kveld klokken syv for å se tv-reklamen for bryggeriet hvor han jobber. Det er den første reklamen som blir sendt på fjernsyn i landet, og dagene er preget av optimisme. Vennene til Aya planlegger fremtiden og fester om nettene, mens foreldrene jobber i lokale bedrifter. Noen av dem blir dradd mot det eksotiske Frankrike, selv om alle vet at livet der er vanskelig. Heksedoktorene med knokler i nesen og bastskjørt må du se langt etter, selv om de iblant blir omtalt med frykt i stemmen. Den pliktoppfyllende Aya selv vil bli lege.

Persongalleriet er stort og variert, fra lokale forretningsmoguler til sløve bilmekanikere. Det er flere tråder som går gjennom hele boken, men det settes gjerne også av en side eller to til hverdagslige beskrivelser. Abouet og Oubrerie har tegnet boken i en typisk fransk stil, med sterke farger og en strek som ligger midt mellom det skisseaktige og det realistiske.

Jeg skal ikke si at jeg hadde lest «Aya» da jeg var tolv, fylt som den er med voksne tema (for ikke å si kjemisk fri for skurker i gorilladrakter). Men boken viser noe viktig som ofte blir glemt når stereotyper i tegneserier blir diskutert: Vi bør ikke kreve realistiske verdensfremstillinger av våre egne serietegnere, men heller lese mer tegneserier fra andre verdensdeler. Jeg tør vedde på at afrikanske serietegnere sitter på noen like avsindige beskrivelser av skandinavia som vi gjør av deres hjemtrakter. Og mitt 12 år gamle jeg ville slukt dem med stor fryd.

Kolor Klimax: Nordic Comics Now

Det er alltid interessant å se seg selv utenfra. Geografibaserte tegneserieantologier er en av de beste måtene.

Ruter fra det kalde nord

Matthias Wivel (red.)
«Kolor Klimax: Nordic Comics Now»
Fantagraphic Books
256 sider
Karakter: 5

Samlet galskap fra nordiske land

Det krever en helt egen fandenivoldskhet for å sette sammen en antologi som dette. Ikke bare vil «Kolor Klimax» presentere hva som foregår innen nordiske kunst-tegneserier (art comics), den gjør det også stort sett med originalt innhold laget spesielt for denne utgivelsen. Å gjete katter med sukkersjokk ville trolig vært bedre for redaktørens sinnsro.

For mellom disse permene finner du syke saker; du finner varme øyeblikk, humor, nostalgi og punk. Noe i skrikende farger, noe i smakfull sort-hvitt, og andre ting vice-versa. Den røde tråden er at det er bra.
To høydepunkt: Danske Johan F. Krarup forteller om en nyskilt mann i «Nostalgia», og strekker show, don’t tell-strikken til det ytterste; Finske Jenni Ropes «The Island» har nærmest selvutslettende streker og en haiku-aktig stil som passer perfekt til tegningene. To helt ulike serier, men de passer likevel godt sammen takket være gode redaktørgrep gjennom hele boken.

Blant de 24 bidragsyterne kan du så vidt skimte nordiske storheter som Christopher Nielsen, danske Peter Kielland og svenske Joakim Pirinen. Men hovedvekten er lagt på det unge, friske blodet fra Norge, Sverige, Danmark og Finland. På en side ville det vært fint om flere norske var representert (Nielsen, Bendik Kaltenborn, Rui Tenreiro og Vanessa Baird er de eneste). På den andre siden er dette en unik mulighet for nordmenn til å finne ut hva som foregår i nabolandene våre: Å finne nordiske tegneserier utenfor stripeformatet er notorisk vanskelig.

Det beste av alt er at denne antologien (som er et finsk initiativ) vil fortsette i fremtiden med rullerende redaktører.

Det krokete sporet

Jeg liker krimmen min best når den ikke er krim, har jeg funnet ut.

Fargespill

«Det krokete sporet»
Max Estes
Jippi Forlag
64 sider
Karakter: 5

Hardkokt trilogi hvor formen spiller hovedrollen

Når slutter en krim å være en krim? Kanskje er det når Max Estes får fingrene i den. I 2010 introduserte den norgesbaserte amerikaneren leserne for en uhyre stilisert krim noir i «Den krokete kniv». Året etter kom «Den krokete kanalen» som tok leserne med til Amsterdams kanaler og underverden. Årets utgivelse, «Det krokete sporet», både avslutter og perfeksjonerer serien.

Alle de tre bøkene til Estes har samme format, og har til felles skurkaktige figurer som forsøker å utmanøvrere hverandre. På spill kan det stå penger, edelsteiner eller andre ting kjeltringer gjerne er ute etter. Slik er det også i «Det krokete sporet», men her er det også klarere enn før i serien at historiene kommer i annen rekke. For Estes er formen og fargene det viktigste, og i denne boken lykkes han i noe han bare har hintet til tidligere: Det gule, det røde og det blå i boken spiller sammen i perfekt harmoni, og sørger for at Estes’ tegninger står er i en klasse for seg. Som forgjengerne er boken også stort sett ordløs.

Trilogien står sterkere sammen enn bøkene gjør hver for seg. «Det krokete sporet» henter elementer (og antihelten) fra den første boken, og litt av tematikken fra den andre. Det er også interessant å se utviklingen fra de grøtete fargene i første bind, via eksperimentering med kontraster i andre bind, til de tindrende fargeblokkene i tredje. Det er ingen tvil om at Estes (som tidligere har gitt ut sort-hvitt-serier på det amerikanske forlaget Top Shelf Productions) er en serieskaper i formmessig utvikling.

