mandag 19. oktober 2015

Corto Maltese: Balladen om det salte hav

Sjømannen uten egenskaper

Hugo Pratt
«Corto Maltese: Balladen om det salte hav»
Hugo Pratt
Minuskel 
168 sider
Karakter: 5

En europeisk tegneserieklassiker som fortjener gjenutgivelsen

I høst kom nyheten om at italienske Hugo Pratts tolv bøker om sjømannen og eventyreren Corto Maltese blir utgitt i ny, norsk oversettelse. Dette ble mottatt med ekstatisk nostalgi av en rekke tegnere og forfattere – så mange at det virket mystisk for dem som ikke er kjent med serien.

«Balladen om det salte hav» (1967) er ansett for å være blant høydepunktene i serien, og er et av to bind som Minuskel nå utgir kronologisk etter hovedpersonens biografi. For nye lesere vil nok boken fremstå som treg og tunglest i begynnelsen: Mennesker flyter rundt på havet i små båter og skiftende allianser, mens første verdenskrig og en tilsynelatende udødelig pirat kalt «Munken» spøker i kulissene. Det går sakte, og språket føles omstendelig og tunglest.

Snart begynner derimot hovedpersonen å tre frem som en komplisert figur, ikke en antihelt akkurat, men som en fascinerende hovedperson uten formål. Historien om Corto Maltese viser seg å være et intelligent, melankolsk eventyr skapt av en sann verdensborger. Denne femti år gamle serien kan vinne over nye lesere som gir den sjansen.

Futen

Et stort stykke Norge

Øystein Runde
«Futen»
Knut André Solberg & Øystein Runde
Gyldendal
160 sider
Karakter: 5

Kitchy 1800-tall møter Norge anno 2015

Futen Mikael er mannen som krever inn skatt fra den norske nasjonalromantikkens mytiske beist, fra Dovregubben til de norrøne gudene. I et univers som er én del Theodor Kittelsens 1800-tall og én del rosemalt timberpunk-futurisme har Futen blitt en nokså uimotståelig blanding av superhelt, statlig agent og folkeeventyrlig helt.

Øystein Runde er lommekjent i norske folkepsykoser (han brukte mange av de samme grepene i tegneserien «De fire store» hvor Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie bekjempet kriminalitet), og i «Futen» trekker han inn eventyrskikkelser, barne-tv-figurer og kontemporær storpolitikk til en imponerende helhet.

Rundes historier får liv av tegner Knut André Solberg, en alumnus fra den prestisjefulle amerikanske Joe Kubert-serieskolen. Blyanttegningene hans er vakre og står godt til tonen i serien, med en liten innvending i at streken er ujevn i skildringen av ansikter gjennom historiene.

Kanskje husker du Futen fra albumet som ble gitt ut i 2008. Denne boken samler de blyanttegnede historiene derfra og setter dem inn som deler av den større historien.

JensK Sesong 1

Comeback i første sesong

Jens K Styve
«JensK Sesong 1»
Jens K. Styve
Jippi Forlag
152 sider
Karakter: 5

Med espresso i penselen og håndverket i fingrene

Jens K. Styve burde ligge alle vestlendingers hjerte nær. I 1997 var han med å starte Jippi forlag, og introduserte en hel generasjon serielesere for nordhordlandske bokbåter og studenttilværelsen i Bergen. Det er en urettferdig sammenligning, men som skjønnlitterær forfatter skrev han Ragnar Hovland-bøkene som Ragnar Hovland aldri skrev.

Etter femten år borte fra tegneseriene har det kommet stadige drypp i løpet av det siste året, og disse har nå blitt sluset inn i «JensK Sesong 1». Stilen har ikke forandret seg nevneverdig; streken er fortsatt tynn og ekstremt karikert, men har modnet til et roligere og sikrere uttrykk som like gjerne blir fargelagt av vannfarger som av sterk espresso.

Dagbokstripene i denne boken har tidligere blitt publisert på nett, men de hverdagslige fortellingene har godt av den ekstra dimensjonen nynorsk språkdrakt gir fremfor engelsk. Det flotteste i boken er de tre lange historiene tegnet i forbindelse med utfordringen Oslo 24H Challenge (en serie på 24 sider laget på 24 timer).

Det er ikke mye vestlandsk igjen å spore, men Styve kler rollen som outsider uansett hvor han er.

