søndag 22. juni 2014

Den dokumentariske teikneserien

Fortellinger vi ikke kan snakke om

«Den dokumentariske teikneserien»
Øyvind Vågnes
146 sider
Universitetsforlaget

En ny fagbok viser hvordan tegneserier kan fortelle historier om vanskelige følelser og hendelser.

I 2009 ga tegneseriejournalisten Joe Sacco ut boken Fotnoter i Gaza, hvor han intervjuer mennesker på Gazastripen om to massakrer som fant sted i november 1956. Det var en skjellsettende bok som ikke bare var høydepunktet i Saccos karriere så langt, men som viste hvilke muliheter som ligger i krysningspunktet mellom nyjournalistikkens subjektivitet og tegneseriens fortellermuligheter.
I en sekvens hvor Sacco intervjuer legen Abdullah Horani om da Horani flyktet fra sin egen henrettelse i 1956, viser Sacco i tegningene hvordan legen forteller med hele kroppen hva som skjedde med ham.

Dette er et av hovepoengene i den nye boken til Øyvind Vågnes, nemlig at tegneserier kan vise det som er så vanskelig å få frem i fotografi eller filmopptak: Uhåndterlige subjektive erfaringer og opplevelser, minner, følelser, tanker og sanseinntrykk.
Vågnes er førstelektor på Universitetet i Bergen (det skal nevnes at jeg jobber i Kommunikasjonsavdelingen der), og han har bakgrunn fra feltet visuell kultur. Dette er et tverfaglig felt som fanger opp alt fra billedkunst til fotografier, tegneserier og film, men Vågnes har lenge vært spesielt interessert i tegneserier. Et av de eksplisitte målene til boken er å utfordre bruken av ordet «tegneserieaktig» om noe som mangler dybde.

Vågnes vil fortelle om tegneserienes muligheter ved hjelp av fire nærlesninger. Disse er først og fremst internasjonale: Art Spiegelmans Maus får god plass i introduksjonen, deretter følger Joe Sacco; Alison Bechdels fortelling om farens legning og selvmord i Husfred; Marjane Satrapis Persepolis om den iranske revolusjonen; og Ari Folmans animasjonsfilm Vals med Bashir, hvor en tidligere israelsk soldat forsøker å rekonstruere krigen. Det er så lite faglitteratur om tegneserier på norsk at det i utgangspunktet virker råflott å gi plass til andre medier, men Vågnes argumenterer for at både tegneserier og animerte dokumentarer kan beskrive ting som er vanskelig å nærme seg, samtidig som at de får tilgang til andre situasjoner enn en kameramann vil få.

I boken trekkes det linjer fra 1960- og 1970-tallets uavhengige serieskapere som Robert Crumb og Harvey Pekar og deres nitide utforskning av seg selv, til serieskapere som i tiårene som fulgte brukte de samme teknikkene for å peke utover i verden. Selv om nærlesningene er internasjonale, supplerer Vågnes med eksempler fra norske serieskapere som Lene Ask og Steffen Kverneland. Som fagbok fordrer den naturlig nok en kjennskap til mediet, men den er relativt lettlest utover dette.
Den største svakheten er nok bokens snevre fokus: Vågnes kunne med fordel sett på dokumentariske tegneserier som ikke tar for seg traumer. Det finnes ingen regler for dokumentariske tegneserier, skriver han i introduksjonen; hvert enkelt uttrykk utfordrer leseren til å møte det på sine egne premisser, som varierer fra tegner til tegner, fra bok til bok. En større utforskning av mediets muligheter i dokumentarsjangeren ville vært interessant.

Überwestern / Haugsson

Historiefortellere trekker fra hoften


Überwestern
Are Edvardsen (red.)
Überpress
88 sider

Haugsson
Ola Olsen Lysgaard
Überpress
96 sider

Überpress fra Bergen er det nye friske pustet i tegneserienorge.

Når Bergen kalles Norges tegneseriehovedstad er det gjerne med et litt ironisk smil. Det er en stående vits som blir fortalt med en trassig undertone av bergensk patriotisme, vel vitende om at både de store forlagene og de fleste etablerte tegnerne holder til andre steder.

