torsdag 26. april 2012

Aya fra Yopougon


Dere får unnskylde den rølpete tittelen, den er en del av poenget.


I negerlandsbyen

«Aya fra Yopougon»
Marguerite Abouet og Clément Oubrerie
Minuskel forlag
352 sider

Fremstillinger av Afrika i tegneserier har et velfortjent dårlig rykte, men boken om Aya forteller en lykkeligere historie fra Elfenbenskystens glansperiode.

Jeg har levd store deler av livet med et forvrengt bilde av Afrika, men det er tegneserienes feil alt sammen. Helt fra jeg var liten har denne verdensdelen vært synonym med et sted hvor de hvite heltene drar for å finne skatter eller for å løse mysterier. Praktisk nok var de fastboende gjerne naturbarn som ikke var interessert i rikdommer, og alt for naive til å forstå at albinogorillaen som spredte frykt i området bare var en utkledd banditt.

Amerikanske Carl Barks sendte Onkel Skrue til «mørkeste Afrika» hvor han hisset på seg en lokal heksedoktor. Belgierne burde kanskje vite bedre siden de hadde kolonier i Afrika, men Hergés «Tintin i Kongo» er så drøy at det fortsatt er kontroversielt å gi den ut på nytt. André Franquin sendte Sprint og Kvikk til afrikanske gruver og plantasjer som selvsagt alltid ble ledet av de hvite. Hadde det ikke vært for europeerne hadde det aldri blitt tatt et ærlig spadetak i hele Afrika.

Men hvor er hverdagslivet oppe i alt dette? I utgangspunktet var det ikke noe jeg savnet, både fordi en 12-åring ikke bryr seg om nyanser, men også fordi tegneseriemediet lenge ikke brydde seg med annet enn humor og action. Selv i dag blir Afrika stort sett brukt som eksotisk kulisse i europeiske og amerikanske tegneserier. Frode Øverli fikk tyn for kannibalene i «Rutetid»-serien sin i vinter selv om han bare vender og vrir på gamle tegneserieklisjeer; Nokså samtidig ble oslogutten Josef Yohannes’ «The Urban Legend» lansert som tidenes første afrikanske superhelt, men den var langt fra den første (og ikke videre god heller). Det er åpenbart at vi heller trenger å lese gode tegneserier fra det afrikanske kontinentet.

Marguerite Abouet bor i Frankrike, men vokste opp på Elfenbenskysten. Sammen med Clément Oubrerie ville hun gi et annet bilde av Afrika enn krigen og sulten hun fant i mediene. Serien om Aya er ikke selvbiografisk, men tar utgangspunkt i livet hun kjente fra Elfenbenskysten på slutten av 1970-tallet. Den gangen var det lille landet var preget av relativ velstand, og problemene kunne lett gjenkjennes fra såpeseriene på TV. Abouet viser at trøbbel med arbeid, kjærlighet og vennskap er universelle størrelser, og selv forskjellene sier noe om likhetene mellom afrikanske og europeiske lesere: I stedet for influensa er det malaria som gjør at folk ligger syke på sofaen, og ekteskapsproblemer kan like gjerne oppstå av utroskap som av ønsket om å ta en kone nummer to.

Den norske utgaven av «Aya» samler tre av seriens foreløpig seks bind. Den starter hjemme i stuen hos Aya selv, hvor faren Ignace samler familie og venner hver kveld klokken syv for å se tv-reklamen for bryggeriet hvor han jobber. Det er den første reklamen som blir sendt på fjernsyn i landet, og dagene er preget av optimisme. Vennene til Aya planlegger fremtiden og fester om nettene, mens foreldrene jobber i lokale bedrifter. Noen av dem blir dradd mot det eksotiske Frankrike, selv om alle vet at livet der er vanskelig. Heksedoktorene med knokler i nesen og bastskjørt må du se langt etter, selv om de iblant blir omtalt med frykt i stemmen. Den pliktoppfyllende Aya selv vil bli lege.

Persongalleriet er stort og variert, fra lokale forretningsmoguler til sløve bilmekanikere. Det er flere tråder som går gjennom hele boken, men det settes gjerne også av en side eller to til hverdagslige beskrivelser. Abouet og Oubrerie har tegnet boken i en typisk fransk stil, med sterke farger og en strek som ligger midt mellom det skisseaktige og det realistiske.

