tirsdag 19. juni 2012

Überzombie

Det er ikke for å være morsom at jeg etterlyser mer hjerne og mer hjerte i denne zombiesamlingen. Vel, ikke bare for å være morsom.

Tynn hjerneføde

«Überzombie»
Are Edvardsen (red.)
Überpress 
72 sider
Karakter: 3

Skrekkhumoristisk samling gjør Ivar Aasen til vandød

Med frykt for å hisse på meg store deler av den vestlige verdens kultur: Hva er det som er så flott med zombier? Det virker å være en utbredt oppfatning at å introdusere en udød hjernespiser kan løfte en hvilken som helst historie. Men som denne nye antologien viser,  er det en svært begrenset «vri» at alle dør til slutt.

Nå skal ikke bidragsyterne i «Überzombie» anklages for ikke å gå nye veier. Tegnerne er stort sett del av den hardtarbeidende underskogen i norske tegneserier, fra Gard Helset («Wyyrd») til Erik Andreas Vik («Arild») og Jorunn Hanto-Haugse («Reveland», «Reform 94»). Er det noen jeg ville betrodd oppgaven å gi zombiesjangeren et saftig skruspark, er det dem. De elleve serieskaperne lykkes likevel bare delvis.

Albumets hovedhistorie lar Ivar Aasen gjenoppstå som zombie, med et ullent mål om å omvende bokmålsfolket. Nynorskfaderen ender opp med å bli nedkjempet av rapgruppen Side Brok, i noe som må være tegneseriehistoriens pussigst timede cameo (når kom den siste gode platen deres? 2006?). Historien, skrevet av seriekollektivet Seriereiret, bærer også litt preg av insidehumor på bekostning av de ulike figurene til tegnerne.

Nær sagt den eneste serien i boken som kan kalles intelligent, er Jorunn Hanto-Haugses «Dielight», som gjør narr av Twilight-serien ved å ta en high-school-romanse og erstatte vampyrer med zombier. Bergenske Kim Holm er også pålitelig, selv om hans «Dös Paginas» tidligere har vært trykket i bladet Nemi.

«Überzombie» gir et godt overblikk over en del av tegneserienorge som dessverre er alt for usynlig. Håndverket er i mange av tilfellene solid, om bare serieskaperne hadde brukt litt mer…vel…hjerne.

Drabant

Jeg tror ikke det bare er fordi jeg vokste opp med hip hop selv at denne boken gjør et slikt inntrykk. Ungdomsbøker er en vanskelig sjanger, mye fordi det virker som om forfatterne først og fremst prøver å SKRIVE FOR UNGDOM (med caps lock). Den feilen gjør ikke Holen & Noguichi:


Norske byggeklosser

«Drabant»
Øyvind Holen & Mikael Noguichi
Cappelen Damm
76 sider
Karakter: 6

Oppvekstskildring skrevet med sprittusj

Så langt har ingen skrevet en overbevisende oppvekstroman fra et norsk hip hop-miljø. Det var før «Drabant», en bok som langt på vei er lytefri i både tidskoloritt og insiderfølelse.

1994 er midt i hip hopens gullalder. Fredrik er en innflytter i Groruddalen, og går på allmenfag når han blir kjent med den litt eldre writeren Victor. De tagger og lager graffiti sammen, og etter hvert selger de også dop sammen. De er forent i en forkjærlighet for rap, men mens Fredrik liker østkystmusikken, sverger Victor til vestkysten.

Selvsagt blir det trøbbel mellom de to, og like selvsagt er det en jente involvert. Men historien er hele veien spennende, medrivende og åpenbart skrevet av en person med monsterpeiling på både tid, sted og kultur.

Forfatter Øyvind Holen har da også en unik bakgrunn for å skrive denne boken: Han står bak reiseskildringen «Groruddalen» (2007), og sammen med tegner Mikael Noguichi lagde han innføringsboken «HipHop» (2009). Han er også tidligere tegneserieanmelder, blant annet i Bergens Tidende. Alle disse elementene settes sammen i «Drabant», hvor historien hele tiden flyter lett og overbevisende. (Holen har også med kyndig hånd satt sammen en spilleliste for hver av guttene på musikkstrømmingstjenesten Wimp.) Tegningene til Noguichi er lett inspirerte av japanske og amerikanske tegneserier, med en fin røffhet i konstruksjonen av New York Yankees-capser og feite sprittusjer. Noguichi holder seg unna klisjeer, og behersker ruteutformingen med en mesterlig hånd.
Det er et godt tegn når det eneste som trekker ned, er ønsket om mer. Historien legger opp til en oppfølger, og jeg håper den kommer.

Kong Lov

Denne er spennende tegnet, selvutgitt og åpenbart laget av en entusiast. Det er bare synd historien ikke henger bedre på greip:

Form over innhold

«Kong Lov»
Mats Jørgen Sivertsen
Aktuba Ink
80 sider
Karakter: 3


Evneveik historie fortalt med superb stil 

Jeg har aldri sett maken til «Kong Lov» i norske tegneserier. Visuelt er den en blanding av strektegninger, reklameillustrasjoner, collage og maling. På sitt beste ser den ut som et møte mellom tegneseriene «Asterios Polyp», «Inkalen», og maleriene til Pushwagner. Det er bare synd at historien er en stor trafikkulykke hvor selv estetikken blir hardt skadet.

Kong Lov er en desillusjonert journalist. Når en gammel flamme dukker opp i en nyhetssending, trygler han redaktøren om å få lov til å reise til krigssonen for å lete etter henne. Så langt alt vel. Men krigen som kjempes er mot en sykdom som gjør at peniser blir krokete. Og ikke nok med at de blir krokete – personene med det krokete lemmet blir rapportert å være terrorister i tillegg. Ja, og journalisten har en TV-sender i stedet for en penis, fordi eksen hans spiste opp forplantningsorganet hans. Og denne jentens navn? «Liberty».

Boken er en blanding av denne typen overtydelig symbolikk, infantile ordspill, og minimal følelse for historiefortelling. De seksuelle referansene føles som en trøtt reprise fra 1970-tallet – interessant nok tegnet faren til Mats J. Sivertsen tegneserier for Gateavisa den gangen. (Tittelen «Kong Lov» er hentet fra en av hans serier.)

Sivertsen er debutant, og har arbeidet med «Kong Lov» i ti år. Økonomien bak utgivelsen er basert på crowdfunding, enkelt forklart en nettbasert kronerulling. Selv om ikke historien er verdt rare greiene, er boken utrolig lekker, og burde plukkes opp av alle som er interesserte i mulighetene som ligger i tegneserieformatet.