Forresten #26

Jeg kommer nok alltid til å like Forresten. Hvordan kan man mislike et blad som ga oss Prima Sekunda, Finn Finn Finn og Jason?

Fornyer på repeat



Forresten nummer 26
Diverse tegnere
Jippi forlag
64 sider
Karakter: 4



Antologien som kom for å bli

Antologien Forresten har vært en viktig del av norsk tegneserieliv siden 1996. I hvert nummer samler Jippis forlagsredaktør Erik Falk unge tegnere med et visst kunstnerisk ambisjonsnivå. Noen av dem blir stjerner (Jason, Bendik Kaltenborn), noen melder overgang til kultstatus (Jens K. Styve, Roy Søbstad), mens atter andre forsvinner i et blaff. Nummer 26 i rekken er en god miks av serier som viser alt fra humor til imponerende fantasi og pretensiøs kunstskoledialog.

Roy Søbstads «Brakk» har et vidunderlig utgangspunkt i hovedpersonens sørgelige jobb som taperull-mekaniker. Martin Ernstsen bruker dyreskikkelser til å fortelle om et ungdommelig forsøk på Guinness' Rekordbok-berømmelse. Mats Sivertsen bruker også dyr med stort hell i historien «Loon Land», som er fint tegnet og til tider med god dialog, uten at den kommer helt i mål. Et av høydepunktene i antologien er det nederlandske kollektivet Lamelos, som med historieknippet «Help» leverer de mest helstøpte og spesielle sidene i heftet. Med tittelen som eneste uttalte ord, forteller de korte og lange historier som tar seriers indre logikk helt ut.

Med sin 26. utgivelse er det tydelig at «Forresten» har funnet sin form. Tegnerne er halvetablerte, noen med utgivelser bak seg, og flere navn går igjen fra nummer til nummer. Men antologien kan stadig by på overraskelser i form av en ny favoritt – norsk eller utenlandsk – som du aldri før hadde hørt om.

Kikkeren

Japan-feberen feier over landet. Hvorfor ikke feire med totalt jävla mörker?

Tokyo drift

«Kikkeren»
Yoshihiro Tatsumi
Minuskel
206 sider
Karakter: 5

Desperate historier om desperate menn

Iblant kan det være fristende å gi opp japanske tegneserier. Mye av det som har vært oversatt til norsk har vært hektiske og småperverse serier for lesere i starten av tenårene. Men det japanske tegneseriemarkedet er minst like mangfoldig og produktivt som den amerikanske filmindustrien, og ikke før du har avskrevet manga-serier dukker det opp en bok som denne.

Yoshihiro Tatsumi regnes nemlig for å være opphavsmannen til en annen type manga, kalt gekiga. Denne sjangeren byr på mørkere og mer virkelighetsnære serier for voksne, og «Kikkeren» samler 16 av disse historien, opprinnelig utgitt i 1969 (og deretter på amerikansk under tittelen «The Push Man»).
Å si at Tatsumis historier handler om livet på skyggesiden, er å underdrive. Her møter vi en strøm av menn som lever i stille desperasjon mens de kjemper seg gjennom industrijobber, arbeidsløshet eller tilværelser andre steder på bunnen av det japanske samfunnet. Antiheltene i disse historiene er bredkjevede og fåmælte, men de blir hundset av kjærligheten og av tilværelsen. Tatsumi skildrer dem med nådeløs tusj mens de finner mer og mindre desperate forsøk på løsninger. De karikerte figurene står klart frem mot den realistiske og 60-tallsmoderne bakgrunnen, og uttrykket er minimalistisk. Historiene er hardkokte, sårbare og menneskelige på en måte som ville fått rennesteinspoeter som Charles Bukowski til å nikke anerkjennende.

Tatsumi ligger ikke langt unna vestlige, alternative tegneserier i uttrykket, men arbeider klart innenfor den japanske tradisjonen. De interesserte bør også plukke opp den tungt prisvinnende selvbiografien hans «A Drifting Life» fra 2009.

Harvey Pekar's Cleveland

Joe Matt, Martin Kellerman, Harvey Pekar, Robert Crumb…det er noe eget med sinte (gamle) menn i tegneserier.

Gatelangs med Harvey Pekar

«Cleveland»
Harvey Pekar & Joseph Remnant
Top Shelf
128 sider
Karakter: 4

En tegneserienestor forteller om sitt liv og byen sin

Det reises ikke mange statuer for arkivmedarbeidere på sykehus i USA, men én er under planlegging. Det er en betimelig anerkjennelse av Harvey Pekar, som døde i 2010 uten å noensinne ha kunnet leve komfortabelt av tegneseriene han skrev på fritiden.

Tegneserieforfatter Harvey Pekar fikk aldri den store anerkjennelsen som flere av tegnerne hans (bl.a. Robert Crumb) fikk, men med tegneserien «American Splendor» (1976-2008) fortalte han alle som ville høre om hverdagslivet sitt som offentlig ansatt arbeiderklassemann i Cleveland. Pekar led av depresjoner, men fortalte om arbeiderklasselivet sitt med lavmælt humor og akkurat riktig mengde selvutlevering.
Den posthume «Cleveland» er det nærmeste du kommer en karriereoppsummering; en selvbiografi av Pekar og en beskrivelse av byen hvor han tilbrakte livet. De to historiene møtes på flere punkter, men først og fremst er dette en spasertur rundt i byen med Pekar som guide; her vokste han opp, her er det jødiske strøket, her hang mennene på gatehjørnet og diskuterte politikk.

