mandag 23. januar 2012

Blue og Gingerbread Girl

Tegneserier på nett er ikke noe nytt, men det hører likevel til sjeldenhetene at man kan lese en hel bokutgivelse gratis på internettene. Top Shelf startet året med å gi ut to slike: helt ulike, men verdt å lese begge to. Denne anmeldelsen stod på trykk i Bergens Tidende søndag 15. januar:



Surfer, Rosa

«Blue»
Pat Grant
Top Shelf Comix
96 sider


«Gingerbread Girl»
Colleen Coover & Paul Tobin
Top Shelf Comix
112 sider

To gode historier som er tilgjengelig gratis på nett nå

«Blue» er en annerledes tegneserie. Den er umiskjennelig knyttet til New South Wales i Australia, og bruker science fiction-elementer for å fortelle om ubehagelige ungdomsminner. I tillegg er den griselekker i både form og strek. Pat Grant lar oss møte tre uflidde skinheads som lever den universelle, nullstilte tenåringstilværelsen: De skulker skolen, surfer, stjeler røyk og snakker drit. Som bakteppe fortelles det om romveseninvasjonen som sakte gjør at byen fylles opp med fremmede lukter, butikker, graffiti og språk. Grant gjør samme vri som i den sørafrikanske filmen «District 9», hvor romvesener som levde under apartheidaktige tilstander ble brukt til å si noe om rasisme og kultur. I «Blue» er det surferen Christian som føler seg forlatt i et hav av det fremmede. Les den her.

Der «Blue» er eventyrlysten i strek men med en tradisjonell historie, gjelder det motsatte i «Gingerbread Girl». Annah er overbevist om at en liten del av hjernen hennes har blitt operert ut, og at den har vokst opp som tvillingsøsteren hennes. Historien fortelles som en stafett hvor forbipasserende duer, hunder, forsmådde elskere, butikktyver og svindlere henvender seg til leseren og bidrar til å fylle ut bakhistorien. Tonen er lett og filosofisk, og ber ikke leseren om å svelge det pussige premisset rått. Les den her.

fredag 20. januar 2012

Det er ikke rasisme bare fordi du ikke ler.

Dette er et svar på en debatt som ble startet i forrige uke, og som dermed kommer fryktelig sent. Det ble skrevet forrige fredag for trykk i BT, men på grunn av at rasismedebatten sporet over på Spellemannsprisen istedet, kom den aldri på.

Frode Øverlis lek med tegneserieklisjéer gir ham et urettferdig rasiststempel.

Flere personer, nå sist tegneserieanmelder Erle Marie Sørheim i et innlegg i Dagbladet, virker å ha ventet en stund på å fortelle at de ikke synes Frode Øverlis enruter-tegneserie Rutetid er morsom. Den sjansen kom da rapperen Timbuktu sendte inn en klage til den svenske avisen Metro på en Rutetid-vits som inneholdt kannibaler og uttrykket «be om din datters hånd».

På overflaten er det lett å forutse reaksjonen. Dette er de samme stereotypene som tegneseriehistoriens første tiår er full av, og som gjør at nyutgivelser av gamle serier, (som for eksempel «Tintin i Kongo») kan bli kontroversielle. Svarte med store lepper, dum dialekt og lavere intelligens var vanlig kost hos alle fra avisstripefornyeren Winsor McCay (Little Nemo in Slumberland) til tegneserieromanens far, Will Eisner.

Likevel kan man ikke kritisere Frode Øverli på samme måte. «Rutetid» er (blant annet) en sofistikert lek med disse tegneseriehistoriske klisjéene, hvor Øverli forsøker å gi en ny vri på situasjoner som har blitt uttværet av andre tusenvis av ganger før: Pasienten på sofaen hos psykiateren; bankraneren som gir en lapp til damen bak skranken; personen som er strandet på en øde øy; landsbyen i Afrika hvor alle spiser hverandre. De er alle klisjeer, og i Rutetid skal de forstås som dette.

