torsdag 10. april 2014

Anmeldelse: The Amateurs

Blodig læringskurve

«The Amateurs»
Conor Stechschulte
Fantagraphics Books
64 sider
Karakter: 4

Mørkhumoristisk om de virkelig fryktelige tingene som ikke blir sagt

To slaktere i mørke dresser kommer på jobb en morgen og innser at de ikke lenger husker hvordan de skal gjøre jobben sin. De får ikke nøklene til å passe i døren, det er ingen varer i kjøttdisken, og bakrommet er tomt. Når to kvinner dukker opp og ber om «det vanlige» setter panikken inn.

The Amateurs har Samuel Becketts eksistensialistiske slapstick, Quentin Tarantinos sjokkhumor og David Lynchs uro i det usagte. Serieskaperen, amerikanske Conor Stechschulte, forteller i tillegg om inspirasjon fra filmskaper Werner Herzog. Selv om tegneserien er fylt med forstyrrende scener og grafisk vold – hender forsvinner i kjøttkverner og griser blir forsøkt avlivet med metallraker – leker den med det virkelig fryktelige, noe som alltid forblir usagt. Har slakterne virkelig mistet hukommelsen, eller har de bare opplevd noe som er så forferdelig at det må fortrenges? Fortellingen i boken rammes inn av scener med to elever fra en jenteskole som finner et avkappet, men fortsatt snakkende, hode i skogen: I ettertid later en av dem som om dette aldri har hendt.

Dette er en kort liten tegneserie lagt til det førindustrielle USA, tegnet i sort tusj med karikerte figurer og god bruk av mediets rutenett for å skape forstyrrende stemninger. Det er en tegneserie uten klare svar, men som er åpen for tolkninger av hva som egentlig skjer. Humoren er i tillegg så sort at det er usikkert om den i det hele tatt finnes.

The Amateurs er Stechschultes debut på stort forlag i USA. Han bor nå i Baltimore etter å ha vokst opp i landlige omgivelser i Pennsylvania.

Anmeldelse: Gruppa

Glimt fra gruppeterapien

«Gruppa»
Anna Fiske
No Comprendo Press
96 sider
Karakter: 4

Historien om en skadeskutt sekstett

Terapitimer har blitt fortellertriks nummer én i moderne popkultur, og alt fra mafiabosser til tegneserietegnere virker å ha psykologen på hurtigtast. Gruppeterapitimer får derimot sjelden plass i historiefortelling. Kanskje er det fordi en slik terapiform er ufokusert og springende, uten at du egentlig blir kjent med noen? Akkurat slik er tegneserieromanen Gruppa av Anna Fiske, og det er både fordelen og ulempen med den.

Anna Fiske er mest kjent for tegneseriene hun har laget for barn – blant dem heftet Rabbel og fortellingene om Farmor og hipsteren Palle Puddel. Men hun har også laget tegneserier for voksne, selv om det er ti år siden den forrige, Danse på teppet. Fiske beholder stilen fra barnebøkene sine også i Gruppa, og resultatet er en naivistisk fortalt historie om angst og utenforhet, som tegnet av et barn og til slutt rullet i støv og lo.

Gruppa følger seks personer med «lettere angst» som ukentlig møtes til gruppeterapitimer. Mellom terapitimene veksler boken på å følge de enkelte pasientene i hverdagen, og resultatet er til tider så sårt at det er ubehagelig å lese. Personene føles ikke engang oppdiktet der vi møter dem med sine banale og tilsynelatende uløselige problemer. Historiene blir fortalt uten drama eller poesi: En gammel dame er ensom med unntak av besøk fra den utakknemlige datteren sin; en mann bruker alkohol mot de hyppige angstanfallene sine; en ung konfronterende kvinne dekker over intimitetsangsten sin.

Gruppa er et lite utsnitt av historiene til en skadeskutte sekstett, godt observert og fortalt av Anna Fiske.

Anmeldelse: Blacksad: Amarillo

Beatpoeter og sorte katter

«Blacksad: Amarillo»
Díaz Canales og Juanjo Guarnido
Cobolt
56 sider
Karakter: 4

Fortsatt blant verdens vakreste tegneserier

Amarillo er det femte bindet i tegneserien om den amerikanske 1950-tallsdetektiven Blacksad. Uhyre veltegnet og med inspirasjon fra klassisk krim à la Raymond Chandler, er serien skjebnebestemt til å bli en klassiker. Mens de tre første bindene er samlet i en norsk utgivelse, er de siste historiene bare tilgjengelig på dansk her i Skandinavia.