Harvey Pekar begynte å samarbeide med tegner Joseph Remnant først sent i karrieren, men den unge tegneren lykkes både i å fange Pekars intense tilstedeværelse og ikke minst byen og menneskene i den. Boken viser også Pekars to sider: På den ene siden er han en sjarmerende forteller, men han kan også være belærende og grådig på leserens tålmodighet: Tredjedelen av boken som tar for seg Clevelands grunnleggelse og vekst er en trettende historietime med alt for mange tekstbokser.

«Cleveland» er, som man kan vente fra Pekar, et ærlig portrett av en by og en mann som bodde i den en stund. Og som snart kan sees i bronse i bydelen Cleveland Heights.

The Urban Legend

Serieskaperen bak The Urban Legend gikk tungt ut i vinter, men The Urban Legend er ikke den første norske superhelten (som Øyvind Holen allerede har påpekt), og han er langt fra den første fargede superhelten. So what good is he?

Supergjennomsnittlig


«The Urban Legend #1»
Josef Yohannes & NewTasty
Eget forlag
28 sider
Karakter: 2


Ingen nye ideer hos «norsk» superhelt


Josef Yohannes fra Oslo tok en titt på verden, og bestemte seg for at den manglet superhelter. «The Urban Legend» har forståelig nok fått mye oppmerksomhet: Yohannes gir den ut helt på egen hånd, og satser stort på det internasjonale markedet med en engelsk utgave og opptredener på amerikanske tegneseriemesser. Men det første nummeret av «The Urban Legend» lever ikke opp til forventningene.


Bakgrunnshistorien er formelbasert, og finner ikke opp noen nye vrier: Capital City er i ferd med å gå i hundene under vekten av mafia og korrupte politikere. Læreren Malcolm T. Madiba bestemmer seg for å kjempe imot, og ikler seg et gult kostyme for å dele ut lærepenger. Johannes henter inspirasjon fra mer «virkelige» superhelter som Baman og Kick-Ass; vanlige mennesker uten superkrefter men med tøffe drakter og stor motivasjon. Malcolm T. Madiba virker derimot å være nokså uinteressant som helt: Han er snill og god og sterk og hater kriminalitet, men der stopper det også. Serien lider sterkt under å utelukkende basere seg på slike stereotyper: Uten så mye som et ironisk glimt i øyet slenger den ut karakterer som Young Evil, Sugar Bear, Detective Fletcher og The Devil’s Advocate. Tegningene til britiske NewTasty er kompetente, men knapt nok mer: Kvinnerollene lar deg ikke skille mellom journalister og nattklubbvertinner, og alle andre enn hovedpersonen virker personlighetsløse i streken.


Det ville vært moro med en virkelig norsk superhelt, men «The Urban Legend» eksisterer i et generisk amerikansk superheltmiljø som gjør den uinteressant.

Ulvene i korridoren

Jeg setter stor pris på streken til min eks-sambygding Søbstad (han gjør det å bla i gamle Jippi-blader til en fryd), men denne historien klarer ikke matche ambisjonsnivået.


Varger i veum

«Ulvene i korridoren»
Roy Søbstad
Jippi Forlag
44 sider
Karakter: 2

Tynn fabel fra maktens korridorer

En ung, navnløs mann har fått jobb på gølvet i et stort firma som driver med ikke-navngitte ting. Ikke verdens mest sympatiske fyr; han har bakoversleiket hår, bruker «lzm» uironisk og har nærmest sykelig stor tro på seg selv. Går det galt? Selvsagt går det galt. For i korridorene jakter ulveflokken.

Kristiansanderen Roy Søbstad har stort sett alltid lekt seg innen humortegneserier, og han har en strek som matcher. Kulerunde øyne og karikerte ansiktsuttrykk passet perfekt til episodene om problembarna Jesper og Jonathan på 90-tallet, men gir ikke alltid rom til de dystrere strengene som Søbstad slår an i denne boken. Mest av alt er dette en fabel om ansiktsløse firmaer og umenneskelige ambisjoner, med ulvene som symbolsk (eller høyst reell) trussel. Men historien, som legger seg midt mellom humor og grøss, ender opp med å hverken bli morsom eller skummel. De endeløse avlukkene i kontorlandskapet virker være hentet ut fra filmen Playtime av den franske regissøren Jacques Tati, men ambisjonene ligger nærmere nivået til kontortegneserien Dilbert. Søbstad forklarer ikke nok av historien til at den blir meningsfull, mens han overforteller om hovedpersonen. Boken plages også av logikkbrister (hvordan kan det bli bekmørkt i en etasje hvor endeveggen er et vindu ut mot fullmånen?).

Det mest spennende aspektet ved boken er de 78 sidene med «bonusmateriale» man kan laste ned fra nettet, og som viser prosessen mot ferdig tegneserie. Ellers bør du heller oppsøke Roy Søbstad sine sider med serien «Brakk» i nye Forresten.

