fredag 26. juli 2013

Det bästa barnet

Prøverør og utroskap

«Det bästa barnet»
Sofia Olsson
Galago
172 sider
Karakter: 5


Har et samlivsbrudd blitt skildret mer realistisk i tegneserier?

For et par år siden skildret svenske Sofia Olsson moderne, skandinaviske kjærlighetsforhold helt perfekt i serien «Hetero i Hägersten». Det var en fortelling om to mennesker som flyttet sammen; litt radikale, litt nevrotiske og litt fremmedgjorte i rollen som heterofilt samboerpar, men elskelige, sjarmerende og tatt fullstendig på kornet med alle sine feil og særegenheter. I «Det bästa barnet» møter vi paret igjen når de prøver å få barn. En tilnærmet umulig prosess, skal det vise seg. Og samtidig med prøverørsforsøk og legebesøk råtner forholdet mellom dem på rot.

«Det bästa barnet» er ikke bare fortellingen om å ville få barn, det er også en av de mest realistiske og hudløse skildringene av et samlivsbrudd i tegneseriemediet. Ting går ikke raskt, ingenting er avklart og alt er rart og trist mens de to forsøker å finne ut av forholdet – samtidig som de fortsetter å prøve å få barn. Som i den forrige boken forteller Olsson historien i en nokså unik blanding av avisstriper, lengre historier og enkeltbilder som gir rom for både humor, drama og godt beskrevne følelser. Tegningene hennes er utviklet mot en enda mer hastig skissestrek, men Olsson har likevel kontroll over den minste følelsesnyanse hos figurene sine med bare et par pennestrøk.

Det ligger i denne historiens natur at den ikke er er en så udelt god opplevelse som «Hetero i Hägersten» sin universelle samlivshumor. «Det bästa barnet» er god og vond, morsom og trist, monoman og bittegrann allmen. Den er en liten sjeldenhet.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Rocky #1 og Lunch #1


Nytt i hyllene

«Rocky #1 2013»
Martin Kellerman m.fl.
Bestselgerforlaget
82 sider
Karakter: 4

«Lunch #1 2013»
Børge Lund m.fl.
Egmont Comics Nordic
50 sider
Karakter: 3


To nye blader som hver har sitt å jobbe med


To stripeserier debuterer med nytt blad i sommer. Den ene handler om livet på et kontor, den andre handler om livet uten et kontor.

Den selvbiografiske stripeserien Rocky har fått nytt forlag, etter at Egmont ikke klarte å selge svensk livslede og sosial noia til det brede lag. Førsteinntrykket er at Bestselgerforlaget ikke gjør så mye annerledes: Bladet består av halvparten helt ferske Rocky-striper (hvor Rocky og Karl Ove Knausgård gjester talkshowet Skavlan), og resten gamle striper og (til dels gammelt) redaksjonelt stoff. Bladets tidligere flotte magasinformat nå er borte, og mye luft på sidene viser at forlaget ikke har knekt koden med hvordan de best kan presentere avisstriper i bladform. Å presentere en gjesteserie som ikke er i stripeformat i hvert nummer er derimot en god idé.

Det er ikke rart at Lunch nå får sitt eget blad. Serien virker å bli den største norske suksesshistorien siden Pondus, og bladets innhold og form spiller på Lunch sin uthenging av norsk næringslivs prosesseierskap og fokusorientering. Lunch har ikke Rocky-seriens sterke historiefortelling eller røde tråd, og er derfor avhengig av et større apparat av biserier for å fungere i bladformat. Det har den bare til dels fått. Flu Hartbergs Fagprat , svenske Wanloo og danske Wumo er godt etablerte i Norge og føles som sikre (kanskje uspennende) valg, mens islandske Hugleikur Dagsson og nederlandske Gummbah til forveksling ligner på hverandre. Det redaksjonelle har fått stor plass, med parodier på Dagens Næringsliv-aktige spalter som føles friske men bare unntaksvis treffende.

Kellermans avhengighetsskapende livsskildringer gjør Rocky-bladet til et must uansett format, men Lunch må jobbe mer for å skape engasjement i bladform.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende

Made in Karasjok

Reisebrev fra en sofapotet

«Made in Karasjok»
Henry Bronken
Jippi Forlag
134 sider

Karakter: 2

Henry Bronkens skildringer fra Karasjok går nord og ned.


Mange underholdende tegneserier har oppstått når serieskapere har blitt sendt til steder de i utgangspunktet ikke vil være. Lewis Trondheim har gitt ut fire tegneseriedagbøker fra reiser (og hjemme) under tittelen Petits Riens, mens Guy Delisle bruker oppholdene sine i mer eller mindre undertrykkende regimer til å utforske små og store forskjeller. Henry Bronken følger i begge tradisjonene når han blir med samboeren sin til Karasjok i et halvt år som «legefrue», og dokumenterer oppholdet med en daglig tegneserieside. Til nå er Henry Bronken mest kjent for serien «Deppedust og lykketosk», og han tar med seg disse to karakterene inn i en blanding av det dagligdagse og det fantastiske.

