lørdag 6. desember 2014

Min fars dagbok

Fedre og sønner

"Min fars dagbok"
Jiro Taniguchi
Minuskel
280 sider
Karakter: 6

En svært europeisk japansk serieskaper

Den unge mannen Yoichi drar tilbake til hjembyen for å begrave sin far. Han har ikke besøkt byen eller familien på mange år, men blir likevel varmt mottatt av alle. Under likvaken fortelles det historier om den døde, og det går opp for Yoichi at han aldri hverken kjente eller forstod faren sin.

Jiro Taniguchi er en japansk serieskaper som har blitt adoptert av europeiske tegneserielesere (i 2011 fikk han til og med det franske kulturministeriets orden for kunst og kultur). Det skyldes mye den realistiske og dvelende "europeiske" stilen i historiefortellingen hans, som mangler den animerte overdrivelsen man finner hos for eksempel Yoshihiro Tatsumi (hans "Kikkeren" er tidligere utgitt på norsk av Minuskel), og som nærmest er å regne som et kjennetegn på japansk manga.

"Min fars dagbok" er mesterlig og stillferdig fortalt, og selv ikke hovedpersonens motstridende og kompliserte følelser for faren er vanskelige for leseren å ta del i. Dette er en klassiker, og vi skal være glade for at vi nå kan lese den på norsk.

Blondie - De første årene: 1930-1931

En blond start

"Blondie - De første årene: 1930-1931"
Chic Young
Egmont Comics Nordic
128 sider
Karakter: 4

For deg som vil ha bakgrunn for juleheftelesningen

Helt siden 1941 har du kunnet kjøpe den amerikanske avisstripeserien "Blondie" som julehefte. I år kan du også oppleve seriens fødsel. Serieskaper Chic Young (faren til dagens "Blondie"-tegner Dean Young) tegnet fra 1930 daglige striper om rikmannssønnen Dagobert som var forlovet med den mer "vanlige" Blondie – og forvirringene og konfliktene som fulgte.

I USA har det blitt vanlig å trykke opp klassiske avisstriper fra starten og midten av 1900-tallet (som "Knøttene", "Skippern" og "Snøfte Smith") på nytt i forseggjorte utgaver. Denne enkle boken er ikke i nærheten av å være en slik arkivutgave, men et par korte artikler setter serien i sammenheng. Ellers presenteres stripene i fornorsket utgave, mens søndagssidene (som vi kjenner fra juleheftene) blir beskrevet men ikke trykket i denne boken.

Heller enn å trykke to års striper kronologisk, ville et utvalg striper som viser seriens utvikling vært en bedre måte å bli gjenintrodusert til "Blondie". Det ville i alle fall vært interessant om flere av julehefte-favorittene fikk en slik behandling.

Dagens dont

Dagdriver med notisblokk

"Dagens dont"
Even Tømte & Xin Li
Elasmotherium forlag
40 sider
Karakter: 3

Som en ex.phil.-student etter en termos med kaffe

"Dagens Dont" er med sine førti sider og lommevennlige format som en liten pamflett å regne. Den består av fire anekdoteaktige historier, stort sett fortalt gjennom observasjoner eller samtaler over en kaffekopp. Even Tømte er frilansjournalist, og yrket har gått i arv til den bebrillede og behattede hovedpersonen, som intervjuer kunstnere, saksbehandlere og (fiktive?) kulturpersonligheter.

Språket i tegneserien kan være litt seigt, som om Tømte har lest alt for mange nobelpriskandidater på rappen ("De beveger seg i samfunnets ytterrand som bleke skygger på Platons hulevegg" sies det ved ett tilfelle). Selv om historiene åpenbart vil starte en samtale (om kunstneres kår, om NAV), har de ikke nok brodd til å bli noe annet enn anekdoter.

De sepafargede tegningene til Xin Li er enkle og tiltalende, men akkurat som med teksten er det noe litt puerilt over enkelte symboler (som når saksbehandleren blir til en hvalross).

Tømte og Li jobber for tiden med den engelskspråklige "Black Bay Blues", en tegneserie om musikk som virker både ambisiøs og lesverdig.

The Urban Legend sesong 1

En velment knyttneve

"The Urban Legend sesong 1"
Josef Yohannes
Gyldendal
256 sider
Karakter: 2

Superhelt med entusiastisk sjarm, hvor tegningene ødelegger

The Urban Legend er den første og eneste norske superhelttegneserien lagd i amerikansk stil. I serien følger vi en ung lærer som har sett seg lei på urettferdighet og kriminalitet, og som (naturligvis) trekker i spandex for å banke opp kjeltringer nattestid.

Etter en start preget av tunge klisjéer og liten egenart, får The Urban Legend ny energi når serieskaper Yohannes lar helten sin banke opp et utvalg kulturelle stereotyper. Kinesiske, japanske, meksikanske og hvite skurker får alle etter tur en dose uironisk (og til tider ganske corny) knyttneve.
Det uoriginale plottet kunne godt ha passert hadde det ikke vært for tegningene til den pseudonyme NewTasty. Tegneren bommer på etableringsbilder, slurver til tider utilgivelig med streken, og det er mer duckface-lepper her enn på Facebook. Kvinnene i serien er utelukkende fremstilt som lettkledd pynt, og NewTasty lar gjerne stive brystvorter stikke frem selv når kvinnene blir gjennomkjørt av sverd.

Og det er synd, for tegneserien The Urban Legend har masse pågangsmot og en klumsete sjarm. Det er en amatørtegneserie som prøver å selge seg som noe langt mer sofistikert og nyskapende enn den er. Men hei, jeg gleder meg likevel til superhelten drar til Norge i neste episode.

Drabant Vol. 2

Asfaltevangeliet


"Drabant Vol. 2"
Øyvind Holen & Mikael Noguchi
Cappelen Damm
Karakter: 5

Fra Groruddalen til Grünerløkka i røff oppvekstskildring

I "Drabant" ble vi kjent med Fredrik og Viktor, to tenåringer i Groruddalen som fant hverandre gjennom hip hop og graffiti. Når andre bind starter er vi på Grünerløkka året etter – i 1995. Dancemusikken dominerer utestedene, mens taggerne kjemper om å komme høyest opp på hustakene for å male.

Alle som vokste opp på 1990-tallet vil kjenne seg igjen i hvordan forfatter Øyvind Holen tar tiden (og taggermiljøet) på kornet. Men selv om "Drabant" er en oslobok, er følelsene, humoren og dramaene den beskriver universelle. Tegningene til Noguchi er fargerike men røffe, og han har en egen evne til både å skape minneverdige figurer og karikerte bytryner.

Der første bind var en stramt redigert skildring av et vennskap som oppstår og brytes, er historien i oppfølgeren mer oppstykket. Holen og Noguchi sprer figurene sine utover oslomiljøet, samtidig som de introduserer nye personer. Som bifigurer møter vi vektere fra Oslo sporveier, sleipe plateprodusenter og tvilsomme småkriminelle.

"Drabant" er allerede blant de beste norske ungdomsbøker i tegneserieform, det er bare å glede seg til bind tre.

Cowboy Henk

Surrealisme på belgisk

"Cowboy Henk"
Kamagurka & Herr Seele
No Comprendo Press
122 sider
Karakter: 5

Luis Buñuel møter Hergé på nachspielet til Pyton

Cowboy Henk er et unikt bekjentskap. Tenk at det er mulig å dra så mange dårlige vitser om hundebæsj og sex og likevel gi gi et noenlunde sofistikert inntrykk. Denne belgiske surrealistiske tegneserien debuterte i 1981, og gikk senere blant annet i det toneangivende amerikanske seriebladet RAW. Denne boken samler mye av det beste (og, får vi tro, noe av det rareste) av seriens ensidere.

Serien er kanskje sexfiksert og full av kroppsfunksjoner, men dette er ikke billig humor. Tvert om går de to serieskaperne veldig sjeldent minste motstands vei. Der serien serverer blødmer, gjør den det på sølvfat. Noe er tåpelig, noe er bare pussig, og noe er virkelig morsomt. Tegnerne slenger hovedpersonen fra den ene situasjonen til den andre, på stranden, som journalist, som plastisk kirurg – det eneste yrket Cowboy Henk ikke prøver seg på er cowboy.

Tegningene er en fryd: Stiliseringen er overalt, fra Henk (som ser ut som det bolete kjærlighetsbarnet til Tintin og Don Draper), til de stadig skiftende tittelbildene og de klare linjene og fargene. Du finner garantert ikke en bedre samling ereksjonsvitser i en kaffebordsbok i år.

Per-Baren og Luske-Lars: Blodsbånd

Barbar på lavbluss

"Per-Baren og Luske-Lars: Blodsbånd"
Per Hallstein Fauske og Lars Harald Aarø
Überpress
78 sider
Karakter: 2

Bergensk fantasyparodi burde holdt seg på internett

Det har ikke vært en spesielt god høst for det bergenske forlaget Überpress, og utgivelsen av denne usmarte, pubertale Conan-parodien lover ingen ny vår. Vi trenger litt kjapp tegneseriehistorie for å forstå hvor dette kommer fra: Nettserier.no er et slags P3 Urørt for tegneserier, hvor man kan legge ut seriene sine og få tilbakemeldinger fra leserne. Det er et uvurderlig nettsted for kommende serieskapere, men samtidig fortjener 99 prosent av bidragene å forbli på internett.