Überapokalypse

Undergang med vestlandsstempel

Uberapokalypse
«Überapokalypse»
Are Edvardsen (red.)
Überpress
80 sider
Karakter: 5

Lovende serieskapere tolker apokalypsen

Antologiene som kommer et par ganger i året fra bergensbaserte Überpress er noe av det beste som skjer i tegneserienorge for tiden. Inspirert av serieblader av europeisk format (tenk for eksempel «Spirou»), og irritert over mangelen på noe slikt i et norsk bladmarked dominert av én aktør (tenk for eksempel «Egmont»), ble forlaget og antologiserien startet av redaktør Are Edvardsen i 2012. Tre år og åtte antologier senere har Über blitt en merkelapp som betyr høy kvalitet, humor (men ikke for mye), action (men ikke for mye), og alltid noen ferske fjes i en stadig roterende stall av serietegnere. «Überapokalypse» har denne fine blandingen av debutanter og veteraner som gjør boken både spennende og skamløst underholdende. Blant førstnevnte finner vi Erlend Hjortland Sandøy, et nytt bekjentskap som virkelig tar i bruk sidene til fulle. På den andre siden finner vi Edvardsen og Pål Andersens coverhistorie over fjorten eksplosive sider med Mad Max-inspirert undergangsracing.

Fantastisk-Mann nummer 1

Superhelten som kappåt med romvesenet

Fantastisk-Mann
«Fantastisk-Mann nummer 1»
Fredrik Jullum og Bård Lilleøien
Überpress
40 sider
Karakter: 3

Lokal superhelt «gjør kun hva enhver nordmann ville gjort»

Det begynner å bli tett mellom de norske superheltene. Til selskapet av den absurde Bjartmann, den nasjonalromantiske Futen, den amerikaniserte Urban Legend og den vestlandske Nattskygge, kan vi nå også ønske Fantastisk-Mann velkommen. Med helskjegg, vikinghjelm, norsk flagg på brystet og truse med gylf er det klart at denne superhelten er skapt mest for moro skyld. Serieskaperne referer mer eller mindre åpenlyst til en rekke klassiske amerikanske serier i sjangeren, mens de blander inn element av norsk folkekultur for humoristisk effekt.

Episodene i heftet stammer fra 2008 til i dag, oppdatert like til «Fantastisk-Mann slåss mot ISIS». Det er med andre ord nok et stykke gammel moro fra Nettserier.no som bergensforlaget Überpress gir ut. Og selv om de eldste episodene er tegnet på nytt, er det åpenbart på både tekst og tegning at dette ikke er ment som noe mer enn en godslig røre. Likevel har Fantastisk-Mann i sin behandling av politikere og fenomener potensiale for satire, noe som er mangelvare i norske tegneserier i dag.

Pondus 500

De 500 stripene

Pondus 500
«Pondus 500»
Frode Øverli
Egmont Publishing
508 sider
Karakter: 6

Minimalistisk redigert bok gir maksimal moro

Stripeserien Pondus fyller 20 år i år, og dette er en stor del av feiringen: 500 favorittstriper plukket ut av seriens redaktører og lesere, innbundet i en dørstopper som runder kiloen med god margin.
Det er en bok som fungerer godt i sin minimalisme. Sett bort fra et tre siders forord av Frode Øverlis redaktør, er det ingenting annet her enn Pondus-striper; kronologisk presentert en på hver side.

Det er få øyeblikk fra serien som savnes (kanskje noen av de ambisiøse historiene fra 2000-tallet hvor Øverli viste en mer dramatisk side, men de ble ikke fortalt i stripeformat). Her forlover Jokkes mamma seg med kortvokste Günther; Jokke møter Camilla, får barn, blir dumpet og blir sammen igjen; Pondus sier opp som bussjåfør og tar over baren på hjørnet.

En av de store gledene ved boken er å kunne bla fremover og bakover og se hvordan streken til Øverli har utviklet seg fra det enkle til det komplekse og detaljerte. Øverli vender tilbake til de samme temaene år etter år og klarer likevel å holde dem friske. Denne boken er en oppsummering av hvor god han faktisk er.

Displacement

Selskapsreisen

Displacement
«Displacement»
Lucy Knisley
Fantagraphics Books
160 sider
Karakter: 4

Et tankefullt reisebrev om å bli gammel og døende

Serieskaperen Lucy Knisley fra New York er kjent for sine reisememoarer. «An Age of License» handlet om frihet og det å være ung og på reisefot i Europa – en reise som blant annet brakte henne til Bergen og Raptusfestivalen. Temaet i «Displacement» er nærmest det motsatte. Knisley drar på et ukelangt – og, skal det vise seg, utmattende – cruise i Karibien for å passe på sine 90 år gamle, begynnende demente og pleietrengende besteforeldre.

