søndag 30. september 2012

Mummi - Tove Janssons samlede tegneserier bind 5


Fra Mummidal-bohemen

«Mummi - Tove Janssons samlede tegneserier Bind 5»
Tove Jansson, Lars Jansson
Cappelen Damm
88 sider
Karakter: 4

Farvel med mummifamilien i siste bind med eventyr

Det er lett å glemme i overfloden av filmer, bøker og kaffeservise, men en av de beste og mest opprinnelige opplevelsene av Mummitrollet får du gjennom tegneseriene Tove Jansson tegnet mellom 1954 og 1959. Det var her den finske kunstneren og forfatteren utforsket Mummidalen og ga mummifamilien eimen av kunstneriske bohemer. De nyter livet, setter pris på kruttsterk kaffe og ditto whisky, samtidig som de ikke står over livskriser knyttet til identitet og kjærlighet. Historier fra tegneseriene, som «Mummitrollene og havet» (bind 3), skulle Jansson senere omgjøre til skjønnlitteratur.

Den Tove som vi møter i det femte og siste bindet med tegneserier, er derimot blitt lei av den daglige avisstripen hun leverer til engelske News of the World (og millioner av avislesere verden over). Broren Lars har tatt over manusarbeidet, mens Tove tegner. I starten slet Lars med å finne den rette tonen i historiene, men her i de tre siste episodene av avisserien viser han at han kan være like så fantastisk og innfallsrik som søsteren. Dette bindet viser også mummifamilien på sitt mest sitatvennlige. Når en poet blir kidnappet av små sjømonstre og ført til havs, kaster Mummipappa en blomsterpotte på sjøen etter ham og sier lakonisk «Diktene hans rimte. Det skal han ha».

Lars resirkulerer elementer fra Toves gamle historier, det være seg påtrengende gjester, nautiske eventyr og bifigurer. Ikke alt fungerer, spesielt «Mummi-vinter» føles for basert på Toves gamle formler uten den samme kjærligheten i bunn. Men på tross av dette, og på tross av at Toves strek begynner å gå trett på disse sidene, er det femte og siste bindet i Mummi-serien kjærkommen lesning.

Übermaritimt

Havets gull

«ÜberMaritimt»
Are Edvardsen (red.)
Überpress
74 sider
Karakter: 4

Bergensbasert antologi blir stadig mer lovende.

«Det er stort, det er blått og det er mye. Men hva kan man skrive om det?». I Tove Janssons avisstripe om mummitrollet klarte ikke Mummipappa å finne inspirasjon i møte med havet. Det motsatte er tilfelle for de seksten serieskaperne i «Übermaritimt». I den bergensbaserte antologien er hovedvekten lagt på humor og grøss, men spennvidden er stor: Havet er fellesnevneren for historiene som varierer fra blekksprut-detektiver og TV-kjøkken med Gollum, til mørk splatter og vikingsagn.

Da den forrige antologien «ÜberZombie» ble gitt ut i sommer, var det ikke så lett å se hva som lå i kortene. Med en ny utgivelse så kort tid etter er det derimot klart at ÜberPress er et ambisiøst prosjekt som samler mange av de spennende nye stemmene i tegneserienorge. Det er spesielt bra at dette ikke er en gutteromsfest. «ÜberMaritimt» inneholder dyktige kvinnelige serieskaperne som Jorunn Hanto-Haugse, Ida Eva Neverdahl og Ellen Bergheim, og flere navn vi må merke oss allerede nå. Katarina Aasgaard Strømsvåg bruker for eksempel duse vannfarger til komisk effekt i den tre sider lange «Kongen i havet», mens «Krim Korall: Sjøpølse Blues» av Bendik Holm og Marius Hunskår fikk meg til å le høyt. På skrekk-siden skiller spesielt Ingar B. Krabbestig seg positivt ut med et unikt konsept og mørke tegninger.

