torsdag 23. juli 2015

The Sculptor

Hugget i stein

"The Sculptor"
Scott McCloud
Self Made Hero
496 sider
Karakter: 5

Godt fortalt historie om kunstens begrensninger

Den unge skulptøren David Smith inngår en avtale med døden. Det er kanskje litt corny og oppbrukt, men hør resten av konseptet først: David blir i stand til å forme alle materialer etter viljen, mot at han vil dø etter 200 dager. Problemet til David er at teknisk kompetanse er én ting, å faktisk ha noe å si med kunsten er noe helt annet.

Amerikaneren Scott McCloud skrev bokstavelig talt læreboken om å lage og lese tegneserier: "Understanding Comics" kom i 1993, og introduserte store deler av vokabularet som brukes til å snakke om tegneserier i dag. Gjennom initiativ som 24-hour-comic (som også har mange norske deltakere) er McCloud fortsatt en innflytelsesrik person i tegneserieverden.

Man skulle derfor forvente at "The Sculptor" er bortimot teknisk perfekt. Og det er den. Både tegningene, historien og formgivningen driver leseren fremover i en effektiv, blåhvit vind av historiefortelling. McCloud har menneskeliggjort David i så stor grad at han risikerer at noen lesere vil mislike ham instinktivt for den konstante frustrasjonen han bærer på. "The Sculptor" er ingen bauta, men den forteller en klassisk historie på en frisk måte.

Saga Book One

Romopera med stort hjerte

"Saga Book One"
Brian K. Vaughan og Fiona Staples
Image
504 sider
Karakter: 6

Underholdende, rørende og smart: Saga er et moderne eventyr

Skal du bare lese én blockbuster-tegneserie i år, er det mye som taler for at det bør være "Saga". Den starter med en fødsel og slutter med en liten jente som tar sine første skritt, men innimellom har forfatter Brian K. Vaughan ("Løvene i Bagdad", "Y: The Last Man") og tegner Fiona Staples introdusert et persongalleri som omfatter adelige kyborger med fjernsyn som hode; en leiemorder med skrupler og en katt som kan avsløre løgnere; spøkelset av en halv tenåringsjente (en perfekt barnevakt); en enøyd forfatter i et fyrtårn som gjemmer politiske budskap i kiosklitteratur; to tabloidjournalister som graver i en krig mange ville foretrukket fikk ligge i fred. Gjennom alt dette følger vi Marko og Alana, et par som finner hverandre på tvers av frontlinjer og raser. De er også foreldre til babyen Hazel som sørger for bokens fortellerstemme.
"Saga" er en romopera med komplekse karakterer og mye hjerte, herlig fri for den amoralske kynismen som preger deler av amerikanske serier. Denne boken samler første del , det vil si omtrent alt av sagaen til nå.

Kampen Park: 100 shades of grey

Nøtteknekkersuiten

"Kampen Park: 100 shades of grey"
Stein Arne Hove
Egmont Publishing
48 sider
Karakter: 5

En av Norges fremste stripeserier får eget album

"Kampen Park" er en serie om to homofile ekorn. Den er også den beste norske stripeserien om parforhold akkurat nå. Hvordan har det gått til?

I stedet for å bruke kjønnstereotyper, har den Oslo-baserte serieskaperen Stein Arne Hove tvunget to veldig ulike personligheter inn i samme tre: Den promiskuøse, kamikazeshoppende festløven; og den hjemmesittende, økonomisk ansvarlige ordensfriken.

Slik blir humoren også mindre formelpreget enn i stripeserier hvor mannen ikke kan snekre og kvinnen ikke skjønner fotball.

Ekornenes tosomhet presenteres med et unikt humoristisk sinnelag og enkle men tiltalende tegninger. "Kampen Park" er rik på språklek og mer eller mindre forkledde sitat fra litteratur og tegneseriehistorie ("Tommy & Tigern"-pastisjen i dette albumet bør være enkel å få øye på). "100 shades of grey" viser at Hove mestrer både stripeformat, korte historier over syv sider, søndagssider og ruteformat.

Det gjenstår å se hva introduksjonen av en adoptert babyfugl vil gjøre med dynamikken i serien, men det er en nøtt å knekke senere.