For å fange personligheten til en mann som i bokens nåtid er sterkt redusert, tegner Knisley inn utdrag fra bestefarens dagbok som amerikansk soldat under andre verdenskrig. Det er et strålende og menneskeliggjørende grep, men det er bokens store svakhet at disse sidene aldri føles virkelig integrert i helheten.

Knisleys strek er enkel og elegant, med tynne tusjlinjer og vakre vannfarger (en teknikk som går igjen i selvbiografiske serier fra Lewis Trondheim til Jens K. Styve). «Displacement» vil ta opp store spørsmål om aldring, død og ensomhet, og selv om den ikke lykkes helt er den som alle Knisleys bøker en sjarmerende reise.

The Oatmeal: 5 veldig gode runner til å banke opp en delfin

Internett mellom to permer

The Oatmeal
«The Oatmeal: 5 veldig gode runner til å banke opp en delfin»
Matthew Inman
Egmont Comics Nordic
160 sider
Karakter: 5

Webserien The Oatmeal dominerer deler av internett – men klarer også overgangen til boksidene

Å lese webserien «The Oatmeal» er som å bli skreket til av de vennligere delene av internett. Matthew Inman tilegner seg alle utbredte memer – katter, kaffe, bacon, dinosaurer – og severer det i mediets foretrukne form: korte lister og infotainment skrevet i et uangripelig tonefall av styggmunnet, absurd selvsikkerhet. En biografisk bit om oppfinneren Nikola Tesla avløses helt naturlig av «7 grunner til å holde tyrannosauren din unna crack». At Inman klarer dette uten å fremstå som en ulidelig dust er det som skiller ham ut som en internettets hvite ridder i en skog full av troll.

Serien er mer designet enn tegnet, men humoren krever ikke mer enn den dominerende enkle, faktaboksaktige streken (som blant annet har inspirert norske Karstein Volle).
En stor del av seriens sjarm er den dumsmarte leken med ordsammensetninger, og oversetter (og redaktør) Iselin Røsjø Evensen har klart å fange tonen når serien nå gis ut på norsk i bokform.

Den som later som lyver

Setter strek for vonde forhold

Den som later som lyver
«Den som later som lyver»
Dominique Goblet
No Comprendo Press
148 sider
Karakter: 5

Dominique Goblet forteller om en alkoholisert fart og en dårlig kjæreste i svært personlig stil

Det selvbiografiske hovedverket til belgiske Dominique Goblet tar opp utfordrende tema som barnemishandling og en alkoholisert far, kryssklippet med historien om et vanskelig kjærlighetsforhold. Bruk av olje og fettstift – og en tilblivelsesprosess som spenner over mange år – gjør at boken har fått et ekstremt personlig uttrykk som kvalifiserer den til et kunstobjekt i seg selv.
Goblets strek er ekspresjonistisk og urovekkende, og hun forteller historiene gjennom scener med dialog og tilbakeblikk. Det kan gjøre lesningen utfordrende, men Goblet lykkes i å være både personlig, eksperimentell og tilgjengelig på samme tid. Hvor mye kan vi utsette andre for samtidig som vi fortsetter å fortelle oss at vi er gode mennesker? Boken har ikke svaret, men spørsmålet ligger der hele tiden latent.

48 år gamle Goblet har ikke blitt oversatt til norsk tidligere. Boken ble opprinnelig gitt ut på det prestisjefulle europeiske tegneserieforlaget L'Association.

Minions 1: Banana

Den gule fare

«Minions 1: Banana»
Renaud Collin & Didier Ah-Koon
Egmont Publishing
48 sider
Karakter: 2

Blockbuster-film blir europeisk humoralbum

Har du ikke fått nok av Minions etter to «Grusomme Meg»-filmer og en spinoff-film? Da kan det være at denne småsjarmerende tegneserien er det du trenger. Serien har til og med en del autentisitet: Den er tegnet av Sprint-tegner Renaud Collin, og skrevet av Didier Ah-Koon som jobbet som storyboardkunstner for de nevnte filmene. Den går ukentlig i det belgiske Sprint-bladet, og er laget i klassisk fransk-belgisk helsides humorformat.

