fredag 22. mars 2013

Opptegnelser fra Jerusalem og Not the Israel My Parents Promised Me


Beretninger om beskytning


«Opptegnelser fra Jerusalem»
Guy Delisle
Aschehoug
334 sider
Karakakter: 6

«Not the Israel My Parents Promised Me»
Harvey Pekar & JT Waldman
Hill and Wang
172 sider
Karakter: 4

En dagbok og en historiebok fra Israel nærmer seg virkeligheten fra hver sin side.

Hva kan tegneserier tilføre historien om Israel som ikke kan fortelles bedre i andre medier? To nye bøker svarer hver på sin måte: Den ene er laget av en observasjonens mester, den andre av en mann som levde mest i sitt eget hode.

Det har blitt et svennestykke for serieskapere å gi seg i kast med Israel eller Holocaust. Spesielt to verk har blitt sjangerdefinerende: Art Spiegelmans «Maus» og Joe Saccos «Palestina». I begge bøkene bruker serieskaperen seg selv raust i historiefortellingen. Der Spiegelman skildrer både forholdet sitt til faren og farens opplevelser under andre verdenskrig, beskriver Sacco hvordan han opplever å gå rundt og intervjue mennesker i krigsområder.
Det er ikke tilfeldig at Guy Delisle og Harvey Pekar bruker det samme grepet når de begge skal fortelle historier om Israel. Tegneseriemediet er på sitt beste i denne unike kombinasjonen av førstehåndsberetninger og kunstnerisk frihet, blandet med akkurat den graden av popularisering som man måtte ønske.

Hver på sin side er Delisle og Pekar blant enerne i den selvbiografiske sjangeren.
Kanadieren Delisle er gift med en administrator i Leger uten grenser, og har tilbrakt mange år der jobben krever at hun er. Resultatet har blitt observerende tegneserier fra Kina, Nord-Korea og Burma, men opptegnelsene fra året Delisle, konen og de to barna tilbrakte i Jerusalem står som det beste arbeidet han har gjort. Delisle tegner mennesker med en enkel strek, men miljøene han plasserer dem inn i er alltid tydelige og levende. Han møter ikke leseren som en allvitende guide, men som et nysgjerrig reisefølge. Delisle inviterer leseren til å gå seg vill sammen med ham i Jerusalems forordninger, helligheter, absurditeter og tragedier. Å oppleve Jerusalem gjennom anekdoter som er en blanding av dagboksnotater og reiseskildringer gir et rikt bilde av en by som blir revet mellom mange parter.

Amerikanske Harvey Pekar var på sin side med å definere den selvbiografiske tegneserien med «American Splendor» fra 1976 til langt ut på 2000-tallet. «Not the Israel my Parents Promised Me» er den andre boken som blir gitt ut etter hans død i 2010. Her forteller han om hvordan synet hans på Israel har endret seg fra barndom til alderdom.

Der Delisle beskriver Israel med en turists blikk for hverdagsligheter, trekker Pekar de store historiske linjene. I boken forteller han parallellt om jødenes historie og det å vokse opp med sionistiske foreldre. Samtidig har boken en rammefortelling hvor Pekar driver rundt i hjembyen Cleveland med bokens illustratør JT Waldman.
Den selvlærte Pekars kjærlighet til kunnskap blir bare overgått av hans manglende tålmodighet for ignoranter. Han har alltid hatt en særegen vilje til å være tørr når han forteller om det han synes er viktig, og i denne boken matches han av Waldmans lite livlige strek. Tegningene er variert etter tidsepokene boken forteller om, men det er et grep som noen ganger er mer forstyrrende enn klargjørende. Om boken høres ut som en historietime, er det ganske korrekt.