Det siste året har vitsen blitt alvor. På den ene siden har du små serieskaperkollektiv som Turnips, som med utspring i byens kunstskole- og designmiljø har gitt ut to antologier med kunstnerisk utfordrende tegneserier – og som har satt flere av bidragsyterne på norgeskartet. Og på den andre siden finner du Überpress, som nå gir ut sin femte antologi og sin første solobok.
Überpress ble startet i 2012, og er både et forlag og et serieskaperkollektiv. Den løse medlemsbasen møtes en gang i måneden for tegne- og skrivekvelder, og gir ut to nummer av Über-antologien i året, anført av redaktør Are Edvardsen. Temaet for hver antologi blir avgjort ved avstemming, noe som så langt har gitt oss Überzombie, Übermaritimt, Überviking, Überhorror, og nå altså Überwestern.
Antologiene fra Überpress skiller seg ut blant norske uavhengige serieskapere ved at de legger vekt på den gode historien og tradisjonelle fortellermåter. Du finner ingen forvirrende formeksperimenter på disse sidene, men derimot masse vilje til å fortelle gode historier.

Überwestern er altså den femte antologien i rekken, og også den beste til nå. Det er mye fordi serieskaperne åpenbart har jobbet seg opp selvtillit nok til å lage korte serienoveller uten å falle tilbake på humor og selvironi. Det er mange eksempler på dette i boken, alt fra det surrealistiske (Katarina Aasgaard Strømsvågs «Fjærkre» og Erlend Peder Kvams «Ekte cowboyer bruker ikke solbriller») til tradisjonelle drama som Jamie Turville & Kim Holms «Overtid» og Are Edvardsens «Pinkerton».
Samtidig kan humor ha en god undergravende effekt på en klisjépreget westernsjanger, som i Johann Grimstvedts uventede mannsrollelek i «Ingen land for unge menn».
Variasjonen i tegning og tilnærming er stor, men tonen og temaet er med å binde Überwestern sammen til en sterk antologi som viser mye av bredden i norsk tegneseriekunst akkurat nå.

Frem til nå har Überpress bare gitt ut antologier, men boken Haugsson markerer starten på mer tradisjonell forlagsvirksomhet (de fikk nylig støtte fra Kulturrådet for flere slike utgivelser). 22 år gamle Ola Olsen Lysgaard er fra Røros, men bor i Bergen. Historien i Haugsson er lagt til en mytisk tidlig middelalder, og vi følger en ung mann som prøver å finne søsteren sin i et land med trollmenn, monstre og nisser.
Det spesielle med Haugsson er at den er fullstendig ordløs, og dermed et interessant stykke fortellerkunst i seg selv. Lysgaard har tegnet serien digitalt, inspirert av en dramatisk og klartegnet stil med kraftige skygger inspirert av Mike Mignolas Hellboy. Selv om det umiddelbart er interessant med en ordløs eventyrserie, blir tilkortkommenhetene til dette formatet raskt tydelige. Det er begrenset hva leseren kan få ut av den relativt enkle historien, og Haugsson blir dermed mer et beundringsverdig objekt for håndverket i seg selv, men leseropplevelsen blir mer klinisk for de tegneserieteknisk interesserte.

Hver for seg viser utgivelsene et forlag – og ikke minst et tegneseriemiljø – som vil erobre Norge. Selv uten vitser.

Smuss - Tegneserier om sex

Let’s tegne about sex baby

«Smuss - Tegneserier om sex»
Lene Ask, Martin Ernstsen og Steffen R.M. Sørum (red.)
Cappelen Damm
184 sider 
Karakter: 4

Delvis spennende antologi av norske serietegnere

Sex omgir oss overalt, men er nesten umulig å snakke om. Kanskje det er lettere å tegne om sex? Det er i alle fall tanken bak antologien Smuss, hvor norske serieskapere finner nitten ulike måter å gå rundt grøten på.

Omslagets lokkende tilbakeholdenhet leker med forestillingen om at boken inneholder mye nakenhet, men det ville vært mindre interessant enn det som faktisk er tilfellet. Siden bidragsyterne i boken er så forskjellige nærmer de seg sex fra alle kanter. Det kan ikke bli mer forskjellig enn Martin Ernstsens robotprostitusjon, Sigbjørn Lilleengs urbane ereksjonsproblemer og Flu Hartbergs uheldige tropiske oppdagelsesreisende. Noen av seriene er såpass runde i tematikken at jeg mistenker de har ligget i skrivebordsskuffen i påvente av en passende antologi. Ida Larmos serie oppleves på den andre siden som feilkalkulert og krass med sin lange utdriting av ressurssvake.