Siden ingen faktisk mener at Frode Øverli er rasist, har debatten nå antatt en annen form. Som Erle Marie Sørheim skriver, «man kan tulle med alt, også kannibalisme, så lenge det er morsomt og bra gjort». Altså: Om man ler av vitsen, er det ikke rasisme. Ifølge Dagbladet så ler både Zahid Ali og Tommy Sharif av ruten, mens Timbuktu ikke gjør det. Det kan virke som en refleksreaksjon på tidligere tiders (til dels ondsinnede og til dels uskyldige) stereotyper, selv om de i Rutetid er satt i en ny kontekst. Øverli blir tillagt en rolle hvor han tegner «rare negere» fordi han ikke vet bedre. At man må lese flere Rutetid-vitser før man skjønner hva prosjektet går ut på, er derimot et problem han kanskje ikke har forutsett.

tirsdag 17. januar 2012

Theodor Kittelsen og Walt Kelly

Det slo meg da jeg stod på Bergen Kunstmuseums Theodor Kittelsens-utstilling at dette ikke er langt unna det vi kaller tegneserier i dag. Kanskje som en proto-Larsons Gale Verden, eller kanskje enda nærmere Walt Kellys amerikanske avisstripeserie "Pogo".

Det syntes å være verdt en sammenligning, og den stod på trykk i Bergens Tidende 10. januar:

Dyrenes sjel og andre universelle sannheter

bok/kunst
«Hvad er Livet?» Satirekunstneren Theodor Kittelsen»
Frode Sandvik (red.)
Bergen Kunstmuseum/No Comprendo Press
128 sider

tegneserie/avisstriper
«Pogo Volume 1: Through the Wild Blue Wonder»
Walt Kelly
Fantagraphics Books
290 sider

To nye bokutgivelser forkler skarp satire i dyreskikkelser 

Vi vet ikke hvem som først skjønte at en krokodille i smoking kan si alt som er verdt å si om den menneskelige tilstanden, men satiriske tegninger av dyr som oppfører seg som mennesker går i alle fall tilbake til Egypt for tre tusen år siden. To nye bokutgivelser viser hvordan menneskelige tilkortkommenheter er universelle, og at dyreskikkelser gjør det enda lettere å peke på dem.

«Through the Wild Blue Wonder» er første bind i en nyutgivelse av den amerikanske avisstripeserien Pogo, som ble trykket i flere hundre aviser over hele verden fra 1949 til 1975. Serien kretser rundt oppossumen Pogo, alligatoren Albert og et persongalleri på over 500 tobeinte, firbeinte og insekter som tilbringer livet i sørstatssumpen Okefenokee. Serieskaper Walt Kelly fikk tegneutdannelsen sin hos Disney, hvor han lærte seg en levende, tykk strek som kunne romme en stor variasjon av ansiktsuttrykk. Det var en stor kjærlighet i alt han tegnet, fra dyrene i sumpen til trærne, stråene som stikker opp av vannet og en endeløs variasjon av bakgrunner: Pogo står fortsatt i dag som kanskje den best tegnede avisstripen gjennom tidene.

På tross av den lune overflaten var Pogo en satirisk serie. Det er tydelig allerede i første bind, hvor sumpens selvutnevnte intelligentsia jobber for å utvikle en atombombe basert på billefamilien Adams. Slike ordspill og misforståelser (Adams uttales som atoms i sørstatene) kan holde figurene opptatt i ukesvis. Stemningen kan også bli mørkere, som i en sekvens hvor den amerikanske senatoren Joseph McCarthys kommunistjakt speiles i en farseaktig rettsak. Som ofte i Pogo går det godt til slutt, med den ekstra realismen at ingen lærer noe som helst.

I utgivelsen «Hvad er Livet?» møter vi dem igjen: De uttrykksfulle ansiktene, den detaljerte streken, de menneskelige dumhetene. Boken tar for seg den satiriske delen av Theodor Kittelsens arbeider, som har havnet i skyggen av trollene og de urnorske motivene som Nøkken i tjernet.
Der Walt Kelly gikk læretiden sin hos Disney, var det på malerskolen i München på 1870-tallet at Theodor Kittelsen lærte å fange ansiktsmimikk med et par enkle streker. Boken er full av eksempler, men spesielt talende er illustrasjonene fra serien «Har Dyrene Sjæl?», hvor Kittelsen fremviser en rekke humoristiske og groteske bilder. Mens noen av dem er beskrivende (et par uttærede øgler på bohemkammerset), har andre punchlines som gjør at de kunne vært en del av Larsons Gale Verden. Illustrasjonene fra Homers «Krigen mellom froskene og musene» viser igjen disse dyrene som oppfører seg som mennesker; froskene med armene i kors og haken i været som diskuterer krigsstrategi som om de satt på krigsrommet i filmen Dr. Strangelove.

