onsdag 13. november 2013

Nemi 9: Du kommer ikke til å angre & Zelda del 3: Zelda vs. Patriarkatet

Gothprinsessen og Instagram-monsteret

tegneserie/avisstriper
«Nemi 9: Du kommer ikke til å angre»
Lise Myhre
Egmont Comics Nordic
160 sider

tegneserie/avisstriper
«Zelda del 3: Zelda vs. Patriarkatet»
Lina Neidestam
Kartago
134 sider

Nemi og Zelda har mye til felles, men det er enda mer som skiller dem

Det er lett å bli forvirret. Nemi og Zelda handler begge om mørkhårede, skandinaviske unge jenter med feministisk grunnsyn og røtter i motkulturen. Begge seriene handler om å være ung og annerledes, og mye av humoren kommer fra hvordan den aparte hovedpersonen forholder seg til normaliteten. De er begge stripeserier, og begge går i Dagbladet. Begge er store suksesser. Men der stopper også likhetene.

Noen tegneserier er fullstendig tidløse, men Nemi og Zelda er ikke blant dem. Nemi ble skapt av Lise Myhre på midten av 1990-tallet, og vil nok aldri slippe unna å være en tidskapsel for en helt spesiell tid i Oslo da folk gikk på Elm Street, brukte flosshatt og hvit sminke uten å kalle det cosplay, og førte sine alternative livsstiler med inderlig oppriktighet. Den niende Nemi-boken henter striper og historier fra 2006, men hovedpersonen er fremdeles en slacker: Nemi Montoya er arbeidsledig men har alltid penger, og tilbringer livet i sofaen eller på bar. Det er som en episode av «Friends» bare med blekere hud, dårligere vær og Black Sabbath i stedet for The Rembrandts.

Zelda ble på sin side skapt av svenske Lina Neidestam på slutten av 2000-tallet, og har dermed ikke rukket å bli gammel nok til å føles datert. Zelda Steyner er en harsellas med generasjon Y – i denne tredje samlingen møter vi henne som mislykket kunststudine og med en selvutslettende, ubetalt magesårjobb i kjendisblogg. Hun lever i en boble hvor ingenting er flauere enn å «like» sitt eget bilde på Instagram. Hun er stolt av sine feministiske prinsipper, men slipper alle paroler i møte med en manns markerte krageben. Neidestam objektifiserer menn med samme ironiske distanse som landsmannen Charlie Christensen gjorde det i Arne And for tretti år siden. Et tristere eksempel på at tiden flyr skal du lete lenge etter.

Jeg har faktisk hørt Nemi bli avfeid fordi målgruppen er tenåringsjenter, som om det på en måte er en ugyldig lesergruppe. Tvert imot treffer serien rett i hjertet av ungdommelig angst og usikkerhet, og viser dem et ideal som er sterkt og bestemt, som som heldigvis også kan være fjollete. Når serien aldri blir mer enn god nok, er det fordi Lise Myhre har alt for mye respekt for hovedpersonen sin. Nemi får alltid det siste ordet, og har alltid rett når det gjelder. I denne boken er hun fortsatt singel, men når hun senere får kjæreste er det påfallende at han er en perfekt mann, tilforlatelig lik superhelten Nemi leser om i tegneserien «Metalman».

Lina Neidestam har ingen slike illusjoner om sin hovedperson. Zelda er også en sterk og bestemt kvinne, men hun blir i tillegg utstyrt med så mange dårlige sider at hun er ekstremt relaterbar. Har du en lyte, finner du den trolig igjen et sted bak Zelda Steyners hårete legger eller blodskutte øyne. Når Zelda først får seg kjæreste, er det den nedlatende, omvendt klassereisende luksusbohemen Cesar – en mann som utfyller alle hennes negative egenskaper. Neidestam tør å gi de beste replikkene til Zeldas meningsmotstandere. Der Nemi seiler avgårde på en sky av sin egen fortreffelighet, vader Zelda gjennom møkken og gjør seg fortjent til de små seierne som måtte komme.

Tegningene er også en del av helheten. Mens Lise Myhre aldri har utviklet seg spesielt som tegner, er Lina Neidestams strek blitt markant mye bedre siden forrige samling. Den er rundere og mer tiltalende, og den fungerer godt for humoren hennes. Om du er like forstyrret som meg blir du kanskje irritert over at Zelda-boken ikke samler striper kronologisk slik som Nemi-boken gjør, men heller plasserer utvalgte striper i tematiske deler. Er du derimot normal, vil det ikke være noe problem.

Nemi har en dragetatovering på armen, Zelda har feministsymbolet. Tydeligere kan ikke forskjellen illustreres mellom fantasien på den ene siden, og virkelighetens blod, gjørme og dårlige kjellerleiligheter på den andre. Og skal man velge seg en favoritt, velger man gjerne den med flest feil.

Asterix hos pikterne

Skottene er sprø, de

«Asterix hos pikterne»
Jean-Yves Ferri & Didier Conrad
Egmont Kids Media
48 sider
Karakter: 5

Asterix’ nye tegner og forfatter går til jobben med ærefrykt

Det er ikke rart at Asterix har slått uforskammet godt an i Norge. Det er en tegneserie om et folk som er isolert ved kysten, omgitt av en stor og fiendtlig innstilt verden. Asterix er liten, men han har hjelp av noen magiske dråper som gjør ham mektigere enn størrelsen skulle tilsi. Og for virkelig å tvære ut parallellen: en viktig bestanddel i styrkedråpene er petroleum. Når gallerne drar på redningsoppdrag og støter på merkelige skikker og kulturer (toc-toc-toc-de-er-sprø-de), kunne det like gjerne handlet om nordmenns selvbilde.

Nok om det. Vi er alle gallere, og vi er sprø vi også. Nordmenn har kanskje annektert den lille galleren, men i Frankrike er Asterix en nasjonalhelligdom. Ikke bare kulturelt – i en undersøkelse referert av The Guardian i høst kunne 94 prosent av de spurte franskmennene gjenkjenne Asterix’ hjelm alene – men også økonomisk: Albumene har solgt i 350 millioner eksemplarer verden over, og «Asterix hos pikterne» har et opplag på fire millioner. Dette er ikke noe du tuller med, og derfor var det mange som aldri trodde de skulle få oppleve at 86 år gamle Albert Uderzo overlot tøylene til nye serieskapere.

Asterix ble skapt på 1950-tallet av forfatter Réne Goscinny og tegner Albert Uderzo, og sammen lagde de minst ett album i året fra 1961 til 1977. Det siste albumet de lagde sammen var «Asterix og styrkeprøven» (også kjent som «Asterix hos belgierne», selv om det franske nabofolket hadde fått kraftig Toten-dialekt i den norske oversettelsen). Uderzo fortsatte Asterix-serien alene, men det ble stadig lenger mellom høydepunktene. De siste 23 årene har vært ugreie med den lille franske helten, for eksempel vil mange heller la himmelen falle i hodet på seg enn å lese UFO-historien «Det store himmelfallet» om igjen.
Det var klart at Asterix måtte bli ny eller legges ned. Uderzo hadde allerede forsøkt og mislykkes med en modernisering, så etter mye tautrekking og tenners gnissel ble det hentet inn to serieskapere som skulle gi Asterix nytt liv: Jean-Yves Ferri (tekst) og Didier Conrad (tegninger), et par som er veletablerte i Frankrike, men som ikke har gjort seg bemerket her til lands tidligere. Det følger et umenneskelig press med denne oppgaven, og duoen takler det på den eneste sindige måten: De klamrer seg til seriens gullalder med begge hender.

«Asterix hos pikterne» er det første Asterix-albumet på åtte år, og er en klassisk reisehistorie som står godt i seriens ånd. Gallerne har tidligere besøkt både Spania, England, Nord-Amerika, Italia, Tyskland, Belgia, Hellas og Midtøsten, så Skottland stod absolutt for tur. For å hjelpe en ilanddrevet pikter (skottenes stamfedre) blir Asterix og Obelix med nordover over kanalen til et land med sjømonstre, whisky og bråkete skaldetrioer. (Asterix-serien har aldri vært politisk, så alle paralleller du måtte se med den skotske uavhengighetsavstemningen kan avkreftes).
Både historien og humoren føles som klassisk Asterix: Dialogen har et vell av ordspill, anakronismene står tett som bautastein, og de fleste kjente elementene er med – inkludert de evig forlisende sjørøverne. Også tegningene ligger tett opp mot streken til Uderzo, som har hatt mer enn én aktiv finger med i prosessen. Med de klare, flate fargene kan du gjenkjenne dette som en Asterix-historie på flere meters avstand. Håndtverket er med andre ord solid, og alle elementene sitter godt på plass. Det mest radikale grepet Ferri og Conrad gjør, er å la det snø i den ellers så sommerlige gallerlandsbyen.

Franskmennene kan være notorisk beskyttende overfor tegneseriene sine. Serieskaperne Tome & Janry ble formerlig presset ut av Sprint-serien da de forsøkte å gjøre den mer «voksen» på 1990-tallet. Det er tvilsomt om Asterix ville tålt en lignende behandling. Som tegneserie er den en øvelse i nostalgi nesten på lik linje med juleheftene her hjemme, og må behandles deretter. Asterix har fått nytt liv, men «Pikterne» bekrefter at her vil det alltid være år 50 f.kr.

Pop

Kvernet popkultur

«Pop!»
Jason
Jippi Forlag
66 sider
Karakter: 4

Noe å henge opp på veggen

Etter et mislykket gullsmedtyveri vender ranerne Dupond og Dupont seg mot hverandre; Luke og Leia tar t-banen i New York; Louis C.K. venter på grønn mann sammen med døtrene Lucy og Lucy.
Etter nærmere 20 bøker (hvorav én tegneserieroman) tar norske Jason en pust i bakken med denne samlingen av enkeltillustrasjoner. «Pop!» er den jasonske ekvivalenten av å romstere rundt på roteloftet og kombinere det man finner. Boken kan leses som et lite arkiv over inspirasjonskilder, og er en leken omgang med referanser og sitater fra platecovere, filmscener og ikoniske figurer.