Noen av tegneserienorges store etablerte navn er med i antologien, men redaktørene henter også inn navn fra den nye bølgen av serieskapere, blant annet bergenserne Tim Tufs og Berliac. Boken er et fint utstillingsvindu av ting som rører seg i deler av tegneserienorge, og således et godt supplement til de (også temastyrte) antologiene til bergenske Überpress.

The Encyclopedia of Early Earth

Kunsten å fortelle en historie

«The Encyclopedia of Early Earth»
Isabel Greenberg
Jonathan Cape
176 sider
Karakter: 6

Vakker mytevandring som tar seg selv akkurat passe seriøst

Liker du å bli fortalt historier? Da er sjansene store for at du vil elske britiske Isabel Greenbergs mytehoppende mastodont av fortellerkunst. «The Encyclopedia of Early Earth» er lagt til en fiktiv tidlig epoke i jordens historie, og forteller om en historieforteller fra nord som legger ut på en reise til den andre siden av kloden for å finne en forsvunnet bit av sjelen sin. På veien drar boken veksler på alt fra innuittiske sagn via vikingsagaer, bibelske myter og historier med trekk fra den arabiske historietradisjonen.

Isabel Greenberg har tegnet historien i en stil som delvis har høytideligheten til tresnitt, men med en rekke komiske elementer som undergraver den. Dette er en magisk verden hvor barn kan bli usynlige og hvor den tidlige jordens gud (og barna hans) ikke kan la være å blande seg i menneskenes anliggender. Men det er også en verden hvor både mennesker og guder kan være smålige, ha dårlig humor og legger ut på ting de ikke helt ser rekkevidden av. Selve fortellerstrukturen er ofte historier inne i historier inne i historier, ikke ulikt de beste partiene av Neil Gaimans Sandman-tegneserie – som igjen hadde hentet trikset fra 1001 natt.

The Encyclopedia of Early Earth leses ikke som et leksikon, men som en engasjerende rundtur gjennom et vell av ideer og historier som alle er knyttet sammen av Historiefortelleren selv.

Dass og Træna-Gubben, Dass Møter Sjamanen på Mo

Kristenmanns blod

«Dass og Træna-Gubben»
«Dass Møter Sjamanen på Mo»
John S. Jamtli & Vegard A. Skogmo
21 + 14 sider (kun digitalt)
Dazz.no
Karakter: 3

Salmeforfatter møter Hellboy i nordnorske uhøytideligheter

Petter Dass var nordlandsprest på 1600-tallet, utdannet i Bergen og København. Han var også rundhåndet med dynamitten og en godt bevæpnet trolljeger, lærer vi her. Det finnes så mange outrerte myter om Petter Dass at han egner seg godt som rabulistisk tegneseriefigur. De to nordnorske serieskaperne har trolig latt seg inspirere av andre norske tegneseriers historiske heisaturer (for eksempel Øystein Runde og Geir Moens De fire store, hvor Ibsen & co er superhelter), men også av amerikanske serier som Mike Mignolas Hellboy og Eric Powells nihilistiske splatterhumor i The Goon.

I de to første historiene – som du kan kjøpe på nett i PDF-format – bekjemper Dass et troll med svarteboksbibel og steampunkeffekter, for så å sprenge en samisk trollmann i luften. Det er kort, småbrutalt og svarthumoristisk. Mens Jamtli har den beste streken av de to (en rik, tykk tusj med tett skyggespill og perspektivbruk ), har de begge et stykke å gå når det gjelder historiefortelling. Man må likevel beundre den grafiske pakken som ligger til grunn her, med en blanding av det hypermoderne og rosemaling, samtidig som at Dass både finnes som iPad-app og ditto spill.

Serieskaperne melder at gjestetegnere («de beste innen sjangeren») er på vei, og fra denne spede starten er det ingen grunn til ikke å glede seg til å se hva slags synder Petter Dass vil begå.

Hip Hop Family Tree Vol 1 + 2

Hip hop stopper ikke


«Hip Hop Family Tree Vol 1 + 2»
Ed Piskor
Fantagraphics Books
112 + 112 sider
Karakter: 5

Ed Piskor forteller detaljrikt og engasjert om 1970-tallets rapgrupper

Hip Hop Family Tree er en ambisiøs tegneserie tettpakket av informasjon. Serieskaper Ed Piskor har så langt brukt to bøker på å fortelle om de historiske røttene til hip hop, og fra starten midt på 1970-tallet og Dj Kool Herc har han nå kommet til 1983 hvor Run-DMC gir ut singelen It’s Like That – et historisk vannskille hvor musikksjangeren for alvor får øynene opp for harde, realistiske historier fortalt over et minimalistisk komp.