Tegningene er laget på data og er glatte og fargerike, vitsene er ordløse og til tider fantasiløse (en helside om å male seg inn i et hjørne?). Et av særtrekkene ved Minions er det italienskklingende nonsenset de snakker, så i tegneserieform har de mistet en stor del av sin naturlige sjarm (om det er rett ord å bruke for overallkledde, labile små kindereggmonstre). I stum, flat tegneserieform har de en kronisk mangel på personlighet.

Det er interessant at en animert blockbuster får en tegneserieversjon i europeisk albumformat, men det er ikke nok å hente i disse slapstickvitsene til å tvære ut et helt album.

Palookaville Twenty-Two

Gårsdagens mann

«Palookaville Twenty-Two»
Seth
Drawn & Quarterly
120 sider
Karakter: 5

Alt var bedre før. Selv nostalgien.

Nostalgi er for enkelt for Seth. Den kanadiske serietegneren har en fremtoning og en strek inspirert av 1940-tallets sofistikerte vitesetegninger. Men selv om historiene hans ofte er lagt til fortiden, er de gjerne lagt til en fortid som allerede har lagt gullalderen bak seg, hvor det eneste som gjenstår er å registrere forfallet og idealisere det tapte.

Slik var det til dels i den faux-selvbiografiske serieromanen «Livet er til å holde ut, tross alt» (serialisert i  Seths tegneserietidsskrift «Palookaville» nummer 4-9 og siden oversatt til norsk), og i «Clyde Fans» har Seth åpnet alle kranene. Historien følger to brødre, skadet på hver sin måte, som må ta et oppgjør med hverandre noen år etter at den eponyme familiebedriften har gått dukken. Serialisert siden 1997 og fortsatt ikke ferdig (årets «Palookaville» fullfører del fire), kan «Clyde Fans» vise seg å bli Seths mesterverk – om den pokkers tingen noensinne blir ferdig.

«Palookaville» er en moderne mesters utstillingsvindu, og det nye nummeret er like verdt å plukke opp for den mer skissepregede, men ikke desto mindre emosjonelle og veltegnede – barndomsskildringen «Nothing Lasts».

Hjalmar #3: Jomfrutur i nød & Lunch #7: Opptatt!

Vår misnøyes sommer


«Hjalmar #3: Jomfrutur i nød»
Nils Axle Kanten
Karakter: 4

«Lunch #7: Opptatt!»
Børge Lund
Karakter: 5

Turklisjeer og klisjétur i to nye tegneseriealbum

Lange sommerdager betyr nye tegneseriealbum i hyllene, og etter et et svært godt Zelda-album av svenske Lina Neidestam tidligere i juli, tilhører sensommeren to helt ulike nordmenn.

Nils Axle Kantens «Hjalmar» er en nokså ordinær familieserie, men med nok bifigurer til at den kan trekke humor fra de aller fleste tema. Den seks sider lange spesialhistorien er derimot en parade av humoristisk bakstrev, med puppete blondiner og rivjern til koner i høyst tradisjonelle roller. Det redaksjonelle arbeidet med intervjuer og arkivfoto er et solid pluss.

«Lunch» av Børge Lund har funnet en kjøpesterk og humoristisk underernært målgruppe i det private næringsliv, med tegneserielanseringer på oljemesser og under Birken i august. Den ti sider lange spesialhistorien strekker en god idé – kampen om solstolene på et charterhotell – nesten til bristepunktet. Minimalistisk fortalt uten noen av seriens faste bifigurer, er den enkel, effektiv og over omtrent før den får begynt.

Nærkamp

Militærroman i feil uniform

«Nærkamp»
Axel Hellstenius og Line Halsnes
Cappelen Damm
142 sider
Karakter: 2

Ungdomsroman fra befalsskolen burde ikke kommet gjennom sesjonen som tegneserie

Det er mye penger og store navn som står bak «Nærkamp», det første bindet i en bebudet serie som treffer et underlig krysningspunkt mellom skoledagbok-estetikk og vervekampanje fra Forsvaret. Boken følger frisøren Victoria Bakke som gjennomgår befalsskolen som et forsøk på å slippe unna hendelser i fortiden.

Axel Hellstenius (kjent blant annet for manus til «Døden på Oslo S» og to «Elling»-filmer) har adaptert sin egen roman «Fittekvote», mens Line Halsnes tegner. Sistnevnte er illustratør med flere barnebøker og en fascinasjon for militærkjøretøy i bagasjen, og debuterer nå som serietegner.