En slik samling illustrasjoner kan høres fryktelig akademisk ut, og krever et høyt teknisk nivå for at tegneren i det hele tatt skal kunne slippe unna med det. Setter man først pris på Jasons melankolske spøk med popkultur og blanding av høyt og lavt, er det lett å like «Pop!» også. Det er gøy å se Jason gå løs på Tintins Kaptein Haddock, på dikteren Charles Bukowski og på John Cleese anno Monty Python – men kanskje er det først og fremst de uventede sammenstillingene som fungerer best: Moebius og Krazy Kat, eller Dupond og Dupont som spiller ut scenen fra Tarantinos Reservoir Dogs. Man kan leke referansejeger om man vil, eller lese registeret bakerst i boken.

«Pop!» er et overskuddsprosjekt, vakkert og nøysomt fargelagt, noe for komplettister og innbitte fans. Det er en vakker liten bok, men jeg kan ikke fri meg fra tanken om at disse tegningene hadde gjort seg mye bedre på veggen min enn mellom to permer.

Goliat

Den misforståtte Goliat

«Goliat»
Tom Gauld
Minuskel
96 sider
Karakter: 6

Tom Gaulds Goliat er en vennlig kjempe som bare vil være i fred

Hvem var Goliat? Bibelens Første samuelsbok forteller oss ikke stort mer enn at han var filistrenes slåsskjempe, og at han hver morgen og kveld i førti dager ropte ut en utfordring til isrealittenes hær: Nedkjemp meg, og vi blir slavene deres. Men om jeg nedkjemper deres slåsskjempe, blir dere slavene våre. Og det er alt vi blir fortalt.

Den skotske serietegneren Tom Gauld har tatt på seg å fylle ut tomrommene, og han gjør det på en minimalistisk, vakker og morsom måte. I Gaulds strek er Goliat en vennlig kjempe; fornøyd med å jobbe med «admin» og papyrusarbeid, og med en aversjon mot voldsomheter. Det er en ambisiøs kaptein som sender ham ut for å utfordre isrealittene – med en smule psykologisk krigføring vil seieren snart være i boks. Hvem kan være dumme nok til å utfordre kjempen Goliat?

Teksten i boken er holdt på et velklingende nynorsk (selv om fraser som «whatever» og «jess» skurrer i ørene i en ellers klassisk fortelling), og er tro mot det som Første samuelsbok faktisk forteller om krigen og det endelige møtet mellom David og Goliat. Gaulds tegninger består av enkle streker med bruntoner. Nattescenene hans er som badet i et magisk lys, mens dagene er like golde som ørkenen rundt filisternes leir. Figurene hans får ikke annet enn øyenbryn til å røpe sinnstemningen sin, men de lykkes likevel i å fremstå som hele personer. Det er ikke egentlig en tegneserie om krig, men heller om ambisjoner og skrupler og ønsket om å leve et rolig liv. «Goliat» er vakker og stillferdig, og bør leses som en meditasjon.

Den store Radio Gaga Bok-Boka

Radio med to permer

«Den store Radio Gaga Bok-Boka!»
Flis (Pseudonym for Øyvind Sagåsen)
Egmont Comics Nordic
176 sider
Karakter: 4

Radio Gaga er en av de mest vellykkede stripeseriene i Norge for tiden. Det er i stor grad takket være oddingen Øyvind Sagåsens talent for å skape en rekke ulike personligheter han kan ha det moro med. Disse jobber alle i den titulære radiostasjonen, og gir muligheter til å ta opp alt fra konspirasjonsteorier via spis-de-rike-humor til småbarnsfellen og kulturkjerringer på psykofarma. At dette er en gjeng som aldri kunne laget en eneste radiosending i virkeligheten, er like lite viktig som at journalisten Tintin aldri ser ut til å skrive en artikkel.

Radio Gaga er den sjette norske stripeserien som blir samlet i bokform i dette formatet (Nemi skiller seg ut med sine små, sorte bøker). Kanskje det er noe av grunnen til at forlaget for første gang eksperimenterer med selve innholdet i stripesamlingen. I stedet for å samle striper kronologisk, består «Den store Radio Gaga Bok-Boka» av utvalgte striper og sekvenser, med vekt på de nyere. Med sin spesialhistorie på elleve sider og redaksjonelt innhold som gir et innblikk i Sagåsens bio- og bibliografi, kan boken minne mer om et typisk humoralbum. Det gjør ikke så mye i seg selv, men femti sider med sekvenser fra Sagåsens gamle serier (Noen som husker «Slikke Mus» fra Pyton?) føles i overkant optimistisk hva gjelder nerdefaktoren til gjennomsnittsleseren.

Det er en god bok med en god serie, men jeg savner at den føles som en virkelig samling, slik de gamle bøkene med M, Eon og Kollektivet gjorde.

Fran

Som en syretripp støpt i fløyel

«Fran»
Jim Woodring
Fantagraphics Books
104 sider
Karakter: 5

Den norske serietegneren Jason har sagt at å gjenfortelle handlingen i en Woodring-historie med ord vil være nokså håpløst. La oss likevel gjøre et forsøk.

Amerikanske Jim Woodring er en av de snåleste vekstene blant dagens serieskapere. De ordløse tegneseriene hans er lagt til en verden kalt The Unifactor, og er en blanding av eksistensialistisk drama, body horror og klassisk Mikke Mus fra 1930-tallet. Alt i Woodrings verden har en betydning, men det blir aldri klart for oss hva den er. Å lese tegneseriene hans er som å ta del i et utenomjordslig religiøst rituale – ingen referanser peker mot noe velkjent, og kunnskapen vi tror vi har om verden er bare delvis overførbar til monstrene og instrumentene vi møter her. Det kan høres slitsomt ut, men Woodrings tegnestil er rund og lekker som farlig godteri, og det ligger en funny animals-stil til grunn som gjør at «Fran» er enkel å forholde seg til.

Mikke Mus-referansen kommer inn i form av den stadig tilbakevendende hovedpersonen Frank: En storkjaket dyrefigur med store sko og hvite hansker som kan være både naiv og ekkelt smålig fra et øyeblikk til det neste. I boken «Dei samlar seg, dyra» (2011) møtte Frank sin sjelevenn, og «Fran» fortsetter historien om de to. Du behøver likevel ikke ha lest forgjengeren for å sette pris på den syke sjarmen i denne boken.

«Fran» er en kjærlighetshistorie, men den er også mye mer. Og kanskje noe litt mindre. Kanskje Jason hadde rett. Ord blir fattige i møte med Woodrings mystiske stillhet.

Rocky facer demonene

Hvem skal trøste curlingbarnet?

«Rocky facer demonene»
Martin Kellerman
Pelikanen forlag
392 sider
Karakter: 4

2000-tallets serie om ingenting

Martin Kellerman har bestemt seg for å skildre livet sitt i tegneserieform, og i prosessen skriver han generasjonsromanen til alle skandinaviske noen-og-trettiåringer. Skjønt dette er ikke en helt korrekt beskrivelse. Kellermans alter ego Rocky tjener seg griserik på å lage tegneserier, og siden han ikke har noen jobb å gå til driver han rundt som et bemidlet og egenrådig curlingbarn. Humoren og gjenkjennelsen kommer av angsten og uroen som ofte ligger i bunn i stripene. Rocky sier han ikke vil at noenting skal skje resten av livet hans, samtidig som han halser avgårde for å fylle tomheten med noe.

Kellerman står i en lang tradisjon av selvbiografiske serietegnere, og selv om han føles ærlig og utleverende er han et vaniljebarn sammenlignet med veteraner som Joe Matt og Chester Brown (som i sine siste bøker skildrer henholdsvis pornoavhengighet og sexkjøp). Slik sett matcher Kellerman ironisk nok bedre den skandinaviske middelklassepsyken – Vi kan gjerne snakke om døden, men gå litt stille i dørene når det gjelder verre ting.

Da Karl Ove Knausgårds forlag Pelikanen ga ut «Rocky & Edith» i fjor, var det noe nytt; Kellerman har tegnet Rocky-striper siden 1998, men ved å samle stripene om et forhåndsdømt kjærlighetsforhold fikk de selvbiografiske stripene en begynnelse, en midte og en slutt. «Rocky facer demonene» mangler en lignende rød tråd, og er mer et opptrykk av striper fra de siste Rocky-bladen. Det går ikke ut over kvaliteten på serien, men det er greit å vite at boken ikke er en kronologisk stripesamling. Det er en bok om en hel masse ingenting, og er sånn sett lett å elske.

Koblinger

Avkoblinger

«Koblinger»
Øyvind Torseter
Cappelen Damm
80 sider
Karakter: 5

Ordløs bok krever at du lager dine egne historier

En butikk hvor du kan kle deg opp som en superhelt. Et omreisende orkester av menn i dyremasker legger ut på turné. Tiden går. Hverdagslige ting skjer. Verden forandres.

Øyvind Torseters nye bok «Koblinger» gir ingen enkle svar, ikke engang på om det er en tegneserie eller ikke. Undertittelen er «13 bildeserier», og det er en nokså konkret beskrivelse  av de ordløse, sidestore illustrasjonene som er delt løst inn i tretten deler. Det er lite tradisjonell historiefortelling i boken, men Torseter er flink til å beskrive stemninger og streken hans har en form for gjennomarbeidet slurvethet som er lett å la seg fascinere av. Han bruker mange ulike tegneteknikker om hverandre, og fargene han bruker er duse og behagelig stemningsskapende. Historiene må leseren ofte selv supplere til tegningene – forslagene mine i starten her er bare slik jeg opplevde to av «bildeseriene». Det kan være du ser noe helt annet. «Koblinger» er illustrasjonskunst satt i system, og om det ikke helt blir en tegneserie, er det nærmere det enn noe annet.

Øyvind Torseter har gitt ut flere bøker av dette kaliberet, og «Koblinger» er en slags oppfølger til «Avstikkere» fra 2008 – en bok som både ble kåret til Årets vakreste, og som fikk den høythengende barnebokprisen Bologna Ragazzi Award. I «Koblinger» finner du flere av figurene hans fra tidligere bøker, inkludert det snåle lille dyret i hettegenser fra boken «Hullet».

tirsdag 15. oktober 2013

Femti ord for regn


Finn fem feil

«Femti ord for regn»
Tor Ærlig
Egmont Comics Nordic
152 sider
Karakter: 2

Finn Feilen er en eks-politimann som skriver forglemmelige krimromaner i sin ensomhet fra en blokk i Oslo. Feilen har en serie med mislykkede selvmord bak seg, og tilværelsen kretser rundt hunden Kyklops, sporadisk nabokontakt, og besettelsen med å ferdigstille sin første diktsamling, «Femti ord for regn». Men tankene hans kretser stadig tilbake til et spaningsoppdrag på 1970-tallet.