Kittelsen kunne som kunstner koste på seg å være råere og mer generell i beskrivelsene sine, mens Kelly, avhengig av avisredaktørenes gunst, tok opp tidsriktige tema med en grunntone av varm intellektualisme: Figurene hans bedriver like gjerne latinske ordspill som slapstick, og de mest obskure tilfellene er i boken utstyrt med fotnoter. Båte Kittelsen og Kelly kan likevel leses med like stor glede i dag, ikke minst over likheter i strek, og begge tegnernes fascinasjon av insekters personlighet.

«Hvad er Livet?» inneholder et forord og en artikkel som setter tegningene i en kunsthistorisk sammenheng, men boken er påfallende tilbakeholden med å nevne ordet tegneserier: Til og med tegneserieforlaget No Comprendo Press blir omtalt som «en ledende aktør innen krysningsfeltet mellom humortegning og tegnekunst».

På samme måte som med kunst finnes det ingen god definisjon på tegneserier, forskjellen ligger ofte i hvordan vi forholder oss til materialet. De originale tegningene til Walt Kelly i mange tilfeller ble kastet av utgiverne, og det er bare private samlere som gjør en utgivelse som «Through the Wild Blue Wonder» mulig. Utgivelsen viser likevel at dette er holdninger som stadig er i endring. Kanskje vi snart ser «rene» tegneserier på Bergen Kunstmuseum også.

tirsdag 10. januar 2012

Gingerbread Girl: Gratis på nett

Pondus: Eliteserien bok 10 & 11

Det kan være en utfordring å skrive noe nytt om Pondus, siden det er en serie som har gått i over et tiår og allerede er inne i sin andre samlebokserie. Men Eliteserien-bøkene varierer i kvalitet sammen med serien, og i BT 8. januar forsøkte jeg å oppsummere hva som skjer når Jokke får dame og barn:


Breiflabben fra forstedene

tegneserie/avisstriper
«Pondus: Eliteserien 10/11»
Frode Øverli
Egmont Serieforlaget
208 + 208 sider
Karakter: 6


Jokke overtar som seriens emosjonelle tyngdepunkt

Pondus er egentlig ingen typisk bergenser. Ingenting tyder på at han i sine barnesko rævediltet etter et buekorps, og når det gjelder fotball er det Liverpool og ikke Brann som er den store kjærligheten. På tross av dette ser jeg ham alltid for meg et sted på Laksevåg eller i Åsane; forstadsmannen med enebolig, hage og grill i garasjen. Pondus er det minste felles multiplum for nordmenn: En som med sin enorme samlede triviakunnskap likevel bare banker inn fem rette på tippekupongen. Han er en breiflabb, overalt. Kanskje dét gjør ham litt bergensk?

Eliteserien presenterer bergenske Frode Øverlis Pondus-serie kronologisk og med et vell av redaksjonelt materiale som kler seriens refererende stil. I bind ti og elleve er det Jokke som er hovedpersonen, og der mange kan identifisere seg med Pondus, har nesten alle en kamerat som Jokke. I løpet av disse to bindene møter ikke bare dette evige ungkarslige nedslagsfeltet en oppegående kvinne, men rekker også å gjøre henne gravid.

Det var overraskende da det gikk opp for meg at det er Jokke og familien hans som trass sine særheter har flest emosjonelle strenger å spille på i serien. Ikke bare er historien om Jokkes kjærlighet noe av det mest rørende som har vært trykket i en norsk stripeserie, bind ti trykker også den tjue sider lange historien om opphavet til Jokkes stefar, Günther.

I disse to bindene er Frode Øverli på sitt beste, både i strek og fortelling. En toppform som dessverre ikke varer evig.

onsdag 4. januar 2012

Ny Jason-bok