Et stort emne som havet egner seg godt for en antologi av dette slaget, og virker mindre begrensende enn det tidligere zombie-temaet. Tegneserienorge trenger en kvalitetsantologi som ikke er styrt av de store forlagene, og «Über» virker å bli nettopp dette. Ujevn, smårøff i kantene, men med mer og mer gull på sidene.

lørdag 15. september 2012

Nattsyn


Maratonmannen

«Nattsyn»
Max Estes
Cappelen Damm
66 sider
Karakter: 3

Ekstrem stil kombinert med litt tynt innhold

Amerikaneren Max Estes har funnet seg godt til rette i tegneserienorge. Tidligere i år avsluttet han «Krokete»-trilogien sin, som kombinerte hardkokt, ordløs krim med ekstrem stilisering og fargebruk.
Denne gangen er det en ungdomsbok Estes kommer med, men selv om den er hakket mindre noir-preget enn forgjengerne er det fortsatt både overnaturlige elementer, mord og flukt som utgjør historien. En ung mann kommer over en tegneserie i et antikvariat, og mens han leser den innser han at tegneserien handler om ham selv. Ikke lenge etter er en mystisk mann død, og den unge mannen er på flukt fra politiet.

«Nattsyn» viderefører det grafiske uttrykket Estes utviklet i de tre «Krokete»-bøkene, og perfeksjonerte i «Det krokete sporet». Hovedfargen svart blir brutt opp av blå, grønne, gule og røde felt, men det litt større bokformatet i «Nattsyn» gjør at han nå kan utnytte helsider bedre. På godt og vondt har Estes en av de mest gjenkjennelige tegnestilen i Norge, men storparten av den føles som ren overflate som han kan skifte ut når det blir nødvendig.

Det er også litt av problemet i boken. På overflaten er den lekker, men til tross for en fortellermessig tvist mot slutten er ikke de dialogløse rutene nok til å bære historien. Den unge mannen løper og løper, med et uttrykk av skrekkblandet fortvilelse hele historien gjennom.
«Nattsyn» føles mest som et hvileskjær mens Estes bestemmer seg for hvor veien går videre etter at han avsluttet hovedverket sitt. Kanskje en handling lagt til dagtid ville være nok til å rufse opp komfortsonene hans.

WALTER N. WEHUS

Pickman's Model


En helvetes maler

«Pickman’s Model»
Kim Holm
Freecomics.no/Creative Commons
112 sider
Karakter: 5

Bergenstegner Kim Holm tøyler sine demoner for å skildre andres

Den amerikanske forfatteren Howard Phillips Lovecraft (1890-1937) har skremt vannet av folk i generasjoner. Han ble kalt det 20. århundrets Edgar Allan Poe, men kan også beskrives som den sataniske halvbroren til J.R.R. Tolkien. På samme måte som «Ringenes Herre»-skaperen bygde også Lovecraft opp et stort system av myter og sammenhektede historier, hvor monsteret Chthulhu gjerne er det som huskes av flest.

«Pickman’s Model» er en frittstående novelle skrevet i 1926. Den handler om maleren Pickman som er kastet ut av kunstforeningen på grunn av sine urovekkende –for ikke å si dypt forstyrrende og umenneskelige – malerier. Historien blir fortalt av hans siste gjenværende mesén, som blir tatt med på en omvisning i kunstnerens atelier. Det han får se skrekkslår ham i den grad at han ikke lenger kan ta t-banen eller gå ned i kjellere.

Når bergenske Kim Holm har valgt å bearbeide denne novellen i tegneserieform, vitner det om at han kjenner styrkene sine som tegner. Kanskje har du allerede sett hans «Dös Pägïnäs»-serie i Nemi-bladet, eller et av de mange selvutgitte albumene hans. Tegningene til Holm er ofte preget av en nokså brutal strek, hvor blekket nærmest går berserkgang på sidene. I bearbeidelsen av «Pickman’s Model» har han tøylet denne teknikken, og sparer villskapen til når de virkelig demoniske aspektene av novellen tyter frem. Dynamikken er svært vellykket, og samlet sett er boken det beste Holm har gjort til dags dato. Ikke minst fordi tegneren med denne sort/hvitt-historien viser hvor nydelig han behersker lys og skygge.

