onsdag 13. november 2013

Nemi 9: Du kommer ikke til å angre & Zelda del 3: Zelda vs. Patriarkatet

Gothprinsessen og Instagram-monsteret

tegneserie/avisstriper
«Nemi 9: Du kommer ikke til å angre»
Lise Myhre
Egmont Comics Nordic
160 sider

tegneserie/avisstriper
«Zelda del 3: Zelda vs. Patriarkatet»
Lina Neidestam
Kartago
134 sider

Nemi og Zelda har mye til felles, men det er enda mer som skiller dem

Det er lett å bli forvirret. Nemi og Zelda handler begge om mørkhårede, skandinaviske unge jenter med feministisk grunnsyn og røtter i motkulturen. Begge seriene handler om å være ung og annerledes, og mye av humoren kommer fra hvordan den aparte hovedpersonen forholder seg til normaliteten. De er begge stripeserier, og begge går i Dagbladet. Begge er store suksesser. Men der stopper også likhetene.

Noen tegneserier er fullstendig tidløse, men Nemi og Zelda er ikke blant dem. Nemi ble skapt av Lise Myhre på midten av 1990-tallet, og vil nok aldri slippe unna å være en tidskapsel for en helt spesiell tid i Oslo da folk gikk på Elm Street, brukte flosshatt og hvit sminke uten å kalle det cosplay, og førte sine alternative livsstiler med inderlig oppriktighet. Den niende Nemi-boken henter striper og historier fra 2006, men hovedpersonen er fremdeles en slacker: Nemi Montoya er arbeidsledig men har alltid penger, og tilbringer livet i sofaen eller på bar. Det er som en episode av «Friends» bare med blekere hud, dårligere vær og Black Sabbath i stedet for The Rembrandts.

Zelda ble på sin side skapt av svenske Lina Neidestam på slutten av 2000-tallet, og har dermed ikke rukket å bli gammel nok til å føles datert. Zelda Steyner er en harsellas med generasjon Y – i denne tredje samlingen møter vi henne som mislykket kunststudine og med en selvutslettende, ubetalt magesårjobb i kjendisblogg. Hun lever i en boble hvor ingenting er flauere enn å «like» sitt eget bilde på Instagram. Hun er stolt av sine feministiske prinsipper, men slipper alle paroler i møte med en manns markerte krageben. Neidestam objektifiserer menn med samme ironiske distanse som landsmannen Charlie Christensen gjorde det i Arne And for tretti år siden. Et tristere eksempel på at tiden flyr skal du lete lenge etter.

Jeg har faktisk hørt Nemi bli avfeid fordi målgruppen er tenåringsjenter, som om det på en måte er en ugyldig lesergruppe. Tvert imot treffer serien rett i hjertet av ungdommelig angst og usikkerhet, og viser dem et ideal som er sterkt og bestemt, som som heldigvis også kan være fjollete. Når serien aldri blir mer enn god nok, er det fordi Lise Myhre har alt for mye respekt for hovedpersonen sin. Nemi får alltid det siste ordet, og har alltid rett når det gjelder. I denne boken er hun fortsatt singel, men når hun senere får kjæreste er det påfallende at han er en perfekt mann, tilforlatelig lik superhelten Nemi leser om i tegneserien «Metalman».

Lina Neidestam har ingen slike illusjoner om sin hovedperson. Zelda er også en sterk og bestemt kvinne, men hun blir i tillegg utstyrt med så mange dårlige sider at hun er ekstremt relaterbar. Har du en lyte, finner du den trolig igjen et sted bak Zelda Steyners hårete legger eller blodskutte øyne. Når Zelda først får seg kjæreste, er det den nedlatende, omvendt klassereisende luksusbohemen Cesar – en mann som utfyller alle hennes negative egenskaper. Neidestam tør å gi de beste replikkene til Zeldas meningsmotstandere. Der Nemi seiler avgårde på en sky av sin egen fortreffelighet, vader Zelda gjennom møkken og gjør seg fortjent til de små seierne som måtte komme.

