mandag 26. mars 2012

Harvey Pekar's Cleveland

Joe Matt, Martin Kellerman, Harvey Pekar, Robert Crumb…det er noe eget med sinte (gamle) menn i tegneserier.

Gatelangs med Harvey Pekar

«Cleveland»
Harvey Pekar & Joseph Remnant
Top Shelf
128 sider
Karakter: 4

En tegneserienestor forteller om sitt liv og byen sin

Det reises ikke mange statuer for arkivmedarbeidere på sykehus i USA, men én er under planlegging. Det er en betimelig anerkjennelse av Harvey Pekar, som døde i 2010 uten å noensinne ha kunnet leve komfortabelt av tegneseriene han skrev på fritiden.

Tegneserieforfatter Harvey Pekar fikk aldri den store anerkjennelsen som flere av tegnerne hans (bl.a. Robert Crumb) fikk, men med tegneserien «American Splendor» (1976-2008) fortalte han alle som ville høre om hverdagslivet sitt som offentlig ansatt arbeiderklassemann i Cleveland. Pekar led av depresjoner, men fortalte om arbeiderklasselivet sitt med lavmælt humor og akkurat riktig mengde selvutlevering.
Den posthume «Cleveland» er det nærmeste du kommer en karriereoppsummering; en selvbiografi av Pekar og en beskrivelse av byen hvor han tilbrakte livet. De to historiene møtes på flere punkter, men først og fremst er dette en spasertur rundt i byen med Pekar som guide; her vokste han opp, her er det jødiske strøket, her hang mennene på gatehjørnet og diskuterte politikk.

Harvey Pekar begynte å samarbeide med tegner Joseph Remnant først sent i karrieren, men den unge tegneren lykkes både i å fange Pekars intense tilstedeværelse og ikke minst byen og menneskene i den. Boken viser også Pekars to sider: På den ene siden er han en sjarmerende forteller, men han kan også være belærende og grådig på leserens tålmodighet: Tredjedelen av boken som tar for seg Clevelands grunnleggelse og vekst er en trettende historietime med alt for mange tekstbokser.

«Cleveland» er, som man kan vente fra Pekar, et ærlig portrett av en by og en mann som bodde i den en stund. Og som snart kan sees i bronse i bydelen Cleveland Heights.

mandag 19. mars 2012

The Urban Legend

Serieskaperen bak The Urban Legend gikk tungt ut i vinter, men The Urban Legend er ikke den første norske superhelten (som Øyvind Holen allerede har påpekt), og han er langt fra den første fargede superhelten. So what good is he?



Supergjennomsnittlig


«The Urban Legend #1»
Josef Yohannes & NewTasty
Eget forlag
28 sider
Karakter: 2


Ingen nye ideer hos «norsk» superhelt


Josef Yohannes fra Oslo tok en titt på verden, og bestemte seg for at den manglet superhelter. «The Urban Legend» har forståelig nok fått mye oppmerksomhet: Yohannes gir den ut helt på egen hånd, og satser stort på det internasjonale markedet med en engelsk utgave og opptredener på amerikanske tegneseriemesser. Men det første nummeret av «The Urban Legend» lever ikke opp til forventningene.


Bakgrunnshistorien er formelbasert, og finner ikke opp noen nye vrier: Capital City er i ferd med å gå i hundene under vekten av mafia og korrupte politikere. Læreren Malcolm T. Madiba bestemmer seg for å kjempe imot, og ikler seg et gult kostyme for å dele ut lærepenger. Johannes henter inspirasjon fra mer «virkelige» superhelter som Baman og Kick-Ass; vanlige mennesker uten superkrefter men med tøffe drakter og stor motivasjon. Malcolm T. Madiba virker derimot å være nokså uinteressant som helt: Han er snill og god og sterk og hater kriminalitet, men der stopper det også. Serien lider sterkt under å utelukkende basere seg på slike stereotyper: Uten så mye som et ironisk glimt i øyet slenger den ut karakterer som Young Evil, Sugar Bear, Detective Fletcher og The Devil’s Advocate. Tegningene til britiske NewTasty er kompetente, men knapt nok mer: Kvinnerollene lar deg ikke skille mellom journalister og nattklubbvertinner, og alle andre enn hovedpersonen virker personlighetsløse i streken.