"Per-Baren og Luske-Lars", som har vært serialisert på Nettserier siden 2011, er heller ingen enprosentere i denne sammenhengen. Den oppsummerer de fleste fordommene mot fantasysjangeren: Historieutvikling etter innfallsmetoden, under middels tegninger, ukritisk overflod av (dårlig tegnede) pupper og splattervold, og et lag av humor på toppen som for å rettferdiggjøre at serien har så få andre kvaliteter.

Überpress har stått bak noen av de mest lovende norske tegneserieutgivelsene det siste året, så det er rart at de har valgt å satse på lavbudsjettbarbarer nå.

Dös Pägïnäs Season 1

En varulv, en ninja og en cthulhu...

"Dös Pägïnäs Season 1"
Kim Holm
Sellfy.com/kimholm
36 sider
Karakter: 4

Bergenske Kim Holm vrir på klisjéene 

Selv om prosjektene hans ofte er smale, er Kim Holm en viktig ildsjel i tegneseriebergen. Du kjenner kanskje streken hans fra illustrerte metal-konserter (bl.a. for BT) eller kanskje fra den gode H.P. Lovecraft-adapsjonen "Pickman's Model" fra 2012

Likevel var det de tosiders humorseriene "Dös Pägïnäs", som gikk fast i Nemi-bladet mellom 2010 og 2013, som ga Holm et stort publikum. Disse er nå samlet i en digital utgivelse.

De femten tosiderne følger ofte samme mal: Holm starter med å plassere ut en klisjéfylt åpningssekvens fra horror- eller actionsjangeren (tenk zombier, Døden og flere tilfeller av Lovecrafts Cthulhu), før han trekker teppet bort under den i avslutningen. Det var kanskje vanskelig for den eventyrlystne Holm å låse seg til en slik formel, men når han eksperimenterer med oppbygningen her går det gjerne på bekostning av de humoristiske poengene.

Albumet viser hvor dyktig Holm er i strek og fargebruk når han ikke lar tusjflekkene løpe avgårde med seg – og ikke minst hvor morsom han kan være.

Über Sci-Fi

Fabelprosa i ruteformat

"Über Sci-Fi"
Are Edvardsen (red.)
Überpress
94 sider
Karakter: 3

Bergensk science fiction-antologi setter strålepistolene på "lammelse"

Det løst sammensatte, bergensbaserte tegneseriekollektivet Überpress lanserer jevnlig antologier med ulike tema. Etter å ha vært innom vikinger, zombier, cowboyer og horrorsjangeren, har turen kommet til science fiction. I forordet hyller de Jon Bing og Tor Åge Bringsværd for sinefabelprosa, og flere av bidragene i bladet er klart inspirert av de uventede kullkastene fra denne klassiske 1970-tallslitteraturen.

Bidragsyterne i "Uber Sci-Fi" teller både nye og velkjente navn for dem som har fulgt antologiene så langt. Men på tross av en del virkelig fine øyeblikk er denne antologien blant de svakere forlaget har stått bak. Serieskaperne som forsøker seg på samfunnskritikk i fantastisk innpakning lykkes bare unntaksvis. Antologien mangler også de visuelt slående bidragene som har markert høydepunktene i tidligere utgivelser.

På tross av dette er det nok av gode ideer og bidrag her til å rettferdiggjøre et innkjøp om du er gjennomsnittlig interessert i hva som foregår i norske tegneseriers semi-undergrunn.

torsdag 2. oktober 2014

Lunch: Sykt travelt

Smart kontorhumor

«Lunch: Sykt travelt»
Børge Lund
Egmont Publishing
192 sider
Karakter: 4

Første samlebok viser "Lunch"s tunge start

"Lunch" er serien som har tatt det norske kontorlandskapet på alvor, og som på kort tid har blitt en like stor suksess som "Pondus" var i starten. I tillegg til vanlige serielesere har Børge Lund klart å treffe næringslivet, en gruppe mennesker som ellers sjelden ses med et serieblad i neven. Like fullt: "Sykt travelt" ble lansert på Oljemessen i Stavanger, og det er takket være Lunds skarpe talent som observatør. Der "Dilbert" tar amerikanske IT-ingeniører på kornet, konsentrerer Lund seg om den rotnorske skogen av mellomledere som har blomstret opp i det private og offentlige.
"Sykt travelt" samler de tre første årene av serien, og det er påfallende hvor lang tid det går før serien finner formen. Mens "Lunch" i starten fokuserer på Kim, en generisk Ola Nordmann, er det tydelig hvordan serien får en skarpere og smartere vri når fokuset vris over på Kjell. I ham har Lund funnet en figur som kan manøvrere gjennom alle forretningslivets irrganger, samtidig som at han alltid klarer å ha den gale kommentaren på lur.

WALTER N. WEHUS

Gast

Fugletitting i Wales

"Gast"
Carol Swain
Fantagraphics Books
176 sider
Karakter: 6

Et fascinerende drama fra en moden britisk serieskaper

"Gast" er en sjeldent fin og underspilt historie som utspiller seg, av alle steder, i Wales. Elleve år gamle år gamle Helen bor på den walisiske landsbygden sammen med moren, og holder ensomheten i sjakk med fugletitting og ved å skrive ned naturobservasjoner. En dag viser det seg at den "sjeldne fuglen" som visstnok tok livet sitt i området, faktisk var en gammel bonde som likte å sminke seg og farge håret.
Den 52 år gamle serieskaperen Carol Swain er født i London men vokste opp i Wales. Hun har en rolig og detaljert blyantstrek , og bruker filmatiske vinkler i tegningene for å bryte opp en streng formell stil med ni ruter per side. Det mest slående i "Gast" (som betyr "tispe" på walisisk) er likevel hvordan Swain blander magisk realisme med en usentimental og behersket fortellerstil. Selv når Helen blir nysgjerrig og vil nøste opp i historien, tar boken mer form av rolige observasjoner enn en detektivfortelling.
"Gast" er en bok som hinter til mye, og som aldri blir overtydelig. Det er en tegneserie å vende tilbake til.

Doctors

Skjærsilden tur-retur

"Doctors"
Dash Shaw
Fantagraphics Books
96 sider
Karakter: 4

Formeksperiment møter ekkel fremtidsvisjon

En fascinerende idé: Like før vi utånder, skaper vi selv det livet vi vil ha etter døden. I fremtiden vil noen finne opp en maskin som gjør at såkalte "leger" kan gå inn i disse etterlivene og hente pasientene tilbake til verden – i alle fall for en kort stund. Det hele er selvsagt svært ulovlig, for ikke å si uetisk, siden tilfellene gjerne ender med depresjon og selvmord.

Tretti år gamle Dash Shaw er en amerikansk serieskaper med en unik stil. "Doctors" kan minne om Hollywood-filmen "Inception" bare med mørkere moral, men den er like mye et stileksperiment i tegneseriemediet. Shaw har en enkel strek som iblant kan minne om informasjonstegninger av typen man finner om bord på fly. I "Doctors" bruker han i tillegg farger på en ekstrem måte ved å fylle hele sider med én enkelt bakgrunnsfarge og ta i bruk fargevariasjoner som en del av historiefortellingen. Slik fargefortelling er ikke unikt i seg selv, men måten Dash Shaw gjør det på i denne boken er uhyre spesiell.

Selve fortellingen berører ikke helt, siden Shaw ikke klarer å knytte leseren sterkt til hovedpersonene sine. Likevel sitter man igjen med en følelse av at "Doctors" kunne blitt en sterk og forstyrrende film av typen "Evig solskinn i et plettfritt sinn".

An Age of License & When We "Met" Lucy Knisley

En amerikaner i Bergen

"An Age of License"
Lucy Knisley
Fantagraphics Books
196 sider

"When We "Met" Lucy Knisley"
Eirik Andreas Vik & Fredrik Rysjedal
Eget forlag
36 sider

Lucy Knisley lager tegneserie om da hun besøkte Raptusfestivalen – og ble stalket i tegneserieform

I september 2011 besøkte den amerikanske tegneserieskaperen Lucy Knisley Raptusfestivalen i Bergen. Den gangen var hun mest kjent for nettserier og smalere selvbiografiske serier, men siden har hun fått kontrakt på det svært anerkjente amerikanske tegneserieforlaget Fantagraphics.
«An Age of License» er reisedagboken hennes fra den europeiske rundturen som startet i Bergen og gikk via Sverige til Frankrike og Paris. Underveis blir det rom for refleksjoner rundt det å lage tegneserier, om kjærlighet og om mat.