Tegningene er også en del av helheten. Mens Lise Myhre aldri har utviklet seg spesielt som tegner, er Lina Neidestams strek blitt markant mye bedre siden forrige samling. Den er rundere og mer tiltalende, og den fungerer godt for humoren hennes. Om du er like forstyrret som meg blir du kanskje irritert over at Zelda-boken ikke samler striper kronologisk slik som Nemi-boken gjør, men heller plasserer utvalgte striper i tematiske deler. Er du derimot normal, vil det ikke være noe problem.

Nemi har en dragetatovering på armen, Zelda har feministsymbolet. Tydeligere kan ikke forskjellen illustreres mellom fantasien på den ene siden, og virkelighetens blod, gjørme og dårlige kjellerleiligheter på den andre. Og skal man velge seg en favoritt, velger man gjerne den med flest feil.

Asterix hos pikterne

Skottene er sprø, de

«Asterix hos pikterne»
Jean-Yves Ferri & Didier Conrad
Egmont Kids Media
48 sider
Karakter: 5

Asterix’ nye tegner og forfatter går til jobben med ærefrykt

Det er ikke rart at Asterix har slått uforskammet godt an i Norge. Det er en tegneserie om et folk som er isolert ved kysten, omgitt av en stor og fiendtlig innstilt verden. Asterix er liten, men han har hjelp av noen magiske dråper som gjør ham mektigere enn størrelsen skulle tilsi. Og for virkelig å tvære ut parallellen: en viktig bestanddel i styrkedråpene er petroleum. Når gallerne drar på redningsoppdrag og støter på merkelige skikker og kulturer (toc-toc-toc-de-er-sprø-de), kunne det like gjerne handlet om nordmenns selvbilde.

Nok om det. Vi er alle gallere, og vi er sprø vi også. Nordmenn har kanskje annektert den lille galleren, men i Frankrike er Asterix en nasjonalhelligdom. Ikke bare kulturelt – i en undersøkelse referert av The Guardian i høst kunne 94 prosent av de spurte franskmennene gjenkjenne Asterix’ hjelm alene – men også økonomisk: Albumene har solgt i 350 millioner eksemplarer verden over, og «Asterix hos pikterne» har et opplag på fire millioner. Dette er ikke noe du tuller med, og derfor var det mange som aldri trodde de skulle få oppleve at 86 år gamle Albert Uderzo overlot tøylene til nye serieskapere.

Asterix ble skapt på 1950-tallet av forfatter Réne Goscinny og tegner Albert Uderzo, og sammen lagde de minst ett album i året fra 1961 til 1977. Det siste albumet de lagde sammen var «Asterix og styrkeprøven» (også kjent som «Asterix hos belgierne», selv om det franske nabofolket hadde fått kraftig Toten-dialekt i den norske oversettelsen). Uderzo fortsatte Asterix-serien alene, men det ble stadig lenger mellom høydepunktene. De siste 23 årene har vært ugreie med den lille franske helten, for eksempel vil mange heller la himmelen falle i hodet på seg enn å lese UFO-historien «Det store himmelfallet» om igjen.
Det var klart at Asterix måtte bli ny eller legges ned. Uderzo hadde allerede forsøkt og mislykkes med en modernisering, så etter mye tautrekking og tenners gnissel ble det hentet inn to serieskapere som skulle gi Asterix nytt liv: Jean-Yves Ferri (tekst) og Didier Conrad (tegninger), et par som er veletablerte i Frankrike, men som ikke har gjort seg bemerket her til lands tidligere. Det følger et umenneskelig press med denne oppgaven, og duoen takler det på den eneste sindige måten: De klamrer seg til seriens gullalder med begge hender.