Tor Ærlig - Mr. Mystisk

Jeg har en fiks idé om at mine barn skal få lese hva de vil av tegneserier, og ikke bare det som eksplisitt er merket "for barn". Kanskje det ikke er en god idé. Men Tor Ærligs frieri til målgruppen er i alle fall morsomt:

Nå kommer barnekrimmen

«Mr. Mystisk»
Tor Ærlig
Jippi Forlag
72 sider
Karakter: 4

Tor Ærlig imponerer med serier for barn, men burde hatt mer plass

På siste halvdel av 2000-tallet var Tor Ærlig så godt som alene om å lage tegneserieromaner i Norge. Nå har han skiftet fokus: Før jul kom «Apefjes», en tegneserieroman for ungdom som hadde større problemer enn tittelen å slite med. «Mr. Mystisk», fremdeles rettet mot unge lesere, er derimot nesten en innertier.

Bokens tre historier er perfekte for målgruppen. De er mystiske, overnaturlige og svært fantasifulle både i fortelling og tegning: En kappekledd person lurer døden på samme dato år etter år; verdens ledende skulptør blir ansatt til å lage nye kropper til hvileløse sjeler, og drar med assistenten sin på Den flygende hollender; levende hus som vokser opp sammen med eierne sine viser seg å ha en skummel defekt.

Tor Ærlig fortsetter med dyrefigurene han begynte å tegne i «Mare Frigoris» (2009), en oppveksthistorie for voksne om to forfatterspirer i en høyblokk. Tegnestilen kler de barnlige spenningsseriene minst like godt, selv om noen av figurene virker å miste litt personlighet med sine pupilløse øyne. Tor Ærlig tar det igjen med mørke men sterke farger og mer drama og spenning enn i en Hardyguttene-bok.

Med et så godt grunnlag burde tegneren gitt seg selv bedre plass. «Castor og sjelesugeren» tar opp nesten halvparten av sidene i boken, og er også den eneste der ingen ideer er uforløste. Her lar Tor Ærlig seg føre av gårde av ideene sine, fra spøkelser til pirater og sjømonstre. Både «Mr. Mystisk i dødens vinkel» og «Malenas levende hus» ville tjent på å være noen sider lengre. Mesteren av langformatet burde ta med seg flere triks fra sin egen karriere.

Joost Swarte - Is that all there is?

Noen ganger kommer jeg over skatter og lurer på hvor de har vært hele mitt liv. Selv om Joost Swarte har en strek som virker svært gjenkjennelig, er dette (for meg) fire tiår med nyheter. Anmeldelsen stod på trykk i BT 12. februar:

Den hemmelige hollender

«Is that all there is?»
Joost Swarte
Fantagraphics Books
144 sider
Karakter: 5

Ny samling viser tegneseriekunst i verdensklasse

Det finnes mennesker som leser tegneserier med stort alvor. Disse liker å skille mellom rufsete amerikanske undergrunnsserier som syder av sex, vold og narkotika – og på den andre siden veltegnede eventyrserier som gjerne kommer fra Belgia. Det har vært en liten hemmelighet at det er mulig å kombinere de to, og at det ble gjort allerede på 1970-tallet av en nederlender ved navn Joost Swarte.

Swarte var inspirert av streken til Hergé, skaperen av Tintin, og det var også Swarte som oppfant uttrykket ligne claire – den klare linjen – for å beskrive Hergés strek. Men nederlenderen var ingen pietistisk etterfølger. Han brukte elementer fra arkitektur og industridesign og skapte tegneseriesider som er så velkomponerte og så perfekte i fargebruken at de fortsatt inspirerer moderne tegnere (Chris Ware er en stor fan, og ting tyder på at både Knut Nærum og Lars Fiske har tatt en titt på Swartes serier).

Men for å si det rett ut: Du kommer ikke til å huske Swarte for historiene hans. De er gjerne små riff over noir-tema som kidnappinger, selvmordsetterforskning, spioner og bedragerier. Persongalleriet skifter, men ofte er den arbeidsløse rockeren Jopo del Pojo med, alltid gjenkjennelig i Tintins eplenikkers og med en halefinne av hårgelé på hodet. På tross av at historiene gjerne inneholder både grafisk sex og vold, er de tegnet med et hjerte og en humanisme som gjør dem spiselige.

«Is that all there is» samler for første gang (nesten) alle tegneseriene til Swarte fra 1970-tallet og frem til i dag. Og om du er interessert i tegneseriedesign, er det årets sikreste kjøp.

Jason - Athos in America

Jason – er han tegneserienes Jon Fosse eller strekens Hemingway? Sannsynligvis ingenting av delene. Her er anmeldelsen min av den nye boken hans, fylt med hunder og katter som oppfører seg sjofelt:

Minimalismens musketer


«Athos in America»
Jason
Fantagraphics Books
200 sider
Karakter: 5

Jasons noveller er som Hemingway med snute og filmklubbmedlemskap.

Om den norske serietegneren Jason har en spesialitet, så er det å skildre hverdagens stille desperasjon med en komisk snert som gjør den overkommelig. Historiene hans handler ofte om personer som møter den eksistensielle veggen, og som ikke alltid finner den beste løsningen på problemene sine. Med få virkemidler – et rynket bryn, svetteperler eller en forvirret spiral over hodet – gir Jason liv og personlighet til figurene sine. Disse historiene er i Hemingways ånd, om den amerikanske forfatteren tegnet kattesnuter og hundeører og lot seg inspirere av dårlige science fiction-filmer fremfor tyrefekting.