Amarillo er både en by i Texas og navnet på gulfargen som dominerer mange av sidene i boken. Tidligere har Blacksad-serien imponert med komplekse moralhistorier rundt så ulike tema som atomvåpen, sørstatsrasisme og bluesbransjen i New Orleans. I Amarillo møter vi 1950-tallets beat-forfattere, og etter et uoverveid drap: et omreisende sirkus. Historien er ikke like kompleks og tilfredsstillende som tidligere historier i serien, men det er mange grunner til at den likevel er en fryd.

En av de stadige gledene ved Blacksad-serien er hvor alvorlig Canales og Guarnido tar bruken av dyrefigurer. Valgene er gjerne både gjennomtenkte og humoristiske: En motorsykkelgjeng legemliggjøres av en saueflokk, en glatt advokat har fått hyeneskinn, mens en skravlete, rasistisk bilfører er en spraglete papegøye. Vår helt er på sin side en velbygd svart katt; tilsynelatende pålitelig, men likevel ulykkesbringende. Legg til en overveldelse av autentiske 1950-tallsdetaljer i klesstil og kjøretøy, samt vakre fargetoner i akvarell, og det er åpenbart at det er lenge siden en tegneserie har sett like bra ut som Blacksad.

Anmeldelse: Min stil

Alltid stilsikker

Lars Fiske
«Min stil»
No Comprendo Press
128 sider
Karakter: 3

Retrospektiv bok yter ikke rettferdighet til Lars Fiskes stil

Om det er én norsk tegner som trolig har interessante teorier om sin egen strek, må det være Lars Fiske. I tillegg til barnebøker og en illustratørkarriere som strekker seg tretti år tilbake, har han laget tegneserier som Matjemania og Herr Merz. I tillegg har han samarbeidet med Steffen Kverneland på de nyskapende tegneseriebiografiene Olaf G og Kanon (hvor Herr Merz opprinnelig ble serialisert).

Lars Fiske har en strek som er umiddelbart gjenkjennbar. Den er geometrisk og rar, med et kaos av detaljer som inviterer til å gå på oppdagelsesferd i bildene hans. Korrekt anatomi og realisme er fyord i Fiskes univers, hvor enkeltbestanddeler blir manipulert for å passe inn i komplekse mønstre. Russisk 1900-talls konstruktivisme møter amerikanske indietegneserier i et av de vanskeligere nivåene av Tetris.

Hvilke inspirasjonskilder har egentlig Fiske? Hvordan jobber han med å videreutvikle stilen? Og hva slags forberedelser må til for å lage de komplekse illustrasjonene hans?
Dette er alle spørsmål som det ville være interessant å lese om i «Min stil», men av en uforståelig grunn velger Fiske å forholde seg helt stum i denne retrospektive boken. Du finner illustrasjoner helt tilbake til 1984 her, en tid da Fiske hadde en ganske så annerledes strek – men alt blir presentert uten kommentarer og ute av kronologisk rekkefølge. Lars Fiskes stil er fascinerende nok i seg selv til at dette er en vakker bok, men det virker som en bortkastet mulighet å lage noe som vil ende opp som et bla-eksemplar i hyllen til reklamebyråer og illustratører.

Anmeldelse: Rocky #2 og Lunch #2 2014

Det beste i bladhyllene nå


«Rocky #2 2014»
Martin Kellerman m.fl.
Bestselgerforlaget
68 sider
Karakter: 5

«Lunch #12 2014»
Børge Lund m.fl.
Egmont Comics Nordic
52 sider
Karakter: 5

To humorblad gjør det meste rett på hver sin måte

Ingenting er bedre enn når gode folk gjør gode ting. Da Rocky og Lunch kom ut med sine første nummer i fjor sommer (Rocky med en reboot på det nye Bestselgerforlaget), var det flere ting som kunne gi en bange anelser. I mellomtiden har begge bladene utviklet og rendyrket konseptene sine, og i dag fremstår de som mer solide enn selv Pondus-bladet – målt i alt annet enn salgstall.

Den selvbiografiske stripeserien Rocky av svenske Martin Kellerman har gjennom årene blitt en skandinavisk generasjonsskildring – eller i alle fall en skildring av en priviligert og uansvarlig gruppe unge mennesker i Stockholm. Det varierte persongalleriet av dyreskikkelser lar Kellerman hverdagsfilosofere over alle mulige tema, og angst og sosiale problem har ikke vært så godt skildret i mainstream avisstriper siden Peanuts. Hvert nummer av bladet plukker et tema fra de rundt 40 sidene med nye Rocky-striper, og resten av bladet består av redaksjonelt innhold og gamle Rocky-striper rundt dette temaet.