Det kan være du allerede har hørt navnet Ed Piskor. I tillegg til å ha illustrert bøker for tegneseriepioneren Harvey Pekar, har Piskor også tidligere befattet seg med nisjer fra den amerikanske historien; Tegneserien WIZZYWIG var en fascinerende fortelling om datahacking helt tilbake til tiden det ble gjort over telefon.

Hip Hop Familty Tree er likeledes en kronologisk fortelling om et komplekst emne. Piskor lurer inn så mange komplekse detaljer, og persongalleriet er så stort, at det ikke er til å undres over at han har valgt å legge den grafiske stilen i bøkene tett opp til 1970-tallets superheltserier. Her møter du popkulturelle storheter som Dr. Dre, Basquiat og Beastie Boys, men samtidig også navn fra den tidligere hip hop-historien som for mange har gått i glemmeboken.

Disse bøkene bør appellere til hip hop hoder så vel som seriøse tegneserielesere. Og hopper du på nå, er du hip når bind tre slippes.

Stumtjener

Lys og mørke

«Stumtjener»
Håvard S. Johansen
Jippi Forlag
200 sider
Karakter: 5

Tre historier om å være menneske

En mann våkner med bokstavelig talt en sort sky hengende over seg. En kvinne forelsker seg i en mann som legger hele seg i et mystisk prosjekt. En uvanlig lykkelig by våkner en dag opp til synet av en enorm, sort kube i sin midte.

Håvard S. Johansens tre historier i Stumtjener er frittstående, men de henger sammen både i form og innhold. Johansen, som fortalte om menneskelig drivved med en stram og detaljert strek i debutboken STOP. REC. FFWD (2010), har nå omfavnet det spontane penneklusset. Stilen er spontan – tegnet direkte på papiret uten bruk av skisser– og sammen med historiene beveger den seg fra det stille til det kaotiske og groteske.

Johansen har guts, og Stumtjener er den type tegneserie du får når serieskaperen ikke bryr seg om konvensjoner. Tegneserien er utmattende å lese og mørk som bare det, med tema og symbolbruk som hele tiden er åpen for ulike tolkninger. Presseskrivet kaller boken for «psykologisk-apokalyptisk», og der man i utgangspunktet kan fnise av en så tilkjempet beskrivelse, må man innrømme etter endt lesning at det passer ganske bra.

Ut over debutboken fra 2010 har Håvard S. Johansen utgitt over 20 korthistorier i ulike antologier, og han er del av det nye, nettbaserte tegneserietidsskriftet som lanseres under Oslo Comix Expo i sommer.

Marx - En tegnet biografi

Revolusjon fra spisestuen

«Marx - En tegnet biografi»
Corinne Maier & Anne Simon
Cobolt
64 sider
Karakter: 3

Tegneseriebiografi som ikke alltid tar kommunistens parti

Dette er en pussig liten sak, og burde ikke være førstevalget ditt om du vil ha en tydelig forklaring av Karl Marx’ teorier. Denne tegnede biografien er saklig og kronologisk, selv om den gjerne peker nese til subjektet sitt når det trengs.

Biografien er skrevet av Corinne Maier, den franske økonomen, psykoanalytikeren og forfatteren av antiarbeidsboken «God dag latskap». Maier og tegner Anne Simon har tidligere stått bak en like avkledd biografi om Sigmund Freud.

Maier og Simon lar Karl Marx selv være fortellerstemmen i boken. Og det er gjerne ikke denne personen vi ser for oss når vi tenker på forfatteren av Kapitalen og Det kommunistiske manifest. Marx, konen og de tre døtrene lever et komfortabelt borgerlig liv, om enn med perioder i fattigdom mellom de mange arvene. En ekstrem lite selvbevisst Marx kan sitte og drømme om revolusjonen i ett øyeblikk, før han i det neste ber husholdersken svare døren. Marx’ teorier blir forklart som del av kronologien, og som resten av historien blir også disse fortalt i svært små anekdoter. Det gir underholdende (og iblant talende) glimt inn i Marx’ hjerne, men boken haster videre med et slikt tempo at ingenting brenner seg fast hos leseren.

Boken er oversatt fra fransk til dansk, og gitt ut på danske Cobolt forlag.