«Femti ord for regn» er den fjerde tegneserieromanen fra Tor Ærlig (under navnet Tor Erling Naas er han sammen med tegner Sigbjørn Lilleeng også aktuell med ungdomsbokserien «Apefjes»). Han tegner humor i månedsbladet Rutetid, og er i det hele tatt en svært allsidig serieskaper. Kanskje litt for allsidig, for «Femti ord for regn» har mange gode intensjoner men knapt en eneste gjennomført god idé.
Serien er holdt i rene fargetoner (blått for nåtid, sepia for fortid). Det er ikke originalt men det kler historien godt, og det er en stil Tor Ærlig har jobbet med i korthistorier tidligere. På sitt beste består også selve tegningene av enkle, rene former som gir den et moderne uttrykk.

Tor Ærlig klarer ikke å lage en sammenhengende historie av alle bestanddelene han vil ha med. Resultatet er en rekke halvferdige idéer som blir introdusert og forlatt. Dette inkluderer «løsningen» på gåten også, en dødssynd i envher god krim. Mot slutten av boken ristes stadig deler av byggverket løs, før alt kollapser i en B-filmhorror som selv ikke referansetryllekunstneren Jason ville sluppet unna med.
Tor Ærlig er en dyktig håndverker, men bøkene hans varierer stort i kvalitet. «Femti ord...» er en bølgedal. En ny topp er forhåpentligvis ikke langt unna.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Forresten #27


Mer enn et apropos

«Forresten 27»
Erik Falk (red.)
Jippi Forlag
128 sider
Karakter: 5

En 17-årig opprører blir voksen med nytt format

Det første nummeret av tegneserieantologien Forresten fulgte med Gateavisa i 1996, og siden den gangen har det vært det viktigste utstillingsvinduet for norske tegnere. De siste årene har denne statusen blitt utfordret av nye antologier som både retter seg mot et bredt publikum og som er svært forseggjorte (de to bergensbaserte antologiene Über og Vegetable Comics er bare to eksempler). Kanskje det er denne konkurransen som har oppmuntret Jippi til å gi ut det 27. nummeret av antologien i bokformat og med mange sider i farger. Det er uansett et kjærkomment stilskifte for Forresten, som de senere årene ikke har matchet viktigheten sin i innpakningen.

Bidragsyterne domineres av tegnere fra forlaget Jippi, noe som gjør at tonen varierer fra Ronny Haugelands humorserie Brakk til Rui Tenreiros mytiske og tidløse fortellinger. To navn fra vårens utgivelse Vegetable Comic dukker også opp: Tim og argentinskfødte Berliac, hvor sistnevnte leverer den vakre «Dei narkomane i Bergen». Norsk-amerikanske Anders Nilsen har truffet et internasjonalt publikum med sine eksistensielt konverserende fugler, og han bidrar her åpningshistorien «Middag og en lur».

Det er mange imponerende enkeltstående tegneserienoveller i den 27. utgaven av Forresten, og den gir et godt øyeblikksbilde over mye som foregår i norske tegneserier. Likevel kan den ikke måle seg med energien til antologier som Über, som med hyppige utgivelser og konstante samarbeid bidrar til å utvikle en ny generasjon serieskapere bokstavelig talt fra nummer til nummer. Forresten dokumenterer verden slik den er, og iblant er det mer enn godt nok.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

søndag 22. september 2013

Palle Puddel: Et hundeliv


Hipstermoro for de små

«Palle Puddel: Et Hundeliv»
Anna Fiske
No Comprendo Press
104 sider
Karakter: 5

Velfrisert puddel blir usannsynlig barnebokhelt

Palle Puddel er ingen innlysende barnebokfigur. Han har svart høyhalset genser, markerte briller og en hang til å ville snakke om kultur med puddelvennene sine. Palle Puddel er rett og slett en hipster fra rundt tusenårsskiftet, og sånn sett er det nok mange barn som kan kjenne igjen sin egen far i denne kultiverte livsnyteren – i alle fall om det er en familie med abonnement på Morgenbladet eller Klassekampen.

Anna Fiske har utstyrt Palle med den litt mer kaotiske vennen Nina Kanin (Nina er blant annet kassadame, kan vi lese først i boken, mens Palle jobber i bokhandel). De går på besøk til hverandre, maler og går i butikken. I det hele tatt lever de veldig normale liv, halvveis som barn og halvveis som voksne.

I Fiskes barneblad Rabbel var det Palle Puddel og historiene om Farmor som var høydepunktene. Farmor-seriene er allerede samlet i to bøker, mens denne boken samler historiene om Palle. Farmor og Palle deler den samme naive, barnlige og fargerike tegnestilen som gjør bøkene morsomme for barn å lese. Tar du en titt bak alt klusset, er det likevel tydelig at Fiske har håndtverket i orden. Hun er nærmest alene i Norge om å lage tegneserier for barn på dette nivået.

Historiene blir delt opp av små avsnitt med fotografier av Palle lagd i alt fra trolldeig og broderi til papp og dukker i menneskestørrelse. Det er ingen gjør-det-selv oppskrifter med som i Farmor-bøkene, men her vil nok unge la seg inspirere uansett.

Det er med andre ord ingen grunn til å ikke introdusere småtten for kultureliten i hundeskikkelse.

(Tidligere publisert i Bergens Tidende)

I farta med farfar


Tøff tøff sier farfars bil

«I farta med farfar»
Lars Fiske
No Comprendo Press
40 sider

Lars Fiskes nye barnebok har gassen i gulvet, men er den for veloppdragen?

Ting jeg har lært denne uken: Lars Fiskes farfar var visstnok med å starte en av de første automobilfabrikkene i Norge. Boken «I farta med farfar» er lagt til starten av 1900-tallet og kan dermed ikke være en fullstendig selvbiografisk historie fra relativt unge Fiske. Her handler det om en biltur med alle hestekrefter og fliremuskler i arbeid, når mormor sitter bak rattet og farfar er kommenterende og piperøykende guide gjennom by og land.

Om boken virker litt kjent, er det fordi den er bygd over samme lest som «Kom så løper vi», Lars Fiskes barnebok som vant både billedbokpris og Årets vakreste bok-pris da den kom i 2002. Hadde jeg vært betydelig eldre og enda mer pekefingrete, ville jeg påpekt at mens barna i «Kom så løper vi» er aktive små kaosdyr som velter seg i hurlumhei, så er de to barna i denne nye boken passive tilskuere i baksetet på bilen. Det gir en annen dynamikk til boken som noen vil sette pris på og andre ikke, men helhetsinntrykket er betydelig mer veloppdragent i «I farta med farfar».

Om du ikke kjenner navnet Lars Fiske, så kjenner du streken hans. Den har preget alt fra A-Magasinet til melkekartonger, og ikke minst så har han laget sjangerdefinerende tegneseriebiografier for voksne som «Herr Merz» (om kunstneren Kurt Schwitters) og «Olaf G» (om tegneren Olaf Gulbrandsson, sammen med Steffen Kverneland). Streken sitter i høyeste grad i førersetet i denne barneboken også. Jeg er stadig fristet til å kalle det en billedbok, for tegningene er laget i et breddeformat som strekker seg over halvmeteren, med høyst et par linjer tekst på hver side. Ingen tegner mennesker morsommere, mer varierte og nestenabstrakte enn Lars Fiske, og mens bilturen går gjennom mange ulike miljø møter leseren alskens raringer på mer eller mindre antikke transportmidler.

Dermed er dette en biltur som også voksne vil like, kanskje spesielt fordi den ikke inneholder et eneste «er vi fremme snart?»

(Tidligere publisert i Bergens Tidende)

Überhorror


Tøddelrock i tegneserieland

«Überhorror»
Are Edvardsen (red.)
Überpress
94 sider
Karakter: 4

Den fjerde Über-antologien er et ujevnt skrekkvelde 

Med fire utgivelser på litt over ett år har den bergensbaserte Über-antologien vist seg å være et vitalt lite kruttkammer. Med ulike tema i hvert nummer (de foregående titlene har vært ÜberZombie, ÜberMaritimt og ÜberViking), får en rullerende gjeng med serieskapere prøve seg i ulike sjangre. Dette har ført til at Über i dag – noe overraskende – kniver med Jippi Forlags «Forresten» om å være den viktigste norske tegneserieantologien. Grunnen er både at Über gir ukjente tegnere en sjanse, og at de tilstreber tilgjengelighet på bekostning av kunstneriske utskeielser og innadvendthet. Plukker du opp et nummer vil du møte serieskapere som er ute etter å fortelle gode historier – eller dø i forsøket.

Den nye utgaven har temaet skrekk, og følger opp seriens foreløpige toppunkt ÜberViking. De femten ulike historiene viser at man som amatør kan slippe unna med mye mer i humor- enn i skrekksjangeren. Dårlig håndverk og mangelfullt utbygde historier forstyrrer mye mer når leseren vil hengi seg til noe virkelig skremmende.

Det er likevel flere høydepunkter på disse sidene. Kristoffer Lindseth tegner flotte dyreskikkelser og bruker farger svært effektivt i sin «Necrothecam»; Johan Grimstvedt og Kim Holm samarbeider om den fjollete men veltegnede «Skuggen over Meieriet»; Erlend Peder Kvam (kjent fra Dagbladets stripekonkurranse) leverer en firesiders Rygg og Katt-historie; Katarina Aasgaard Strømsvåg har lagd «Naboen» i vakre vannfarger som skiller den klart ut i alt det sorte blekket på disse sidene. Som ren skrekk er det Tor Erik Aasen og Gard Helsets «Fragment» som er den mest vellykkede både i uttrykk og historie.

Über-antologiene er jevnt over gode og kommer ofte. Man kan ikke be om mer.