Sjelden har et forlag vært så ærlig som når Jippi beskriver Henry Bronkens «Made in Karasjok»: Vi får dokumentert serieskaperens monotone liv i Finmark og streben etter å skape serie. Dette er det store problemet med boken: Bronken klarer ikke utnytte monotonien til noe kreativt, og han har ingen særskilt originale tanker å dele. Han tegner seg selv i ørkesløse indre monologer, eller i dagligdags passiar med samboeren. Når fantasiskildringene skaper pusterom, minner det mest om en umoden historiefortellers desperasjon.

Der Delisle har et øye for talende detaljer og Trondheim skildrer selv mundane steder med vakre vannfarger, tenderer Bronken mot intetsigende minimalisme i både strek og fortelling. Tegningene er utført i en enkel, fargeløs pennestrek uten detaljer, og tiden tilbringer han i sitt eget hode. Man kan spørre seg hvorfor Bronken ville gi ut en bok i det hele tatt; mot slutten gir han bare opp og fyller dagboksidene med abstrakte tegninger.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Apefjes 2: Ulvehjerte

Apestreker

«Apefjes 2: Ulvehjerte»
Tor Erling Naas & Sigbjørn Lilleeng
Cappelen Damm
232 sider
Karakter: 4

Tagger med superkrefter

«Apefjes» er historien om Martin, en tenåring som bruker nettene på å utføre halsbrekkende taggeturer på Oslos tak. Men selv om den er lagt til Oslos graffitimiljø, har ikke boken mange likhetstrekk med den sosialrealistiske «Drabant» som vant årets Sproingpris. «Apefjes» er vel så mye «Spider-Man» kombinert med ungdomsromanens jakt på identitet og familierøtter. Martin har nemlig en umenneskelig evne til å ta seg frem overalt, noe som har sammenheng med eksperimentene faren hans gjorde på aper før han døde.

Som i første bind er «Apefjes» en underlig blanding, med tekstkapitler som avløser kapitler med tegninger. I det andre bindet fungerer denne oppdelingen litt bedre, hvor det er tydeligere at den rene teksten er Martins monologer. Når det gjelder historien trykkes det på alle knappene som sier «ungdomsbok». Her er romantikk, spenning, familie, det overnaturlige, leirskole og fryktsommelige skurker, i en historie som fortsetter i neste bind. Lesere over tjue år har egentlig ingenting her å gjøre.
Duoen som står bak «Apefjes»-serien er store navn i tegneserienorge. Tor Erling Naas lagde med «Ser du meg nå?» (2005)  Norges første tegneserieroman, men i «Apefjes» har han overlatt tegningene til den unge, lovende Sigbjørn Lilleeng. Sistnevnte har vist at han behersker både ungdomsserier i «Nebelgrad Blues» og sci-fi i «Generator», og tegningene hans i «Apefjes» er groteske, rene, fargerike og svært karakteristiske. Lilleeng er kanskje den mest spennende serietegneren i Norge å følge med på akkurat nå.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Geir Onimo: Alfa

Mannemenn og ultravold

«Geir Onimo: Alfa»
Überpress Bergen
74 sider
Karakter: 4

Uegnet for alle, og til tider ekstremt festlig


Geir Onimo er den usannsynlige utbryteren fra antologiene til bergensbaserte Überpress. «Usannsynlig» fordi du knapt kan finne noe mer blodskutt, heseblesende hårmacho enn skapningen til Johann Grimstvedt. I Über-antologiene har Geir Onimo-bidragene vært så drøye at man blir sittende midt i en pøl av avrevne lemmer og utfordrede seksualnormer og lure på hva man faktisk leser.

«Alfa» er tegneseriefigurens første soloflyvning, og han viser seg å være mye mer allsidig enn  utgangspunktet skulle tilsi. I heftet finner du et knippe historier signert Grimstvedt, Geir Moen, Julian Blytt, Ida Eva Neverdahl, Gard Helset og Remi Strand – kjente navn fra Überviking-antologien som er ute nå. Gjennom Geir Onimo har de fått muligheten til å utforske et helt arsenal av ufinheter som i mange tilfeller er fraværende hos dem. Særlig gjelder det Neverdahl, som i sin stripeserie «Gelé» ligger langt unna øglemonstre og utrevne fostre. Moens fire sider lange «Geir Onimo vs. Ass Viking» er fire sider med vekselvis danserutiner og videospillvold som er umulig å ikke elske. Grimstvedt selv briljerer med offbeat humor når han skildrer Geir Onimo som en nynorskrappende, afroamerikansk vikarlærer, men han mister dessverre kontrollen når han skal avslutte vikingeposet «Geir Onimur» (som startet i Überviking). Både tone og historie havner her på feil side av forvirret, og trekker ned en ellers svært fornøyelig utgivelse.

Geir Onimus viser seg å være den beste typen moro: Den som egentlig ikke er egnet for noen som helst, og som du vil holde langt unna både foreldre og barn.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende