søndag 22. september 2013

Palle Puddel: Et hundeliv


Hipstermoro for de små

«Palle Puddel: Et Hundeliv»
Anna Fiske
No Comprendo Press
104 sider
Karakter: 5

Velfrisert puddel blir usannsynlig barnebokhelt

Palle Puddel er ingen innlysende barnebokfigur. Han har svart høyhalset genser, markerte briller og en hang til å ville snakke om kultur med puddelvennene sine. Palle Puddel er rett og slett en hipster fra rundt tusenårsskiftet, og sånn sett er det nok mange barn som kan kjenne igjen sin egen far i denne kultiverte livsnyteren – i alle fall om det er en familie med abonnement på Morgenbladet eller Klassekampen.

Anna Fiske har utstyrt Palle med den litt mer kaotiske vennen Nina Kanin (Nina er blant annet kassadame, kan vi lese først i boken, mens Palle jobber i bokhandel). De går på besøk til hverandre, maler og går i butikken. I det hele tatt lever de veldig normale liv, halvveis som barn og halvveis som voksne.

I Fiskes barneblad Rabbel var det Palle Puddel og historiene om Farmor som var høydepunktene. Farmor-seriene er allerede samlet i to bøker, mens denne boken samler historiene om Palle. Farmor og Palle deler den samme naive, barnlige og fargerike tegnestilen som gjør bøkene morsomme for barn å lese. Tar du en titt bak alt klusset, er det likevel tydelig at Fiske har håndtverket i orden. Hun er nærmest alene i Norge om å lage tegneserier for barn på dette nivået.

Historiene blir delt opp av små avsnitt med fotografier av Palle lagd i alt fra trolldeig og broderi til papp og dukker i menneskestørrelse. Det er ingen gjør-det-selv oppskrifter med som i Farmor-bøkene, men her vil nok unge la seg inspirere uansett.

Det er med andre ord ingen grunn til å ikke introdusere småtten for kultureliten i hundeskikkelse.

(Tidligere publisert i Bergens Tidende)

I farta med farfar


Tøff tøff sier farfars bil

«I farta med farfar»
Lars Fiske
No Comprendo Press
40 sider

Lars Fiskes nye barnebok har gassen i gulvet, men er den for veloppdragen?

Ting jeg har lært denne uken: Lars Fiskes farfar var visstnok med å starte en av de første automobilfabrikkene i Norge. Boken «I farta med farfar» er lagt til starten av 1900-tallet og kan dermed ikke være en fullstendig selvbiografisk historie fra relativt unge Fiske. Her handler det om en biltur med alle hestekrefter og fliremuskler i arbeid, når mormor sitter bak rattet og farfar er kommenterende og piperøykende guide gjennom by og land.

Om boken virker litt kjent, er det fordi den er bygd over samme lest som «Kom så løper vi», Lars Fiskes barnebok som vant både billedbokpris og Årets vakreste bok-pris da den kom i 2002. Hadde jeg vært betydelig eldre og enda mer pekefingrete, ville jeg påpekt at mens barna i «Kom så løper vi» er aktive små kaosdyr som velter seg i hurlumhei, så er de to barna i denne nye boken passive tilskuere i baksetet på bilen. Det gir en annen dynamikk til boken som noen vil sette pris på og andre ikke, men helhetsinntrykket er betydelig mer veloppdragent i «I farta med farfar».

Om du ikke kjenner navnet Lars Fiske, så kjenner du streken hans. Den har preget alt fra A-Magasinet til melkekartonger, og ikke minst så har han laget sjangerdefinerende tegneseriebiografier for voksne som «Herr Merz» (om kunstneren Kurt Schwitters) og «Olaf G» (om tegneren Olaf Gulbrandsson, sammen med Steffen Kverneland). Streken sitter i høyeste grad i førersetet i denne barneboken også. Jeg er stadig fristet til å kalle det en billedbok, for tegningene er laget i et breddeformat som strekker seg over halvmeteren, med høyst et par linjer tekst på hver side. Ingen tegner mennesker morsommere, mer varierte og nestenabstrakte enn Lars Fiske, og mens bilturen går gjennom mange ulike miljø møter leseren alskens raringer på mer eller mindre antikke transportmidler.

Dermed er dette en biltur som også voksne vil like, kanskje spesielt fordi den ikke inneholder et eneste «er vi fremme snart?»

(Tidligere publisert i Bergens Tidende)

Überhorror


Tøddelrock i tegneserieland

«Überhorror»
Are Edvardsen (red.)
Überpress
94 sider
Karakter: 4

Den fjerde Über-antologien er et ujevnt skrekkvelde 

Med fire utgivelser på litt over ett år har den bergensbaserte Über-antologien vist seg å være et vitalt lite kruttkammer. Med ulike tema i hvert nummer (de foregående titlene har vært ÜberZombie, ÜberMaritimt og ÜberViking), får en rullerende gjeng med serieskapere prøve seg i ulike sjangre. Dette har ført til at Über i dag – noe overraskende – kniver med Jippi Forlags «Forresten» om å være den viktigste norske tegneserieantologien. Grunnen er både at Über gir ukjente tegnere en sjanse, og at de tilstreber tilgjengelighet på bekostning av kunstneriske utskeielser og innadvendthet. Plukker du opp et nummer vil du møte serieskapere som er ute etter å fortelle gode historier – eller dø i forsøket.

Den nye utgaven har temaet skrekk, og følger opp seriens foreløpige toppunkt ÜberViking. De femten ulike historiene viser at man som amatør kan slippe unna med mye mer i humor- enn i skrekksjangeren. Dårlig håndverk og mangelfullt utbygde historier forstyrrer mye mer når leseren vil hengi seg til noe virkelig skremmende.

Det er likevel flere høydepunkter på disse sidene. Kristoffer Lindseth tegner flotte dyreskikkelser og bruker farger svært effektivt i sin «Necrothecam»; Johan Grimstvedt og Kim Holm samarbeider om den fjollete men veltegnede «Skuggen over Meieriet»; Erlend Peder Kvam (kjent fra Dagbladets stripekonkurranse) leverer en firesiders Rygg og Katt-historie; Katarina Aasgaard Strømsvåg har lagd «Naboen» i vakre vannfarger som skiller den klart ut i alt det sorte blekket på disse sidene. Som ren skrekk er det Tor Erik Aasen og Gard Helsets «Fragment» som er den mest vellykkede både i uttrykk og historie.

Über-antologiene er jevnt over gode og kommer ofte. Man kan ikke be om mer.

(Tidligere publisert i Bergens Tidende)

Pondus: Den 12. mann & Rutetid 2


Min venstre fot


«Pondus: Den 12. mann»
Frode Øverli
Egmont Kids Media
176 sider
Karakter: 5

«Rutetid 2»
Frode Øverli
Egmont Kids Media
144 sider
Karakter: 3

Frode Øverli gir ut bok med henholdsvis livsverk og hobbyprosjekt

Et middelaldrende par kommer ut av heisen. Tydelig rystet klager de over heismusikken, mens man bak dem kan se – før heisdørene går igjen – en black metal-duo som kjører fullt show med røykmaskin og sminke. Det er mitt favorittøyeblikk i Rutetid. Er dette noe duoen gjør på eget initativ? Er de booket inn av en velmenende vaktmester? Spiller de minilåter som egner seg for en gjennomsnittlig heistur, eller gjør de sin egen greie uavhengig av passasjerer?

Ett av gjennomgangstemaene i Rutetid – askøyværingen Frode Øverlis serie med enrutesvitser i Gary Larson-tradisjon – er mennesker som får en absurd tilværelse av et ord som blir feilhørt eller misforstått. Det kan høres ut som enkel ordspillhumor, men i Frode Øverlis hender blir det ofte tatt det nødvendige skrittet videre. Han slenger ikke bare ut vitsen, men tar seg tid til å bygge opp situasjoner og personer. Han gjør seg flid, selv med noe han selv har beskrevet som «venstrefotsarbeid».
Likevel er det tydelig at Rutetid er et overskuddsprosjekt. Der andre har en twitterkonto hvor de poster hvert minste innfall, virker Rutetid å fungere som en liknende ventil for Øverli. Her finnes alle vitsene det ikke blir plass til i Pondus, ikke bare ordspillene, men klisjeene også: Her finner du kannibaler rundt misjonærgryten så vel som menn på øde øyer. En gammel tommelfingerregel sier at man kan spøke med alt så lenge det er morsomt, men bunnlinjen er at Øverli ikke alltid har et kritisk blikk på disse velbrukte (og rasismeanklagede) temaene. På sitt verste er han bare enda en vitsetegner som tegner en mann på en øde øy.

Om Rutetid er tegnet med venstre fot, er Pondus på alle måter et høyrehåndsarbeid. Serien er også en så formidabel suksess at enhver introduksjon virker unødvendig: Førsteopplaget til denne boken er på svimlende 75.000.
Siden starten i 1995 har Øverli møysommelig bygd et univers rundt Pondus, i den grad at seriene i denne tolvte boken – hentet fra 2011 – føles drevet frem av sine egne figurer. I tillegg til humoren, som fortsatt føles frisk og tilgjengelig, er en stor del av suksessen til Pondus basert på at Øverli fortsetter å utvikle persongalleriet sitt. Det er ikke noe nytt triks i tegneseriehistorien; i amerikanske Doonesbury har barna til de opprinnelige figurene så godt som tatt over hele stripen. Men Øverli gjør det forsiktig nok til at han slipper å følge kronologien slavisk, og utstudert nok til at man ender opp med å virkelig bry seg om hovedpersonene.
Det er ingen jordskjelv av typen nye jobber eller nye barn i denne boken, men Øverli introduserer en ny karakter i form av sjekkepaven Eddie – en figur som fyller det amorøse tomrommet i Pondus’ pub. Eddie viser også at Øverli har en formidabel motstander i seg selv: Selv om du bare sammenligner ham med de håpløse bussjåførene Hugo og Ivar, virker Eddie stusselig endimensjonal i denne boken.

Mens tegningene i Rutetid-boken er av litt eldre årgang og viser en tilbakeholden strek, blomstrer Øverli virkelig i «Den 12. mann». Etter å ha vært i konstant utvikling siden debuten, har serien Pondus nådd et nivå der tegningene er svært levende, samtidig som at de enkelte bestanddelene – hender, ører, innbo – nærmer seg ren abstraksjon. Øverli har skapt en visuell kortform for nesten alt han tegner, noe som gjør at du kan kjenne igjen en Øverli-hånd hvor som helst – selv om du ikke kjenner den igjen som hånd.

Det er stor kvalitetsforskjell mellom Pondus og Rutetid, men storparten av den ligger i serienes natur. Frode Øverli er en verdensskaper i Pondus, det er klart at et terrarium som Rutetid ikke vil gi samme fryd. Heismusikk eller ei.

(Tidligere publisert i Bergens Tidende)

Bestis

Alle vil ha en bestis

«Bestis»
Kenneth Larsen
Egenutgitt
58 sider
Karakter: 5

Vennskapshistorie som er bedre enn den har rett til å være

Når noe er selvutgitt er det en grei tommelfingerregel å sveive i gang varsellampene. Men selv om det ikke er noe forlag involvert betyr det ikke nødvendigvis at materialet er grufullt. I et knøttlite og trangt tegneseriemarked som det norske kan det like gjerne bety at det er bra, men umulig å selge til noen.
Ta «Bestis» for eksempel, skrevet, tegnet og gitt ut av trønderen Kenneth Larsen. Det er en liten samling historier om Kenneth og barndomsvenninnen Marit, holdt på kav trøndersk grautmål. I utgangspunktet trykket opp i seksti eksemplar, noe som virker korrekt med en innlysende målgruppe i nær familie som setter pris på fine farger. Men da er det ikke tatt med i betraktningen at «Bestis» er så bra.

Larsen seriedebuterer med dette albumet, etter å ha puslet med det som overskuddsprosjekt i nærmere ti år. Heller enn å gå for det noe slitne stripeformatet, består «Bestis» av ti historier som spenner fra to til ti siders lengde. Igjen – fullstendig umulig å selge.

Historiene er hverdagslige anekdoter om Kenneth og Marit, åpenbart basert på virkelige hendelser men plassert inn i effektiv historiefortelling. Larsen har en morsom strek med åpne, hurtige linjer, samtidig som at han tegner miljøer godt.

«Bestis» har sine begrensninger, men klarer på imponerende vis å allmengjøre og underholde med noe snevert og personlig.

Kjøp deg en før den fargeglade, nære familien grabber til seg alle eksemplarene.

(Tidligere publisert i Bergens Tidende.)