De to bøkene utfyller likevel hverandre godt. Pekar gir et grundig historisk bakteppe til staten Israel, og dermed også bakgrunnen for det frustrerende dagliglivet som Delisle beskriver i «Opptegnelser fra Jerusalem». Ironisk nok er det lettere å forstå Israel etter å ha sett landet gjennom øynene til både en reisende ateist og en sekulær jøde som aldri har satt sin fot i landet.

mandag 11. mars 2013

Lily 1


Angst med myke kanter

«Lily 1»
Ellen Bergheim
Outland AS
120 sider
Karakter: 4

Vellykket humorserie om hverdagsangsten

Frode Øverlis «Pondus» har gjort mye bra for norske tegneserier, men på ett område har serien vært drepen: Det blir knapt lagd noe annet enn stripeserier på humorfeltet her til lands. Ellen Bergheims «Lily» er et morsomt unntak. Det er egentlig en nettserie, med sjangerens tilhørende enkle og tydelige strek: Figurene her er lite annet enn strekfigurer med klær på.

Serien skiller seg ut ved at mesteparten av handlingen foregår oppe i hodet på hovedpersonen. Hverdagsangsten er en virkelig person som kommer på besøk, mens kortslutninger i tankerekker blir tillagt Frk. Hjernecelle. «Lily» er en lystig serie om usikkerhet og indre demoner, lagt i et så behagelig toneleie at ingen skulle finne noe å bli støtt av her.

Nettopp de runde kantene gjør at det er vanskelig å engasjere seg virkelig i «Lily». De enkle tegningene gir ikke leseren noe, selv om de med få unntak er effektive og velfungerende. På samme måte er humoren og hverdagsangsten så nedsløvet at det ikke er snakk om engasjement utover et gjenkjennende fnis eller to som er raskt glemt. Det er den typen tegneserie som det alltid er gøy å snuble over i et blad eller en antologi, men som man ikke tenker på å oppsøke når den ikke er der. Så hvem skal kjøpe denne boken?

Ellen Bergheim (f. 1974) er tegneserieansvarlig på Outland i Oslo (derav forlaget, antakeligvis), og har tidligere lagd serien «Nonsens» og en rekke serier for forlaget Jippis antologi Forresten. Denne boken samler alt av «Lily»-serien fra starten i 2009 til juni 2012.

Before Watchmen: Minutemen


Gullalderens mørke side

«Before Watchmen: Minutemen»
Darwyn Cooke
DC Comics
176 sider
Karakter: 5

Oppfølgeren til Watchmen er bedre enn man kunne forvente

I 1986 skjedde det en tegneserierevolusjon. Forfatter Alan Moore og tegner Dave Gibbons viste superheltenes menneskelige mørke i «Watchmen», og beviste samtidig at man kan fortelle sofistikerte, komplekse historier med ruter og snakkebobler.

Fire år etter den overraskende gode filmatiseringen av «Watchmen» kommer nå ti miniserier fra samme univers. Det er ikke en ny tanke, Moore luftet selv ideen på 1980-tallet. De senere årene har uenigheter om rettigheter forsuret Moores forholdet til DC Comics i den grad at han nå virker programforpliktet til å hate alt forlaget gjør med skaperverkene hans (inkludert filmatiseringene av «V for Vendetta» og «From Hell»).

Den første av seriene som avsluttes i «Before Watchmen»-serien er historien om Minutemen, den opprinnelige ligaen av superhelter fra 1940-tallet. Forfatter og tegner Darwyn Cooke har lang fartstid fra superheltserier, og han har gjort et svært godt arbeid med Minutemen. Universet er fargesterkt, veltegnet og med sidekomposisjoner som både er klassiske, gjennomtenkte og lekne. Formen er med på å knytte alle de seks kapitlene sammen.

Tegneserien forteller historien om hvordan Minutemen først kom sammen. Det var en gjeng satt sammen av idealister, mediehungrige, homofile, sosiopater og nevrotikere, og sammen klarte de å gjøre gode ting – men også en hel del dårlige. Cooke legger seg tett opp til originalens idealer om å vise det menneskelige og «virkelige», samtidig som at han skildrer en mer uskyldig tid enn Moores dommedagstruende etterkrigstid.

«Before Watchmen: Minutemen» er tilgjengelig digitalt via programmer som Comics til iPad, og blir sluppet sammen med Silk Spectre-miniserien i bokformat til sommeren.