Forlaget omtaler "An Age of License" som en "Spis, elsk, lev" for fans av alternative tegneserier, og på tross av at det høres forferdelig ut, er det nokså treffende. Mat har alltid spilt en stor rolle i Knisleys tegneserier, fra den selvbiografiske kokeboken «Relish» til «French Milk» som tar tittelen fra en av hennes favorittdrikker (rett og slett fransk melk). Også «An Age of License» er fylt med fascinasjon for det som går an å spise, fra bergenske opplevelser som boller og pinnekjøtt til fransk vin og ost. Det er også en bok fylt med selvransakelser og refleksjoner rundt det å være ung, og tittelen spiller på et obskurt fransk ordspråk om ungdommelige friheter.
Denne blandingen av mat, følelser og sjeleransaking kunne raskt ha blitt kleint, men Lucy Knisley er så stilsikker i streken og så reflektert i forhold til seg selv at boken har blitt en reiseskildring som både er innsiktsfull og personlig.

Rundt femti sider av boken henter handling fra Bergen, og Knisleys opplevelser her var ikke udelt positive. Spesielt når hun beskriver flere av panelene sine under Raptusfestivalen gir det ikke et godt inntrykk av festivalens organisering. At så mye plass blir viet til dette i en stor amerikansk utgivelse, er uheldig for en festival som har som mål å tiltrekke seg internasjonale serieskapere. På den annen side trekker det gode inntrykket hun får av byen Bergen opp for Knisley.

Et helt annet innfallsvinkel til Raptusfestivalen i 2011 får vi av "When We "Met" Lucy Knisley", som ikke bare er en fanzine men en stadig gjentatt liveperformance og en egen Facebookside av de bergensbaserte serieskaperne Erik Andreas Vik og Fredrik Rysjedal. Inspirert av Knisleys selvbiografiske tegneserier lager de en serie hvor de iscenesetter seg selv som håpløse nerder som prøver å møte drømmekvinnen Lucy Knisley under festivalen, uten noen gang å lykkes. Kombinasjonen av maskulin ønsketenkning og tiltaksløshet er ypperlig skildret, og serien sparker hardt og morsomt mot mange personligheter i det vestlandske tegneseriemiljøet.
Det store problemet med fanzinen er at den er fullstendig tonedøv overfor problemene kvinner har med å få innpass i det internasjonale tegneseriemiljøet, som i likhet med dataspillmiljøet kan fortone seg som et eneste stort kommentarfelt av misogyni og hatske ytringer. Når du legger til at noe av dialogen i boken kan tolkes seksuelt og at hele heftet handler om at karakterene Eirik og Fredrik forfølger Knisley uten at hun vet det, er det ikke rart Knisley selv reagerer.

I "An Age of License" setter hun av en hel side til å skjelle ut de to serieskaperne (som hun lar forbli anonyme) i harde ordelag. Det er vel fortjent, for selv om intensjonen bak fanzinen ikke var slik, bidrar den til å gjøre det enda vanskeligere for kvinnelige serieskapere å dra alene til tegneseriefestivaler.

Når dét er sagt, utfyller de to utgivelsene hverandre i synet på Bergen, fra Knisleys veloppdradde tusjlinjer til Rysjedal og Viks ondskapsfulle satire.

Peer Gynt

En suveren adapsjon

"Peer Gynt"
Henrik Ibsen, David Zane Mairowitz, Geir Moen
Minuskel
128 sider
Karakter: 5

Perfekt kombinasjon av kunstner og tekst

Det er ingen enkel utfordring å gjøre tegneserie av Norges nasjonalepos "Peer Gynt", men forfatter David Zane Mairowitz og tegner Geir Moen har begge fått kvesse klørne sine på lignende oppgaver før. Mairowitz står bak en rekke, til dels vellykkede tegneserieadapsjoner av litterære klassikere, blant annet "Prosessen" av Kafka, "Forbrytelse og straff" av Dostojevski og "Mørkets hjerte" av Joseph Conrad. Geir Moen på sin side husker vi best fra den gangen han lot Henrik Ibsen gå amok som superhelt i den velutpønskede men ikke helt gjennomførte "De fire store" (sammen med forfatter Øystein Runde).

I "Peer Gynt" har Mairowitz beholdt Ibsens verseform og nøyd seg med å kutte i og dra sammen passasjer i de fem aktene. Slike kutt kan man alltids krangle om, men i store trekk har historien om antihelten Peer her beholdt både et psykologisk og emosjonelt trøkk. Tegningene til Geir Moen har aldri vært bedre, og blant annet ved en smart bruk av farger og svart/hvitt lykkes han å fange mye av psyken til nordmannen som var seg selv nok.

Den dødelige Nattskygge

Superhelt i fjordene

"Den dødelige Nattskygge"
Kristoffer Lindseth
Überpress
100 sider
Karakter: 4

"Kryst maskenissen, gutar!"

"Den dødelige Nattskygge" er en superhelt med opphav i fingrene til bergenseren Kristoffer Lindseth, lagt til den fiktive vestlandske bygden Snokfjord. Lindseth har tidligere imponert med bidragene sine til ulike Überpress-antologier, og det er bra at han nå får boltreplass i et helt album. Lindseths strek er ekstremt tynn, eventyrlysten og full av bevegelse, og sammen med en interessant fargebruk har den vært med å definere stilen til det bergenske Überpress-kollektivet.

Er det action du er ute etter finnes det like mange kjemperoboter, blekksprutmonstre og onde kloner i "Nattskygge" som i de mest hardbarkede internasjonale superheltserier. Likevel har Lindseths serie et helt annet fortegn. Dette er superheltaction som er fullstendig klar over vitsen den er en del av, men bak lagene med ironisering og metavitser er det ikke mye å hente.

Albumet samler "Nattskygge"-tegneserier som har vært publisert på nett helt siden 2008 – selv den gangen med mange gode ideer både på i strek og humor.

Et ekstraordinært eventyr med Splint & co: Leopardkvinden

Nostalgi med vri

"Et ekstraordinært eventyr med Splint & co: Leopardkvinden"
Schwartz & Yann
Cobolt
64 sider
Karakter: 5

Sprint-serien leker seg med 1940-tallet i spesialutgivelse

Når vi først snakker om fransk-belgiske serier og Marcinelle-skolen (se anmeldelsen av norske "Krüger & Krogh), finner vi en interessant oppdatering av sjangeren i "Leopardkvinden". De ulike serieskaperne bak Sprints "ekstraordinære eventyr" har fått ekstra frie hender med figurene, og duoen Schwartz og Yann lar seg ikke be to ganger. I "Leopardkvinden" møter vi Sprint som en alkoholmisbrukende pikkolo like etter andre verdenskrig. Vennen Kvikk er på sin side nedgravd i jazzens ungdomskultur.

Det mest spennende grepet serieskaperne gjør, er å se tilbake til Sprint-seriens barndom på 1940-tallet samtidig som de oppdaterer tegnestilen til en svært moderne tolkning av Sprint-stilen. De eksotiske eventyrelementene i historien (en leopardkvinne!) viser seg å være både nostalgisk og moderne – og filosofen Jean-Paul Sartre får seg både en og to nesestyvere for kvinnesynet sitt.
"Leopardkvinden" er en oppfølger til den flotte thrilleren "Operation Flagermus", og begge er kun tilgjengelig på dansk her i Skandinavia, derav navnet Splint i tittelen.

Krüger & Krogh: Brennpunkt Oslo

Oslo mon amour

"Krüger & Krogh: Brennpunkt Oslo"
Ronald Kabi cek, Endre Skandfer, Bjarte Agdestein
Egmont Comics Nordic
48 sider
Karakter: 4

Et Oslo-eventyr fra 1960-tallet i tradisjonen til Asterix og Sprint.

Krüger og Krogh er agenter og partnere i AFMA, eller Avsnitt for mellomliggende anliggender, et sosialdemokratisk X-files med underjordisk hovedkvarter og arbeidsfelt  mellom stolene til POT og E-tjenesten. Serien er lagt til Oslo på midten av 1960-tallet, og i første album prøver de to agentene å finne ut av hvorfor en rekke ting forsvinner i løse luften i Pipervika. Saken skal vise seg å være en trussel for overrekelsen av Nobelprisen til Martin Luther King jr.

Tegneserien om Krüger og Krogh har vært bebudet en god stund. Serieskaperne presenterte prosjektet på Oslo Comics Expo allerede i 2011, og fortalte på årets festival at de nå har historier nok til en hel albumserie. Så langt har de kontrakt med Egmont på to album, men allerede nå er det klart at Norge trenger mer av denne typen eventyrlystne, underholdende og bredt anlagte eventyrserier. For ikke bar er "Krüger & Krogh" moro, den ser fantastisk lekker ut.

Men hvorfor ser tegningene så kjente ut, selv om de tre opphavsmennene aldri har laget en tegneserie før?
Helt siden 1940-tallet har franske og belgiske serietegnere spesialisert seg på rundt femti sider lange eventyrhistorier i albumform. "Asterix" har gjort størst suksess internasjonalt, men mange store serieskapere har de siste 70 årene utviklet håndtverket sitt ved å jobbe på serien "Sprint". Stilen i disse seriene var mindre strikt enn i Hergés "Tintin", og la vekt på bevegelse og dynamikk i streken. Denne måten å tegne på har blitt kalt Marcinelle-skolen, etter byen hvor serieskaperne og utgiveren Dupuis holdt til. Av åpenbare grunnar har stilen også fått tilnavnet gros-nez, som er fransk for "stor nese".