Athos (den tredje musketeren) passer ikke inn i denne beskrivelsen. Han er noe så atypisk i Jasons verden som en sjarmerende, verdensvant pratmaker, en gentleman av den gamle skolen (nærmere bestemt 1600-tallets Frankrike) som på mystisk vis lever i vår tid. I historien som har gitt boken navn møter vi ham på bar i New York, før han la i vei for å bekjempe marsboere i boken «Den siste musketer» (2008).

«The Brain That Wouldn’t Virginia Woolf» er en blanding av en fryktsommelig skrekkfilm fra 1960-tallet med en dæsj «Hvem er redd for Virginia Woolf»: Ved å hoppe i tid forteller Jason den overraskende ømme historien om et kjærlighetsforhold i omvendt rekkefølge. B-filmene fortsetter i «Tom Waits on the Moon», hvor fire kjærlighetssyke individer snubler inn i filmen «The Fly». Jason sine noveller er konsekvent tegnet med fire like store ruter per side, og her bruker han denne formen svært strengt og effektivt.

«A Cat From Heaven» er en selvbiografi inspirert av poeten Charles Bukowski, hvor serietegneren Jason drikker, krangler med kjæresten og slåss. Det er et morsomt avbrekk, men ikke mer. Flukthistorien «So Long, Mary Anne» er derimot både hardkokt, trist og gruelig morsom, med en avsindig ond skurk luskende i kulissene.

«Athos in America» er ikke noen oppfølger til «Den siste musketer», selv om vi møter Athos igjen. Den bør heller ses i sammenheng med novellesamlingen «Low Moon» fra 2009. Flere av personene går igjen, og formen er til forveksling lik. Likevel er denne nye samlingen litt svakere. «Low Moon» inneholdt noen av Jasons beste historier, for eksempel tittelhistoriens absurde western og den mesterlig minimalismen i krimhistorien «En hilsen fra Emily». «Athos in America» viser Jason fra en mer konvensjonell side, som ikke nødvendigvis kler ham dårlig.


Siden Jason flyttet til Frankrike i 2007, har bøkene hans først blitt utgitt på fransk, deretter engelsk og andre språk. Den norske utgaven av denne boken kommer i løpet av våren.

Lunch - Angry Kjell

Jeg skal ikke si at jeg jobber på et kontor som det i Børge Lund sin tegneserie Lunch. Kan hende jeg ville blitt sendt på teambuildingseminar om jeg hintet om noe slikt. Men det virker som om resten av Norge jobber på dette kontoret. Denne anmeldelsen stod på trykk i BT 5. februar:

Måloppnåelse i praksis

«Lunch #2»
Børge Lund
32 sider
Karakter: 5

Mye nytt fra Norges beste stripeserie

Det er en klisjé, men jeg tror en stor del av Norges befolkning føler at Lunch tar arbeidsplassen deres på kornet. Enten du jobber i en offentlig etat eller i et PR-byrå, er serien akkurat vag nok til at de fleste kontorarbeidere føler seg truffet. Det finnes flere andre norske stripeserier som er lagt til arbeidsplasser, men de fungerer i hovedsak ved å sette rare personligheter opp mot hverandre. Med unntak av den evige opponenten Kjell har Lunch egentlig ingen velutviklede figurerer, bare et knippe pappsjablonger (den håpløse sjefen; apple-fundamentalisten; IT-geeken). Humoren kommer fra vitsing med begreper som måloppnåelse, kvalitetssikring og prosesseierskap – om du bruker disse ordene til daglig handler serien om deg. Lunch maler opp det norske byråkratiet med sine reiseregninger og prosjekter og endeløse kaffepauser. Den er et gjennomregulert, norsk speilbilde av belgiske André Franquins Viggo og Dilberts amerikanske avlukkehumor.

Det andre albumet i serien leverer så godt det lar seg gjøre i dette formatet: To nye historier på tilsammen tretten sider, tekster av konsernsjef Arne Hjeltnes og arbeidslivspsykolog Stig Berge Matthiesen fra UiB, samt eldre og nyere striper. Den 8 sider lange «Angry Kjell» viser at Børge Lund ikke mestrer humor i langformat til fulle ennå, men sammenlagt er det vanskelig å motstå Lunch sine veltegnede lyskespark til alle visjonsbaserte strategier der ute. Om Europas arbeidsliv er noenlunde likt det norske, ser jeg for meg at Lunch for alvor kan bli en eksportartikkel.

I dag er den siste dagen i resten av ditt liv

Ah, tegneseriebiografier. Det er en egen sjanger, og når de først fungerer godt, er de bedre enn de tilsvarende uten tegninger. Denne anmeldelsen stod på trykk i Bergens Tidende 29. januar.

Aldri for pen for pønk

«I dag er den siste dagen i resten av ditt liv»
Ulli Lust
No Comprendo Press
464 sider
Karakter: 6

Brutal, vakker og feministisk reiseskildring fra 80-tallets Europa

Det er noe ved tegneseriemediet som inviterer til selvbiografi. Du kan knapt finne en sterkere skildring av et far-datter-forhold enn Alison Bechdels Fun Home, og Marjane Satrapi brukte sin egen oppvekst til å angripe Irans fundamentalisme i Persepolis.