Sprint: Skatten i Alexandria

Skattejakt i dronenes tid

"Sprint: Skatten i Alexandria"
Yoann & Vehlmann
Egmont 
48 sider
Karakter: 2

Et av Sprint-seriens mer forglemmelige album

Sprint-serien holder seg frisk til å være snart åtti år gammel. Det er takket være et stadig skiftende galleri av serieskapere som alle har tilført serien sitt særpreg. Duoen Yoann & Vehlmann er nummer åtte i rekken (og dette er det 61. Sprint-albumet på norsk), og under deres oppsyn har serien beholdt humoren og preget av actioneventyr fra tidligere tiår. De har også lagt til et nivå av selvreferering som kanskje er nødvendig når man lager tegneserier om en ung eventyrer i pikkolouniform, men som ikke alltid nødvendigvis kler serien.

I "Skatten i Alexandria" drar Sprint og Kvikk til et krigsområde ikke ulikt dagens Syria for å finne restene av biblioteket i Alexandria. De manøvrerer seg gjennom kommunikasjonsrådgivere og leiesoldater, men historien klarer ikke balansere godt mellom moderne krig og Indiana Jones-aktig eventyr. Tegningene er flere steder direkte svake, og duoen Yoann & Vehlmann virker fysisk ute av stand til å avslutte et album uten en cliffhanger.

Et pluss for trofaste lesere er likevel at André Franquins klassiske figurer Viggo og Spiralis nå er tilbake i Sprint!

Girl in Dior

Estetikk over dramatikk

"Girl in Dior"
Annie Goetzinger
NBM
128 sider
Karakter: 3

Et stykke motehistorie som burde vært bedre sydd sammen

Moteverdenen er sjeldent råstoff for tegneserier, til tross for mulighetene den gir for å kombinere dramatiske historier og vakre linjer. Om du blir skuffet eller begeistret over "Girl in Dior", en historie om Christian Diors korte men revolusjonerende karriere som skaper av kvinnemote, avhenger av hva du venter deg.

Franske Annie Goetzinger har vært serieskaper siden 1970-tallet, og er kjent for sine art nouveau-inspirerte tegninger og vakre mennesker. I "A Girl in Dior" briljerer hun i måten hun gjenskaper Diors første kolleksjoner i tynne linjer og elegante, duse farger. Trykken og innbindingen i denne engelske oversettelsen er også vakker, verdig en bok dedikert til det estetiske. Tyve sider tilleggsmateriale gir historien grundig bakgrunn.

Likevel skuffer boken som tegneserie. Goetzinger har valgt å fortelle historien gjennom en fiktiv ung journalist som blir en av Diors modeller. Likevel er det uklart om det er Christian Dior selv som er hovedpersonen, og utfallet blir at ingen av figurene trer klart frem. Historien beveger seg for raskt, og vekker ingen følelser hos denne leseren.

Franquins Sorte sider

Mørkemannen bak Sprint

"Franquins Sorte sider"
André Franquin
Cobolt
72 sider
Karakter: 5

Sidene som forvandlet svartsinn til tegneseriekunst

André Franquin er mannen som gjorde Sprint-serien levende mellom 1946 og 1968. Den belgiske tegneren skapte figurer som jungeldyret Spiralis og den late kontorgutten Viggo – figurer som fortsatt er elsket i dag. Men han hadde også sine mørke sider. Iblant krøp disse sidene inn i Sprint eller Viggo-seriene, men fra 1977 fikk Franquin utløp for en beksvart humor i serien Sorte sider. I motsetning til de fargerike seriene han ellers tegnet, levde Sorte sider opp til tittelen som en Viggo dyppet i sot. Tegnestilen er gjenkjennelig Franquin med sotete detaljer og stor dynamikk i bevegelsene – og et morbid vrengebilde av den pasifistiske ideologien som gjennomsyrer tegnerens andre serier skinner igjennom. De sorte sidene viser Franquins avsmak for institusjonalisert grusomhet som krig, dyredrap og tortur. Men det er også tydelig at han finner en morbid glede i livets iboende fryktsommeligheter.