Store nesegrev er langt fra den eneste lærdommen skaperne av "Krüger og Krogh" har tatt med seg fra kontinentet. Alt fra tegnestil til sideoppbygging smaker av fransk-belgisk albumtradisjon, noe som er sjelden kost i norske tegneserier (selv om du fortsatt kan finne "Sture Rask og oljen som forsvant" fra 1980-tallet i enkelte butikker).
Serieskaperne gjør heldigvis serien norsk, og atmosfæren i serien er nostalgisk med sine iherdig researchede tidstypiske detaljer og politikerkarikaturer.
Det merkes at dette er det første albumet i en ny serie, selv om leseropplevelsen er veldig god. Dynamikken mellom de to hovedpersonene er fortsatt litt stiv, og på tross av at serien ser svært bra ut, er det elementer i tegningene som ikke sitter helt. Begge disse tingene tror jeg kommer til å bli bedre i kommende album.
Det viktigste er at serieskaperne sørger for at ikke "Krüger & Krogh" blir nostalgisk på for mange områder. Den kontinentale eventyrsjangeren de er inspirert av har utviklet seg kraftig de siste tiårene, men serien om våre to agenter befinner seg akkurat nå et sted mellom 1964 og 1985.

(Denne ble publisert samtidig med anmeldelse av Sprint: Leopardkvinnen, med Marcinelle-skolen som fellesnevner.)

Just so happens

Alltid en outsider

"Just so Happens"
Fumio Obata
Jonathan Cape
160 sider
Karakter: 5

Familie, plikt og vakre vannfarger

Japanske Yumiko har gjort London til sitt nye hjem. Hun arbeider og bor med sin engelske kjæreste, men under overflaten jobber hun hardt med å passe inn. Når hun får beskjed om at faren hennes har omkommet under en fjelltur, må hun reise tilbake til Japan for å delta i begravelsen.

I likhet med hovedpersonen sin er også Fumio Obata født i Japan, mens han nå jobber som grafisk formgiver og kunstner i England. De siste seks årene har han også hatt tette bånd med det franske tegneseriemarkedet, noe «Just so happens» bærer preg av. Obata fører boken i en elegant stil som er en kombinasjon av rene pennestrøk og vannfarger. Ved å bruke det regelbundne og tradisjonstunge japanske Noh-teateret som gjennomgående symbol, utforsker Obata tanker rundt det å reise bort og det å komme hjem, og hvorfor vi tar de valgene vi gjør. Yumikos reise er gjenkjennelig for alle som har forlatt barndomshjemmet og fortsatt leter etter sin plass i verden. Det er en vakker liten historie som hverken biter over for mye eller gjør seg mindre enn det den er.

Dirty Paws: Djevelens hus

Pelskledd skrekk

"Dirty Paws: Djevelens hus"
Cathrine Catya Alvheim
Selvutgitt
104 sider
Karakter: 3

En ekte undergrunns-splatter fra Bergen. Søte dyr inkludert.

Cathrine Alvheim er en ung serieskaper fra Bergen. I fjor kom det første albumet i serien hennes Dirty Paws: En over gjennomsnittlig vågal humorserie hvor søte dyr drikker, har sex og ellers håndterer meningsløsheten i livet. Oppfølgeren er noe helt annet: En hundre sider lang sammenhengende fortelling fylt med skrekk, gørr og tørr humor. Tre venner går med på å overnatte i et hjemsøkt hus for å vinne en stor sum penger, og sjokkeffektene og blodet i (den sort/hvite) tegneserien sitter løst. Alvheims tegninger er en blanding av karikerte funny animals og de litt mer realistiske antopomorfe dyrene vi finner i furry-kulturen.
Det er spennende når unge serieskapere tør gi seg i kast med lengre historier, og da er det lettere å tilgi at språk, rutekomposisjon og historiefortelling ikke alltid er helt stram. Serien bærer preg av å ha levd lenge på nettet, og karakterer og bakhistorier kan virke litt underforstått til tider. Til tross for dette er Alvheim verdt å sjekke ut både om du er fan av skrekk og søte dyr.

Pondus vs Lunch & Radio Gaga: Reiseradio

Årets beste sommeralbum

"Pondus vs Lunch"
Frode Øverli og Børge Lund
Egmont Comics Nordic
50 sider
Karakter: 5

"Radio Gaga: Reiseradio"
Flis
Egmont Comics Nordic
50 sider
Karakter: 4

Noen dager igjen av ferien? På tide å plukke opp sommerheftene.

Sommeralbum er ikke en like sterk tradisjon i Norge som juleheftene, men du finner fire-fem ulike titler i bladhyllene. Dette er de to beste.

"Pondus" og "Lunch" er Norges to mest populære tegneserier akkurat nå, så det er ekstravagant å trykke nye sommerstriper fra både Frode Øverli og Børge Lund i samme album. Mens Lunds kontorspesifikke humor ikke så lett lar seg overføre til andre settinger (i albumet drar kollegene Kjell og Nico på fisketur), er sammensetningen av striper og serier i albumet ellers så bra at det er mindre viktig.

"Radio Gaga" er Øyvind "Flis" Sagåsens stripeserie om dysfunksjonelle lokalradiomedarbeidere. Den røde tråden i albumet er "reiser", noe som er felles både for en ny, syvsiders stripebasert historie og gamle stripesekvenser. Flis mangler Øverlis finesse og Lunds spesialiserte øre for kontorhumor, men scorer på bred appell og outrerte figurer.

The Love Bunglers

Uhell i kjærlighet

"The Love Bunglers"
Jamie Hernandez
Fantagraphics Books
112 sider
Karakter: 5

Frittstående, vakker kjærlighetshistorie fra Love and Rockets-skaperen

Siden starten av 1980-tallet har den amerikanske tegneserien "Love and Rockets" fått en fortjent plass i verdens tegneseriekanon. Serien ble skapt av de tre brødrene Hernandez, men det er spesielt to av dem som har utviklet serien til et rikt og mangslungent verk med et stort persongalleri. Jamie Hernandez' historier er lagt til et latinamerikansk nabolag i California, hvor han forteller om innbyggernes kjærlighetshistorier og dagligliv. Det er lett å la seg skremme av både lengden og den kaotiske strukturen i serien, men i dette tilfellet kan det være greit å starte nærmere slutten. "The Love Bunglers" er en relativt frittstående tegneserieroman som følger Hernandez' heltinne Maggie fra oppveksten til stadig singel – men omsvermet – middelaldrende. Det er en enkel kjærlighetshistorie, men Hernandez viser at han fortjener statusen som en av verdens fremste tegneserieskapere. Den halvrealistiske streken hans er både enkel og uttrykksfull, og i løpet av de drøyt hundre sidene veksler han ubesværet mellom fortid, nåtid og flere ulike fortellerstemmer.

In darkness

Varulver og vanekriminelle

"In Darkness"
Salvador Armijo og Jon Didrik Reiss Jacobsen
Selvutgitt
140 sider
Karakter: 4

Selvutgitt norsk krimhorror viser gode takter

To småkriminelle sitter i bilen med en jente i bagasjerommet, men løsepengene fra den rike familien hennes lar vente på seg. Irritable og med tålmodigheten hengende i frynser søker de tilflukt i en hytte i skogen. Det skulle de selvfølgelig aldri ha gjort.

Det står respekt av de to Oslo-guttene Salvador Armijo (manus) og Jon Didrik Reiss Jacobsen (tegning), som har brukt fire år på å skape denne selvutgitte blandingen av krim og horror. De to traff hverandre på filmskolen, og historien bærer preg av at den opprinnelig var tenkt som en film. Dialogen er god, og historien er stram og gjennomarbeidet.

"In Darkness" sliter på den andre siden med å holde seg til én tone, der den hopper fra smart forbryterhistorie via muskuløs maskingevær-action til overnaturlig horror. Streken er så amatørmessig røff at den ender med å stå godt til det barske, mørke innholdet. Hele boken er en positiv, litt syk overraskelse.

På feil sted

Festens midtpunkt

"På feil sted"
Brecht Evens
No Comprendo Press
184 sider
Karakter: 5

En smellvakker, vannfarget rundtur med byens beste guide

Den høye, mørke, mystisk berømte Robbie gjør ikke sin entré før halvveis ut i "På feil sted", men da har han til gjengjeld vært på alles lepper siden starten av boken. Robbies sensuelle spontanitet gjør ham uimotståelig for begge kjønn. Selv når han ikke er til stede dominerer han enhver samtale, i den grad at folk stjeler andres historier og plasserer Robbie i hovedrollen. Og når han først dukker opp er han en urkraft – men like lett å like som bestevennen din fra skoledagene.

Belgiske Brecht Evens er bare i midten av tyveårene, men har allerede blitt en liten stjerne med sine lagvise, sterke vannfarger og sans for det magiske. Evens bruker sjelden rutenettet, men lar gjerne vannfargene bre seg over doble oppslag. "På feil sted" tar oss med på nattklubben Disco Harem, en for-god-til-å-være-sann storbyoase som tatt ut fra 1001 natt. Det er en røverhistorie, en hyllest av det magiske og spontane satt opp mot det grå og konforme. Alle kan ikke være Robbie. Men alle ville hatt godt av å ha ham som venn.