(Tidligere publisert i Bergens Tidende)

Pondus: Den 12. mann & Rutetid 2


Min venstre fot


«Pondus: Den 12. mann»
Frode Øverli
Egmont Kids Media
176 sider
Karakter: 5

«Rutetid 2»
Frode Øverli
Egmont Kids Media
144 sider
Karakter: 3

Frode Øverli gir ut bok med henholdsvis livsverk og hobbyprosjekt

Et middelaldrende par kommer ut av heisen. Tydelig rystet klager de over heismusikken, mens man bak dem kan se – før heisdørene går igjen – en black metal-duo som kjører fullt show med røykmaskin og sminke. Det er mitt favorittøyeblikk i Rutetid. Er dette noe duoen gjør på eget initativ? Er de booket inn av en velmenende vaktmester? Spiller de minilåter som egner seg for en gjennomsnittlig heistur, eller gjør de sin egen greie uavhengig av passasjerer?

Ett av gjennomgangstemaene i Rutetid – askøyværingen Frode Øverlis serie med enrutesvitser i Gary Larson-tradisjon – er mennesker som får en absurd tilværelse av et ord som blir feilhørt eller misforstått. Det kan høres ut som enkel ordspillhumor, men i Frode Øverlis hender blir det ofte tatt det nødvendige skrittet videre. Han slenger ikke bare ut vitsen, men tar seg tid til å bygge opp situasjoner og personer. Han gjør seg flid, selv med noe han selv har beskrevet som «venstrefotsarbeid».
Likevel er det tydelig at Rutetid er et overskuddsprosjekt. Der andre har en twitterkonto hvor de poster hvert minste innfall, virker Rutetid å fungere som en liknende ventil for Øverli. Her finnes alle vitsene det ikke blir plass til i Pondus, ikke bare ordspillene, men klisjeene også: Her finner du kannibaler rundt misjonærgryten så vel som menn på øde øyer. En gammel tommelfingerregel sier at man kan spøke med alt så lenge det er morsomt, men bunnlinjen er at Øverli ikke alltid har et kritisk blikk på disse velbrukte (og rasismeanklagede) temaene. På sitt verste er han bare enda en vitsetegner som tegner en mann på en øde øy.

Om Rutetid er tegnet med venstre fot, er Pondus på alle måter et høyrehåndsarbeid. Serien er også en så formidabel suksess at enhver introduksjon virker unødvendig: Førsteopplaget til denne boken er på svimlende 75.000.
Siden starten i 1995 har Øverli møysommelig bygd et univers rundt Pondus, i den grad at seriene i denne tolvte boken – hentet fra 2011 – føles drevet frem av sine egne figurer. I tillegg til humoren, som fortsatt føles frisk og tilgjengelig, er en stor del av suksessen til Pondus basert på at Øverli fortsetter å utvikle persongalleriet sitt. Det er ikke noe nytt triks i tegneseriehistorien; i amerikanske Doonesbury har barna til de opprinnelige figurene så godt som tatt over hele stripen. Men Øverli gjør det forsiktig nok til at han slipper å følge kronologien slavisk, og utstudert nok til at man ender opp med å virkelig bry seg om hovedpersonene.
Det er ingen jordskjelv av typen nye jobber eller nye barn i denne boken, men Øverli introduserer en ny karakter i form av sjekkepaven Eddie – en figur som fyller det amorøse tomrommet i Pondus’ pub. Eddie viser også at Øverli har en formidabel motstander i seg selv: Selv om du bare sammenligner ham med de håpløse bussjåførene Hugo og Ivar, virker Eddie stusselig endimensjonal i denne boken.

Mens tegningene i Rutetid-boken er av litt eldre årgang og viser en tilbakeholden strek, blomstrer Øverli virkelig i «Den 12. mann». Etter å ha vært i konstant utvikling siden debuten, har serien Pondus nådd et nivå der tegningene er svært levende, samtidig som at de enkelte bestanddelene – hender, ører, innbo – nærmer seg ren abstraksjon. Øverli har skapt en visuell kortform for nesten alt han tegner, noe som gjør at du kan kjenne igjen en Øverli-hånd hvor som helst – selv om du ikke kjenner den igjen som hånd.

Det er stor kvalitetsforskjell mellom Pondus og Rutetid, men storparten av den ligger i serienes natur. Frode Øverli er en verdensskaper i Pondus, det er klart at et terrarium som Rutetid ikke vil gi samme fryd. Heismusikk eller ei.

(Tidligere publisert i Bergens Tidende)

Bestis

Alle vil ha en bestis

«Bestis»
Kenneth Larsen
Egenutgitt
58 sider
Karakter: 5

Vennskapshistorie som er bedre enn den har rett til å være

Når noe er selvutgitt er det en grei tommelfingerregel å sveive i gang varsellampene. Men selv om det ikke er noe forlag involvert betyr det ikke nødvendigvis at materialet er grufullt. I et knøttlite og trangt tegneseriemarked som det norske kan det like gjerne bety at det er bra, men umulig å selge til noen.
Ta «Bestis» for eksempel, skrevet, tegnet og gitt ut av trønderen Kenneth Larsen. Det er en liten samling historier om Kenneth og barndomsvenninnen Marit, holdt på kav trøndersk grautmål. I utgangspunktet trykket opp i seksti eksemplar, noe som virker korrekt med en innlysende målgruppe i nær familie som setter pris på fine farger. Men da er det ikke tatt med i betraktningen at «Bestis» er så bra.

Larsen seriedebuterer med dette albumet, etter å ha puslet med det som overskuddsprosjekt i nærmere ti år. Heller enn å gå for det noe slitne stripeformatet, består «Bestis» av ti historier som spenner fra to til ti siders lengde. Igjen – fullstendig umulig å selge.

Historiene er hverdagslige anekdoter om Kenneth og Marit, åpenbart basert på virkelige hendelser men plassert inn i effektiv historiefortelling. Larsen har en morsom strek med åpne, hurtige linjer, samtidig som at han tegner miljøer godt.

«Bestis» har sine begrensninger, men klarer på imponerende vis å allmengjøre og underholde med noe snevert og personlig.

Kjøp deg en før den fargeglade, nære familien grabber til seg alle eksemplarene.

(Tidligere publisert i Bergens Tidende.)

onsdag 28. august 2013

A Matter of Life


Klokkene ringer for Jeffrey

«A Matter of Life»
Jeffrey Brown
Top Shelf Procutions
96 sider
Karakter: 3

Til tider briljant, men vil for mye på én gang

Dette er en tegneserie om å være barn og om å ha barn. Det er også en tegneserie om religiøs oppvåkning – eller kanskje det motsatte.

Det er mange ulike sider ved amerikanske Jeffrey Brown. Han skapte seg et navn med selvbiografiske og intime tegneserier som «Clumsy» og «Unlikely» på starten av 2000-tallet. Dette var bøker som hadde masse følelsesmessig resonans, mens streken var svært enkel og nærmest slurvete. Etter å ha vært innom superheltparodier og flere andre sjangere, snublet Brown over en salgssuksess med foreldrebøkene «Darth Vader & Son» og «Vader’s Little Princess». «A Matter of Life» er tegnet i den samme fargerike, forseggjorte stilen som gjorde disse to småbøkene så vakre, og handler også om å være forelder – i alle fall delvis.

«A Matter of Life» er selvbiografisk og fortalt i anekdoter fra Jeffreys liv som småbarnsfar, men den inneholder like så mye tilbakeblikk til hans egen sterkt religiøse barndom. På sitt beste begrenser Brown de små historiene til én side av gangen, og flere av dem er så fine eller morsomme at de kunne vært rammet inn. Spesielt gjelder det Jeffreys hverdagsligheter sammen med sønnen.
Når bestanddelene ofte er så gode, er det synd at de ikke ender opp med å skape en god helhet. Brown har briljert med episodiske fortellinger helt siden han utforsket langdistanseforhold i «Clumsy», men når han skal takle barndom, foreldreskap og religiøsitet på én gang finner ikke boken en gjennomgående tone.

«A Matter of Life» er tidvis briljant og skarpt observert hverdagsdrama, og jeg ender opp med å ønske at helheten gjorde mer for meg.

Pondus #8 og Rutetid #4, 2013



Frode Øverlis to sider

«Pondus #8 2013»
Frode Øverli m.fl. (Red: Tormod Løkling)
Egmont Comics Nordic
50 sider
Karakter: 5

«Rutetid #4 2013»
Frode Øverli m.fl. (Red: Tormod Løkling)
Egmont Comics Nordic
58 sider
Karakter: 3

Øverli og redaktøren utklasser seg selv

Bergenske Frode Øverli er den første nordmannnen som har to egne tegneserieblad i bladhyllene. Men for å si det med en av fotballallegoriene tegneren er så glad i, spiller bladene mange divisjoner fra hverandre.

Pondusbladet er et klassisk norsk humorblad, og gjør veldig mye riktig. Spennet av biserier er stort, med vekt på skandinaviske kvalitetsserier som Zelda, Hjalmar, Eon, Kampen Park, Radio Gaga, Wumo, Rocky og Lunch. (Påfallende nok finner du Lina Neidestam, som står bak Zelda, i både Pondus, Rutetid og Rocky-bladene denne måneden.) Månedens Premier League-bilag viser hvor bra redaksjonelt innhold kan bli når humoren er basert på solid kunnskap om emnet – et tema mange andre humorblad kunne trenge noen vekttall i.

Kanskje nettopp på grunn av Pondus’ suksess har Rutetid-bladet blitt en vanskjøtet liten melkerute. Bladet har gått bort fra sin opprinnelige satsing på enruteserier (i motsetning til stripeserier), og har nå ikke noen annen profil enn å være som Pondus-bladet, bare dårligere. Bladet har sin andel gode serier, som Skavlans Ark, Spesielt (av Ida Larmo) og Kampen Park (hvordan kan en serie om to homofile ekorn ha så mye å si om moderne parforhold generelt?). På den annen side viser bladet at enruterformatet er veldig vanskelig å mestre – og altfor lett å prøve seg på. Mange av seriene i Rutetid-bladet burde aldri vært trykket; det samme gjelder redaksjonens kommentarer til hver bidige Rutetid-vits. Hvorfor ikke bare stole på materialet?