Pondus - Eliteserien bok 14&15

Balladen om Jokke


Pondus - Eliteserien bok 14&15
Frode Øverli
Egmont Comics Nordic
192 sider + 192 sider
Karakter: 5

Jokkes kjærlighetsliv står i sentrum i de nye bøkene i Eliteserien

Femten bind inn i den definitive Pondus-samlingen, og serien kunne nesten like gjerne vært kalt "Jokke". Frode Øverli skapte Jokke som en håpløs barflue, en motvekt til Pondus’ rekkehus og familiebil. Men etter stadige hint om at Jokke har uante dybder, blomstrer bifiguren ut i full prakt når Øverli i disse bøkene forteller historiene om da Jokke ble dumpet, fikk delt omsorg for sønnen Gordon, og til slutt kom sammen med kjæresten Camilla igjen.

Når det skjer noe med Pondus i serien, som at han bytter jobb eller fristre eller blir trener for småguttelaget, får man følelsen av at det bare er Øverli som spisser blyanten på jakt etter nye situasjoner. Jovisst flyr nok blyantspisset i den øverliske villa når han kan sende Jokke ut i ulykken, men livet til Jokke er noe mer enn en vitsetegners innfall. Det nærmer seg et karakterportrett.

Eliteserien skal være de definitive bøkene  for Pondus-entusiaster, men etter femten bind er det tydelig at redaksjonen i større grad bare plukker ut høydepunkter fra de respektive Pondus-årgangene og tar en tidlig kveld. Her får du mest gamle lederartikler, forord til samlebøker, og artikler som tidligere har vært trykket i månedsbladet. Likevel er bøkene av høy kvalitet, og Pondus-serien har sjelden vært bedre enn her.

De beste fiender - Første del

Pirater, kupp og oljekrig

«De beste fiender - Første del»
Jean-Pierre Filiu & David B
Minuskel
124 sider
Karakter: 4

150 år av USA og Midtøstens turbulente forhold, fortalt som tegneserie

Er du klar for noen ukomfortable timer med «jeg kan ikke tro at jeg ikke visste dette?» Den franske historikeren Jean-Pierre Filiu forteller sammen med tegneserieskaper David B. historien om forholdet mellom USA og Midtøsten – en historie som i dette bindet begynner i 1783 og som allerede fra starten er fylt med pirater, krig og sponsede maktkupp. Der kunnskapen om dette emnet for de fleste starter med gulfkrigen på 1990-tallet, gir denne leksjonen i tegneserieformidling litt kjærkommen kunnskap.

David B. er kjent for norske tegneserielesere fra serien Epileptisk (2007), og i denne boken bruker han håndlaget for symbolske bilder til fulle. Med sine svart-hvite tusjtegninger veksler han mellom å fortelle og å illustrere denne interessante historietimen.

Det finnes mange tegneserier som vil lære leseren om historiske emner, og de beste av dem (som den greske Logicomix, Joe Saccos Palestina og Art Spiegelmans Maus) har en sterk rammefortelling som De beste fiender mangler. Det gjør denne utgivelsen til mindre av en oppvisning i tegneseriekunst, og mer som en, vel...historiebok. Strukturelt er den bygget opp med en usynlig fortellerstemme som hopper mellom emner og scener, mens streken til David B. bidrar med røde tråden. Det fungerer stort sett godt, men i bokens fjerde del, som handler om statskupp i Iran, blir stoffet for komplekst for den formen serieskaperne har valgt.

De beste fiender er uansett anbefalt for dem med interesse for emnet, og burde være fast inventar når skoler skal undervise i moderne historie.

Mikke Krim 7: Ringens gåte

Påskens beste krimtips

«Mikke Krim 7: Ringens gåte»
Diverse serieskapere
Egmont Comics Nordic
288 sider
Karakter: 4

Lei av krimbøker med døde og lemlestede barn? Mikke Krim er et godt alternativ

Mikke Mus har vært tegneseriefigur i godt over 80 år nå, så det er ikke rart at det finnes mange utgaver av ham. I Mikke Krim møter du den mest hardbarkede varianten; detektiven som bor i et grisgrendt strøk i en Andeby som kjemper en tapende kamp mot mafiaen. Denne Mikken har Humphrey Bogart-trenchcoat og han løser Raymond Chandler-kriminalitet; forbrytelser med mange og kompliserte variabler, med bakmenn som ofte er del av Andebys elite. Forskjellen er at Mikke ikke er bevæpnet, og at de gode alltid seirer. Dette er jo tross alt lesestoff for barn.