Kjære Rikard

«Dine barneaar fløi hurtig afsted»

"Kjære Rikard"
Lene Ask
No Comprendo Press
80 sider
Karakter: 5

Brevveksling fra Misjonsarkivet blir universell historie

Tegneserieskaper Lene Ask har oppsøkt Misjonsarkivet i hjembyen Stavanger. Der fant hun korrespondansen mellom misjonæren David Jacobsen og Rikard, gutten han forlater på barnehjemmet sammen med søsknene når han drar til misjonsmarken på Madagaskar. Tegneserien blir fortalt nesten utelukkende gjennom brevene – fra Rikard var åtte til han var nesten voksen – som blir illustrert av Ask med en en episodisk, skyggefull blyantstrek som bryter tvert med den naive stilen hun har brukt så langt i forfatterskapet.

Lene Ask er hverken en fremmed blant arkivskuffer eller kirkebenkene. I debuten "Hitler, Jesus og farfar" fortalte hun historien om sin ukjente tyske soldatfarfar, men også om sin egen religiøse oppvekst. Forrige bok, "Neste gang blir alt riktig" (2012) var hennes første fiksjonsfortelling, men også denne hadde religion som et tydelig tema.

"Kjære Rikard" er en fortelling om fraværende foreldre og skyldfølelse, men også et vakkert lite dokument over livets gang. Den er rett og slett en overraskelse fra misjonsmarken.

Rocky på tur

Hjelp, vi skal på ferie

"Rocky på tur"
Martin Kellerman
Pelikanen
288 sider
Karakter: 5

God souvenir fra Rockys smarte, dialogdrevne selskapsreiser

Rocky er ingens drømmedate når det kommer til ferie. Alter egoet til den svenske serietegneren Martin Kellerman drar gjerne til Thailand for å ligge og se tv-serier på hotellrommet ("man får ikke ro til det hjemme"), og når han først skal få med seg lokal kultur fleiper han seg skyldbetynget gjennom Auschwitz.

På samme måte som da forlaget Pelikanen ga ut samleboken "Rocky og Edith", fungerer det også veldig godt for "Rocky på tur" å konsentrere seg om ett emne – i dette tilfellet Rockys utallige kompisreiser til verdens turistmetropoler. Fortellingene er hverken drevet av punchlinjer eller historier, men av den karakteristiske Kellermanske småsure observasjonshumoren og de uventede koblingene i dialogene. Det er umulig å ikke bli glad i den innadvendte, angstfylte hunden og vennene hans. "Rocky" er noe så sjeldent som en selvbiografi som tar en hel skandiavisk generasjon på kornet.

"Rocky på tur" inneholder feriereiser fra seriens siste åtte år, med avstikkere til New York, Thailand, Barcelona, Buenos Aires og Berlin. Boken inneholder også en ikke tidligere publisert sekvens med en familietur til Kanariøyene.

Cabin Fever & Home

Poplåter

"Cabin Fever" + "Home"
Jens K. Styve
28 sider + 24 sider
Selvutgitt
Karakter: 5

En oversett vestlending kommer til sin rett

Det skjedde noe fint i 2014 som ikke har fått så mye oppmerksomhet ennå: Jens K. Styve begynte å lage tegneserier igjen.

Mange kjenner Styve i dag som forfatteren av "Eg, Ove Kvamme" og "Friedland". På 1990-tallet var han derimot en viktig del av det alternative tegneseriemiljøet rundt Jippi forlag. Med den tilbakevendende figuren Finn Bjølseth i hovedrollen skrev Styve historier fra Vestlandet og Bergen med en god porsjon Ragnar Hovlandsk følsomhet.

I år har det igjen kommet to små, musikkinspirerte utgivelser fra Styve. "Home" er laget som en del av utfordringen "24 hour comic" og er et røft fortalt gissel- og biljaktdrama til tonene av Talking Heads' "This Must Be The Place".

"Cabin Fever" startet på sin side med Nick Cave-låten med samme navn. Den er en vakker og gjennomarbeidet liten sak, og på samme måte som "Home" fortelles den uten ord. En hardbarket sjøulk får dagene alene på båten til å gå med whisky og kabal, helt til han på samme dag blir besøkt av både en havfrue og av døden. Tegningene her er det beste Styve har gjort, en vakker og uttrykksfull blanding av tusj og kaffeflekker og med flott bruk av rutene.

På nyåret kommer både en samling med Styves gamle serier, samt en samling med disse to historiene og hundre sider uutgitt materiale fra 2014.

søndag 22. juni 2014

Den dokumentariske teikneserien

Fortellinger vi ikke kan snakke om

«Den dokumentariske teikneserien»
Øyvind Vågnes
146 sider
Universitetsforlaget

En ny fagbok viser hvordan tegneserier kan fortelle historier om vanskelige følelser og hendelser.

I 2009 ga tegneseriejournalisten Joe Sacco ut boken Fotnoter i Gaza, hvor han intervjuer mennesker på Gazastripen om to massakrer som fant sted i november 1956. Det var en skjellsettende bok som ikke bare var høydepunktet i Saccos karriere så langt, men som viste hvilke muliheter som ligger i krysningspunktet mellom nyjournalistikkens subjektivitet og tegneseriens fortellermuligheter.
I en sekvens hvor Sacco intervjuer legen Abdullah Horani om da Horani flyktet fra sin egen henrettelse i 1956, viser Sacco i tegningene hvordan legen forteller med hele kroppen hva som skjedde med ham.

Dette er et av hovepoengene i den nye boken til Øyvind Vågnes, nemlig at tegneserier kan vise det som er så vanskelig å få frem i fotografi eller filmopptak: Uhåndterlige subjektive erfaringer og opplevelser, minner, følelser, tanker og sanseinntrykk.
Vågnes er førstelektor på Universitetet i Bergen (det skal nevnes at jeg jobber i Kommunikasjonsavdelingen der), og han har bakgrunn fra feltet visuell kultur. Dette er et tverfaglig felt som fanger opp alt fra billedkunst til fotografier, tegneserier og film, men Vågnes har lenge vært spesielt interessert i tegneserier. Et av de eksplisitte målene til boken er å utfordre bruken av ordet «tegneserieaktig» om noe som mangler dybde.

Vågnes vil fortelle om tegneserienes muligheter ved hjelp av fire nærlesninger. Disse er først og fremst internasjonale: Art Spiegelmans Maus får god plass i introduksjonen, deretter følger Joe Sacco; Alison Bechdels fortelling om farens legning og selvmord i Husfred; Marjane Satrapis Persepolis om den iranske revolusjonen; og Ari Folmans animasjonsfilm Vals med Bashir, hvor en tidligere israelsk soldat forsøker å rekonstruere krigen. Det er så lite faglitteratur om tegneserier på norsk at det i utgangspunktet virker råflott å gi plass til andre medier, men Vågnes argumenterer for at både tegneserier og animerte dokumentarer kan beskrive ting som er vanskelig å nærme seg, samtidig som at de får tilgang til andre situasjoner enn en kameramann vil få.

I boken trekkes det linjer fra 1960- og 1970-tallets uavhengige serieskapere som Robert Crumb og Harvey Pekar og deres nitide utforskning av seg selv, til serieskapere som i tiårene som fulgte brukte de samme teknikkene for å peke utover i verden. Selv om nærlesningene er internasjonale, supplerer Vågnes med eksempler fra norske serieskapere som Lene Ask og Steffen Kverneland. Som fagbok fordrer den naturlig nok en kjennskap til mediet, men den er relativt lettlest utover dette.
Den største svakheten er nok bokens snevre fokus: Vågnes kunne med fordel sett på dokumentariske tegneserier som ikke tar for seg traumer. Det finnes ingen regler for dokumentariske tegneserier, skriver han i introduksjonen; hvert enkelt uttrykk utfordrer leseren til å møte det på sine egne premisser, som varierer fra tegner til tegner, fra bok til bok. En større utforskning av mediets muligheter i dokumentarsjangeren ville vært interessant.

Überwestern / Haugsson

Historiefortellere trekker fra hoften


Überwestern
Are Edvardsen (red.)
Überpress
88 sider

Haugsson
Ola Olsen Lysgaard
Überpress
96 sider

Überpress fra Bergen er det nye friske pustet i tegneserienorge.

Når Bergen kalles Norges tegneseriehovedstad er det gjerne med et litt ironisk smil. Det er en stående vits som blir fortalt med en trassig undertone av bergensk patriotisme, vel vitende om at både de store forlagene og de fleste etablerte tegnerne holder til andre steder.

Det siste året har vitsen blitt alvor. På den ene siden har du små serieskaperkollektiv som Turnips, som med utspring i byens kunstskole- og designmiljø har gitt ut to antologier med kunstnerisk utfordrende tegneserier – og som har satt flere av bidragsyterne på norgeskartet. Og på den andre siden finner du Überpress, som nå gir ut sin femte antologi og sin første solobok.
Überpress ble startet i 2012, og er både et forlag og et serieskaperkollektiv. Den løse medlemsbasen møtes en gang i måneden for tegne- og skrivekvelder, og gir ut to nummer av Über-antologien i året, anført av redaktør Are Edvardsen. Temaet for hver antologi blir avgjort ved avstemming, noe som så langt har gitt oss Überzombie, Übermaritimt, Überviking, Überhorror, og nå altså Überwestern.
Antologiene fra Überpress skiller seg ut blant norske uavhengige serieskapere ved at de legger vekt på den gode historien og tradisjonelle fortellermåter. Du finner ingen forvirrende formeksperimenter på disse sidene, men derimot masse vilje til å fortelle gode historier.