Ontonauts


Vidunderlige nye verdener

«Ontonauts»
Lars Schwed Nygard, På Henrik Roska Danielsen, Seber Laszlo, Eric Jones, Seth Piper, Morten F. Thomsen
Ontonauts.com
Karakter: 4

Et univers hvor bokstavelig talt alt er mulig

Tenk deg en verden hvor de gamle romerske gudene er virkelige. En annen verden hvor verden blir styrt av multinasjonale selskaper. En tredje verden hvor romvesener har tatt kontakt med mennesker. Og en fjerde og en femte og enda flere verdener hvor virkeligheten er definert av én slik altoverskyggende idé.

Dette er det pirrende utgangspunktet til den norske, digitale tegneserien Ontonauts, hvor noen spesialtilpassede få kan reise mellom dimensjonene (eller frekvensene, om du vil). Så langt er det publisert to historier på Ontonauts.com: «One Small Step» introduserer konseptet og setter tonen, mens «Have You Seen This Man» er en svarthumoristisk politi-og-aliens-historie.

Det er mye ved Ontonauts som er svært lovende. Manusforfatter Lars Schwed Nygard og tegnerne har skapt et univers som er enormt rikt på muligheter og spenning, og allerede nå har de vist at de behersker ulike toner i historiefortellingen. Tegningene, spesielt i «One Small Step» klarer ikke alltid å holde tritt med historiens ambisjoner. Streken kan være enkel, men fungerer stort sett godt i det digitale formatet. I tillegg åpner de gjennom Creative Commons for at andre kan bidra til universet.

Å lese digitale tegneserier er en smakssak, og er fortsatt nytt for både lesere og skapere (på Ontonauts-bloggen kan du følge med mens serieskaperne lager sin egen tekniske terminologi, inspirert av tegneserieteoretikeren Scott McCloud). Ontonauts er kodet i HTML5, og fungerer i teorien både på datamaskin, telefon og nettbrett. I virkeligheten må du kanskje eksperimentere deg frem til en nettleser som behersker formatet; Firefox fungerte best for meg.

torsdag 8. august 2013

March, Book One

Elegant historieformidling

«March, Book One»
John Lewis, Andrew Aydin, Nate Powell
Top Shelf Productions
128 sider
Karakter: 5

En personlig fortelling om ikkevold og borgerretigheter

I august er det femti år siden den største borgerrettighetsdemonstrasjonen i USA, den såkalte «March on Washington» som kulminerte i Martin Luther Kings tale «I Have a Dream». John Lewis var en av dem som var med på marsjen, og med «March» forteller han sin egen historie i tegneserieform.

Det er ikke å forvente at et 73 år gammelt medlem av den amerikanske kongressen kan skrive en god tegneserie. Likevel, sammen med kommunikasjonsrådgiveren Andrew Aydin og tegner Nate Powell har Lewis skapt en bok som på elegant og levende vis vever hans egen oppvekst sammen med kampen for borgerrettigheter i USA. Tegneserien spenner fra Lewis’ barndom på bondegården i Pike County, Alabama, via kallet hans til å bli prest og til han blir en del av borgerrettighetsbevegelsen. Rammen til historien er lagt til morgenen da Barack Obama skal tas i ed som USAs første fargede president.
Det er historien om en tid da det kunne være farlig for en svart mann å i det hele tatt kjøre bil i enkelte amerikanske delstater. Det er også en historie som fortsatt er viktig i USA – sist vist i opphevelsen av loven som sikret mot diskrimering av minoritetsvelgere, og ikke minst dommen i Trayvon Martin-saken.

Norske lesere kjenner kanskje tegner Nate Powell best fra arbeidet hans i «Sweet Tooth» av Jeff Lemire. I «March» har han lagt seg på en malerisk, halvrealistisk stil i tonet svart/hvitt. Sidene er dynamiske og levende, og tegningene hans skaper en umiddelbar kontakt med tegneseriens hovedperson.

I en norsk tradisjon hvor tegneserier om historiske begivenheter enten er useriøse eller selvhøytidelige og tunge, viser «March» at historie kan være viktig, personlig og underholdende på samme tid.

Anmeldelsen har stått på trykk i Bergens Tidende.

fredag 26. juli 2013

Det bästa barnet

Prøverør og utroskap

«Det bästa barnet»
Sofia Olsson
Galago
172 sider
Karakter: 5


Har et samlivsbrudd blitt skildret mer realistisk i tegneserier?

For et par år siden skildret svenske Sofia Olsson moderne, skandinaviske kjærlighetsforhold helt perfekt i serien «Hetero i Hägersten». Det var en fortelling om to mennesker som flyttet sammen; litt radikale, litt nevrotiske og litt fremmedgjorte i rollen som heterofilt samboerpar, men elskelige, sjarmerende og tatt fullstendig på kornet med alle sine feil og særegenheter. I «Det bästa barnet» møter vi paret igjen når de prøver å få barn. En tilnærmet umulig prosess, skal det vise seg. Og samtidig med prøverørsforsøk og legebesøk råtner forholdet mellom dem på rot.

«Det bästa barnet» er ikke bare fortellingen om å ville få barn, det er også en av de mest realistiske og hudløse skildringene av et samlivsbrudd i tegneseriemediet. Ting går ikke raskt, ingenting er avklart og alt er rart og trist mens de to forsøker å finne ut av forholdet – samtidig som de fortsetter å prøve å få barn. Som i den forrige boken forteller Olsson historien i en nokså unik blanding av avisstriper, lengre historier og enkeltbilder som gir rom for både humor, drama og godt beskrevne følelser. Tegningene hennes er utviklet mot en enda mer hastig skissestrek, men Olsson har likevel kontroll over den minste følelsesnyanse hos figurene sine med bare et par pennestrøk.

Det ligger i denne historiens natur at den ikke er er en så udelt god opplevelse som «Hetero i Hägersten» sin universelle samlivshumor. «Det bästa barnet» er god og vond, morsom og trist, monoman og bittegrann allmen. Den er en liten sjeldenhet.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Rocky #1 og Lunch #1


Nytt i hyllene

«Rocky #1 2013»
Martin Kellerman m.fl.
Bestselgerforlaget
82 sider
Karakter: 4

«Lunch #1 2013»
Børge Lund m.fl.
Egmont Comics Nordic
50 sider
Karakter: 3


To nye blader som hver har sitt å jobbe med


To stripeserier debuterer med nytt blad i sommer. Den ene handler om livet på et kontor, den andre handler om livet uten et kontor.

Den selvbiografiske stripeserien Rocky har fått nytt forlag, etter at Egmont ikke klarte å selge svensk livslede og sosial noia til det brede lag. Førsteinntrykket er at Bestselgerforlaget ikke gjør så mye annerledes: Bladet består av halvparten helt ferske Rocky-striper (hvor Rocky og Karl Ove Knausgård gjester talkshowet Skavlan), og resten gamle striper og (til dels gammelt) redaksjonelt stoff. Bladets tidligere flotte magasinformat nå er borte, og mye luft på sidene viser at forlaget ikke har knekt koden med hvordan de best kan presentere avisstriper i bladform. Å presentere en gjesteserie som ikke er i stripeformat i hvert nummer er derimot en god idé.

Det er ikke rart at Lunch nå får sitt eget blad. Serien virker å bli den største norske suksesshistorien siden Pondus, og bladets innhold og form spiller på Lunch sin uthenging av norsk næringslivs prosesseierskap og fokusorientering. Lunch har ikke Rocky-seriens sterke historiefortelling eller røde tråd, og er derfor avhengig av et større apparat av biserier for å fungere i bladformat. Det har den bare til dels fått. Flu Hartbergs Fagprat , svenske Wanloo og danske Wumo er godt etablerte i Norge og føles som sikre (kanskje uspennende) valg, mens islandske Hugleikur Dagsson og nederlandske Gummbah til forveksling ligner på hverandre. Det redaksjonelle har fått stor plass, med parodier på Dagens Næringsliv-aktige spalter som føles friske men bare unntaksvis treffende.

Kellermans avhengighetsskapende livsskildringer gjør Rocky-bladet til et must uansett format, men Lunch må jobbe mer for å skape engasjement i bladform.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende

Made in Karasjok

Reisebrev fra en sofapotet

«Made in Karasjok»
Henry Bronken
Jippi Forlag
134 sider

Karakter: 2

Henry Bronkens skildringer fra Karasjok går nord og ned.


Mange underholdende tegneserier har oppstått når serieskapere har blitt sendt til steder de i utgangspunktet ikke vil være. Lewis Trondheim har gitt ut fire tegneseriedagbøker fra reiser (og hjemme) under tittelen Petits Riens, mens Guy Delisle bruker oppholdene sine i mer eller mindre undertrykkende regimer til å utforske små og store forskjeller. Henry Bronken følger i begge tradisjonene når han blir med samboeren sin til Karasjok i et halvt år som «legefrue», og dokumenterer oppholdet med en daglig tegneserieside. Til nå er Henry Bronken mest kjent for serien «Deppedust og lykketosk», og han tar med seg disse to karakterene inn i en blanding av det dagligdagse og det fantastiske.

Sjelden har et forlag vært så ærlig som når Jippi beskriver Henry Bronkens «Made in Karasjok»: Vi får dokumentert serieskaperens monotone liv i Finmark og streben etter å skape serie. Dette er det store problemet med boken: Bronken klarer ikke utnytte monotonien til noe kreativt, og han har ingen særskilt originale tanker å dele. Han tegner seg selv i ørkesløse indre monologer, eller i dagligdags passiar med samboeren. Når fantasiskildringene skaper pusterom, minner det mest om en umoden historiefortellers desperasjon.

Der Delisle har et øye for talende detaljer og Trondheim skildrer selv mundane steder med vakre vannfarger, tenderer Bronken mot intetsigende minimalisme i både strek og fortelling. Tegningene er utført i en enkel, fargeløs pennestrek uten detaljer, og tiden tilbringer han i sitt eget hode. Man kan spørre seg hvorfor Bronken ville gi ut en bok i det hele tatt; mot slutten gir han bare opp og fyller dagboksidene med abstrakte tegninger.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Apefjes 2: Ulvehjerte

Apestreker

«Apefjes 2: Ulvehjerte»
Tor Erling Naas & Sigbjørn Lilleeng
Cappelen Damm
232 sider
Karakter: 4

Tagger med superkrefter

«Apefjes» er historien om Martin, en tenåring som bruker nettene på å utføre halsbrekkende taggeturer på Oslos tak. Men selv om den er lagt til Oslos graffitimiljø, har ikke boken mange likhetstrekk med den sosialrealistiske «Drabant» som vant årets Sproingpris. «Apefjes» er vel så mye «Spider-Man» kombinert med ungdomsromanens jakt på identitet og familierøtter. Martin har nemlig en umenneskelig evne til å ta seg frem overalt, noe som har sammenheng med eksperimentene faren hans gjorde på aper før han døde.