Mikke Krim stjeler likevel virkemidler fra klassisk krimlitteratur. Dette er ikke den typiske Disney-varianten hvor skurken åpenbart er en kar fra B-gjengen med løsskjegg, men mer nennsomt oppbygde mysterier hvor mistanken hele tiden flytter seg. Mikke selv er den klassiske romandetektiven: Han har ikke et eneste interessant trekk selv, men fungerer godt som hovedperson fordi oppklaringen av mysteriene er det viktige.

Ikke sånn å forstå at dette er opphøyd litteratur. Mikke Krim er pulp på dårlig papir og med historier som noen ganger sliter med å henge med i svingene. Men når alternativet er påskekrim som etter det jeg forstår har flere lemlestede barn enn noensinne, er Mikke Krim et fullgodt alternativ.
De fem historiene er hentet fra Mikke Krim-heftet fra midten av 1990-tallet, og de stort sett spanske serieskaperne har en jevnt god tone både i tekst og tegning gjennom boken.

søndag 1. juni 2014

Kommentar om Sproingprisen 2014

Prisutdeling på tørre never

Sproingprisen skal være norske tegneseriers Oscar. Så hvorfor hører vi så lite om den, i et land hvor vi kjøper mye mer Pondus enn vi kjøper Roy Jacobsen? Hvorfor har prisutdelingen i år blitt kastet ut av Oslo Comics Expo, Norges viktigste tegneseriefestival? Og hvor vanskelig kan det egentlig være å gi en pris til gode tegneserier uten at det blir bråk?

Alle kunstformer fortjener minst én stor pris man kan samles om. Priser fører til diskusjoner om hva som er bra og hva som er dårlig, de gir bransjen en sjanse til å feire seg selv, og ikke minst kan gode priser bidra til et større publikum. Det er norske tegneseriers lodd at de har endt opp med Sproingprisen, en pris som insisterer på å gjøre seg selv så unnselig og uviktig som mulig.

Litt bakgrunn: Siden 1987 har Sproingprisen blitt delt ut av Norsk tegneserieforum, som er en interesseorganisasjon for tegneserieinteresserte. Selv om alle som vil kan melde seg inn, har den bare hundre medlemmer. Disse nedsetter et utvalg som velger ut fem nominerte tegneserier innen klassene «Norsk» og «Oversatt». Så stemmer de hundre medlemmene på sin favoritt. Det burde være enkelt.

Likevel går det knapt et år uten tilnærmet skandale. Et år da avstemningen var åpen for alle, gikk det rykter om at «kupping» av prisen. Et annet år hadde nomineringsgruppen misforstått reglene, noe som førte til at nominasjoner og kategorier måtte stokkes om etter at avstemningen var i gang. Det er noe amatørmessig og hobbypreget over gjennomføringen av Sproingprisen. Mediestrategien er for eksempel ikke-eksisterende – i år ble de nominerte offentliggjort på Loddefjord bibliotek under et såkalt «Serietreff», et arrangement som i snitt har en håndfull besøkende.

Årets Sproing-kontrovers er at tidligere utgitt materiale – som de kritikerroste kunstnerbiografiene Munch og Herr Merz av henholdsvis Steffen Kvernelands og Lars Fiske – ikke kan nomineres til prisen. Det er kanskje naturlig for serienerdene som kjøpte albumene hvor disse seriene først ble publisert, men for det store boklesende publikum kom disse bøkene først i fjor. Det bidrar ikke til Sproingprisens allmenne troverdighet når Munch, som fikk Brageprisen i 2013, ikke kan nomineres til Norges store tegneseriepris for samme år.

I fjor ble Sproingprisen delt ut under Oslo Comics Expo. I år ønsker ikke festivalen lenger å være vertskap for prisen. Årsaken er at festivalen oppfatter at Sproingprisen oftere enn ikke ekskluderer årets viktigste norske tegneserieutgivelser, og de nevner spesielt Herr Merz og Munch.

Norske tegneserier er i rivende utvikling og fortjener en seriøs pris som tar dem og offentligheten på alvor. For hver nye kontrovers blir det tydligere at dette ikke er Sproingprisen.

Opprinnelig publisert som en kommentar i Bergens Tidende 1. juni 2014.

Edit kl. 21:44: Jeg har vært på mange Serietreff hvor det har vært pinlig få tilhørere, inkludert flere hvor jeg har sittet i panelet. Initiativtaker Kristian Hellesund har tatt kontakt for å fortelle at det kun er to Serietreff som har hatt under ti besøkende. Han legger til at podcasten fra Loddefjord bibliotek er lastet ned 952 ganger.