Selv om tegneseriehistorien har vist at det ikke er nødvendig, får de selvbiografiske bøkene et ekstra løft med en sterk historie i bunn. Østerrikske Ulli Lust har nettopp det. Da hun var 17 år i 1984 dro hun og venninnen Edi på haiketur til Italia, uten å fortelle noe til foreldrene, og uten å ha annet med seg enn en sovepose og klærne de gikk i. 1984 var en storhetstid for pønken i Europa, og Lust skildrer med varme men uten å rosemale miljøet hun var en del av. Ulli er på jakt etter den absolutte friheten, og finner ut at den kan være både fantastisk og horribel i møte med et søreuropeisk kvinnesyn hvor det virker normalt å voldta enslige jenter. Noen venner viser seg være ekte, andre ute av stand til å tenke på andre. Og historien er fortalt av en 45-åring som åpenbart husker hvordan det var å være 17.

Skildringen av outsidermiljøet og den sterke kvinnelige fortelleren kan minne om Marjane Satrapis Persepolis 2, hvor Satrapi ankommer Wien i 1984, det samme året Ulli drar fra byen. Det er likevel mye som skiller de to. Ikke minst har Lust en mer avansert strek i svart, hvitt og grønn som er i utvikling gjennom hele boken.

Boken er fin og vakker, mørk og brutal. Det er umulig å ikke glede seg, bli oppgitt, forferdet, lettet og anspent når man hengir seg til denne dramatiske haikehistorien.

Drageløperen

Jeg var kanskje litt forutinntatt da jeg skulle lese denne. En tegneserieversjon av en internasjonal bestselger som Drageløperen virket å være en rask cash-in for forlaget og forfatteren. Men sannheten var litt annerledes. Anmeldelsen stod på trykk i Bergens Tidende 22. januar.

En vakker versjon


Drageløperen
Khaled Hosseini, Fabio Celoni & Mirka Andolfo
Schibsted Forlag
132 sider
Karakter: 4


Vellykket oversettelse av sterk historie

Tegneserieversjoner av bøker har et like frynsete rykte som bokversjoner av filmer: Det er noe som er slengt sammen i all hast for vri noen flere kroner ut av en suksess. Likevel finnes det unntak: Da tegneserieversjonen av Paul Austers roman «Glassbyen» kom på norsk i fjor, viste det seg at slike utgivelser kan ha kunstnerisk verdi i seg selv, og til og med tilføre spennende ting til originalen.
Så hvor plasserer dette «Drageløperen», tegneserien av afghanske Khaled Hosseinis millionselgende roman? Et sted midt imellom.

For de to italienske tegnerne har det ikke vært snakk om å ta sjanser med tegneseriens formspråk, men heller om å fortelle historien så godt og effektivt som mulig. Dialogen er stort sett hentet rett fra boken (i den norske versjonen oversatt fra italiensk), mens tegningene er vakre og fargesterke. Kanskje litt for vakre, når du tenker på at historien som fortelles både er røff og tårevåt, med tema som barnevoldtekter og brutte vennskap lagt til et ødelagt land. Disney-tegneren Fabio Celoni holder på leserens interesse med mye dynamikk i tegningene, mens fargene til Mirka Andolfo veksler fra varmt til kaldt i takt med historien.

Tegningene er vakre, men ordinære. Hadde det ikke vært for at historien er sterk nok til å tåle oversettelsen til ruter og bobler, ville det ikke vært mye igjen her. Mens romanen «Drageløperen» ser ut til å tåle bestselgerstatusen godt, vil ikke denne boken bli stående som noe annet enn tegneserieversjonen av den.

For hva det er verdt.

Blue og Gingerbread Girl

Tegneserier på nett er ikke noe nytt, men det hører likevel til sjeldenhetene at man kan lese en hel bokutgivelse gratis på internettene. Top Shelf startet året med å gi ut to slike: helt ulike, men verdt å lese begge to. Denne anmeldelsen stod på trykk i Bergens Tidende søndag 15. januar:



Surfer, Rosa

«Blue»
Pat Grant
Top Shelf Comix
96 sider


«Gingerbread Girl»
Colleen Coover & Paul Tobin
Top Shelf Comix
112 sider

To gode historier som er tilgjengelig gratis på nett nå

«Blue» er en annerledes tegneserie. Den er umiskjennelig knyttet til New South Wales i Australia, og bruker science fiction-elementer for å fortelle om ubehagelige ungdomsminner. I tillegg er den griselekker i både form og strek. Pat Grant lar oss møte tre uflidde skinheads som lever den universelle, nullstilte tenåringstilværelsen: De skulker skolen, surfer, stjeler røyk og snakker drit. Som bakteppe fortelles det om romveseninvasjonen som sakte gjør at byen fylles opp med fremmede lukter, butikker, graffiti og språk. Grant gjør samme vri som i den sørafrikanske filmen «District 9», hvor romvesener som levde under apartheidaktige tilstander ble brukt til å si noe om rasisme og kultur. I «Blue» er det surferen Christian som føler seg forlatt i et hav av det fremmede. Les den her.

Der «Blue» er eventyrlysten i strek men med en tradisjonell historie, gjelder det motsatte i «Gingerbread Girl». Annah er overbevist om at en liten del av hjernen hennes har blitt operert ut, og at den har vokst opp som tvillingsøsteren hennes. Historien fortelles som en stafett hvor forbipasserende duer, hunder, forsmådde elskere, butikktyver og svindlere henvender seg til leseren og bidrar til å fylle ut bakhistorien. Tonen er lett og filosofisk, og ber ikke leseren om å svelge det pussige premisset rått. Les den her.