Som i første bind er «Apefjes» en underlig blanding, med tekstkapitler som avløser kapitler med tegninger. I det andre bindet fungerer denne oppdelingen litt bedre, hvor det er tydeligere at den rene teksten er Martins monologer. Når det gjelder historien trykkes det på alle knappene som sier «ungdomsbok». Her er romantikk, spenning, familie, det overnaturlige, leirskole og fryktsommelige skurker, i en historie som fortsetter i neste bind. Lesere over tjue år har egentlig ingenting her å gjøre.
Duoen som står bak «Apefjes»-serien er store navn i tegneserienorge. Tor Erling Naas lagde med «Ser du meg nå?» (2005)  Norges første tegneserieroman, men i «Apefjes» har han overlatt tegningene til den unge, lovende Sigbjørn Lilleeng. Sistnevnte har vist at han behersker både ungdomsserier i «Nebelgrad Blues» og sci-fi i «Generator», og tegningene hans i «Apefjes» er groteske, rene, fargerike og svært karakteristiske. Lilleeng er kanskje den mest spennende serietegneren i Norge å følge med på akkurat nå.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Geir Onimo: Alfa

Mannemenn og ultravold

«Geir Onimo: Alfa»
Überpress Bergen
74 sider
Karakter: 4

Uegnet for alle, og til tider ekstremt festlig


Geir Onimo er den usannsynlige utbryteren fra antologiene til bergensbaserte Überpress. «Usannsynlig» fordi du knapt kan finne noe mer blodskutt, heseblesende hårmacho enn skapningen til Johann Grimstvedt. I Über-antologiene har Geir Onimo-bidragene vært så drøye at man blir sittende midt i en pøl av avrevne lemmer og utfordrede seksualnormer og lure på hva man faktisk leser.

«Alfa» er tegneseriefigurens første soloflyvning, og han viser seg å være mye mer allsidig enn  utgangspunktet skulle tilsi. I heftet finner du et knippe historier signert Grimstvedt, Geir Moen, Julian Blytt, Ida Eva Neverdahl, Gard Helset og Remi Strand – kjente navn fra Überviking-antologien som er ute nå. Gjennom Geir Onimo har de fått muligheten til å utforske et helt arsenal av ufinheter som i mange tilfeller er fraværende hos dem. Særlig gjelder det Neverdahl, som i sin stripeserie «Gelé» ligger langt unna øglemonstre og utrevne fostre. Moens fire sider lange «Geir Onimo vs. Ass Viking» er fire sider med vekselvis danserutiner og videospillvold som er umulig å ikke elske. Grimstvedt selv briljerer med offbeat humor når han skildrer Geir Onimo som en nynorskrappende, afroamerikansk vikarlærer, men han mister dessverre kontrollen når han skal avslutte vikingeposet «Geir Onimur» (som startet i Überviking). Både tone og historie havner her på feil side av forvirret, og trekker ned en ellers svært fornøyelig utgivelse.

Geir Onimus viser seg å være den beste typen moro: Den som egentlig ikke er egnet for noen som helst, og som du vil holde langt unna både foreldre og barn.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende

lørdag 22. juni 2013

Prokon


Tilbake fra popkunsten

«Prokon»
Peter Haars
Magikon Forlag
104 sider
Karakter: 3

Syttitallsklassiker står seg ikke like godt i dag

Ingen tjener penger på å lage ting som varer, og løsningen på gamle problem er stort sett å kjøpe noe nytt. Slik har de det i byen Prokon, helt til fremgangen blir truet av en ond galning med en evighetsformel…

Det er knapt noen brannfakkel å hevde at når gamle klassikere utgis på nytt, bør man se på om de kan leses med utbytte i dag. På 1970-tallet ble det utgitt en rekke tegneserier som kommer til å bli slukt også av neste generasjon, men «Prokon» er ikke blant dem. Historien slekter på det norske syttitallets tynt sci-fi-kledde samfunnskritikk (det er svært naturlig at forfatter Tor Åge Bringsværd skriver forordet), mens bokens konsumkritikk like gjerne kunne blitt levert av en mann som slår med slegge og skriker konsumere! konsumere! konsumere!

På den andre siden er boken dritlekker. Dette er en faksimileutgave, altså scannet fra et eksemplar av den opprinnelige utgaven fra 1971. Inntrykket av at dette er et kunstobjekt mer enn en underholdningsutgivelse blir understreket av at det kun er trykk på den ene siden av arkene i boken. Peter Haars (1940-2005) flyttet fra Tyskland til Norge i 1962, hvor han var med å starte forløperen til Grafill. Han ble også den første professor i grafisk design og illustrasjon ved Statens håndverks og kunstindustriskole. Han jobbet med bokomslag og plakatdesign, og særlig sistnevnte innkasserte han mange priser for. Nesten hver eneste side i «Prokon» er egnet til å klippes ut og rammes inn. Haars tok Roy Lichtensteins popart – som i utgangspunktet var stjålet fra tegneserier – og brukte de feite linjene og de glinsende overflatene i rutene. Stil og innhold står således godt sammen: Det er velegnet som en tidskapsel som de spesielt interesserte vil studere, men er ikke noe for den jevne leser i dag.

Überviking


Harde karer fra Bjørgvin

«ÜberViking»
Are Edvardsen (red.)
Überpress
94 sider
Karakter: 5

Bergensbasert antologi får endelig full klaff i tredje utgave 

Det er ingen tvil om at vikinger gjør seg godt i tegneserier. Fra da Asterix møtte dem på 1960-tallet til de danske Valhall-tegneseriene har forfedrene våre vist seg å være festlig uforutsigbare og ikke minst en sann svir å tegne. Vikinger er også temaet for den tredje utgivelsen av den bergenske «Über»-antologien. Dette nummeret samler seksten norske serieskapere, blant dem Ellen Bergheim, Jorunn Hanto-Haugse, Johann Grimstvedt og Gard Helset. Antologien gjør ingen forskjell på humor, eventyr eller skrekk, men de fleste (og mest vellykkede) historiene har i alle fall et element av humoristiske poeng i seg.

Etter to antologier med henholdsvis zombier og havet som tema, har «Überviking» blitt den kraftdemonstrasjonen som prosjektet hele tiden har aspirert til. Den litt ekskluderende følelsen av internhumor som preget de tidlige utgivelsene er borte, til fordel for et rikt bilde av hva som skjer i tegneserienorges undergrunn akkurat nå. Der er det selvsagt mye slaps, og for alle de som elsker Johann Grimstvedts hodeløse, blodsprutende macholek med «Geir Onimo» (som forøvrig også er ute i eget hefte nå), vil det være noen som setter større pris på Gard Helsets lemen-som-vikinger-historie eller Espen Steins mørke «Berserk». Bergenseren Kristoffer Lindseth dukker opp ut av det blå med det intenst grafiske høydepunktet «Gaupemat».

En antologi har nødvendigvis opp- og nedturer. Vikingenes blodharde livsinnstilling blir brukt av flere av serieskaperne med stort hell, mens noen ytterst få fremstår som en smule humørløse eller med for dårlig utviklede poeng. «Überviking» innfrir uansett løftene fra de første nummerne, nå er det bare å benke seg i påvente av neste gilde.

Walk of Life: Du, meg og Kurt


Rusletur i galskapen

«Walk of Life: Du, meg og Kurt»
Trond J. Stavås
Eget forlag
38 sider
Karakter: 3

Alt om den snakkende brødristerens håndlanger

Har du ikke hørt om trønderen Trond J. Stavås før, er du trolig heller ikke fast gjest på nettserier.no. Dette er et nettsted hvor norske serieskapere publiserer tegneseriene sine, og får tilbakemeldinger fra likesinnede. På tross av overvekten av stripeserier er Nettserier er det mest blomstrende tegneseriemiljøet i Norge, og flere serier som senere har hatt stor suksess  (som Jorunn Hanto-Haugses Reveland) startet der. Walk of Life har ikke truffet det store publikum, men trykkes i to lokalaviser og er nå ute med sitt tredje egenpubliserte album.

Universet er et typisk forstadsmiljø, hvor slackeren Marco bor sammen med kjæresten Vivian. Det absurde elementet introduseres i form av en maktgal, snakkende brødrister og dennes stumme men godslige håndlanger Kurt. I albumformatet har Stavås forlatt stripeformatet til fordel for en 32 siders sammenhengende historie. Det gjør at han slipper å fortelle historien med punchlines, samtidig som at han kan koste på seg Frode Øverliske tilbakeblikk til figurenes fødsel og barndom.

Tegningene er barnlige og enkle, noe som har blitt typisk for en del av Nettserier-estetikken. Historien er likeså, hvor plottet dreier seg rundt voksne mennesker som kjemper om å få være «lekekamerater», og sviktende indre logikk – selv for en serie med snakkende brødristere. Om «Walk of Life» har én kvalitet som kan løfte den ut av obskuriteten, må det være alt det harde arbeidet Stavås legger ned i den. Trolig må et eventuelt gjennombrudd vente på seg til Stavås konsentrerer seg om et nytt, mindre begrensende prosjekt.

Outré #1


Oppussingsobjekt

«Outré #1»
Glenn Møane & Magnus Aspli (red.)
Outré Press
54 sider
Karakter: 2

Gratis norsk antologi trenger mer tankekraft

Det kan virke så enkelt å sette sammen en god antologi. Et knippe bidragsytere, et løst tema å jobbe ut fra, og vips så skuer man tidsånden på tennene. Det er ikke før det går galt at man ser at også dette er en kunst.

«Outré» er tredje skudd på stammen i en tegneserievår som allerede bugner av antologier. De bergensbaserte «Vegetable Comics» og «Überviking» er ute i disse dager, men «Outré» skiller seg ut ved å være gratis og kun i PDF-format. Det er et fantastisk initativ, men man får bange anelser allerede av de åpne dørene som blir forsøkt sparket inn i lederen: Tegneserier er ikke bare for barn, kan vi lese. Om «Outré» har ambisjoner om å bevise noe på tegneseriers vegne, vil neste nummer tjene på å stramme inn både design, innhold og planlegging.