Denne danske utgivelsen trykker mange sider som ikke fantes i den norske utgivelsen (som nå er ute av trykk). Og de stikker fortsatt, over tretti år senere.

Transport comic

Transportetappe

"Transport comic"
Red: Tur-nips
Selvutgitt
64 sider
Karakter: 4

Nyskapende tegneserieantologi gir plass til kunstnere

Med de to utgivelsene "Vegetable Comic" og "Confusion Comic" stod plutselig en gjeng kunstskolestudenter fra Bergen og Oslo bak det mest interessante som skjedde innen norske uavhengige tegneserier akkurat nå. Ikke minst takket være Tim Tvedt og hans særegne uttrykk i både språk og sidedesign, som preget store deler av de to utgivelsene – og pryder omslaget på den tredje. (Masterprosjektet hans "Omrokering" fra Kunsthøgskolen i Oslo vil bli gitt ut på Jippi i år.)

"Transport Comic" fortsetter eksperimenteringen der de to andre slapp. Trykk og innbinding er annerledes, og de vanlige bidragsyterne er nedtonet til fordel for kunststudenter som ikke nødvendigvis oppfatter seg selv som tegneserieskapere. Det slår naturlig nok begge veier: For hvert bidrag som er visuelt interessant og nyskapende, er det noe som virker som rene tegneøvelser.

"Transport Comic" viser en redaksjon som fortsatt tar sjanser og gir plass til uortodokse ting – som miniheftet med amerikaneren Devon McFarland. Det er en innstilling som nesten veier opp for at den tredje utgivelsen også gir den minst interessante leseropplevelsen til nå.

Vaskedamen

Rent, pent og rørende

"Vaskedamen"
Anna Fiske
No Comprendo Press
80 sider
Karakter: 4

Anna Fiske pusser støv av glansnummeret sitt

Anna Fiske er en sjeldenhet i Norge, og trolig alle andre steder også: En kvinnelig serieskaper i femtiårene som skaper engasjerende tegneserier både for voksne og barn – uten å endre sin helt spesielle tegnestil uansett om hun henvender seg til de under ti eller de over tredve. "Vaskedamen" er illustrert på samme naivistiske men gjennomarbeidede måte som tegneserieromanen "Gruppa" for voksne var i fjor.

I barneseriene sine har Fiske ofte brukt bestemorfiguren som en trygg og leken havn for barna i fortellingene. I "Vaskedamen" er det tittelfiguren som kommer inn i livet til Lotten på et kritisk tidspunkt: Foreldrene krangler og har lite overskudd, faren er deprimert, og selv om alle gjør sitt beste vil Lotten gjerne ha litt mer enn de kan gi.

Fiske forteller historien med sin vante vekt på hverdagssituasjoner, og viser med godt håndtverk at det enkle ofte er det beste. "Vaskedamen" er fin og godt fortalt, men man får følelsen av at Fiske tråkker opp igjen spor hun har fulgt flere ganger de siste årene.

Gulosten: Liv i Helvete

En ulykkens ost

"Gulosten: Liv i Helvete"
Kristian Krohg-Sørensen
No Comprendo Press
96 sider
Karakter: 5

Realistisk men kjærlig karikert biografi

"Gulosten" er et skikkelig nerdeprosjekt på alle de rette måtene. Tegneseriedebutant Kristian Krohg-Sørensen har latt seg fascinere av en av de mer ukjente norske krigsheltene våre: Johannes S. Andersen gikk fra å være Bastøy-gutt til et liv som sjømann, deretter smugler og til slutt motstandsmann under 2. verdenskrig. I dette første av tre planlagte bind følger vi "Gulosten" (som han blir kalt på Bastøy) sin reise fra ungdomsanstalten til smugling under forbudstiden.

Krohg-Sørensen er selverklært "sykelig opptatt av historie", men heller enn å overlesse tegneserien med detaljer, bruker han kunnskapen til å skape en realistisk koloritt (fotnoter bakerst i boken går mer i dybden). Gulosten blir tegnet opp som en troverdig og sympatisk figur, og historien om livet hans blir fortalt med like deler humor og mørk forutbestemthet. Det er lite direkte visuelt imponerende her, men Krohg-Sørensen har skapt seg en særegen strek som er både lettlest og unik.