«Asterix hos pikterne» er det første Asterix-albumet på åtte år, og er en klassisk reisehistorie som står godt i seriens ånd. Gallerne har tidligere besøkt både Spania, England, Nord-Amerika, Italia, Tyskland, Belgia, Hellas og Midtøsten, så Skottland stod absolutt for tur. For å hjelpe en ilanddrevet pikter (skottenes stamfedre) blir Asterix og Obelix med nordover over kanalen til et land med sjømonstre, whisky og bråkete skaldetrioer. (Asterix-serien har aldri vært politisk, så alle paralleller du måtte se med den skotske uavhengighetsavstemningen kan avkreftes).
Både historien og humoren føles som klassisk Asterix: Dialogen har et vell av ordspill, anakronismene står tett som bautastein, og de fleste kjente elementene er med – inkludert de evig forlisende sjørøverne. Også tegningene ligger tett opp mot streken til Uderzo, som har hatt mer enn én aktiv finger med i prosessen. Med de klare, flate fargene kan du gjenkjenne dette som en Asterix-historie på flere meters avstand. Håndtverket er med andre ord solid, og alle elementene sitter godt på plass. Det mest radikale grepet Ferri og Conrad gjør, er å la det snø i den ellers så sommerlige gallerlandsbyen.

Franskmennene kan være notorisk beskyttende overfor tegneseriene sine. Serieskaperne Tome & Janry ble formerlig presset ut av Sprint-serien da de forsøkte å gjøre den mer «voksen» på 1990-tallet. Det er tvilsomt om Asterix ville tålt en lignende behandling. Som tegneserie er den en øvelse i nostalgi nesten på lik linje med juleheftene her hjemme, og må behandles deretter. Asterix har fått nytt liv, men «Pikterne» bekrefter at her vil det alltid være år 50 f.kr.

Pop

Kvernet popkultur

«Pop!»
Jason
Jippi Forlag
66 sider
Karakter: 4

Noe å henge opp på veggen

Etter et mislykket gullsmedtyveri vender ranerne Dupond og Dupont seg mot hverandre; Luke og Leia tar t-banen i New York; Louis C.K. venter på grønn mann sammen med døtrene Lucy og Lucy.
Etter nærmere 20 bøker (hvorav én tegneserieroman) tar norske Jason en pust i bakken med denne samlingen av enkeltillustrasjoner. «Pop!» er den jasonske ekvivalenten av å romstere rundt på roteloftet og kombinere det man finner. Boken kan leses som et lite arkiv over inspirasjonskilder, og er en leken omgang med referanser og sitater fra platecovere, filmscener og ikoniske figurer.

En slik samling illustrasjoner kan høres fryktelig akademisk ut, og krever et høyt teknisk nivå for at tegneren i det hele tatt skal kunne slippe unna med det. Setter man først pris på Jasons melankolske spøk med popkultur og blanding av høyt og lavt, er det lett å like «Pop!» også. Det er gøy å se Jason gå løs på Tintins Kaptein Haddock, på dikteren Charles Bukowski og på John Cleese anno Monty Python – men kanskje er det først og fremst de uventede sammenstillingene som fungerer best: Moebius og Krazy Kat, eller Dupond og Dupont som spiller ut scenen fra Tarantinos Reservoir Dogs. Man kan leke referansejeger om man vil, eller lese registeret bakerst i boken.

«Pop!» er et overskuddsprosjekt, vakkert og nøysomt fargelagt, noe for komplettister og innbitte fans. Det er en vakker liten bok, men jeg kan ikke fri meg fra tanken om at disse tegningene hadde gjort seg mye bedre på veggen min enn mellom to permer.

Goliat

Den misforståtte Goliat

«Goliat»
Tom Gauld
Minuskel
96 sider
Karakter: 6

Tom Gaulds Goliat er en vennlig kjempe som bare vil være i fred

Hvem var Goliat? Bibelens Første samuelsbok forteller oss ikke stort mer enn at han var filistrenes slåsskjempe, og at han hver morgen og kveld i førti dager ropte ut en utfordring til isrealittenes hær: Nedkjemp meg, og vi blir slavene deres. Men om jeg nedkjemper deres slåsskjempe, blir dere slavene våre. Og det er alt vi blir fortalt.

Den skotske serietegneren Tom Gauld har tatt på seg å fylle ut tomrommene, og han gjør det på en minimalistisk, vakker og morsom måte. I Gaulds strek er Goliat en vennlig kjempe; fornøyd med å jobbe med «admin» og papyrusarbeid, og med en aversjon mot voldsomheter. Det er en ambisiøs kaptein som sender ham ut for å utfordre isrealittene – med en smule psykologisk krigføring vil seieren snart være i boks. Hvem kan være dumme nok til å utfordre kjempen Goliat?

