torsdag 23. august 2012

Smålands mörker

Ubehagelig lesning fra Sverige i disse Breivik-tider, spesielt siden sjangeren ligger så tett opptil det selvbiografiske:

Lex Breivik

«Smålands mörker»
Henrik Bromander
Galago
628 sider
Karakter: 5

Fra en terrorists tegneseriedagbok

Erik bor i den lille svenske byen Nässjö. Han er en nokså normal fyr, kommer fra et under middels lykkelig hjem, og lager selvbiografiske tegneserier. Han mener også det er helt nødvendig å drepe politiske meningsmotstandere, og at fascismen er den beste samfunnsformen. «Smålands mörker» skildrer Eriks oppvekst i småbysverige, tegnet i den selvbiografiske stilen til bl.a. amerikanske Jeffrey Brown: Enkle strektegninger, nærmest uttrykksløse ansikter og minimalt med detaljer. Men serien er ikke selvbiografisk: Forfatter Henrik Bromander er en venstreradikaler som ville utforske den høyreekstreme tankemåten slik den kommer til uttrykk hos Anders Behring Breivik, Eivind Berge, og på et utall gutterom i hele Europa.

Den selvbiografiske stilen blir forsterket ved at «Smålands mörker» brytes opp med Eriks selvutgitte tegneseriefanziner. Her får vi følge livet og lidenskapene hans fortalt i førsteperson: fra tidlig skole- og familietrøbbel til fascistisk filosofi, fengselsdagbøker og til slutt en kvalme over fortiden: «Det som skrämmer mig mest är hur jag innerst inne vet at den artonårige Erik hade sett med visst gillande på massakern» skriver han i den siste fanzinen om Anders Behring Breiviks handlinger 22. juli.

Bromander har laget en tegneserie som er fascinerende og kvalmende, men som også føles som et intimt og balansert portrett av en fiktiv meningsmotstander. Ikke overraskende ut fra lengden er det noen dødpunkter i boken, og i disse partiene jobber den enkle streken mot leseren når det gjelder å holde interessen ved like. Trass i dette er «Smålands mörker» en episk tegneserie som føles mer virkelighetsnær enn mange selvbiografiske serier.

Syklus

Noen tegneserier er det vanskelig å forestille seg målgruppen for, selv om de er aldri så gode. Syklus er et slikt hefte som jeg forestiller meg vil bli debattert på kunstutdanninger, men som ikke så mange vil bla opp en femtilapp for på Narvesen en torsdags ettermiddag.

Do, die, retry

«Syklus»
Martin Ernstsen & Kilian Eng
Jippi Forlag
32 sider
Karakter: 4

En naturkatastrofe og noen millioner år senere.

30 år gamle Martin Ernstsen har de siste fem årene etableret seg som en uforutsigbar serieskaper. «Ugler» var en stillfaren oppvekstnovelle i to bind; «Fugløya» var et paranoiadrevet kammerdrama satt til et fyrtårn; «Kodok’s Run» var en eksperimentell sirkellek som kastet mange tegneseriekonvensjoner ut av vinduet. I «Syklus» dreper han alt livet på jorden, og lar det oppstå igjen noen millioner år senere.  Men han gjør det ikke alene.

«Syklus» er et samarbeid mellom Ernstsen, som har skrevet historien, og illustratør Kilian Eng. De to jevngamle kunstnerne møttes på storytelling-linjen på kunstskolen i Stockholm, og denne boken er Engs første jobb som serietegner. Den korte historien fortelles helt uten tekst eller snakkebobler, og Ernstsen tar igjen opp sirkelkomposisjonen fra «Kodok’s Run». Historien starter på et naturhistorisk museum, før alt liv på jorden blir utslettet seks sider senere. Deretter starter naturens møysommelige arbeid med å utvikle nye sivilisasjoner, før historien avsluttes på et nytt, og ganske annerledes, naturhistorisk museum.

Ideen er fiffig, men er så skissepreget at den i dette formatet fungerer mest som en øvelse. Materialet flyter lett avgårde, godt hjulpet av Engs fargerike men kalde strek. Der historien er skåret inn til beinet og gjerne kunne hatt flere elementer, fungerer illustrasjonene nydelig. Boken er preget av hel- og halvsider, noe som kler formatet og trykken godt.

Martin Ernstsen er en stemme som har kommet for å bli i tegneserienorge. Det mest spennende nå er hva mediet kan lokke ut av Kilian Eng i fremtiden: Dystopisk sci-fi er den enkle veien å gå for ham – hva med et historisk drama neste gang?