Hundedagar

Blyantjenten

"Hundedagar"
Anja Dahle Øverbye
Jippi
72 sider
Karakter: 3

Klarer bare tidvis å løfte seg ut av klisjeene

Kvinnelig serieskaper bokdebuterer med tegneserie inspirert av egen oppvekst – om en jente midt mellom barndom og ungdom, tegnet med følsom blyantstrek og fortalt på nynorsk. Bestanddelene i "Hundedagar" er slik sett en klisjé, og det er klisjeer Anja Dahle Øverbye ikke alltid klarer å løfte seg over i løpet av denne utgivelsen.

På sitt beste er denne historien om et vennskap mellom to jenter fortalt på en usentimental måte, med en avstand og en uvilje mot å skjønnmale som viser at Øverbye, utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen, er et talent å følge med på.

På andre områder kommer boken til kort. Hundedagene fra tittelen, en sensommerperiode med intens varme og klamhet, blir ikke tilkjennegjort hverken i strek eller tekst, og det er opp til forlagets omtale å forklare at nettopp denne omstendigheten påvirker hvordan hovedpersonen forholder seg til venner og familie. Hver for seg er tegningene velgjorte med sine graderte blyanttoner og tilgjort uferdige preg, men tilsammen mangler de litt av nerven som historien virker å kreve.

Omrokering

Tingenes orden

"Omrokering"
Tim Ng Tvedt
Jippi Comics
46 sider
Karakter: 4

Norsk debutant flytter rundt på de grunnleggende bestanddeler

"Omrokering" er den underligste lille norske tegneserieutgivelsen du kommer til å få se i år. Den er 25 år gamle Tim Ng Tvedts avgangsprosjekt ved Kunsthøgskolen i Oslo, og den er minst like mye kunst som den er tegneserie.

Tim konstruerer tegneserier uten en klar historie. Tegningene hans av dagligdagse objekter er svært rene og perfekte i formen, tegnet i en stil som fremhever inntrykket av masseproduksjon. Tim skaper seriene sine ved å ta utgangspunkt i disse objektene og flytte dem rundt til de fungerer, og "Omrokering" er mer en oversikt og variasjoner over alle disse enkeltelementene enn en tegneserie med handlende figurerer.

Likevel fungerer det røde lille heftet, og bekrefter bare inntrykket Tim allerede har gjort i Jippi og i Tur-Nips-kollektivet som den mest spennende av den nye generasjonen norske serietegnere. Ved hjelp av insisterende repetisjoner og et språk som på samme tid er naivt, unaturlig og gjentakende skaper han en atmosfære som på samme tid er vimsete og stram. Kjøp denne og alt han gir ut siden.

Lilla Berlin 3: Leva life

Härliga hipsters

"Lilla Berlin 3: Leva life"
Ellen Ekman
Kalik Förlag
158 sider
Karakter: 5

Om noen holder det ekte i skogen, men det ikke postes på insta, hva da?

Å le av hipstere føles unektelig så 2014. Likevel er det få ting som føles så friskt akkurat nå som "Lilla Berlin", svenske Ellen Ekmans stripeserie om noen-og-tyveåringer i storbyen. Serien skildrer kvalene til de smertefullt trendy og kulturelt oppegående, der de krangler om hvem som koker maten lengst, hvem som drikker den mest spesielle IPA-en, eller hvem som hørte på en spesielt kredibel artist først (var det i livmoren? var det under unnfangelsen?).

Ekman har en strek som låner seg godt til det satiriske innholdet, med svært gjenkjennbare kropper og ansikter, tyggistenner og mandeløyne. Hun er også del av Dotterbolaget, en løs sammenslutning av feministiske svenske serietegnere, og det politiske engasjementet skinner gjennom og blir en integrert del av humoren i stripen.

Det er en artig detalj at norske aviser stadig importerer flere nordiske serier på bekostning av amerikanske, og "Lilla Berlin" går allerede fast i Lunch-bladet, i tillegg til gjestebidrag i Dagbladet.

