tirsdag 11. desember 2012

Building Stories


Melankoliens ingeniør

«Building Stories»
Chris Ware
Pantheon Books
260 sider
Karakter: 6

Et drama i fjorten bind

Chris Ware tror ikke alt alt har en begynnelse, en midtdel og en avslutning. Det er i alle fall ikke slik vi husker ting i ettertid. Livshistorien vår er ikke en bok vi har i hodet, påpekte tegneren nylig i et intervju i det amerikanske tegneserietidsskriftet The Comics Journal. Vi kan nærme oss minnene våre fra mange ulike kanter, de er tredimensjonale ting som vi kan snu på og klatre inn og ut av.

Med andre ord er minnene våre ikke så ulike «Building Stories». Dette er ikke en tegneseriebok i tradisjonell forstand, men en boks som inneholder fjorten ulike trykksaker i forskjellige format – hefter, ark, lange remser med tegninger, barnebøker med stive permer i papp, arkitektoniske plansjer og fullformatsaviser. Til sammen forteller de historien til den kvinnelige, navnløse hovedpersonen som har kunstig ben og en svært virkelig følelse av isolasjon. Vi følger henne som ung, ensom kunstnerspire på desperat jakt etter kjærlighet, og får også møte de andre leieboerne i bygningen. I flere av bokens bind møter vi henne som gift mor i forstaden.
«Building Stories» presenteres for leseren uten noe klart punkt å starte eller avslutte. Å lese boken er som å utforske en persons eske med minner, dagbøker og utklipp. Ware gir til og med bygningen en egen stemme, og to av bokens deler (en av dem flygebladet «The Daily Bee») er viet en svært nevrotisk bie med tilhold i husets hage. «Building Stories» kan minne om den arkitektoniske leken i den franske forfatteren Georges Perecs roman «Livet. Bruksanvisning», og også det kunstneriske overflødighetshornet «Box in a Valise» av surrealisten Marcel Duchamps. Bare med ruter og snakkebobler, altså.

Chris Ware er blant de mest betydningsfulle serietegnerne i sin generasjon, og trolig noensinne. Streken hans er preget av geometriske former, en ingeniørs øye for miniatyrer (én liten side kan romme opptil 50-60 ruter) og et svært bevisst forhold til tegneseriehistorien. Denne kombinasjonen gjør Ware unik i seg selv, og mang en serietegner har mistet pågangsmotet i møte med den tilsynelatende uoppnåelige perfeksjonismen. Men like viktig som stilen er Wares villighet til å pirke i det mellommenneskelig ubehagelige, det være seg forkrøplende angst, melankoli eller vanskelige familieforhold. Det virker iblant som om Ware bare trenger gjøre en liten tildragelse med tusjen sin for å knuse hjertet til leseren – og han gjør det om og om igjen. Det er utmattende, men det er verdt å stå i det fordi vi som lesere merker at Ware går inn sammen med oss, og at han føler smerten kanskje sterkest av alle.

Når verdens beste tegneserier skal kåres, ender ofte Chris Wares «Jimmy Corrigan» (2000) opp på topp. Det er grunn til å tro at mange av disse listene blir reviderert nå. «Building Stories» er et mesterverk: Rikt og eksperimenterende, men samtidig behersket og uten store gester. Det er et reisverk som er ganske ulikt alt annet.

Kanon 5


Løs kanon på dekk

«Kanon 5»
Steffen Kverneland og Lars Fiske
No Comprendo Press
112 sider
Karakter: 4

Anekdotisk om Munch, siviltjeneste og Iron Man

Hva kommer etter døden? Mer av det samme, skal det vise seg.
Kanon-serien var i utgangspunktet Steffen Kverneland og Lars Fiskes store biografiprosjekt. De to tegnerne tok for seg henholdsvis maleren Edvard Munch og den tyske dadaisten Kurt Schwitters, og fortalte om livene deres nesten utelukkende ved hjelp av illustrerte sitater fra tekster, brev, bøker og dagbøker. Dette var kilder som hadde nok fyll, paranoia, galskap og geni til å føyse «Kanon» rett inn i norsk tegneseriekanon, ikke minst fordi Kverneland og Fiske – begge blant Norges dyktigste serieskapere – alltid henter ut det beste i hverandre. Dette var tydeligst i dødsmessen Kanon 4, hvor en rammefortelling med Kverneland og Fiske på pub sneier innom alt fra Charlie Mingus og Ozzy Osbourne til Christiania-bohemen og Olaf Gulbrandsson, alt sirlig knyttet sammen med Munch og Schwitters og med døden som tema.