Jeg skal ikke si at jeg hadde lest «Aya» da jeg var tolv, fylt som den er med voksne tema (for ikke å si kjemisk fri for skurker i gorilladrakter). Men boken viser noe viktig som ofte blir glemt når stereotyper i tegneserier blir diskutert: Vi bør ikke kreve realistiske verdensfremstillinger av våre egne serietegnere, men heller lese mer tegneserier fra andre verdensdeler. Jeg tør vedde på at afrikanske serietegnere sitter på noen like avsindige beskrivelser av skandinavia som vi gjør av deres hjemtrakter. Og mitt 12 år gamle jeg ville slukt dem med stor fryd.

Kolor Klimax: Nordic Comics Now


Det er alltid interessant å se seg selv utenfra. Geografibaserte tegneserieantologier er en av de beste måtene.


Ruter fra det kalde nord

Matthias Wivel (red.)
«Kolor Klimax: Nordic Comics Now»
Fantagraphic Books
256 sider
Karakter: 5

Samlet galskap fra nordiske land

Det krever en helt egen fandenivoldskhet for å sette sammen en antologi som dette. Ikke bare vil «Kolor Klimax» presentere hva som foregår innen nordiske kunst-tegneserier (art comics), den gjør det også stort sett med originalt innhold laget spesielt for denne utgivelsen. Å gjete katter med sukkersjokk ville trolig vært bedre for redaktørens sinnsro.

For mellom disse permene finner du syke saker; du finner varme øyeblikk, humor, nostalgi og punk. Noe i skrikende farger, noe i smakfull sort-hvitt, og andre ting vice-versa. Den røde tråden er at det er bra.
To høydepunkt: Danske Johan F. Krarup forteller om en nyskilt mann i «Nostalgia», og strekker show, don’t tell-strikken til det ytterste; Finske Jenni Ropes «The Island» har nærmest selvutslettende streker og en haiku-aktig stil som passer perfekt til tegningene. To helt ulike serier, men de passer likevel godt sammen takket være gode redaktørgrep gjennom hele boken.

Blant de 24 bidragsyterne kan du så vidt skimte nordiske storheter som Christopher Nielsen, danske Peter Kielland og svenske Joakim Pirinen. Men hovedvekten er lagt på det unge, friske blodet fra Norge, Sverige, Danmark og Finland. På en side ville det vært fint om flere norske var representert (Nielsen, Bendik Kaltenborn, Rui Tenreiro og Vanessa Baird er de eneste). På den andre siden er dette en unik mulighet for nordmenn til å finne ut hva som foregår i nabolandene våre: Å finne nordiske tegneserier utenfor stripeformatet er notorisk vanskelig.

Det beste av alt er at denne antologien (som er et finsk initiativ) vil fortsette i fremtiden med rullerende redaktører.

Det krokete sporet


Jeg liker krimmen min best når den ikke er krim, har jeg funnet ut.


Fargespill

«Det krokete sporet»
Max Estes
Jippi Forlag
64 sider
Karakter: 5

Hardkokt trilogi hvor formen spiller hovedrollen

Når slutter en krim å være en krim? Kanskje er det når Max Estes får fingrene i den. I 2010 introduserte den norgesbaserte amerikaneren leserne for en uhyre stilisert krim noir i «Den krokete kniv». Året etter kom «Den krokete kanalen» som tok leserne med til Amsterdams kanaler og underverden. Årets utgivelse, «Det krokete sporet», både avslutter og perfeksjonerer serien.

Alle de tre bøkene til Estes har samme format, og har til felles skurkaktige figurer som forsøker å utmanøvrere hverandre. På spill kan det stå penger, edelsteiner eller andre ting kjeltringer gjerne er ute etter. Slik er det også i «Det krokete sporet», men her er det også klarere enn før i serien at historiene kommer i annen rekke. For Estes er formen og fargene det viktigste, og i denne boken lykkes han i noe han bare har hintet til tidligere: Det gule, det røde og det blå i boken spiller sammen i perfekt harmoni, og sørger for at Estes’ tegninger står er i en klasse for seg. Som forgjengerne er boken også stort sett ordløs.