Det er ikke rasisme bare fordi du ikke ler.

Dette er et svar på en debatt som ble startet i forrige uke, og som dermed kommer fryktelig sent. Det ble skrevet forrige fredag for trykk i BT, men på grunn av at rasismedebatten sporet over på Spellemannsprisen istedet, kom den aldri på.

Frode Øverlis lek med tegneserieklisjéer gir ham et urettferdig rasiststempel.

Flere personer, nå sist tegneserieanmelder Erle Marie Sørheim i et innlegg i Dagbladet, virker å ha ventet en stund på å fortelle at de ikke synes Frode Øverlis enruter-tegneserie Rutetid er morsom. Den sjansen kom da rapperen Timbuktu sendte inn en klage til den svenske avisen Metro på en Rutetid-vits som inneholdt kannibaler og uttrykket «be om din datters hånd».

På overflaten er det lett å forutse reaksjonen. Dette er de samme stereotypene som tegneseriehistoriens første tiår er full av, og som gjør at nyutgivelser av gamle serier, (som for eksempel «Tintin i Kongo») kan bli kontroversielle. Svarte med store lepper, dum dialekt og lavere intelligens var vanlig kost hos alle fra avisstripefornyeren Winsor McCay (Little Nemo in Slumberland) til tegneserieromanens far, Will Eisner.

Likevel kan man ikke kritisere Frode Øverli på samme måte. «Rutetid» er (blant annet) en sofistikert lek med disse tegneseriehistoriske klisjéene, hvor Øverli forsøker å gi en ny vri på situasjoner som har blitt uttværet av andre tusenvis av ganger før: Pasienten på sofaen hos psykiateren; bankraneren som gir en lapp til damen bak skranken; personen som er strandet på en øde øy; landsbyen i Afrika hvor alle spiser hverandre. De er alle klisjeer, og i Rutetid skal de forstås som dette.

Siden ingen faktisk mener at Frode Øverli er rasist, har debatten nå antatt en annen form. Som Erle Marie Sørheim skriver, «man kan tulle med alt, også kannibalisme, så lenge det er morsomt og bra gjort». Altså: Om man ler av vitsen, er det ikke rasisme. Ifølge Dagbladet så ler både Zahid Ali og Tommy Sharif av ruten, mens Timbuktu ikke gjør det. Det kan virke som en refleksreaksjon på tidligere tiders (til dels ondsinnede og til dels uskyldige) stereotyper, selv om de i Rutetid er satt i en ny kontekst. Øverli blir tillagt en rolle hvor han tegner «rare negere» fordi han ikke vet bedre. At man må lese flere Rutetid-vitser før man skjønner hva prosjektet går ut på, er derimot et problem han kanskje ikke har forutsett.

Theodor Kittelsen og Walt Kelly

Det slo meg da jeg stod på Bergen Kunstmuseums Theodor Kittelsens-utstilling at dette ikke er langt unna det vi kaller tegneserier i dag. Kanskje som en proto-Larsons Gale Verden, eller kanskje enda nærmere Walt Kellys amerikanske avisstripeserie "Pogo".

Det syntes å være verdt en sammenligning, og den stod på trykk i Bergens Tidende 10. januar:

Dyrenes sjel og andre universelle sannheter

bok/kunst

«Hvad er Livet?» Satirekunstneren Theodor Kittelsen»

Frode Sandvik (red.)

Bergen Kunstmuseum/No Comprendo Press

128 sider

tegneserie/avisstriper

«Pogo Volume 1: Through the Wild Blue Wonder»

Walt Kelly

Fantagraphics Books

290 sider

To nye bokutgivelser forkler skarp satire i dyreskikkelser 

Vi vet ikke hvem som først skjønte at en krokodille i smoking kan si alt som er verdt å si om den menneskelige tilstanden, men satiriske tegninger av dyr som oppfører seg som mennesker går i alle fall tilbake til Egypt for tre tusen år siden. To nye bokutgivelser viser hvordan menneskelige tilkortkommenheter er universelle, og at dyreskikkelser gjør det enda lettere å peke på dem.

«Through the Wild Blue Wonder» er første bind i en nyutgivelse av den amerikanske avisstripeserien Pogo, som ble trykket i flere hundre aviser over hele verden fra 1949 til 1975. Serien kretser rundt oppossumen Pogo, alligatoren Albert og et persongalleri på over 500 tobeinte, firbeinte og insekter som tilbringer livet i sørstatssumpen Okefenokee. Serieskaper Walt Kelly fikk tegneutdannelsen sin hos Disney, hvor han lærte seg en levende, tykk strek som kunne romme en stor variasjon av ansiktsuttrykk. Det var en stor kjærlighet i alt han tegnet, fra dyrene i sumpen til trærne, stråene som stikker opp av vannet og en endeløs variasjon av bakgrunner: Pogo står fortsatt i dag som kanskje den best tegnede avisstripen gjennom tidene.

På tross av den lune overflaten var Pogo en satirisk serie. Det er tydelig allerede i første bind, hvor sumpens selvutnevnte intelligentsia jobber for å utvikle en atombombe basert på billefamilien Adams. Slike ordspill og misforståelser (Adams uttales som atoms i sørstatene) kan holde figurene opptatt i ukesvis. Stemningen kan også bli mørkere, som i en sekvens hvor den amerikanske senatoren Joseph McCarthys kommunistjakt speiles i en farseaktig rettsak. Som ofte i Pogo går det godt til slutt, med den ekstra realismen at ingen lærer noe som helst.