I bunnen er dette en dramatisk fortelling om en kvinne som møter begrensninger både innenfra og utenfra i et mannsdominert miljø. Inntrykket blir likevel begrenset av at tekst og tegning på langt nær utfyller hverandre godt nok. Hellstenius' dialog forteller oss ikke nok om hva som driver hovedpersonene fremover, og sidelayouten er unødvendig rotete og hektisk, med en skissepreget og pastellfarget stil som gjør boken unødvendig barnslig.

torsdag 23. juli 2015

The Sculptor

Hugget i stein

"The Sculptor"
Scott McCloud
Self Made Hero
496 sider
Karakter: 5

Godt fortalt historie om kunstens begrensninger

Den unge skulptøren David Smith inngår en avtale med døden. Det er kanskje litt corny og oppbrukt, men hør resten av konseptet først: David blir i stand til å forme alle materialer etter viljen, mot at han vil dø etter 200 dager. Problemet til David er at teknisk kompetanse er én ting, å faktisk ha noe å si med kunsten er noe helt annet.

Amerikaneren Scott McCloud skrev bokstavelig talt læreboken om å lage og lese tegneserier: "Understanding Comics" kom i 1993, og introduserte store deler av vokabularet som brukes til å snakke om tegneserier i dag. Gjennom initiativ som 24-hour-comic (som også har mange norske deltakere) er McCloud fortsatt en innflytelsesrik person i tegneserieverden.

Man skulle derfor forvente at "The Sculptor" er bortimot teknisk perfekt. Og det er den. Både tegningene, historien og formgivningen driver leseren fremover i en effektiv, blåhvit vind av historiefortelling. McCloud har menneskeliggjort David i så stor grad at han risikerer at noen lesere vil mislike ham instinktivt for den konstante frustrasjonen han bærer på. "The Sculptor" er ingen bauta, men den forteller en klassisk historie på en frisk måte.

Saga Book One

Romopera med stort hjerte

"Saga Book One"
Brian K. Vaughan og Fiona Staples
Image
504 sider
Karakter: 6

Underholdende, rørende og smart: Saga er et moderne eventyr

Skal du bare lese én blockbuster-tegneserie i år, er det mye som taler for at det bør være "Saga". Den starter med en fødsel og slutter med en liten jente som tar sine første skritt, men innimellom har forfatter Brian K. Vaughan ("Løvene i Bagdad", "Y: The Last Man") og tegner Fiona Staples introdusert et persongalleri som omfatter adelige kyborger med fjernsyn som hode; en leiemorder med skrupler og en katt som kan avsløre løgnere; spøkelset av en halv tenåringsjente (en perfekt barnevakt); en enøyd forfatter i et fyrtårn som gjemmer politiske budskap i kiosklitteratur; to tabloidjournalister som graver i en krig mange ville foretrukket fikk ligge i fred. Gjennom alt dette følger vi Marko og Alana, et par som finner hverandre på tvers av frontlinjer og raser. De er også foreldre til babyen Hazel som sørger for bokens fortellerstemme.
"Saga" er en romopera med komplekse karakterer og mye hjerte, herlig fri for den amoralske kynismen som preger deler av amerikanske serier. Denne boken samler første del , det vil si omtrent alt av sagaen til nå.

Kampen Park: 100 shades of grey

Nøtteknekkersuiten

"Kampen Park: 100 shades of grey"
Stein Arne Hove
Egmont Publishing
48 sider
Karakter: 5

En av Norges fremste stripeserier får eget album

"Kampen Park" er en serie om to homofile ekorn. Den er også den beste norske stripeserien om parforhold akkurat nå. Hvordan har det gått til?

I stedet for å bruke kjønnstereotyper, har den Oslo-baserte serieskaperen Stein Arne Hove tvunget to veldig ulike personligheter inn i samme tre: Den promiskuøse, kamikazeshoppende festløven; og den hjemmesittende, økonomisk ansvarlige ordensfriken.

Slik blir humoren også mindre formelpreget enn i stripeserier hvor mannen ikke kan snekre og kvinnen ikke skjønner fotball.