Hvordan følger man opp det geniale? Kverneland og Fiskes strategi er å late som om det var et uhell og bedyre at det ikke skal skje igjen. Kanon 5 åpner med tegnerne som aier og okker seg over at serien som skulle være et lekent laboratorium har blitt for høytidelig. «Ein ting e’ sikkert», sier Steffen Kverneland allerede på side to, «Kanon 5 ska sprika i hytt og pine!» Og slik blir det.
Historiene om Kurt Schwitters er så godt som uttømt, og dermed endrer det femte Kanon-bindet struktur. Den siste halvparten er fremdeles satt av til Munch, mens resten utgjøres av en rekke småhistorier (Kverneland oppdager Black Sabbath; Fiske kopierer tegneserier på 1980-tallet; et uheldig møte med tegneserieguru Chris Ware på Raptusfestivalen). Steffen Kvernelands illustrerte intervju om siviltjenesten sin er ubetalelig, ikke minst fordi han ynder å fremstille seg selv som en mager og infam utgave av Tintins Kaptein Haddock. Sammenhengen og konteksten mellom historiene er stort sett fraværende, men tegnerne slipper unna med det fordi de er så dyktige. Som de har gjort siden kunstnerbiografien «Olaf G.» i 2004, består Kanon av både tegninger, fotografier og tegninger på fotografier, alt utført og utvekslet med den største selvfølgelighet.

Mens Fiske gjennomgående har en strengt geometrisk stil, fortsetter Kverneland å legge for dagen kameleonske talenter. Munch-portrettene hans veksler fra det fotorealistiske til det maleriske til den tungkjakede karikaturen som har blitt seriens ikon – hele tiden tilpasset til det som fortelles. Historien om Munch blir fortalt gjennom anekdoter, og her møter vi både August Strindbergs galskap og det som kanskje mange har ventet på: «Skrik»s tilblivelse.

Kanon 5 bærer mer preg av tilfeldig sammenrask enn tidligere, selv om kvaliteten på enkeltdelene ikke står tilbake for noe. Det sier noe om listen denne duoen har lagt for seg selv at dette er det svakeste bindet i Kanon-serien til nå. Livet etter døden skulle vise seg å være mer mundant enn man kunne forestille seg.

Farmor og jeg: Passe på en puddel


Fiske tar eldrebølgen

«Farmor og jeg: Passe på en puddel og andre fortellinger»
Anna Fiske
No Comprendo Press
100 sider
Karakter: 4

Barnefortellinger om Annas spinnville farmor

Anna Fiskes svenske farmor er et oppkomme av ideer, energi, og mer enn en smule av hva som ville blitt kalt ADHD om hun var tenåring i dag. Historiene om hva hun og barnebarnet Anna finner på har vært et høydepunkt i Fiskes barneblad Rabbel, og denne boken samler alle tretten historiene i ett bind. Det er godmodige, Anne-Cath-Vestly-med-espressosjokk-historier om hundepass, middagslaging og jakt på gode kjøp på nærmeste salg. Anna Fiske har en helt annen strek enn ektemannen Lars (som for tiden er aktuell med bøkene «Kanon 5» og «Herr Merz» i sin kantete, geometriske stil). Anna Fiske har en naivistisk og entusiastisk strek, nærmest som barnetegninger men åpenbart med full kontroll på det hun gjør. Det er tegninger som gjør seg veldig godt for barnehistorier, og historiene om farmor er akkurat så morsomme, anarkistiske og moralløse at de trygt kan anbefales for de små.

Har du ikke noe forhold til serien bør du likevel heller kjøpe «Farmor og jeg» som kom i 2011, en mer variert bok med nytegnede historier og med mer konsistente, gnistrende farger. «Passe på en puddel» har selvsagt masse fart og sjarm, men egner seg best for å bli lest i porsjoner fremfor å sluke hele boken. Plukk den for all del opp likevel: Det lages alt for få gode barnetegneserier på norsk av dette kaliberet.