Überwestern er altså den femte antologien i rekken, og også den beste til nå. Det er mye fordi serieskaperne åpenbart har jobbet seg opp selvtillit nok til å lage korte serienoveller uten å falle tilbake på humor og selvironi. Det er mange eksempler på dette i boken, alt fra det surrealistiske (Katarina Aasgaard Strømsvågs «Fjærkre» og Erlend Peder Kvams «Ekte cowboyer bruker ikke solbriller») til tradisjonelle drama som Jamie Turville & Kim Holms «Overtid» og Are Edvardsens «Pinkerton».
Samtidig kan humor ha en god undergravende effekt på en klisjépreget westernsjanger, som i Johann Grimstvedts uventede mannsrollelek i «Ingen land for unge menn».
Variasjonen i tegning og tilnærming er stor, men tonen og temaet er med å binde Überwestern sammen til en sterk antologi som viser mye av bredden i norsk tegneseriekunst akkurat nå.

Frem til nå har Überpress bare gitt ut antologier, men boken Haugsson markerer starten på mer tradisjonell forlagsvirksomhet (de fikk nylig støtte fra Kulturrådet for flere slike utgivelser). 22 år gamle Ola Olsen Lysgaard er fra Røros, men bor i Bergen. Historien i Haugsson er lagt til en mytisk tidlig middelalder, og vi følger en ung mann som prøver å finne søsteren sin i et land med trollmenn, monstre og nisser.
Det spesielle med Haugsson er at den er fullstendig ordløs, og dermed et interessant stykke fortellerkunst i seg selv. Lysgaard har tegnet serien digitalt, inspirert av en dramatisk og klartegnet stil med kraftige skygger inspirert av Mike Mignolas Hellboy. Selv om det umiddelbart er interessant med en ordløs eventyrserie, blir tilkortkommenhetene til dette formatet raskt tydelige. Det er begrenset hva leseren kan få ut av den relativt enkle historien, og Haugsson blir dermed mer et beundringsverdig objekt for håndverket i seg selv, men leseropplevelsen blir mer klinisk for de tegneserieteknisk interesserte.

Hver for seg viser utgivelsene et forlag – og ikke minst et tegneseriemiljø – som vil erobre Norge. Selv uten vitser.

Smuss - Tegneserier om sex

Let’s tegne about sex baby

«Smuss - Tegneserier om sex»
Lene Ask, Martin Ernstsen og Steffen R.M. Sørum (red.)
Cappelen Damm
184 sider 
Karakter: 4

Delvis spennende antologi av norske serietegnere

Sex omgir oss overalt, men er nesten umulig å snakke om. Kanskje det er lettere å tegne om sex? Det er i alle fall tanken bak antologien Smuss, hvor norske serieskapere finner nitten ulike måter å gå rundt grøten på.

Omslagets lokkende tilbakeholdenhet leker med forestillingen om at boken inneholder mye nakenhet, men det ville vært mindre interessant enn det som faktisk er tilfellet. Siden bidragsyterne i boken er så forskjellige nærmer de seg sex fra alle kanter. Det kan ikke bli mer forskjellig enn Martin Ernstsens robotprostitusjon, Sigbjørn Lilleengs urbane ereksjonsproblemer og Flu Hartbergs uheldige tropiske oppdagelsesreisende. Noen av seriene er såpass runde i tematikken at jeg mistenker de har ligget i skrivebordsskuffen i påvente av en passende antologi. Ida Larmos serie oppleves på den andre siden som feilkalkulert og krass med sin lange utdriting av ressurssvake.

Noen av tegneserienorges store etablerte navn er med i antologien, men redaktørene henter også inn navn fra den nye bølgen av serieskapere, blant annet bergenserne Tim Tufs og Berliac. Boken er et fint utstillingsvindu av ting som rører seg i deler av tegneserienorge, og således et godt supplement til de (også temastyrte) antologiene til bergenske Überpress.

The Encyclopedia of Early Earth

Kunsten å fortelle en historie

«The Encyclopedia of Early Earth»
Isabel Greenberg
Jonathan Cape
176 sider
Karakter: 6

Vakker mytevandring som tar seg selv akkurat passe seriøst

Liker du å bli fortalt historier? Da er sjansene store for at du vil elske britiske Isabel Greenbergs mytehoppende mastodont av fortellerkunst. «The Encyclopedia of Early Earth» er lagt til en fiktiv tidlig epoke i jordens historie, og forteller om en historieforteller fra nord som legger ut på en reise til den andre siden av kloden for å finne en forsvunnet bit av sjelen sin. På veien drar boken veksler på alt fra innuittiske sagn via vikingsagaer, bibelske myter og historier med trekk fra den arabiske historietradisjonen.

Isabel Greenberg har tegnet historien i en stil som delvis har høytideligheten til tresnitt, men med en rekke komiske elementer som undergraver den. Dette er en magisk verden hvor barn kan bli usynlige og hvor den tidlige jordens gud (og barna hans) ikke kan la være å blande seg i menneskenes anliggender. Men det er også en verden hvor både mennesker og guder kan være smålige, ha dårlig humor og legger ut på ting de ikke helt ser rekkevidden av. Selve fortellerstrukturen er ofte historier inne i historier inne i historier, ikke ulikt de beste partiene av Neil Gaimans Sandman-tegneserie – som igjen hadde hentet trikset fra 1001 natt.

The Encyclopedia of Early Earth leses ikke som et leksikon, men som en engasjerende rundtur gjennom et vell av ideer og historier som alle er knyttet sammen av Historiefortelleren selv.

Dass og Træna-Gubben, Dass Møter Sjamanen på Mo

Kristenmanns blod

«Dass og Træna-Gubben»
«Dass Møter Sjamanen på Mo»
John S. Jamtli & Vegard A. Skogmo
21 + 14 sider (kun digitalt)
Dazz.no
Karakter: 3

Salmeforfatter møter Hellboy i nordnorske uhøytideligheter

Petter Dass var nordlandsprest på 1600-tallet, utdannet i Bergen og København. Han var også rundhåndet med dynamitten og en godt bevæpnet trolljeger, lærer vi her. Det finnes så mange outrerte myter om Petter Dass at han egner seg godt som rabulistisk tegneseriefigur. De to nordnorske serieskaperne har trolig latt seg inspirere av andre norske tegneseriers historiske heisaturer (for eksempel Øystein Runde og Geir Moens De fire store, hvor Ibsen & co er superhelter), men også av amerikanske serier som Mike Mignolas Hellboy og Eric Powells nihilistiske splatterhumor i The Goon.

I de to første historiene – som du kan kjøpe på nett i PDF-format – bekjemper Dass et troll med svarteboksbibel og steampunkeffekter, for så å sprenge en samisk trollmann i luften. Det er kort, småbrutalt og svarthumoristisk. Mens Jamtli har den beste streken av de to (en rik, tykk tusj med tett skyggespill og perspektivbruk ), har de begge et stykke å gå når det gjelder historiefortelling. Man må likevel beundre den grafiske pakken som ligger til grunn her, med en blanding av det hypermoderne og rosemaling, samtidig som at Dass både finnes som iPad-app og ditto spill.

Serieskaperne melder at gjestetegnere («de beste innen sjangeren») er på vei, og fra denne spede starten er det ingen grunn til ikke å glede seg til å se hva slags synder Petter Dass vil begå.

Hip Hop Family Tree Vol 1 + 2

Hip hop stopper ikke


«Hip Hop Family Tree Vol 1 + 2»
Ed Piskor
Fantagraphics Books
112 + 112 sider
Karakter: 5

Ed Piskor forteller detaljrikt og engasjert om 1970-tallets rapgrupper

Hip Hop Family Tree er en ambisiøs tegneserie tettpakket av informasjon. Serieskaper Ed Piskor har så langt brukt to bøker på å fortelle om de historiske røttene til hip hop, og fra starten midt på 1970-tallet og Dj Kool Herc har han nå kommet til 1983 hvor Run-DMC gir ut singelen It’s Like That – et historisk vannskille hvor musikksjangeren for alvor får øynene opp for harde, realistiske historier fortalt over et minimalistisk komp.

Det kan være du allerede har hørt navnet Ed Piskor. I tillegg til å ha illustrert bøker for tegneseriepioneren Harvey Pekar, har Piskor også tidligere befattet seg med nisjer fra den amerikanske historien; Tegneserien WIZZYWIG var en fascinerende fortelling om datahacking helt tilbake til tiden det ble gjort over telefon.