Frida Kahlos papegøye

Eksistensialisme med pophook

«Frida Kahlos papegøye»
Jason
Magikon Forlag
202 sider
Karakter: 4

I sin tredje novelleutgivelse både gjentar og gjenoppfinner Jason seg selv

Jason er den norske serietegneren som flyttet til Frankrike og ble en favoritt i både den fransk- og engelsktalende verden. De uttrykksløse dyrefigurene hans spiller ut eksistensielle tablåer med popkulturell tvist – frykten for å være alene møter Indiana Jones, om du vil. Siden 2000 har Jason i snitt gitt ut en ny bok hvert år, og «Frida Kahlos papegøye» er en samling kortere noveller over samme lest som de tidligere utgivelsene «Low Moon» (2009) og «Athos i Amerika» (2012).
Ikke bare er de bygget over samme lest, men for en tilfeldig leser fremstår de tre utgivelsene nærmest identiske. Historiene er bygd over den effektive, rytmiske stilen i rutene som Jason har brukt de siste årene på å perfeksjonere. Innholdet er også like deler høyt og lavt. For hver ambisiøse fortellertekniske vri finner du en monsterpastisj fra midten av 1950-tallet; for hver humane og humoristiske sentrifugering av B-filmsjangeren, en generisk vampyrhistorie.
Til sist overrasker Jason med «Ingenting», en trist og stillferdig beskrivelsene av demens.

Nazistempelet

Nazistenes barn

«Nazistempelet»
Ingebjørg Jensen
Sprekstrek
78 sider
Karakter: 3

God journalistikk og dårlig tegneseriehåndverk om NS-barna etter krigen

Tegneseriejournalistikk har ofte blitt brukt til å skildre krigsopplevelser. Art Spiegelman, Joe Sacco og Marjane Satrapi har alle brukt seg selv, sin familiehistorie eller intervjuer og reportasjeteknikker for å fortelle historier som ikke ville la seg fortelle i andre medier.

I sin tredje tegneserieutgivelse om 2. verdenskrig forteller bergenske Ingebjørg Jensen om skjebnen til fire NS-barn etter krigen. Basert på intervjuer og omfattende kildemateriale er det ingen tvil om at det ligger en journalistisk grundighet i bunnen av prosjektet. Historiene som fortelles er emosjonelle og opprivende, men det er på tross av fortellerteknikken. Håndlaget med tegneseriemediet i «Nazistempelet» er bare grunnleggende, med amatørmessige tegninger og lite utnyttelse av mulighetene som finnes.

Jensen har trolig valgt å fortelle disse historiene som tegneserier for å gjøre materialet lettere tilgjengelig for skoleelever. Det gjør ikke begrensningene mindre viktige. Spørsmålet er om Jensen burde valgt et annet medium for å fortelle de viktige historiene.

Olalys - Mørketid & Super Nok

Lys og mørke

«Olalys - Mørketid & Super Nok»
Ola Olsen Lysgaard
Überpress
Karakter: 4

Lekne superhelter møter deprimert stripehumor

Hvordan kan du sprite opp en serie om to venner som bare prater sammen? Én løsning kan være å la dem være superhelt og superskurk og kjempe for jordens skjebne (om enn på lavt nivå) som i «Super nok».

Bergensbaserte Ola Olsen Lysgaard debuterte med den ambisiøse og helt stumme eventyrserien «Haugson» i 2014. Utgivelsen «Olalys» hører teknisk sett hjemme i kategorien ungdomssynder: De tjue ensiderne i serien «Super nok» ble tegnet i norsktimene på skolen i 2009, mens den kyniske stripeserien «Mørketid» ble til under lignende omstendigheter i 2011. Kanskje du fikk med deg sistnevnte da den var gjesteserie i Dagbladet. Der «Mørketid» trass det livstrette innholdet var den mer kommersielle, har «Super nok» en lekenhet som gjør at den fortsatt står seg seks år etter.

Forlaget og tegnerkollektivet Überpress startet livet med en veldig lovende rekke utgivelser.  Sett bort fra antologiene har likevel de tre siste livstegnene bestått av opptrykk av gamle, nettpubliserte tegneserier. Forhåpentlig kommer det snart serier fra dem igjen som gjør at de lever opp til slagordet «Det er overlegent».