Saga Vol. 1


Ny klassiker

«Saga Vol. 1»
Brian K. Vaughan & Fiona Staples
Image Comics
168 sider
Karakter: 6

Romantikk, action, eventyr, scifi og vakre tegninger

Er du på jakt etter den mest fascinerende action/eventyr-tegneserien på det internasjonale markedet akkurat nå, behøver du ikke lete lenger. Det første bindet av «Saga» samler de seks første tegneserieheftene i serien, og gir løfter om at serien kan bli dette tiårets neste store hit.

Forfatter Bryan K. Vaughan er skaperen av den kritikerroste tegneserien «Y: The Last Man», og skrev også et par sesonger av TV-serien «Lost». I «Saga» løfter han blikket til andre galakser, og har skapt en historie som nærmest føles arketypisk: Med en håpløs krig som bakteppe finner to fiender hverandre og får et barn sammen. Ledelsen på begge sider av konflikten er interessert i babyen, og sammen legger den lille familien ut på flukt.

Persongalleriet har sympatiske og interessante personer på alle sider. En robotprins med flashbacks fra krigen må jakte ned familien før prinsessen hans føder; en av galaksens farligste leiemordere setter alt inn for å redde en seks år gammel slavepike; spøkelset av en tenåringsjente melder seg som spirituell barnevakt. Og midt i alt dette: To tøffe, unge foreldre på vei bort fra krig med sin egen kulturelle ballast på slep.

Tegningene til Fiona Staples er i særklasse: Organiske og vakre, milevis borte fra de glatte groteskeriene som ofte preger science fiction. Personene er delvis mennesker, delvis dyr. Selv romskipene ser ut som om de har vokst frem av en plante eller et tre (noe som stemmer i minst ett av tilfellene).

«Saga» er noe av det mest fornøyelige, humoristiske, spennende og avhengighetsskapende jeg har lest siden «Fables», og første bind er perfeksjon i sin sjanger.

Eon vinteralbum

Knapt verdt et album

«Eon vinteralbum»
Lars Lauvik
Egmont Kids Media Nordic
32 sider
Karakter: 3

Ingen erstatning for Eon-bladet

Eon-bladet er lagt ned, og det er fryktelig trist. Det var et av de lekreste bladene i tegneseriehyllene, ikke minst grunnet kombinasjonen av Lars Lauviks omslagskunst og et utvalg biserier som briljerte med uventet perfeksjon; hvilket annet blad kunne sette Hardanger-serien «Reveland» side om side med nettnerd-fenomenet «The Oatmeal»?

Bladet er altså borte, men de tradisjonsrike albumene består. Vinteralbumet skiller seg ikke så mye ut fra et normalt Eon-blad, bortsett fra at det er dyrere og uten gjesteserier. (Når det står «100 prosent Eon» er det forlagsspråk for at her er det mye opptrykk av gamle ting.) Lauvik trives best når han har et tydelig tema å forholde seg til, men det garanterer ikke at kvaliteten på materialet er godt. Gjengen i «Eon» lever for en god snøballkamp eller for dysfunksjonell vintersport, men den fem sider lange spesialhistorien her er usedvanlig plump og med svake poeng. «Snøfokk» er ikke et godt ordspill i utgangspunktet, men det stopper ikke Lauvik fra å bruke det to ganger på to etterfølgende sider. Humor kan selvsagt være personlig på en helt annen måte enn for eksempel spenning, men i dette albumet måtte jeg tilbake til kjøleskapsvitsene fra 2008 (forøvrig en annen av Lauviks paradegrener) for å bryte ut i latter.

«Eon» startet som gjesteserie i Pondus på starten av 2000-tallet, og det spennende nå blir å se om serien igjen får plass i et annet tegneserieblad. På tross av at den har ujevn kvalitet, er Eon en for god serie til å bare se noen ganger i året i albumformat.