Under fanen «responsibility» (antologien er på engelsk) samles norske og internasjonale serieskapere med sci-fi og fantasypregede novellehistorier, illustrasjoner og intervjuer. Problemet er at historiene har enten forvirrende eller dårlige poeng (eller begge deler), og heller ikke de helsides illustrasjonene klarer å fortelle en historie. (Unntaket er Cécile Bruns vakre «The Heir».)

På tross av god plass mangler det informasjon om bidragsyterne i antologien, noe som kunne satt dem i sammenheng. Heller ikke intervjuene virker gjennomtenkte. «Saga»-illustratør Fiona Staples bidrar ikke i bladet, så hvorfor ha en lengre tekst hvor hun presenterer seg selv? Tar man bergensbrillene på er det mest interessante at tegneren Kim Holm er med, men Kim Holm er da også en kosmisk kraft som utelukkende eksisterer for å være med på ting som dette.

Tross alt gleder vi oss likevel til neste nummer i desember. Tanken er så god at «Outré» fortjener flere sjanser.

Vegetable Comic


Les mer grønt

«Vegetable Comic»
Diverse bergensere
Eget forlag
64 sider
Karakter: 5

Bergenske serietegnere serverer organisk dyrkede sider

Etter et svært stille halvår på den norske tegneseriefronten skjer plutselig mye på en gang. Mange spennende antologier er på trappene, og den første ut er «Vegetable Comic». Denne utgivelsen har sitt utspring i kunstskole- design- og animasjonsmiljøet i Bergen, og er en mellomting mellom et kunstobjekt og en fanzine. Den ser bedre ut enn noen undergrunnsutgivelse du noensinne har sett, med sitt silketrykkede omslag og sort-hvite, veldesignede sider. På innsiden finner du seks historier signert Tord Torpe, Terje Vestervik, Ny Tur Tim, Berliac og Derek Ercolano. Innholdsmessig er de inspirert av tonen til Dongery-kollektivet og Forresten-utgivelser, med en blanding av naiv humor og tildels mørke undertoner. De ulike bidragene blir knyttet sammen av overlappinger, enkelttegninger, og fellestemaet grønnsaker. Noe er på norsk, noe på engelsk; noe er fascinerende friskt, andre ting er småplatte. Tilsammen er likevel «Vegetable Comic» en svært vakker utgivelse, og det den bebuder burde få alle serielesere til å juble: Tanken er at det skal komme to antologier i året, hver med et nytt «tilsynelatende banalt og absurd» tema.

Mickey Mouse Color Sundays: Call of the Wild


Mus i arkivene

«Mickey Mouse Color Sundays: Call of the Wild»
Floyd Gottfredson
Fantagraphic Books
280 sider
Karakter: 5

Utgivelse for nerdene som vil bli musevise

Floyd Gottfredson var for Mikke Mus det Carl Barks var for Donald. Fra 1930-tallet og frem til han la ned tusjen i 1975 sendte han musen ut på alt fra storslåtte eventyr til trøblete vårrengjøringer, og skapte i samme slengen figurerer som Spøkelseskladden, Politimester Fiks og nevøene Tipp og Topp. Det skjedde ikke i tegneseriebladene der Barks forkvakklet sitt publikum, men på avisenes tegneseriesider.

I 1930 var Mikke Mus Disneys største stjerne, og etter suksess i tegnefilmene dukket han først opp i daglige avisstriper, deretter på søndagssidene. Mens de daglige avisstripene med Mikke var del av lange actioneventyr, ga de større, fargelagte søndagssidene anledning til å roe ned tempoet. Det var mange nok ruter til at Gottfredson kunne bygge opp både slapstick og verbale poeng på samme side, samtidig som at det var plass til å utvikle figurene i serien. Denne boken samler de fire første årene med Mikke Mus-søndagssider. Her møter vi ikke den samme musen vi kjenner i dag, men yngre versjon som er mer klar for å gjøre ugang. Noen av historiene vil være velkjente for nordmenn som leste Disneys kjempebøker på 1970- og ’80-tallet, for eksempel når Mikke løser mysteriet med de forsvunne frakkene sammen med en veldig tidlig utgave av Donald. Også Langbein er i utgangspunktet en helt annen figur, men i løpet av boken utvikler han seg fra plageånd til Mikkes bestevenn.

Fantagraphics gjør et enestående arbeid i å gi ut gamle serier i definitive utgaver (de gjør for tiden det samme med blant andre Carl Barks, Peanuts og Pogo), og også her er det forklarende essays og bakgrunnstoff som setter mann og mus inn i historisk sammenheng.

Happy!


Blodspor i snøen

«Happy!»
Grant Morrison og Darick Robertson
Image Comics
112 sider
Karakter: 4

Nesten parodisk mørk julehistorie akkurat i tide til våren.

Hvor hardkokt er du egentlig om du har en lyseblå hest ved navn Happy som fantasivenn? Ikke særlig, men Nick Sax kan unnskylde seg med at den ikke er hans. Happy tilhører en kidnappet liten jente som Nick aldri har hørt om, men som veldig snart vil bli drept. Fantasivennen hennes hjemsøker Nick for å be om hjelp, som på sin side patologisk uinteressert. Nick Sax er en tidligere politimann og nåværende leiemorder med null tro på livet eller menneskene: «I kill people for money to buy booze, sex and eczema medication» sier han på et tidspunkt.

«Happy!» er en miniserie fra to andre svært hardkokte menn som nå samarbeider for første gang, nemlig forfatter Grant Morrison (Batman, The Invisibles) og tegner Darick Robertson (Transmetropolitan, The Boys). Utgangspunktet var åpenbart å lage den mest voldelige og bedrøvelige julehistorien som tenkes kan, med en barnedrepende nisse som får «Bad Santa» til å se ut som Sundt-nissene. («Happy!» ble sluppet i fire hefter rundt juletider 2012, men det er først nå den samlede utgaven dukker opp.)

Tegningene til Robertson har den umiddelbare høykontrasten til kjølige HDR-fotografier. Sammenstillingen av det røffe universet med en småhysterisk, neonfarget barnetevefigur er del av den svarte komikken, mens både forfatter og tegner går inn for å skape i Nick en antihelt med så mye «anti» og så lite «helt» som overhodet mulig.

Det er morsomt langt på vei, men det korte formatet legger begrensninger som ikke blir håndtert godt nok. På den annen side er grensen hårfin mellom effektiv historiefortelling og lemfeldig omgang med narrativen. Les den nå eller spar den til jul.

WIZZYWIG


Gutteromsterroristen

«WIZZYWIG»
Ed Piskor
Top Shelf Productions
290 sider
Karakter: 4

Alt du ikke visste om hackere

Jeg vet ingenting om hackere. Bortsett fra et og annet nyhetsinnslag om Anonymous eller internasjonal spionasje, har jeg stort sett all informasjonen min fra filmen War Games (1983). Men det fantes hackere selv før den tiden, før det fantes datamaskiner.

Ed Piskors «WIZZYWIG» (en sleivete versjon av datakode-begrepet What You See Is What You Get) gir deg kunnskap du ikke ante fantes. Boken kom ut i fjor, men etter å ha tatt meg selv i å starte utallige samtaler med «...jeg leste at det finnes hackere som...», innser jeg at denne tegneserien må anbefales.
Boken følger Kevin «Boingthump» Phenicle, en fyr som fra skolealderen av har et talent for å manipulere ulike systemer. Sammen med en kompis oppdager han hvordan telefonkiosker kan lures til å gi gratis samtaler, og om «WIZZYWIG» bare fortalte om den underlige subkulturen «phone phreaking» ville den være interessant nok. Kevin jobber seg videre, mot datamaskiner, modemer og store teleselskaper. Ed Piskor forteller historien om en asosial men grunnleggende god fyr som ikke klarer å la være å utnytte svakheter i systemer. Piskor skildrer flere av fremgangsmåtene i detalj: Vil du vite hvordan du saffer deg en ny identitet i USA, finner du svaret her.

Ed Piskor har tidligere illustrert to bøker for tegneserielegenden Harvey Pekar. I sin egen bok gir han et fascinerende glimt inn i en nokså renslig underverden. Talentet hans ligger i nettopp disse detaljene, for selv om tegningene er klare og realistiske på en Tintin-aktig måte, klarer han ikke skape noen nærhet til hovedpersonene. Det eneste tegnet på aldring i boken virker å være at hodene blir mindre og kroppene bredere. På tross av dette er «WIZZYWIG» en viktig historie om en subkultur som fortsatt er svært levende.

Loon Land


Bootycall fra rommet

«Loon Land»
Mats J. Sivertsen
iPhone app
Karakter: 3

Elektronisk sci-fi med ukentlige avsnitt

Hva er det første som farer gjennom hjernen din når du møter et vesen fra en annen planet? Er du som hovedpersonen i «Loon Land» er svaret «seksuelle frustrasjoner».

Som om ikke forlagsbransjen hadde nok problemer, må de nå finne ut hvordan vi leser tegneserier på de smarte dingsene våre. Det er ikke nødvendigvis et problem, for tegneserier fungerer ofte utmerket på mobil eller nettbrett. Egmont har allerede eksperimentert med en julehefte-app og en egen app for stripesuksessen «Lunch». I tilfeller som «Loon Land», hvor serien blir publisert i 32 ukentlige avsnitt frem mot sommeren, er faktisk det elektroniske formatet å foretrekke.

Mats J. Siverertsens serie om antropomorfe fugler som får besøk fra verdensrommet dukket først opp i antologien Forresten nummer 26. «Loon Land» har et unikt visuelt uttrykk med sine sterke farger og pussige fuglefigurerer, og de enkle tegningene er godt tilpasset det minimalistiske stripeformatet (til forskjell fra Sivertsens syretripp «Kong Lov» som han ga ut på eget forlag i fjor). Historien så langt dreier seg om hovedpersonenes pubertale angst for seksuell tilkortkommenhet i møte med et overerotisk romvesen. Underveis forsøker Sivertsen å si noe om hvordan vårt samfunn tar imot fremmede.
Dessverre har de salte uttrykkene fra seriens norske versjon blitt erstattet med en mindre spenstig engelsk. I tillegg blir søte-dyr-erotikken («Rocky» ser ut som Donald i forhold) litt trykkende til tider. Det eneste tilfellet hvor jeg ler høyt er når Sivertsen fremstiller innvandrere som lemen som sprenger seg i luften når de blir sinte – det er morsomt nettopp fordi det er så totalt upassende.