WALTER N. WEHUS

Skyttergravskrigen


Skudd i mørket

«Skyttergravskrigen»
Tardi
Minuskel
128 sider
Karakter: 6

Grusom, enkel og uten sidestykke

Nåtidens kriger kan du ignorere om du ikke står midt oppe i dem. Dette var en luksus som ikke var innbyggerne i Europa forunt da første verdenskrig brøt ut:  Den brakte med seg allmen verneplikt og skremmende effektive måter å drepe på.

Den franske serieskaperen Jacques Tardi har en bestefar som overlevde verdenskrigen som soldat, og det er en av grunnene til at Tardi så ofte bruker krigen som bakteppe. «C’etait la guerre de tranchées» (1993) er den mest kjente av krigstegneseriene hans, og blir nå gitt ut med den norske tittelen «Skyttergravskrigen». Boken byr på fryktelig ubehagelig lesning, for Tardi er ikke ute etter å lage en analytisk, kronologisk presentasjon av krigen. Istedet gir han oss bruddstykker, enkeltepisoder, skjebner: Han presenterer menneskene akkurat nok til at det gjør inntrykk når de blir tatt livet av på meningsløse måter. Soldatene lever som rotter i skyttergravene, og blir de ikke drept av fienden blir de drept – direkte eller indirekte – av sine egne offiserer.

Tardis strek er svart-hvit og nærmest uten sidestykke i sin skildring av grufullheter, med detaljer som er resultat av grundig research og intervjuer. Likevel er de store hendelsene, de nøyaktige tallet på tropper og så videre, fraværende. Som Tardi skriver i forordet: «Det eneste som interesserer meg, er mennesket og dets lidelse, og og raseriet som fyller meg, er enormt».

Tardi på norsk er ellers begrenset til en samling av de flotte noir-adapsjonene av Leo Malets detektivromaner om Nestor Burma, men vil du lese mer av denne unike serieskaperen gir amerikanske Fantagraphics stadig ut nye engelske utgaver.

Pondus Eliteserien 12 & 13


Par i tufser


«Pondus: Eliteserien 12/13»
Frode Øverli
Egmont Serieforlaget
208 sider + 208 sider
Karakter: 5

Pondus klipper seg og får seg en jobb 

Om du er blant dem som setter pris på «Pondus», vet du at serien til bergenske Frode Øverli blir samlet i en rekke ulike formater. «Eliteserien» er den definitive, en slags tegneserienes «limited collector’s edition» om du vil, og den er tilsvarende dyrere. Likevel har bindene i serien gjort seg fortjent til prislappen. Her samles hele serien kronologisk, med svært god trykk, relevant utenom-materiale og (stort sett rørete) kommentarer til stripene fra redaksjonen og Øverli selv.

Hvert bind presenterer en figur i Pondus-universet, og på både bind 12 og 13 er det par som pryder forsiden: Harold og Selma (bind 12) er Pondus’ svært så stuerene naboer, mens bussjåførene Ivar og Hugo (bind 13) får større roller i serien når de avløser Jokke som katastrofale ungkarer.

De to bøkene samler Pondus-striper fra 2006 til 2008, en periode hvor Øverli ytterligere festet grepet om serien samtidig som han fortsatte å utvikle figurene. Etter et lengre fokus på Jokkes familielykke er det nå Pondus selv som blir ny: Han bytter sveis og slutter som bussjåfør for å bli bartender. Det sier litt om figuren at det er frisyrebyttet som føles mest radikalt: Pondus er seg selv uansett hva han gjør.

I perioden 2006 til 2008 briljerer Øverli med en fin blanding av hverdagshumor og absurde elementer (for eksempel de stadig mer kontaktsøkende monstrene som bor under sengen til Pondus’ datter Frida), samtidig som han fortsetter å skrive personer det er mulig å bry seg om. «Pondus» anno 2006-2008 er en serie som med rette gjør krav på navnet «eliteserie».