Det ville vært moro med en virkelig norsk superhelt, men «The Urban Legend» eksisterer i et generisk amerikansk superheltmiljø som gjør den uinteressant.

torsdag 15. mars 2012

Ulvene i korridoren

Jeg setter stor pris på streken til min eks-sambygding Søbstad (han gjør det å bla i gamle Jippi-blader til en fryd), men denne historien klarer ikke matche ambisjonsnivået.


Varger i veum

«Ulvene i korridoren»
Roy Søbstad
Jippi Forlag
44 sider
Karakter: 2

Tynn fabel fra maktens korridorer

En ung, navnløs mann har fått jobb på gølvet i et stort firma som driver med ikke-navngitte ting. Ikke verdens mest sympatiske fyr; han har bakoversleiket hår, bruker «lzm» uironisk og har nærmest sykelig stor tro på seg selv. Går det galt? Selvsagt går det galt. For i korridorene jakter ulveflokken.

Kristiansanderen Roy Søbstad har stort sett alltid lekt seg innen humortegneserier, og han har en strek som matcher. Kulerunde øyne og karikerte ansiktsuttrykk passet perfekt til episodene om problembarna Jesper og Jonathan på 90-tallet, men gir ikke alltid rom til de dystrere strengene som Søbstad slår an i denne boken. Mest av alt er dette en fabel om ansiktsløse firmaer og umenneskelige ambisjoner, med ulvene som symbolsk (eller høyst reell) trussel. Men historien, som legger seg midt mellom humor og grøss, ender opp med å hverken bli morsom eller skummel. De endeløse avlukkene i kontorlandskapet virker være hentet ut fra filmen Playtime av den franske regissøren Jacques Tati, men ambisjonene ligger nærmere nivået til kontortegneserien Dilbert. Søbstad forklarer ikke nok av historien til at den blir meningsfull, mens han overforteller om hovedpersonen. Boken plages også av logikkbrister (hvordan kan det bli bekmørkt i en etasje hvor endeveggen er et vindu ut mot fullmånen?).

Det mest spennende aspektet ved boken er de 78 sidene med «bonusmateriale» man kan laste ned fra nettet, og som viser prosessen mot ferdig tegneserie. Ellers bør du heller oppsøke Roy Søbstad sine sider med serien «Brakk» i nye Forresten.

mandag 5. mars 2012

Tor Ærlig - Mr. Mystisk

Jeg har en fiks idé om at mine barn skal få lese hva de vil av tegneserier, og ikke bare det som eksplisitt er merket "for barn". Kanskje det ikke er en god idé. Men Tor Ærligs frieri til målgruppen er i alle fall morsomt:

Nå kommer barnekrimmen

«Mr. Mystisk»
Tor Ærlig
Jippi Forlag
72 sider
Karakter: 4

Tor Ærlig imponerer med serier for barn, men burde hatt mer plass

På siste halvdel av 2000-tallet var Tor Ærlig så godt som alene om å lage tegneserieromaner i Norge. Nå har han skiftet fokus: Før jul kom «Apefjes», en tegneserieroman for ungdom som hadde større problemer enn tittelen å slite med. «Mr. Mystisk», fremdeles rettet mot unge lesere, er derimot nesten en innertier.

Bokens tre historier er perfekte for målgruppen. De er mystiske, overnaturlige og svært fantasifulle både i fortelling og tegning: En kappekledd person lurer døden på samme dato år etter år; verdens ledende skulptør blir ansatt til å lage nye kropper til hvileløse sjeler, og drar med assistenten sin på Den flygende hollender; levende hus som vokser opp sammen med eierne sine viser seg å ha en skummel defekt.

Tor Ærlig fortsetter med dyrefigurene han begynte å tegne i «Mare Frigoris» (2009), en oppveksthistorie for voksne om to forfatterspirer i en høyblokk. Tegnestilen kler de barnlige spenningsseriene minst like godt, selv om noen av figurene virker å miste litt personlighet med sine pupilløse øyne. Tor Ærlig tar det igjen med mørke men sterke farger og mer drama og spenning enn i en Hardyguttene-bok.

Med et så godt grunnlag burde tegneren gitt seg selv bedre plass. «Castor og sjelesugeren» tar opp nesten halvparten av sidene i boken, og er også den eneste der ingen ideer er uforløste. Her lar Tor Ærlig seg føre av gårde av ideene sine, fra spøkelser til pirater og sjømonstre. Både «Mr. Mystisk i dødens vinkel» og «Malenas levende hus» ville tjent på å være noen sider lengre. Mesteren av langformatet burde ta med seg flere triks fra sin egen karriere.