Strukturen på historien er litt uvanlig: Kunstmesénen Thurber forteller om hendelsene til vennen Eliot, men leseren får bare høre Thurbers side av samtalen. Overgangen til tegneserieform er like elegant, da Holm lar leseren innta posisjonen bak øynene til Eliot. Rutene i denne delen av historien er kontrollerte og tilmålte, med ypperlig variasjon i Thurbers lange monolog. Holm porsjonerer ut det demoniske etter som historien skrider frem: Pickman har blitt like umenneskelig i Holms strek som i Lovecrafts tekst, mens historiens klimaks er en imponerende eksplosjon av ubehag – selv om tegneren klokelig lar Pickman’s malerier forbli i lesernes hoder. Teksten er en lett redigert men trofast gjenfortelling av originalen.

Kim Holm har forsøkt å finne den rette formen på «Pickman’s Model» siden sent på 199o-tallet, med tre og et halvt års arbeid bak seg på denne siste versjonen. Den er gitt ut under Creative Commons-lisens, og i tillegg til bokform kan den lastes ned fritt på nett. En norsk versjon er under planlegging.


Hullet


Et hull i samlingen

«Hullet»
Øyvind Torseter
Cappelen Damm
64 sider
Karakter: 4

Fantasifull historie full av hull

En dyreskikkelse bakser på plass flyttelasset i sin nye leilighet. Han pakker ut kjøkkenesken, steker seg et par speilegg, og setter seg til å spise med en flytteeske som bord. Så plutselig ser han hullet i veggen.

«Hullet» er en bok som er på grensen til å være for fiffig for sitt eget beste. Det omtalte hullet har nemlig en svært så håndfast eksistens: På samme måte som en LP-plate har boken et hull i midten som går gjennom alle sidene. Hovedpersonen ser det på veggen, snubler over det på neste side, fanger det i en eske, og tar det med til et laboratorium for å få det sjekket. Historien og tegningene føyer seg så naturlig rundt hullet at leseren kan bli sittende og lete etter hullet på boksiden, på tross av at det jo er på nøyaktig samme sted gjennom boken.

Øyvind Torseter har skrevet og illustrert flere bøker, og hans «Avstikkere» ble kåret til både Årets billedbok og Årets vakreste bok i 2008. Og selv om «Hullet» også kan kalles en billedbok, er den like mye en tegneserie: Historien blir fortalt med tegninger og snakkebobler, og det er ikke uvanlig for tegneserier å bruke én side per tegning slik Torseter gjør her. Streken og påfunnene slekter på sin side på den danske barne- og tegneserieforfatteren Jakob Martin Strid.

Med fare for å komme med blødmer, må det sies at historien i seg selv er hullete. Formen får tidlig ta kontrollen over handlingen, og Torseter nøyer seg med å la ting fisle ut mot slutten av boken. «Hullet» er en god idé som er poetisk utført, men som likevel hadde større potensiale.

The Walkind Dead, Bind 1

Den veldig lange apokalypsen

«The Walking Dead Bind 1: Til døden skiller oss ad»
Robert Kirkman, Tony Moore
Apart forlag
144 sider
Karakter: 5

Zombieserie med hjerte og hjerne

Har du noensinne irritert deg over at yndlingsserien din tar slutt? Forfatteren Robert Kirkman har satt seg som mål at «The Walking Dead» skal være zombiefilmen uten ende. Serien skal følge den sympatiske sheriffen Rick Grimes gjennom flere år, mens han kjemper for å holde seg selv og familien sin i live i et USA som har blitt forvandlet til en helvetessone etter zombieapokalypsen.

«The Walking Dead» er en slik actionfylt, nær evigvarende serie som amerikanerne er så gode på. «Fables» er ett eksempel, mens «Y: The Last Man» er et annet eksempel som deler TWDs apokalyptiske bakteppe. Men selv i denne klubben skiller The Walking Dead seg ut: Til nå har det kommet hele sytten album av serien på engelsk, i tillegg til en TV-serie i to sesonger.