Rocky & Edith


En kärlekshistoria

«Rocky & Edith»
Martin Kellerman
Pelikanen
350 sider
Karakter: 5

Den store skandinaviske generasjonsromanen, én stripe om gangen

Woody Allen ble nylig spurt om han var like nevrotisk som han fremstod i filmene. «Om jeg var det ville jeg aldri klart å lage film», var svaret. På samme måte er nok Rocky en redigert og forsterket versjon av Martin Kellerman, selv om det krever mindre selvkontroll å lage en tegneserie enn å være regissør. Det er en etablert tradisjon å utlevere seg selv både i tegneserier og i skjønnlitteraturen, og i utgivelsen «Rocky & Edith» møtes to av titanene i denne til tider selvdestruktive øvelsen. Kellerman har skildret sitt eget liv som avisstripe i femten år, og nå gir «Min Kamp»-forfatter Karl Ove Knausgård ut Rocky på sitt eget forlag.

Kellerman har lenge lagt opp til at Rocky kan leses som en lengre historie, i den grad at månedsbladet ikke trykker stripene delt inn etter en tydelig punchline, men som en kontinuerlig tegneserie. Dette grepet er ikke overført til denne boken (som litt ukomfortabelt gir én side til hver stripe), men det er interessant å gi disse stripene en form som tradisjonelt har vært forbeholdt (tegneserie)romanen. Dette er nemlig historien om Rocky og Edith, fra han møter henne på festival og alle forholdets opp-, ned- og bomturer – inkludert et flyttelass frem og tilbake fra Fredrikstad.

Det er vanskelig å si hvor ærlig Kellerman skildrer livet sitt, men man får inntrykk av at lite holdes tilbake. Både Rocky og Edith har rufsete psyker, og de virker like lite som kjæresteemner som noen av oss ville gjort om vi ble blottlagt med hud, hår og vorter slik Kellerman gjør det her. Ved å skildre seg selv og vennene sine tar Kellerman velstående men «evig unge» skandinavere på kornet. Nevrosene vil nok gi arbeid til ham og glede til oss i mange år fremover.

Bjartmann


Rabalder i hundedrakt

«Bjartmann»
Øystein Runde
Jippi Forlag
106 sider
Karakter: 4

Super-anti-helten fra Ulsteinsvik

Øystein Rundes superhelter er som regel vestlandske folkefiender. «Futen» var skatteinnkrever i et alternativt norsk middelalderunivers; «Olav Sleggja» en enmannshær av en viking; «De fire store» var Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie som X-Men. Figuren Bjartmann har eksistert lenger enn noen av dem, og beskrives slik: Litt sterkere enn normalt. Mye bedre til å brase gjennom murvegger enn normalt. Helt ok hørsel. Litt under middels dybdesyn. 

Bjartmann er en 38 år gammel mann i hundekostyme som har entusiasmen og tålmodigheten til en treåring. Han er sønnen til Smørbukk, og bruker store deler av tiden på å slåss med Ulsteinsviks tyske genmanipulator Dr. Krüger. Dårlig impulskontroll og under gjennomsnittlig intelligens gjør at Bjartmann ender med å skape kaos uansett hvor dagligdagse situasjoner han kommer ut for.

Denne boken samler serier som har blitt trykket i ungdomsbladet Spirit og humorbladet Larsons Gale Verden, i tillegg til et par egne Bjartmann-album. Her følger vi Øystein Rundes utvikling fra en forkjærlighet for groteske kroppsmutasjoner slik vi kjenner ham fra «Margarin»-serien (skrevet av Kristoffer Schau) til en mer godlynt absurd vestlandsk sci-fi. Det er de nyere Bjartmann-historiene som er best, når Runde skrur det makabre ned til håndterlige nivå og spiller på sin unike humor istedet. Han kan finne på å skrive en fire sider lang historie ved bare å bruke vokalen «a» («Kan Bjartmann ha katt?»), eller introdusere en bjørn og en elektrisk ål som Elvis-imiterende håndtlangere.

Gjennom serien har Runde så mange tegne- og fargestiler at det er varierende hvor godt de kommer frem på trykk i boken. Likevel: Denne utgivelsen er viet en nynorsktalende vestlandshelt som er vanskelig å glemme.