I utgivelsen «Hvad er Livet?» møter vi dem igjen: De uttrykksfulle ansiktene, den detaljerte streken, de menneskelige dumhetene. Boken tar for seg den satiriske delen av Theodor Kittelsens arbeider, som har havnet i skyggen av trollene og de urnorske motivene som Nøkken i tjernet.
Der Walt Kelly gikk læretiden sin hos Disney, var det på malerskolen i München på 1870-tallet at Theodor Kittelsen lærte å fange ansiktsmimikk med et par enkle streker. Boken er full av eksempler, men spesielt talende er illustrasjonene fra serien «Har Dyrene Sjæl?», hvor Kittelsen fremviser en rekke humoristiske og groteske bilder. Mens noen av dem er beskrivende (et par uttærede øgler på bohemkammerset), har andre punchlines som gjør at de kunne vært en del av Larsons Gale Verden. Illustrasjonene fra Homers «Krigen mellom froskene og musene» viser igjen disse dyrene som oppfører seg som mennesker; froskene med armene i kors og haken i været som diskuterer krigsstrategi som om de satt på krigsrommet i filmen Dr. Strangelove.

Kittelsen kunne som kunstner koste på seg å være råere og mer generell i beskrivelsene sine, mens Kelly, avhengig av avisredaktørenes gunst, tok opp tidsriktige tema med en grunntone av varm intellektualisme: Figurene hans bedriver like gjerne latinske ordspill som slapstick, og de mest obskure tilfellene er i boken utstyrt med fotnoter. Båte Kittelsen og Kelly kan likevel leses med like stor glede i dag, ikke minst over likheter i strek, og begge tegnernes fascinasjon av insekters personlighet.

«Hvad er Livet?» inneholder et forord og en artikkel som setter tegningene i en kunsthistorisk sammenheng, men boken er påfallende tilbakeholden med å nevne ordet tegneserier: Til og med tegneserieforlaget No Comprendo Press blir omtalt som «en ledende aktør innen krysningsfeltet mellom humortegning og tegnekunst».

På samme måte som med kunst finnes det ingen god definisjon på tegneserier, forskjellen ligger ofte i hvordan vi forholder oss til materialet. De originale tegningene til Walt Kelly i mange tilfeller ble kastet av utgiverne, og det er bare private samlere som gjør en utgivelse som «Through the Wild Blue Wonder» mulig. Utgivelsen viser likevel at dette er holdninger som stadig er i endring. Kanskje vi snart ser «rene» tegneserier på Bergen Kunstmuseum også.

Gingerbread Girl: Gratis på nett

Gingerbread Girl er en tegneserie om dating og personlighetsforstyrrelser, fortalt på en fiffig måte. Les hele på nett: topshelfcomix.com/ts2.0/gingerbr…

— Walter Wehus (@walterwehus) January 10, 2012

Pondus: Eliteserien bok 10 & 11

Det kan være en utfordring å skrive noe nytt om Pondus, siden det er en serie som har gått i over et tiår og allerede er inne i sin andre samlebokserie. Men Eliteserien-bøkene varierer i kvalitet sammen med serien, og i BT 8. januar forsøkte jeg å oppsummere hva som skjer når Jokke får dame og barn:

Breiflabben fra forstedene

tegneserie/avisstriper
«Pondus: Eliteserien 10/11»
Frode Øverli
Egmont Serieforlaget
208 + 208 sider
Karakter: 6

Jokke overtar som seriens emosjonelle tyngdepunkt

Pondus er egentlig ingen typisk bergenser. Ingenting tyder på at han i sine barnesko rævediltet etter et buekorps, og når det gjelder fotball er det Liverpool og ikke Brann som er den store kjærligheten. På tross av dette ser jeg ham alltid for meg et sted på Laksevåg eller i Åsane; forstadsmannen med enebolig, hage og grill i garasjen. Pondus er det minste felles multiplum for nordmenn: En som med sin enorme samlede triviakunnskap likevel bare banker inn fem rette på tippekupongen. Han er en breiflabb, overalt. Kanskje dét gjør ham litt bergensk?

Eliteserien presenterer bergenske Frode Øverlis Pondus-serie kronologisk og med et vell av redaksjonelt materiale som kler seriens refererende stil. I bind ti og elleve er det Jokke som er hovedpersonen, og der mange kan identifisere seg med Pondus, har nesten alle en kamerat som Jokke. I løpet av disse to bindene møter ikke bare dette evige ungkarslige nedslagsfeltet en oppegående kvinne, men rekker også å gjøre henne gravid.

Det var overraskende da det gikk opp for meg at det er Jokke og familien hans som trass sine særheter har flest emosjonelle strenger å spille på i serien. Ikke bare er historien om Jokkes kjærlighet noe av det mest rørende som har vært trykket i en norsk stripeserie, bind ti trykker også den tjue sider lange historien om opphavet til Jokkes stefar, Günther.

I disse to bindene er Frode Øverli på sitt beste, både i strek og fortelling. En toppform som dessverre ikke varer evig.

Ny Jason-bok

Hurra! Fem sider fra Jasons nye "Athos in America", som slippes på Fantagraphics i februar: robot6.comicbookresources.com/2012/01/exclus…

— Walter Wehus (@walterwehus) January 4, 2012