Trilogien står sterkere sammen enn bøkene gjør hver for seg. «Det krokete sporet» henter elementer (og antihelten) fra den første boken, og litt av tematikken fra den andre. Det er også interessant å se utviklingen fra de grøtete fargene i første bind, via eksperimentering med kontraster i andre bind, til de tindrende fargeblokkene i tredje. Det er ingen tvil om at Estes (som tidligere har gitt ut sort-hvitt-serier på det amerikanske forlaget Top Shelf Productions) er en serieskaper i formmessig utvikling.

Forresten #26


Jeg kommer nok alltid til å like Forresten. Hvordan kan man mislike et blad som ga oss Prima Sekunda, Finn Finn Finn og Jason?


Fornyer på repeat



Forresten nummer 26
Diverse tegnere
Jippi forlag
64 sider
Karakter: 4



Antologien som kom for å bli

Antologien Forresten har vært en viktig del av norsk tegneserieliv siden 1996. I hvert nummer samler Jippis forlagsredaktør Erik Falk unge tegnere med et visst kunstnerisk ambisjonsnivå. Noen av dem blir stjerner (Jason, Bendik Kaltenborn), noen melder overgang til kultstatus (Jens K. Styve, Roy Søbstad), mens atter andre forsvinner i et blaff. Nummer 26 i rekken er en god miks av serier som viser alt fra humor til imponerende fantasi og pretensiøs kunstskoledialog.

Roy Søbstads «Brakk» har et vidunderlig utgangspunkt i hovedpersonens sørgelige jobb som taperull-mekaniker. Martin Ernstsen bruker dyreskikkelser til å fortelle om et ungdommelig forsøk på Guinness' Rekordbok-berømmelse. Mats Sivertsen bruker også dyr med stort hell i historien «Loon Land», som er fint tegnet og til tider med god dialog, uten at den kommer helt i mål. Et av høydepunktene i antologien er det nederlandske kollektivet Lamelos, som med historieknippet «Help» leverer de mest helstøpte og spesielle sidene i heftet. Med tittelen som eneste uttalte ord, forteller de korte og lange historier som tar seriers indre logikk helt ut.

Med sin 26. utgivelse er det tydelig at «Forresten» har funnet sin form. Tegnerne er halvetablerte, noen med utgivelser bak seg, og flere navn går igjen fra nummer til nummer. Men antologien kan stadig by på overraskelser i form av en ny favoritt – norsk eller utenlandsk – som du aldri før hadde hørt om.

mandag 2. april 2012

Kikkeren

Japan-feberen feier over landet. Hvorfor ikke feire med totalt jävla mörker?


Tokyo drift

«Kikkeren»
Yoshihiro Tatsumi
Minuskel
206 sider
Karakter: 5

Desperate historier om desperate menn

Iblant kan det være fristende å gi opp japanske tegneserier. Mye av det som har vært oversatt til norsk har vært hektiske og småperverse serier for lesere i starten av tenårene. Men det japanske tegneseriemarkedet er minst like mangfoldig og produktivt som den amerikanske filmindustrien, og ikke før du har avskrevet manga-serier dukker det opp en bok som denne.

Yoshihiro Tatsumi regnes nemlig for å være opphavsmannen til en annen type manga, kalt gekiga. Denne sjangeren byr på mørkere og mer virkelighetsnære serier for voksne, og «Kikkeren» samler 16 av disse historien, opprinnelig utgitt i 1969 (og deretter på amerikansk under tittelen «The Push Man»).
Å si at Tatsumis historier handler om livet på skyggesiden, er å underdrive. Her møter vi en strøm av menn som lever i stille desperasjon mens de kjemper seg gjennom industrijobber, arbeidsløshet eller tilværelser andre steder på bunnen av det japanske samfunnet. Antiheltene i disse historiene er bredkjevede og fåmælte, men de blir hundset av kjærligheten og av tilværelsen. Tatsumi skildrer dem med nådeløs tusj mens de finner mer og mindre desperate forsøk på løsninger. De karikerte figurene står klart frem mot den realistiske og 60-tallsmoderne bakgrunnen, og uttrykket er minimalistisk. Historiene er hardkokte, sårbare og menneskelige på en måte som ville fått rennesteinspoeter som Charles Bukowski til å nikke anerkjennende.

Tatsumi ligger ikke langt unna vestlige, alternative tegneserier i uttrykket, men arbeider klart innenfor den japanske tradisjonen. De interesserte bør også plukke opp den tungt prisvinnende selvbiografien hans «A Drifting Life» fra 2009.