Lunch er norske Børge Lunds suksesshistorie fra norsk næringslivs åpne landskap. Bladets redaksjonelle profil gir inntrykk av at målgruppen er tegneserielesende abonnenter på Dagens Næringsliv (trolig ikke en stor gruppe, men absolutt kjøpesterk). Gjesteseriene forsterker inntrykket av uvanlig, sofistikert humor – noe som gjenspeiles i redaksjonelt innhold fra hipstersatirikerne Tynn & Trendy og humoristene i Mediehuset 5080. Bare den banale stripeserien Storefri trekker ned inntrykket av et produkt som er gjennomtenkt helt ut i hjørnene.

Anmeldelse: Buddy Buys a Dump

Fra Seattle til søppelplassen

«Buddy Buys a Dump»
Peter Bagge
Fantagraphics Books
146 sider
Karakter: 4

En oppdatering på antihelten fra sommerens OCX-gjest

Tegneseriehistorien skorter ikke på noen-og-tjueårige slackere, men det er sjeldent at noen av dem får lov å nå middelalderen. Den hvite middelklassegutten Buddy Bradley dukket opp i starten på 1990-tallet i Seattle, akkurat i tide til å bli et av symbolene på grunge-perioden. Han var hipster før det var kult, og satt gjerne godt plantet i en lenestol med håret ned i øynene mens han drakk dyr importøl og snerret mot verden. Men Buddy hadde også et godt hjerte, og det var en av grunnene til at så mange lesere elsket å følge livet hans etter hvert som det beveget seg fra Seattle til forstedene i Jersey – med kone og barn.

Peter Bagge har bygget hele karrieren sin på Buddy Bradley (Bagge gjester Oslo Comix Expo senere i år), men siden 2000 har han bare tegnet rundt én ny historie om Buddy i året. Disse er samlet i «Buddy Buys a Dump», hvor hovedpersonen gjør sin egen tolkning av det å være en ansvarlig far. Buddy omgir seg fortsatt noe ufrivillig med det menneskelige bunnrasket i forstedene – samlere, vaneforbrytere, generelle gærninger – noe som alltid truer de beskjedne forretningsplanene hans. Tempoet i historiene er et annet nå enn da Buddy (og Bagge) var i tyveårene, men den mørke humoren og satiren sitter der ennå – i tillegg til en gummiaktig tegnestil som knapt har endret seg på 25 år. Det er lenge siden Buddy Bradley var en kulturell målestokk, og i denne boken føles han nesten irrelevant.

«Buddy Buys a Dump» er ikke stedet å starte for dem som ikke kjenner Bagge (prøv heller samlingene «Buddy Does Seattle» og «Buddy Does Jersey»), men det er en morsom nok oppdatering for dem som har fulgt ham gjennom årene.

Anmeldelse: The Bojeffries Saga

Svært britiske monstre

«The Bojeffries Saga»
Alan Moore og Steve Parkhouse
Top Shelf Productions
96 sider
Karakter: 4

Alan Moores satire fra 1980-tallets England er fortsatt morsom

I et forsagt hus i et arbeiderklasse-nabolag i 1980-tallets England bor det en familie av monstre: En varulv, en vampyr, en radioaktiv baby, en oppgitt patriark med en håpløs tenåringssønn og en påstått allmektig datter. Aksentene kan være tykke og samfunnsforståelsen forsvinnende liten, men Bojeffriesene er like britiske som ettermiddagste, stoisisme og konstant yr.

Historiene om Bojeffries-familien er en lite kjent del av bibliografien til Alan Moore, som har blitt en tegneserienes superstjerne med utgivelser som Watchmen, From Hell og V for Vendetta. Moore skapte The Bojeffries Saga sammen med tegner Steve Parkhouse på starten av 1980-tallet. Utgivelsene var sporadiske, og selv med en nytegnet 24 sider lang historie teller det samlede materialet under hundre sider.