Are You My Mother?

Jeg er en del av den store mengden med tegneserielesere som kanoniserte "Fun Home". Gjorde det at jeg ble skuffet da oppfølgeren var noe helt annet? Det tror jeg ikke, selv om Alison Bechdels nye bok krever mer tålmodighet av leseren.

Terapi med tusj

«Are You My Mother?»
Alison Bechdel
Houghton Mifflin Harcourt
290 sider
Karakter: 4

Annen del av et fascinerende familieportrett

I 2006 publiserte Alison Bechdel den selvbiografiske «Fun Home» («Husfred» på norsk), hvor hun fortalte om farens ut-av-skapet-reise og påfølgende selvmord. Bechdel var allerede undergrunnsberømt for stripeserien «Dykes to Watch Out For», som med sitt store persongalleri og lange tidsperspektiv var en slags Doonesbury for queer-kulturen. «Fun Home» var noe helt annerledes: Bechdel fortalte historien om faren og om sin egen oppvekst som en fullendt tegneserieroman. Boken hadde utsøkte litterære referanser, presist opptegnede følelser og en strek og fargepalett som gjorde den til en av tegneseriemediets klassikere.

«Are You My Mother?» er oppfølgeren, men likevel svært annerledes. I boken forteller Bechdel om forholdet til sin emosjonelt utilgjengelige mor, og sammenstiller dette med sin egen årelange psykoterapi. Stilistisk overgår den nye boken alt Bechdel tidligere har gjort, og de 290 sidene er et uhyre komplekst flettverk av selvbiografi, selvanalyse, tekstutdrag og hverdagsdrama. Streken er perfekt i sin uttrykksfullhet, mens de gjennomgående nyansene av rødt danner en fin kontrast til «Fun Home» sine kjølige blåtoner.

Fortellerformen er svært formell, med strengt oppbygde kapitler og tilbakevendende tema. Bechdel har en fascinasjon for psykoanalyse, og store deler av fortellingen er hentet fra terapitimer så vel som fra teoriene til barnepsykiateren Donald Winnicott. Bechdels to familieromaner viser at veien til hodet kan være vanskeligere å gå enn den til hjertet, men «Are You My Mother?» er uansett en bok som utfordrer grensene til hva en tegneserie kan handle om. Da får det heller være at den til tider er like cerebral og distansert som morsfiguren den fremstiller.

Jeg, Arne

Det er umulig å hate Arne And, uansett hvor politisk ukorrekt han blir. Redaktører derimot, er det lettere å gi stikk til.

Anddomsprøven

«Jeg, Arne»
Charlie Christensen
Schibsted forlag
360 sider
Karakter: 4

Uttømmende men rufsete Arne And-samling på norsk

Arne And er en skandinavisk kulturskatt, stinkende av fylleånde og misantropi. Charlie Christensens fordrukne storbypoet har filosofert over samfunn, politikk og kjønn siden 1983. Stort sett på ensidere, men også i avisstriper og i form av lengre historier. Christensens strek har i løpet av tretti år utviklet seg fra å være en Donald Duck-parodi (tegneren ble saksøkt av Disney, noe som endte med en sekvens hvor Arne byttet utseende) til dagens mørke gummirealisme. Arne And er som en blanding av fyllepoesien til Charles Bukowski og de paranoide politiske analysene til Hunter S. Thompson, innpakket i en politisk ukorrekthet som har banet vei for mange serier siden: Svenske feminister er bare ett av mange mål for andens giftige, sokratiske dialoger.

Arne And er populær i Norge, og hadde til og med et eget blad i en periode. Likevel har vi ikke fått noen samling før nå. «Jeg, Arne» kommer samtidig med at svenskene får sitt andre bind av andens samlede verker. Den svenske boken er mer utfyllende (blant annet med Arnes fiktive selvbiografi og dikt), men Schibsted-utgaven samler alle seriene fra 1983 til 2010 – også seriene tegnet spesielt for det norske bladet.

Når boken svikter er det på redaktørsiden: Der den svenske boken hadde forklarende fotnoter, er underfundigheter fra 20 år gammel svensk politikk overlatt til leserens fantasi i den norske utgaven. Noen av de tidlige sidene har også blitt mer uklare i fargeprosessen, tekst har forsvunnet, og flere striper trykkes flere ganger. Det er slett arbeid, men serien er sterk nok til å overleve behandlingen.

fredag 10. august 2012

Da mummitrollet ble 65


Femte og siste bind av de samlede Mummi-stripene er nettopp utgitt på Cappelen Damm. Her er en tekst som stod i BT-Magasinet sommeren for to år sden, da mummitrollet feiret 65 år:



Bursdagsbarnet som bohem

Det er 65 år siden Mummitrollet så dagens lys. Men Tove Janssons univers ville ikke vært det samme uten tegneseriene.