Hemmeligheten er ikke at historien er særlig original, i alle fall ikke i første bind. Det er ikke noe nytt i hvordan hverken zombier eller overlevende oppfører seg. Kvaliteten bunner rett og slett i at serien er bunnsolid håndverk: Du bryr deg om Rick Grimes allerede på side 10, og etter de første 24 sidene er du er fullstendig avhengig av å vite hvordan det går videre. I tillegg er tegningene godt utført i forseggjorte gråtoner, selv om de heller mot den litt upersonlige stilen til typiske amerikanske actionserier.

Den norske utgaven av «The Walking Dead» var kanskje ikke en nødvendighet, og det gjenstår å se om markedet er klart for en oversettelse av de seksten neste bindene også. Men som en introduksjon til en av 2000-tallets beste tegneserieføljetonger er tiltaket fra forlaget Apart svært velkomment.

tirsdag 11. september 2012

BT-artikkelen om Raptusfestivalen

Denne artikkelen om Raptusfestivalen stod på trykk i Bergens Tidende lørdag 8. september. Siden de ikke har lagt den på nett, og den er viktig for den videre debatten, legger jeg den ut her:


RØFT FOR RAPTUS
(Tekst: Halvor Ripegutu)
Raptus har mistet nesten halvparten av sine besøkende på ti år. - En festival for barn og tegneseriesamlere, sier tegneserieskaper.

- Det er et bra initiativ, men ikke noe for meg, sier Kristoffer Kjølberg, tegneserieskaper og medlem i det toneangivende norske tegneseriekollektivet Dongery. Kjølberg sier han var på Raptus flere år tidligere, men de senere årene har den Oslo-baserte tegneren droppet turen over fjellet.

- Som tegneserieskaper fikk jeg ikke noe ut av dette, så da var det ikke noen grunn til å dra til Bergen. De folkene som går på Raptus er ikke i min målgruppe. Det er en festival for barn og tegneserie-samlere, sier Kjølberg.

Ikke i målgruppen
Kjølberg er ikke alene. Fra toppårene tidlig på 2000-tallet hadde festivalen mer enn 4000 besøkende, men de siste årene har besøkstallene ligget på litt i overkant av 2000.

Nå er ikke Raptus en gang den største tegneseriefestivalen i Norge i antall besøkende. Mellom 4000 og 5000 besøkende var innom gratisfestivalen Oslo Comics Expo (OCX) i juni i år, ifølge deres egne anslag. OCX satser uttalt på et voksent publikum og tegneserieskapere. Walter Wehus, tegneserieanmelder i Bergens Tidende, er blant de som foretrekker nykommeren i Oslo.

- Som voksen tegneserieleser føler jeg meg mer i målgruppen på OCX enn på Raptus. OCX legger opp et enhetlig program med et klart fokus. De inviterer dessuten gjester som det er interessant å høre i samtale. Dette er noe som mangler på Raptus. Raptus kan føles som en festival for dem som henger litt for mye i bruktbutikker og sjekker prislister for gamle Knoll&Tott-utgivelser, sier Wehus.

Han sier han opplever Oslo Comics Expo som en samtidsfestival i en helt annen grad enn Raptus.

- Det er en levende og relevant festival for debatt og samtale. Jeg synes Raptus er mindre relevant enn for ti år siden. Det har skjedd mye i tegneseriemiljøet de siste ti årene, og Raptus har ikke utviklet seg i takt med dette, i alle fall ikke for meg som tegneserieleser, sier Wehus.

Fans og skapere
Are Edvardsen, leder for Norsk tegneserieforum og tidligere styremedlem i Raptus, understreker at det er store forskjeller mellom Oslo og Bergen.