For alle som har sett serier som Monty Python’s Flying Circus, Only Fools and Horses og The Young Ones, er dette et velkjent absurd England. Varulven Raoul er stjernen i serien med sitt glade lynne, språklige kvestelser og appetitt på hunder. Han blir tett fulgt av den kaudervelsk-spyttende vampyren onkel Festus (som bare Raoul virker å forstå), men i løpet av denne korte boken får alle familiemedlemmene tid til å skinne. Moore gjør narr av fremmedfrykt, rasisme, det britiske dagliglivet og (i den nye historien) kjendiskultur og Big Brother. Selv det nye materialet virker datert allerede, men det er en del av sjarmen i samlingen av britiske monsterhistorier.

Anmeldelse: Splint: Portræt av helten som troskyldig ung mand

Pikkoloen og verdenskrigen

«Splint: Portræt av helten som troskyldig ung mand»
Émile Bravo
Cobolt
72 sider
Karakter: 5

En uvanlig dempet og alvorlig Sprint-historie

Dette er kanskje smalt nok til at vi må sende ut en nerdealarm allerede i starten. Sprint er en overordentlig populær fransk-belgisk serie som også har solgt millioner av eksemplarer i Skandinavia. I motsetning til for eksempel Tintin er det ulike serieskapere som har formet Sprint opp gjennom årene. Duoen som lager serien i dag – Yoann og Vehlmann – er faktisk nummer syv i en rekke som blant annet teller Belgias Carl Barks, den legendariske André Franquin.

Forlaget Dupuis lar også andre serieskapere prøve seg utenfor den «offisielle» serien, med friere tøyler til å leke med karakterene. Disse «Sprint spesial» blir ikke lenger oversatt til norsk, men vi skal ikke lenger enn til danske Cobolt for å finne blant annet «Portræt av helten som troskyldig ung mand».

Serien finner sted sommeren 1939, og Sprint er en tenårig pikkolo på hotel Moustic i Brüssel.  Europa er på vei mot verdenskrig, men Sprint er for naiv til å se det som foregår rett foran nesen hans. Også hans nye bekjentskap, sladrereporteren Kvikk, ignorerer storpolitikk til fordel for kjendisjakt.
Serieskaperen Émile Bravo har lagd en fin historie, alvorlig men med mange glimt av humor. Fargene er dempet og streken er halvrealistisk. Den føles på flere måter mer voksen enn Sprint spesialen «Operation Flagermus» av Schwartz og Yann (også den fra Cobolt), et actionfylt andre verdenskrig-eventyr med generøse mengder vold og nazierotikk.

«Portræt...» mangler strengt tatt en tilfredsstillende avslutning og spøker litt smakløst med årsakene til verdenskrigen. Men den er likevel et vakkert kapittel i Sprint-serien som fortjener et større publikum enn bare de spesielt interesserte.

Anmeldelse: The Sandman: Overture #1

Sandman starter på nytt

«The Sandman: Overture #1»
Neil Gaiman & JH Williams III
Vertigo
30 sider
Karakter: 5

Forfatter Neil Gaiman har høye ambisjoner for en ny runde  av «verdens beste tegneserie»

The Sandman har fått mye av æren for at voksne leser tegneserier. Det første heftet i serien kom i 1989, og handlet om en moderne, smågotisk Ole Lukkøye og den dysfunksjonelle familien hans av legemliggjøringer som Skjebne, Ødeleggelse og Død (hvor sistnevnte forøvrig er en blek, uimotståelig blid jente med flosshatt). Serien var skrevet av briten Neil Gaiman, som i løpet av de ti bindene med Sandman utviklet seg til å bli en av den moderne litteraturens varmeste og mest oppfinnsomt grusomme fantasyforfattere.

Første halvdel av den opprinnelige Sandman-serien var notorisk ujevn og til tider nær uleselig, derfor er det desto gledeligere at Gaiman, som i dag er en litterær kraft med bøker som «American Gods», «Neverwhere» og «The Ocean at the End of the Lane» under beltet, starter Sandman-serien opp på nytt.

«The Sandman: Overture» skal fortelle historien om Morpheus/Drøm/Ole Lukkøye/Verdens mest deprimerte fysiske manifestasjon av et metafysisk fenomen – fra galaksens fødsel og til fangenskapet hans som starter den opprinnelige serien. Ambisjonsnivået er kledelig skyhøyt. Gaimans historie besøker i løpet av få sider fjerne planeter, andre dimensjoner, London i 1915 og en del kjenninger i Drømmeriket – mens tegningene til J. H. Williams III fra side til side prøver å overgå hverandre i kreative dobbeltsidige arrangement av ruter. Dette er en brå og desorienterende start for nye lesere, men er du blant dem som har ventet i 18 år på dette er det trolig akkurat det du har ønsket deg.