Hip Hop Familty Tree er likeledes en kronologisk fortelling om et komplekst emne. Piskor lurer inn så mange komplekse detaljer, og persongalleriet er så stort, at det ikke er til å undres over at han har valgt å legge den grafiske stilen i bøkene tett opp til 1970-tallets superheltserier. Her møter du popkulturelle storheter som Dr. Dre, Basquiat og Beastie Boys, men samtidig også navn fra den tidligere hip hop-historien som for mange har gått i glemmeboken.

Disse bøkene bør appellere til hip hop hoder så vel som seriøse tegneserielesere. Og hopper du på nå, er du hip når bind tre slippes.

Stumtjener

Lys og mørke

«Stumtjener»
Håvard S. Johansen
Jippi Forlag
200 sider
Karakter: 5

Tre historier om å være menneske

En mann våkner med bokstavelig talt en sort sky hengende over seg. En kvinne forelsker seg i en mann som legger hele seg i et mystisk prosjekt. En uvanlig lykkelig by våkner en dag opp til synet av en enorm, sort kube i sin midte.

Håvard S. Johansens tre historier i Stumtjener er frittstående, men de henger sammen både i form og innhold. Johansen, som fortalte om menneskelig drivved med en stram og detaljert strek i debutboken STOP. REC. FFWD (2010), har nå omfavnet det spontane penneklusset. Stilen er spontan – tegnet direkte på papiret uten bruk av skisser– og sammen med historiene beveger den seg fra det stille til det kaotiske og groteske.

Johansen har guts, og Stumtjener er den type tegneserie du får når serieskaperen ikke bryr seg om konvensjoner. Tegneserien er utmattende å lese og mørk som bare det, med tema og symbolbruk som hele tiden er åpen for ulike tolkninger. Presseskrivet kaller boken for «psykologisk-apokalyptisk», og der man i utgangspunktet kan fnise av en så tilkjempet beskrivelse, må man innrømme etter endt lesning at det passer ganske bra.

Ut over debutboken fra 2010 har Håvard S. Johansen utgitt over 20 korthistorier i ulike antologier, og han er del av det nye, nettbaserte tegneserietidsskriftet som lanseres under Oslo Comix Expo i sommer.

Marx - En tegnet biografi

Revolusjon fra spisestuen

«Marx - En tegnet biografi»
Corinne Maier & Anne Simon
Cobolt
64 sider
Karakter: 3

Tegneseriebiografi som ikke alltid tar kommunistens parti

Dette er en pussig liten sak, og burde ikke være førstevalget ditt om du vil ha en tydelig forklaring av Karl Marx’ teorier. Denne tegnede biografien er saklig og kronologisk, selv om den gjerne peker nese til subjektet sitt når det trengs.

Biografien er skrevet av Corinne Maier, den franske økonomen, psykoanalytikeren og forfatteren av antiarbeidsboken «God dag latskap». Maier og tegner Anne Simon har tidligere stått bak en like avkledd biografi om Sigmund Freud.

Maier og Simon lar Karl Marx selv være fortellerstemmen i boken. Og det er gjerne ikke denne personen vi ser for oss når vi tenker på forfatteren av Kapitalen og Det kommunistiske manifest. Marx, konen og de tre døtrene lever et komfortabelt borgerlig liv, om enn med perioder i fattigdom mellom de mange arvene. En ekstrem lite selvbevisst Marx kan sitte og drømme om revolusjonen i ett øyeblikk, før han i det neste ber husholdersken svare døren. Marx’ teorier blir forklart som del av kronologien, og som resten av historien blir også disse fortalt i svært små anekdoter. Det gir underholdende (og iblant talende) glimt inn i Marx’ hjerne, men boken haster videre med et slikt tempo at ingenting brenner seg fast hos leseren.

Boken er oversatt fra fransk til dansk, og gitt ut på danske Cobolt forlag.

Pondus - Eliteserien bok 14&15

Balladen om Jokke


Pondus - Eliteserien bok 14&15
Frode Øverli
Egmont Comics Nordic
192 sider + 192 sider
Karakter: 5

Jokkes kjærlighetsliv står i sentrum i de nye bøkene i Eliteserien

Femten bind inn i den definitive Pondus-samlingen, og serien kunne nesten like gjerne vært kalt "Jokke". Frode Øverli skapte Jokke som en håpløs barflue, en motvekt til Pondus’ rekkehus og familiebil. Men etter stadige hint om at Jokke har uante dybder, blomstrer bifiguren ut i full prakt når Øverli i disse bøkene forteller historiene om da Jokke ble dumpet, fikk delt omsorg for sønnen Gordon, og til slutt kom sammen med kjæresten Camilla igjen.

Når det skjer noe med Pondus i serien, som at han bytter jobb eller fristre eller blir trener for småguttelaget, får man følelsen av at det bare er Øverli som spisser blyanten på jakt etter nye situasjoner. Jovisst flyr nok blyantspisset i den øverliske villa når han kan sende Jokke ut i ulykken, men livet til Jokke er noe mer enn en vitsetegners innfall. Det nærmer seg et karakterportrett.

Eliteserien skal være de definitive bøkene  for Pondus-entusiaster, men etter femten bind er det tydelig at redaksjonen i større grad bare plukker ut høydepunkter fra de respektive Pondus-årgangene og tar en tidlig kveld. Her får du mest gamle lederartikler, forord til samlebøker, og artikler som tidligere har vært trykket i månedsbladet. Likevel er bøkene av høy kvalitet, og Pondus-serien har sjelden vært bedre enn her.

De beste fiender - Første del

Pirater, kupp og oljekrig

«De beste fiender - Første del»
Jean-Pierre Filiu & David B
Minuskel
124 sider
Karakter: 4

150 år av USA og Midtøstens turbulente forhold, fortalt som tegneserie

Er du klar for noen ukomfortable timer med «jeg kan ikke tro at jeg ikke visste dette?» Den franske historikeren Jean-Pierre Filiu forteller sammen med tegneserieskaper David B. historien om forholdet mellom USA og Midtøsten – en historie som i dette bindet begynner i 1783 og som allerede fra starten er fylt med pirater, krig og sponsede maktkupp. Der kunnskapen om dette emnet for de fleste starter med gulfkrigen på 1990-tallet, gir denne leksjonen i tegneserieformidling litt kjærkommen kunnskap.

David B. er kjent for norske tegneserielesere fra serien Epileptisk (2007), og i denne boken bruker han håndlaget for symbolske bilder til fulle. Med sine svart-hvite tusjtegninger veksler han mellom å fortelle og å illustrere denne interessante historietimen.

Det finnes mange tegneserier som vil lære leseren om historiske emner, og de beste av dem (som den greske Logicomix, Joe Saccos Palestina og Art Spiegelmans Maus) har en sterk rammefortelling som De beste fiender mangler. Det gjør denne utgivelsen til mindre av en oppvisning i tegneseriekunst, og mer som en, vel...historiebok. Strukturelt er den bygget opp med en usynlig fortellerstemme som hopper mellom emner og scener, mens streken til David B. bidrar med røde tråden. Det fungerer stort sett godt, men i bokens fjerde del, som handler om statskupp i Iran, blir stoffet for komplekst for den formen serieskaperne har valgt.

De beste fiender er uansett anbefalt for dem med interesse for emnet, og burde være fast inventar når skoler skal undervise i moderne historie.

Mikke Krim 7: Ringens gåte

Påskens beste krimtips

«Mikke Krim 7: Ringens gåte»
Diverse serieskapere
Egmont Comics Nordic
288 sider
Karakter: 4

Lei av krimbøker med døde og lemlestede barn? Mikke Krim er et godt alternativ

Mikke Mus har vært tegneseriefigur i godt over 80 år nå, så det er ikke rart at det finnes mange utgaver av ham. I Mikke Krim møter du den mest hardbarkede varianten; detektiven som bor i et grisgrendt strøk i en Andeby som kjemper en tapende kamp mot mafiaen. Denne Mikken har Humphrey Bogart-trenchcoat og han løser Raymond Chandler-kriminalitet; forbrytelser med mange og kompliserte variabler, med bakmenn som ofte er del av Andebys elite. Forskjellen er at Mikke ikke er bevæpnet, og at de gode alltid seirer. Dette er jo tross alt lesestoff for barn.

Mikke Krim stjeler likevel virkemidler fra klassisk krimlitteratur. Dette er ikke den typiske Disney-varianten hvor skurken åpenbart er en kar fra B-gjengen med løsskjegg, men mer nennsomt oppbygde mysterier hvor mistanken hele tiden flytter seg. Mikke selv er den klassiske romandetektiven: Han har ikke et eneste interessant trekk selv, men fungerer godt som hovedperson fordi oppklaringen av mysteriene er det viktige.

Ikke sånn å forstå at dette er opphøyd litteratur. Mikke Krim er pulp på dårlig papir og med historier som noen ganger sliter med å henge med i svingene. Men når alternativet er påskekrim som etter det jeg forstår har flere lemlestede barn enn noensinne, er Mikke Krim et fullgodt alternativ.
De fem historiene er hentet fra Mikke Krim-heftet fra midten av 1990-tallet, og de stort sett spanske serieskaperne har en jevnt god tone både i tekst og tegning gjennom boken.

søndag 1. juni 2014

Kommentar om Sproingprisen 2014

Prisutdeling på tørre never

Sproingprisen skal være norske tegneseriers Oscar. Så hvorfor hører vi så lite om den, i et land hvor vi kjøper mye mer Pondus enn vi kjøper Roy Jacobsen? Hvorfor har prisutdelingen i år blitt kastet ut av Oslo Comics Expo, Norges viktigste tegneseriefestival? Og hvor vanskelig kan det egentlig være å gi en pris til gode tegneserier uten at det blir bråk?