-  Arrangørene i Bergen er tegneseriefans, mens det er tegneserieskapere som står bak OCX. De er veldig forskjellige og vil forskjellige ting, sier Edvardsen. I Oslo står tegneserieforlagene Jippi forlag og No Comprendo Press samt Serieteket, Deichmanske Biblioteks tegneseriefilial på Grünerløkka, bak festivalen. Han peker også på en betydelig generasjonskløft mellom de to festivalene, noe som også gir seg utslag i hva slags serier de leser.

- Komiteen i OCX er en god del yngre enn styret i Raptus. De sistnevnte er mellom 40 og 70 år. OSX fokuserer mye på undergrunnsserier, men Raptus-generalen anmelder jo jevnlig Fantomet - et blad som nesten ikke selger noen ting lenger, sier Edvardsen

- Trenger friskt blod
Erle Marie Sørheim, tegneserieanmelder i Dagbladet og gjest på årets festival, synes det burde være plass til to tegneseriefestivaler i Norge.

- Jeg håper derfor at Raptus fortsetter. De to festivalene er jo ikke direkte konkurrenter heller. De har forskjellig målgruppe og arrangerer på forskjellige tider av året. Samtidig har de holdt på lenge i Raptus, og jeg tror kanskje de trenger noe friskt blod, sier hun.

Det er Kristoffer Kjølberg enig i.

-  De hadde hatt godt av å tenke nytt. Men for sånne som meg er det kanskje litt for sent uansett. Vi har allerede en bestemt oppfatning av festivalen, sier han.

B-SAK: – PÅ FULL FART OPPOVER

Raptus-general Arild Wærness frykter ikke konkurransen fra Oslo. Og insisterer på at de fortsatt er størst.

Raptusfestivalen har opplevd en betydelig nedgang i besøkstall de senere årene, men Arild Wærness, Raptus-general og øverste sjef for festivalen, hevder at det skyldes helt spesifikke forhold.

-  Rundt 2000 var det en enorm interesse for nye, norske stripeserier som Nemi og Pondus, og folk gikk mann av huse for å se Lise Myhre og Frode Øverli. Slik er det ikke nå. Vi hadde noen tunge år, men nå er vi på full fart oppover, sier Wærness.

- Bare tull
Han er imidlertid enig i at det er behov for nytenkning i Raptus, slik Sørheim, Wehus og Kjølberg etterspør.

-  Man gror jo fast, og det er vanskelig å være ny og trendy. Selv har jeg holdt på med dette helt siden 1995, men vi har også unge folk i Raptus som kan tenke nytt. Vi kan uansett ikke lage en festival for spesielt interesserte tegneserieanmeldere. Det sier seg selv, sier Raptus-generalen.

Den yngre festivalkonkurrenten fra Oslo frykter han imidlertid ikke.

- Vi har to forskjellige markeder. I Raptus har vi fokus på barn. Dette er i samråd med Bergen kommune og Norsk kulturråd, som vi får støtte fra. OCX driver med smale serier, mens vi satser mye bredere for å nå flest mulig tegneserielesere, sier Wærness

- Men OCX hadde jo langt flere besøkende enn Raptus i år?

-  Det er bare tull. De har en gratisfestival som holdes i et telt på Grünerløkka. Vi har hatt utsendte der, og det har ikke vært mer enn 1500 personer der i løpet av helgen det ble arrangert. Å si at det er flere er et markedstriks. Vi konkurrerer om de samme støttekronene, og da høres det selvfølgelig fint ut med et høyt besøkstall, sier Wærness.

Lært av Raptus
Berit Petersheim, koordinator for Oslo Comics Expo, står imidlertid fast på at anslaget om 4000-5000 besøkende er korrekt.

-  Arild var ikke på festivalen i Oslo en gang, så jeg synes ikke han kan komme med slike uttalelser. Selv om vi ikke har helt presise tall, har vi gode anslag på hvor mange som var innom. At det var langt flere enn 1500, er det ingen som helst tvil om, sier hun.

Hun understreker at Raptus har vært et viktig forbilde for OCX.

- Vi har lært mye av Raptus, men hovedmajoriteten av serieskaperne er i Oslo, så vi tenkte at de burde ha en egen festival, sier hun.