Teksten i boken er holdt på et velklingende nynorsk (selv om fraser som «whatever» og «jess» skurrer i ørene i en ellers klassisk fortelling), og er tro mot det som Første samuelsbok faktisk forteller om krigen og det endelige møtet mellom David og Goliat. Gaulds tegninger består av enkle streker med bruntoner. Nattescenene hans er som badet i et magisk lys, mens dagene er like golde som ørkenen rundt filisternes leir. Figurene hans får ikke annet enn øyenbryn til å røpe sinnstemningen sin, men de lykkes likevel i å fremstå som hele personer. Det er ikke egentlig en tegneserie om krig, men heller om ambisjoner og skrupler og ønsket om å leve et rolig liv. «Goliat» er vakker og stillferdig, og bør leses som en meditasjon.

Den store Radio Gaga Bok-Boka

Radio med to permer

«Den store Radio Gaga Bok-Boka!»
Flis (Pseudonym for Øyvind Sagåsen)
Egmont Comics Nordic
176 sider
Karakter: 4

Radio Gaga er en av de mest vellykkede stripeseriene i Norge for tiden. Det er i stor grad takket være oddingen Øyvind Sagåsens talent for å skape en rekke ulike personligheter han kan ha det moro med. Disse jobber alle i den titulære radiostasjonen, og gir muligheter til å ta opp alt fra konspirasjonsteorier via spis-de-rike-humor til småbarnsfellen og kulturkjerringer på psykofarma. At dette er en gjeng som aldri kunne laget en eneste radiosending i virkeligheten, er like lite viktig som at journalisten Tintin aldri ser ut til å skrive en artikkel.

Radio Gaga er den sjette norske stripeserien som blir samlet i bokform i dette formatet (Nemi skiller seg ut med sine små, sorte bøker). Kanskje det er noe av grunnen til at forlaget for første gang eksperimenterer med selve innholdet i stripesamlingen. I stedet for å samle striper kronologisk, består «Den store Radio Gaga Bok-Boka» av utvalgte striper og sekvenser, med vekt på de nyere. Med sin spesialhistorie på elleve sider og redaksjonelt innhold som gir et innblikk i Sagåsens bio- og bibliografi, kan boken minne mer om et typisk humoralbum. Det gjør ikke så mye i seg selv, men femti sider med sekvenser fra Sagåsens gamle serier (Noen som husker «Slikke Mus» fra Pyton?) føles i overkant optimistisk hva gjelder nerdefaktoren til gjennomsnittsleseren.

Det er en god bok med en god serie, men jeg savner at den føles som en virkelig samling, slik de gamle bøkene med M, Eon og Kollektivet gjorde.

Fran

Som en syretripp støpt i fløyel

«Fran»
Jim Woodring
Fantagraphics Books
104 sider
Karakter: 5

Den norske serietegneren Jason har sagt at å gjenfortelle handlingen i en Woodring-historie med ord vil være nokså håpløst. La oss likevel gjøre et forsøk.

Amerikanske Jim Woodring er en av de snåleste vekstene blant dagens serieskapere. De ordløse tegneseriene hans er lagt til en verden kalt The Unifactor, og er en blanding av eksistensialistisk drama, body horror og klassisk Mikke Mus fra 1930-tallet. Alt i Woodrings verden har en betydning, men det blir aldri klart for oss hva den er. Å lese tegneseriene hans er som å ta del i et utenomjordslig religiøst rituale – ingen referanser peker mot noe velkjent, og kunnskapen vi tror vi har om verden er bare delvis overførbar til monstrene og instrumentene vi møter her. Det kan høres slitsomt ut, men Woodrings tegnestil er rund og lekker som farlig godteri, og det ligger en funny animals-stil til grunn som gjør at «Fran» er enkel å forholde seg til.

Mikke Mus-referansen kommer inn i form av den stadig tilbakevendende hovedpersonen Frank: En storkjaket dyrefigur med store sko og hvite hansker som kan være både naiv og ekkelt smålig fra et øyeblikk til det neste. I boken «Dei samlar seg, dyra» (2011) møtte Frank sin sjelevenn, og «Fran» fortsetter historien om de to. Du behøver likevel ikke ha lest forgjengeren for å sette pris på den syke sjarmen i denne boken.