Alle kunstformer fortjener minst én stor pris man kan samles om. Priser fører til diskusjoner om hva som er bra og hva som er dårlig, de gir bransjen en sjanse til å feire seg selv, og ikke minst kan gode priser bidra til et større publikum. Det er norske tegneseriers lodd at de har endt opp med Sproingprisen, en pris som insisterer på å gjøre seg selv så unnselig og uviktig som mulig.

Litt bakgrunn: Siden 1987 har Sproingprisen blitt delt ut av Norsk tegneserieforum, som er en interesseorganisasjon for tegneserieinteresserte. Selv om alle som vil kan melde seg inn, har den bare hundre medlemmer. Disse nedsetter et utvalg som velger ut fem nominerte tegneserier innen klassene «Norsk» og «Oversatt». Så stemmer de hundre medlemmene på sin favoritt. Det burde være enkelt.

Likevel går det knapt et år uten tilnærmet skandale. Et år da avstemningen var åpen for alle, gikk det rykter om at «kupping» av prisen. Et annet år hadde nomineringsgruppen misforstått reglene, noe som førte til at nominasjoner og kategorier måtte stokkes om etter at avstemningen var i gang. Det er noe amatørmessig og hobbypreget over gjennomføringen av Sproingprisen. Mediestrategien er for eksempel ikke-eksisterende – i år ble de nominerte offentliggjort på Loddefjord bibliotek under et såkalt «Serietreff», et arrangement som i snitt har en håndfull besøkende.

Årets Sproing-kontrovers er at tidligere utgitt materiale – som de kritikerroste kunstnerbiografiene Munch og Herr Merz av henholdsvis Steffen Kvernelands og Lars Fiske – ikke kan nomineres til prisen. Det er kanskje naturlig for serienerdene som kjøpte albumene hvor disse seriene først ble publisert, men for det store boklesende publikum kom disse bøkene først i fjor. Det bidrar ikke til Sproingprisens allmenne troverdighet når Munch, som fikk Brageprisen i 2013, ikke kan nomineres til Norges store tegneseriepris for samme år.

I fjor ble Sproingprisen delt ut under Oslo Comics Expo. I år ønsker ikke festivalen lenger å være vertskap for prisen. Årsaken er at festivalen oppfatter at Sproingprisen oftere enn ikke ekskluderer årets viktigste norske tegneserieutgivelser, og de nevner spesielt Herr Merz og Munch.

Norske tegneserier er i rivende utvikling og fortjener en seriøs pris som tar dem og offentligheten på alvor. For hver nye kontrovers blir det tydligere at dette ikke er Sproingprisen.

Opprinnelig publisert som en kommentar i Bergens Tidende 1. juni 2014.

Edit kl. 21:44: Jeg har vært på mange Serietreff hvor det har vært pinlig få tilhørere, inkludert flere hvor jeg har sittet i panelet. Initiativtaker Kristian Hellesund har tatt kontakt for å fortelle at det kun er to Serietreff som har hatt under ti besøkende. Han legger til at podcasten fra Loddefjord bibliotek er lastet ned 952 ganger. 

torsdag 10. april 2014

Anmeldelse: The Amateurs

Blodig læringskurve

«The Amateurs»
Conor Stechschulte
Fantagraphics Books
64 sider
Karakter: 4

Mørkhumoristisk om de virkelig fryktelige tingene som ikke blir sagt

To slaktere i mørke dresser kommer på jobb en morgen og innser at de ikke lenger husker hvordan de skal gjøre jobben sin. De får ikke nøklene til å passe i døren, det er ingen varer i kjøttdisken, og bakrommet er tomt. Når to kvinner dukker opp og ber om «det vanlige» setter panikken inn.

The Amateurs har Samuel Becketts eksistensialistiske slapstick, Quentin Tarantinos sjokkhumor og David Lynchs uro i det usagte. Serieskaperen, amerikanske Conor Stechschulte, forteller i tillegg om inspirasjon fra filmskaper Werner Herzog. Selv om tegneserien er fylt med forstyrrende scener og grafisk vold – hender forsvinner i kjøttkverner og griser blir forsøkt avlivet med metallraker – leker den med det virkelig fryktelige, noe som alltid forblir usagt. Har slakterne virkelig mistet hukommelsen, eller har de bare opplevd noe som er så forferdelig at det må fortrenges? Fortellingen i boken rammes inn av scener med to elever fra en jenteskole som finner et avkappet, men fortsatt snakkende, hode i skogen: I ettertid later en av dem som om dette aldri har hendt.

Dette er en kort liten tegneserie lagt til det førindustrielle USA, tegnet i sort tusj med karikerte figurer og god bruk av mediets rutenett for å skape forstyrrende stemninger. Det er en tegneserie uten klare svar, men som er åpen for tolkninger av hva som egentlig skjer. Humoren er i tillegg så sort at det er usikkert om den i det hele tatt finnes.

The Amateurs er Stechschultes debut på stort forlag i USA. Han bor nå i Baltimore etter å ha vokst opp i landlige omgivelser i Pennsylvania.

Anmeldelse: Gruppa

Glimt fra gruppeterapien

«Gruppa»
Anna Fiske
No Comprendo Press
96 sider
Karakter: 4

Historien om en skadeskutt sekstett

Terapitimer har blitt fortellertriks nummer én i moderne popkultur, og alt fra mafiabosser til tegneserietegnere virker å ha psykologen på hurtigtast. Gruppeterapitimer får derimot sjelden plass i historiefortelling. Kanskje er det fordi en slik terapiform er ufokusert og springende, uten at du egentlig blir kjent med noen? Akkurat slik er tegneserieromanen Gruppa av Anna Fiske, og det er både fordelen og ulempen med den.

Anna Fiske er mest kjent for tegneseriene hun har laget for barn – blant dem heftet Rabbel og fortellingene om Farmor og hipsteren Palle Puddel. Men hun har også laget tegneserier for voksne, selv om det er ti år siden den forrige, Danse på teppet. Fiske beholder stilen fra barnebøkene sine også i Gruppa, og resultatet er en naivistisk fortalt historie om angst og utenforhet, som tegnet av et barn og til slutt rullet i støv og lo.

Gruppa følger seks personer med «lettere angst» som ukentlig møtes til gruppeterapitimer. Mellom terapitimene veksler boken på å følge de enkelte pasientene i hverdagen, og resultatet er til tider så sårt at det er ubehagelig å lese. Personene føles ikke engang oppdiktet der vi møter dem med sine banale og tilsynelatende uløselige problemer. Historiene blir fortalt uten drama eller poesi: En gammel dame er ensom med unntak av besøk fra den utakknemlige datteren sin; en mann bruker alkohol mot de hyppige angstanfallene sine; en ung konfronterende kvinne dekker over intimitetsangsten sin.

Gruppa er et lite utsnitt av historiene til en skadeskutte sekstett, godt observert og fortalt av Anna Fiske.

Anmeldelse: Blacksad: Amarillo

Beatpoeter og sorte katter

«Blacksad: Amarillo»
Díaz Canales og Juanjo Guarnido
Cobolt
56 sider
Karakter: 4

Fortsatt blant verdens vakreste tegneserier

Amarillo er det femte bindet i tegneserien om den amerikanske 1950-tallsdetektiven Blacksad. Uhyre veltegnet og med inspirasjon fra klassisk krim à la Raymond Chandler, er serien skjebnebestemt til å bli en klassiker. Mens de tre første bindene er samlet i en norsk utgivelse, er de siste historiene bare tilgjengelig på dansk her i Skandinavia.

Amarillo er både en by i Texas og navnet på gulfargen som dominerer mange av sidene i boken. Tidligere har Blacksad-serien imponert med komplekse moralhistorier rundt så ulike tema som atomvåpen, sørstatsrasisme og bluesbransjen i New Orleans. I Amarillo møter vi 1950-tallets beat-forfattere, og etter et uoverveid drap: et omreisende sirkus. Historien er ikke like kompleks og tilfredsstillende som tidligere historier i serien, men det er mange grunner til at den likevel er en fryd.

En av de stadige gledene ved Blacksad-serien er hvor alvorlig Canales og Guarnido tar bruken av dyrefigurer. Valgene er gjerne både gjennomtenkte og humoristiske: En motorsykkelgjeng legemliggjøres av en saueflokk, en glatt advokat har fått hyeneskinn, mens en skravlete, rasistisk bilfører er en spraglete papegøye. Vår helt er på sin side en velbygd svart katt; tilsynelatende pålitelig, men likevel ulykkesbringende. Legg til en overveldelse av autentiske 1950-tallsdetaljer i klesstil og kjøretøy, samt vakre fargetoner i akvarell, og det er åpenbart at det er lenge siden en tegneserie har sett like bra ut som Blacksad.