«DERE ER den tåpeligste familien jeg vet om, men i det minste lever dere hvert minutt av livet», sier den skurkaktige Stinky i historien «Foreningsliv i Mummidalen».
Selv en banditt gjenkjenner ekte livsglede når han ser det, og sjelden har det skandinaviske tungsinnet blitt utfordret som i Tove Janssons serie om Mummitrollet.
Skjønt hvor skal vi begynne? Boken «Småtrollene og den store oversvømmelsen» kom i 1945, og det er grunnen til at vi kan feire Mummis 65-årsjubileum i år. Siden er det blitt ni romaner, fem bildebøker, og flust av japanske tegnefilmer og nymotens tegneserier. Men et av de mest ekte og fornøyelige bildene av Mummidalen finner vi likevel, etter alle disse årene, i en avisstripe som Tove Jansson tegnet mellom 1954 og 1959.

24. SEPTEMBER 1954 dukket halen til Mummitrollet – og resten av ham like etter – opp i engelske Evening News, den største løssalgsavisen i verden på den tiden.
Årsaken var at syndikatsjefen i avisen, Charles Sutton, var blitt så grepet av boken «Trollmannens Hatt» at han først tok dampbåt til Åbo, der- etter buss til Helsingfors for å møte forfatteren Tove Jansson. Selvfølgelig ble det duket til selskap, og engelskmannen bemerket senere at han aldri hadde sett så mange flasker på ett bord, eller vært på en så mangespråklig fest.
For Jansson kom, akkurat som Mummitrollet, fra en familie av kunstnertyper og livsnytere: Faren var billedhogger og moren var illustratør. Kanskje ikke så rart at mange har sett Mummipappa og Mummimamma i disse to barnlige men fornuftige typene?

PÅ DET MESTE kunne 20 millioner lesere nyte serien om «Moomin» hver dag, i 120 aviser fordelt på 40 land.
I sin samtid var de langt mer utbredte enn romanene, skriver oversetter Anders Heger i sitt etterord til bind 1 av de samlede stripene:
«Ikke bare vil kun en kjapp gjennomlesning avsløre hvilken bevisst, kritisk og leken tilnærming til noe helt nytt disse sidene representerer. «Moomin» plasserer Finland helt i fronten av verdensutviklingen av tegneseriemediet, det er serieskaping på linje med Robert Crumb eller Carl Barks».
Og i Mummidalen kan det gå hardt for seg, gjerne med alkohol i store kvanta, og midtlivskriser som stort sett rammer Mummipappa. I «Mummitrollene og havet» vil han skrive den store romanen om havet, og sitter dag etter dag på en liten stein nede ved sjøen og stirrer vekselvis på det tomme arket i skrivemaskinen og ut over vannet. «Det er stort, det er blått og det er mye. Men hva kan man skrive om det?», sukker han oppgitt. I 1965 skulle historien bli gjenfødt som boken «Pappan og havet».

TOVE JANSSON hadde et skarpt blikk for mennesketyper, som kunne gå igjen som egne «arter» i Mummi-universet.
Ta for eksempel Fru Filifjonk, en husstells- og oppdragelsesekspert som representerer en hel skokk av lignende tynne, høye og nervøse fruentimre, fili- fjonkene.
Hemulene er andre typer som stadig går igjen. Disse er gjerne professortyper som er sykelig opptatt av ett felt, på bekostning av sosiale antenner. Men på samme måte som virkelighetens eksperter kan de være veldig nyttige. Når mummiene blir truet av en kjøttetende plante i «Mummidalen blir en jungel», kommer en botanikerhemul til unnsetning:
«Vær ikke redd frue, jeg har temmet dem med musikk. De er en uhyre sjelden og følsom art», forteller hemulen med gitaren på fanget og plantene dansende rundt seg. Resten av historien bruker han på å krangle med en zoolog-hemul om denne følsomme arten er dyr eller plante.
Og selvfølgelig den viktigste arten: Mummiene selv. Lekne, litt naive, og med en ta-det-som-det-kommer-tankegang som kunne hjulpet flere av oss fra hverdagens tungsinn. Om vi bare husket å, nettopp, leve hvert minutt av livet.