«Fran» er en kjærlighetshistorie, men den er også mye mer. Og kanskje noe litt mindre. Kanskje Jason hadde rett. Ord blir fattige i møte med Woodrings mystiske stillhet.

Rocky facer demonene

Hvem skal trøste curlingbarnet?

«Rocky facer demonene»
Martin Kellerman
Pelikanen forlag
392 sider
Karakter: 4

2000-tallets serie om ingenting

Martin Kellerman har bestemt seg for å skildre livet sitt i tegneserieform, og i prosessen skriver han generasjonsromanen til alle skandinaviske noen-og-trettiåringer. Skjønt dette er ikke en helt korrekt beskrivelse. Kellermans alter ego Rocky tjener seg griserik på å lage tegneserier, og siden han ikke har noen jobb å gå til driver han rundt som et bemidlet og egenrådig curlingbarn. Humoren og gjenkjennelsen kommer av angsten og uroen som ofte ligger i bunn i stripene. Rocky sier han ikke vil at noenting skal skje resten av livet hans, samtidig som han halser avgårde for å fylle tomheten med noe.

Kellerman står i en lang tradisjon av selvbiografiske serietegnere, og selv om han føles ærlig og utleverende er han et vaniljebarn sammenlignet med veteraner som Joe Matt og Chester Brown (som i sine siste bøker skildrer henholdsvis pornoavhengighet og sexkjøp). Slik sett matcher Kellerman ironisk nok bedre den skandinaviske middelklassepsyken – Vi kan gjerne snakke om døden, men gå litt stille i dørene når det gjelder verre ting.

Da Karl Ove Knausgårds forlag Pelikanen ga ut «Rocky & Edith» i fjor, var det noe nytt; Kellerman har tegnet Rocky-striper siden 1998, men ved å samle stripene om et forhåndsdømt kjærlighetsforhold fikk de selvbiografiske stripene en begynnelse, en midte og en slutt. «Rocky facer demonene» mangler en lignende rød tråd, og er mer et opptrykk av striper fra de siste Rocky-bladen. Det går ikke ut over kvaliteten på serien, men det er greit å vite at boken ikke er en kronologisk stripesamling. Det er en bok om en hel masse ingenting, og er sånn sett lett å elske.

Koblinger

Avkoblinger

«Koblinger»
Øyvind Torseter
Cappelen Damm
80 sider
Karakter: 5

Ordløs bok krever at du lager dine egne historier

En butikk hvor du kan kle deg opp som en superhelt. Et omreisende orkester av menn i dyremasker legger ut på turné. Tiden går. Hverdagslige ting skjer. Verden forandres.

Øyvind Torseters nye bok «Koblinger» gir ingen enkle svar, ikke engang på om det er en tegneserie eller ikke. Undertittelen er «13 bildeserier», og det er en nokså konkret beskrivelse  av de ordløse, sidestore illustrasjonene som er delt løst inn i tretten deler. Det er lite tradisjonell historiefortelling i boken, men Torseter er flink til å beskrive stemninger og streken hans har en form for gjennomarbeidet slurvethet som er lett å la seg fascinere av. Han bruker mange ulike tegneteknikker om hverandre, og fargene han bruker er duse og behagelig stemningsskapende. Historiene må leseren ofte selv supplere til tegningene – forslagene mine i starten her er bare slik jeg opplevde to av «bildeseriene». Det kan være du ser noe helt annet. «Koblinger» er illustrasjonskunst satt i system, og om det ikke helt blir en tegneserie, er det nærmere det enn noe annet.

Øyvind Torseter har gitt ut flere bøker av dette kaliberet, og «Koblinger» er en slags oppfølger til «Avstikkere» fra 2008 – en bok som både ble kåret til Årets vakreste, og som fikk den høythengende barnebokprisen Bologna Ragazzi Award. I «Koblinger» finner du flere av figurene hans fra tidligere bøker, inkludert det snåle lille dyret i hettegenser fra boken «Hullet».