Det kan likevel være interessant å følge med hvor «Loon Land» er på vei, om man bare bærer over med en treg og lite intuitiv app – fremtidens svar på dårlig trykkvalitet.

Good Dog


Hundedagene

«Good Dog»
Graham Chaffee
Fantagraphics Books
98 sider
Karakter: 4

Firbeinte Ivan forteller om sitt liv som hund

«Flink bisk» sier vi gjerne på norsk når en hund utmerker seg. Hunden Ivan i denne historien vil gjerne være en slik bisk, men det er ikke lett når man er herreløs og i tillegg blir plaget av mareritt om å miste sauer og bli jaget av monsterkaniner. Noen kompiser har man jo, men den velfødde og litt begrensede bulldogen Kirby kan ikke egentlig hjelpe. Det er først når Ivan møter en flokk herreløse hunder ledet av den karismatiske Sasha at tilværelsen hans tar en vending.

Amerikanske Graham Chaffee er ingen flittig tegneserieskaper. På starten av 1990-tallet ga han ut en tegneserieroman og en samling tegneserienoveller, men siden 1995 har han jobbet som tatovør på heltid. Interessant nok ligger det ikke noe av tatoveringskunsten i «Good Dog», som derimot er tegnet med enkle, naturalistiske streker i svart-hvitt. Boken kan minne om «Hundevakta» av Evan Dorkin og Jill Thompson (som har gått i Nemi-bladet), men Chaffee fokuserer mer på realistiske hundepersonligheter og mindre på eventyr og spenning. Hundene i «Good Dog» speiler også ulike mennesketyper og -opplevelser, som gjengmentalitet, ønsket om tilhørighet og det å finne sin egen måte å gjøre ting på.

Chaffee har laget en stillferdig bok med vakre tegninger og en enkel, godt fortalt historie uten spesialeffekter. Den vil kanskje forsvinne i jungelen av gode utgivelser, og du vil kanskje ikke huske den om ett år, men kommer du over den er «Good Dog» verdt å lese.

Nemi #115


Umulig å ignorere

«Nemi #115»
Lise Myhre m.fl.
Egmont Kids Media
42 sider
Karakter: 5

Omveltninger på vei for Nemi-bladet

Er Nemi Norges beste tegneserieblad? Nja, det kjemper i alle fall med Pondus om topplasseringen, spesielt nå som Lars Lauvik har pensjonert stripeserien (og bladet) Eon. Selv om det har blitt populært å mislike Lise Myhres serie, er det umulig å komme utenom bladet om du interesserer deg for norske tegneserier.

Nummer 115 markerer det siste albumet med Sigbjørn Stabursvik som redaktør. Fra neste nummer tar Eon-redaktør Iselin Røsjø Evensen over. Forhåpentligvis fortsetter hun satsingen på de nye, gode norske tegneseriene som har vært Nemi-bladets store fortrinn (selv om konflikter med henne allerede skal ha sørget for at bergenstegner Kim Holm slutter å levere materiale til bladet).

I #115 finner du spesielt to tegnere som er verdt å merke seg med sin kombinasjon av solid håndverk og overraskende humor: Elise Marie Syvertsen og Ida Eva Neverdahl. I tillegg finner du her to av Nemi-bladets eldste bidragsytere, Ronja og Tomas Drefvelin. Drefvelin utmerket seg med rockeserien Rex Rudi, mens hans nye serie «20mg Drefvelin» blir løftet av en unik strek og mørkt innhold. David Skaufjords leksikalske (og fryktelig tegnede) ensidere om film er også morsomme.

Høydepunktet i bladet er den åtte sider lange historien «Gamle Venner» skrevet av Knut Nærum og tegnet av Karstein Volle. Er det en parabel om aldring eller en mørk sci-fi? Kanskje begge deler, og du kommer til å lese den flere ganger.

Etter en dårlig periode i 2012 er Nemi-bladet igjen på vei til toppen, og tør fortsatt satse på mer enn ren humor. La oss sette vår lit til de mørke kreftene.

Castle Waiting Volume 2


Hverdag i eventyrland

«Castle Waiting Volume II»
Linda Medley
Fantagraphics Books
472 sider
Karakter: 6

Hva skjer etter «lykkelig alle sine dager»?

Eventyr har strenge rammer, uten noe rom for dikkedarer. Tornerose stikker seg på en torn, faller i søvn og våkner ikke før prinsen vekker henne med et kyss. Snipp snapp snute.

Dette blir unnagjort med vimsete effektivitet allerede på de første sidene i Linda Medleys storslåtte fantasytegneserie «Castle Waiting». Det nye grepet er at historien blir sett gjennom øynene til eventyrenes bipersoner, innbyggerne på slottet som ser Tornerose og prinsen forlate slottet i hastende bryllupsrus og som ikke helt vet hva de skal gjøre etterpå.

Slottet utvikler seg til å bli et fristed for dem som trenger tilflukt og hvile, det være seg mennesker, dyr eller diverse eventyrfigurer. Her er en kjempe, et medlem av en nonneorden som utelukkende består av kvinner med skjegg, et eselmenneske og dusinvis av husskrømt, nisser og bankeånder. Det hele blir styrt med kjærlig og distré hånd av en dandy i storkeform, og Medley utbroderer livshistoriene til persongalleriet etter tur.

Medleys tegneserie har blitt sammenlignet med Jeff Smiths«Bone», ikke minst fordi det er en familievennlig, selvutgitt fantasytegneserie i sort-hvitt. I mine øyne kommer «Castle Waiting» best ut i sammenligningen siden den holder et jevnt over skyhøyt nivå både i historie og strek over alle sine nesten tusen sider. Det er en varm, human, feministisk og livsbejaende tegneserie som vil appellere til lesere av begge kjønn fra tidlig i tenårene og oppover.

Dette andre og hittil siste bindet blir utgitt av Fantagraphics i april. Har du ikke lest serien ennå, er det ikke for sent å starte ved begynnelsen. Du har mange eventyr i vente.

tirsdag 4. juni 2013

Savnet katt


Hund jager katt

«Savnet katt»
Jason
Magikon forlag
152 sider
Karakter: 5

Jasons første tegneserieroman er en klassisk detektivhistorie på den ene siden, og en sår fortelling om tapt kjærlighet på den andre.

Raymond Chandler og noir-filmene basert på detektivbøkene hans har lenge vært en del av Jasons tegneserieunivers. Det er et univers som ellers er befolket av statister fra b-filmer fra Hollywoods gullalder; av romvesener, zombier, cowboyer, sverdsvingere og varulver. «Savnet katt» starter med at privatdetektiven Dan Delon finner den forsvunne katten, men sjangeren tro er dette bare starten på et større mysterium. Den ensomme Delon får god kontakt med katteeieren Charlotte, og når hun plutselig forsvinner klarer ikke detektiven slutte å tenke på henne. Charlotte blir en konstant tilstedeværelse i livet hans, og jakten på henne foregår parallelt med andre etterforskningsjobber. Ut fra landemerkene finner «Savnet katt» også sted i Jasons nye hjemby Montpellier.
I bøkene om Philip Marlowe var Raymond Chandler en mester i å la flere tilsynelatende urelaterte saker gå opp i en høyere konspirasjon. (Det var iblant så påfallende at Douglas Adams har skrevet to nokså vellykkede parodier om den «holistiske» detektiven Dirk Gently, som mener alt henger sammen.) En liten skuffelse i «Savnet katt» er at Jason ikke trekker trådene tilsammen på en like tilfredsstillende måte. Ingenting henger i løse luften, men sjangerspillet i boken lover en høyere form for indre forbindelser som ikke innfris. Siden dette tross alt er Jason, viser boken seg likevel å romme noen overraskelser som aldri ville falt Chandler inn.

På tross av en imponerende produksjon (han har gitt ut minst én bok i året siden 2000), har Jason aldri tidligere jobbet i langformat. Bøkene hans har enten vært 60-siders album i den fransk-belgiske tradisjonen, eller novellesamlinger som «Low Moon». Overgangen til en 150 sider lang historie er ikke så stor som man skulle tro. Det gir Jason plass til både å bygge opp historien, til actionscener og til dialog som hører hjemme både i en Humphrey Bogart-film såvel som i fransk nybølge. Det gjør også at Jason kan kombinere to av styrkene sine til større effekt enn tidligere: Knapp og god dialog sammen med helt stille partier.

På overflaten er det lett å tenke at Jason har stagnert. Katte- hunde- og fuglefigurene vi møter i «Savnet katt» er til forveksling like de som bakset med anger og livskriser i «Vent litt...» fra 1999. Ser man nøyere etter vil man få øye på en langsom raffinering frem mot en tegnestil som er ekstremt formalisert. Å lese denne boken føles som å lese selve essensen av en tegneserie: Fire nøyaktig like store ruter på hver side; et minimum av mimikk (storparten av figurene har ikke engang pupiller); bruk av svært få streker til å fortelle kompliserte ting. Jason er en serietegner som skylder vel så mye til Buster Keatons sans for timing og historiefortelling som til Lewis Trondheims streker. Gaven hans er å appropriere alle bestanddelene og skape sitt eget univers. Det er ingenting tegneserieinternt i Jasons bøker, den strenge formalismen peker bare utover, ikke innover. Han er aldri mer elegant enn i de små perfekte gestene, som når han lar en eggeklokke markere årene som går, eller måten han bruker stillhet som komisk effekt.

I motsetning til de siste utgivelsene, som har blitt fargelagt av Jasons kollega Hubert, er «Forsvunnet katt» holdt i svart-hvitt med kun noen velplasserte strøk av brunlig oransje for å få frem detaljer. Det er et godt valg for en historie som på en måte føles som om den tilhører en annen tid. Som en mørk hollywoodfilm fra 1950-tallet transplantert til middelhavskystens egen noir.