Sture Rask og oljen som forsvant

Den glemte actionhelten

«Sture Rask og oljen som forsvant»
John Kåre Raake
Vormedal Forlag
60 sider
Karakter: 5

Handlekraftig bussjåfør på fransk manér

Nesten alle som vokste opp med tegneserier har et eget forhold til fransk-belgiske eventyrserier som Asterix, Sprint og Tintin. På samme måte har alle tegneserielesende nordmenn lurt på hvorfor ingen lager noe tilsvarende på norsk. Sannheten er at John Kåre Raake gjorde det i 1986, og nå har du sjansen til å gjenoppleve norsk tegneseriehistorie.

Sture Rask er haugesunder, bussjåfør og forhenværende journalist. Mens han kjører kveldsruten oppdager han tre menn som tar seg inn på et Statoil-anlegg, og snart blir Rask offer for mediekjør (blant annet fra BT), gale vitenskapsmenn og internasjonal økonomisk kriminalitet.

På 1980-tallet var John Kåre Raake en sliter litt nede på rangstigen i Pyton-bladet, og skrev blant annet manus for Arild Midthun. «Sture Rask og oljen som forsvant» var det eneste albumet om Sture Rask, og ble sluppet av Semic. Det er vel verdt et gjensyn av mange grunner.

«Sture Rask» er morsom, spennende og veltegnet, samtidig som den ikke legger skjul på at den stjeler nærmest alt fra den fransk-belgiske skolen (både Viggo og Sprint dukker opp i bakgrunnen her og der). Den har sine svake sider, blant annet klarer ikke Raake å holde fokus på hovedpersonen sin gjennom hele albumet. De gode kvalitetene er uansett dominerende: Serien overfører en typisk actioneventyr-historie til norske forhold uten at det blir påtatt eller corny, og holder et så høyt nivå i bilde, humor og historie at det er overraskende at ikke flere husker denne vestlandske bussjåføren.

Bakerst i albumet er det en fem siders smakebit på et nytt album med Sture Rask som er på vei: Den nytegnede (og også oljerelaterte) «Zombiriggen».

Sagaen om Dadaph Seraph

Fantasy etter innfallsmetoden

«Sagaen om Dadaph Seraph album 1-4»
Bård Lilleøien
Laksevåg forlag
30/32/32/32 sider
Karakter: 4

Alt er kaos i Dadaph Seraph, men serien underholder godt

«Dadaph Seraph» er en fantasyserie fortalt i stripeformat, om ridderen Dadaph og hans allierte i kampen mot ondskapen. «Ondskapen» er et litt ullent begrep i denne serien, og fiendene avløser hverandre i en svingdør av innfall etter hvert som forfatter Bård Lilleøien skriver seg inn og ut av hjørner. Monty Python-referansene sitter løst, sammen med nerdehumor av tilsvarende kaliber. Historien bærer preg av å knapt være planlagt fra én rute til den neste. Så hvordan kan noe slikt som dette oppstå?

Nettserier.no er tegneserienes svar på NRKs musikknettsted Urørt. På Nettserier har det vokst frem et undergrunnsmiljø av serietegnere som publiserer arbeidene sine og gir hverandre tilbakemeldinger. Dadaph Seraph har vært med siden starten i 2006 og var lenge den mest populære på nettstedet, trolig fordi den egner seg veldig godt å lese som en føljetong: Det skjer lite (på tross av lengden), hver stripe oppsummerer handlingen, og poengene i stripene er ofte så gode at man fniser høyt. Det de to første poengene gjør at serien egner seg mindre bra i albumform: Stripene blir for gjentakende, og det blir for tydelig at serien aldri aner hvor den er på vei i neste stripe. Forfatteren er ikke engang alltid sikker på hvem karakterene hans skal være.

Når det likevel er en glede å lese serien, er det fordi så mange av innfallene til Lilleøien er gode, eller i det minste morsomme. For eksempel har konen til den onde magikeren Daurond åpenbart raidet klesskapet til Dolly Duck, mens seriens mest fryktede skapninger er to ender.

Album 3 ble sluppet i desember 2012, bind 4 kom året før. Serien er avsluttet på nettet, og avslutningen vil bli sluppet på et annet forlag senere.