Ekornenes tosomhet presenteres med et unikt humoristisk sinnelag og enkle men tiltalende tegninger. "Kampen Park" er rik på språklek og mer eller mindre forkledde sitat fra litteratur og tegneseriehistorie ("Tommy & Tigern"-pastisjen i dette albumet bør være enkel å få øye på). "100 shades of grey" viser at Hove mestrer både stripeformat, korte historier over syv sider, søndagssider og ruteformat.

Det gjenstår å se hva introduksjonen av en adoptert babyfugl vil gjøre med dynamikken i serien, men det er en nøtt å knekke senere.

Sprint: Skatten i Alexandria

Skattejakt i dronenes tid

"Sprint: Skatten i Alexandria"
Yoann & Vehlmann
Egmont 
48 sider
Karakter: 2

Et av Sprint-seriens mer forglemmelige album

Sprint-serien holder seg frisk til å være snart åtti år gammel. Det er takket være et stadig skiftende galleri av serieskapere som alle har tilført serien sitt særpreg. Duoen Yoann & Vehlmann er nummer åtte i rekken (og dette er det 61. Sprint-albumet på norsk), og under deres oppsyn har serien beholdt humoren og preget av actioneventyr fra tidligere tiår. De har også lagt til et nivå av selvreferering som kanskje er nødvendig når man lager tegneserier om en ung eventyrer i pikkolouniform, men som ikke alltid nødvendigvis kler serien.

I "Skatten i Alexandria" drar Sprint og Kvikk til et krigsområde ikke ulikt dagens Syria for å finne restene av biblioteket i Alexandria. De manøvrerer seg gjennom kommunikasjonsrådgivere og leiesoldater, men historien klarer ikke balansere godt mellom moderne krig og Indiana Jones-aktig eventyr. Tegningene er flere steder direkte svake, og duoen Yoann & Vehlmann virker fysisk ute av stand til å avslutte et album uten en cliffhanger.

Et pluss for trofaste lesere er likevel at André Franquins klassiske figurer Viggo og Spiralis nå er tilbake i Sprint!

Girl in Dior

Estetikk over dramatikk

"Girl in Dior"
Annie Goetzinger
NBM
128 sider
Karakter: 3

Et stykke motehistorie som burde vært bedre sydd sammen

Moteverdenen er sjeldent råstoff for tegneserier, til tross for mulighetene den gir for å kombinere dramatiske historier og vakre linjer. Om du blir skuffet eller begeistret over "Girl in Dior", en historie om Christian Diors korte men revolusjonerende karriere som skaper av kvinnemote, avhenger av hva du venter deg.

Franske Annie Goetzinger har vært serieskaper siden 1970-tallet, og er kjent for sine art nouveau-inspirerte tegninger og vakre mennesker. I "A Girl in Dior" briljerer hun i måten hun gjenskaper Diors første kolleksjoner i tynne linjer og elegante, duse farger. Trykken og innbindingen i denne engelske oversettelsen er også vakker, verdig en bok dedikert til det estetiske. Tyve sider tilleggsmateriale gir historien grundig bakgrunn.

Likevel skuffer boken som tegneserie. Goetzinger har valgt å fortelle historien gjennom en fiktiv ung journalist som blir en av Diors modeller. Likevel er det uklart om det er Christian Dior selv som er hovedpersonen, og utfallet blir at ingen av figurene trer klart frem. Historien beveger seg for raskt, og vekker ingen følelser hos denne leseren.

Franquins Sorte sider

Mørkemannen bak Sprint

"Franquins Sorte sider"
André Franquin
Cobolt
72 sider
Karakter: 5

Sidene som forvandlet svartsinn til tegneseriekunst

André Franquin er mannen som gjorde Sprint-serien levende mellom 1946 og 1968. Den belgiske tegneren skapte figurer som jungeldyret Spiralis og den late kontorgutten Viggo – figurer som fortsatt er elsket i dag. Men han hadde også sine mørke sider. Iblant krøp disse sidene inn i Sprint eller Viggo-seriene, men fra 1977 fikk Franquin utløp for en beksvart humor i serien Sorte sider. I motsetning til de fargerike seriene han ellers tegnet, levde Sorte sider opp til tittelen som en Viggo dyppet i sot. Tegnestilen er gjenkjennelig Franquin med sotete detaljer og stor dynamikk i bevegelsene – og et morbid vrengebilde av den pasifistiske ideologien som gjennomsyrer tegnerens andre serier skinner igjennom. De sorte sidene viser Franquins avsmak for institusjonalisert grusomhet som krig, dyredrap og tortur. Men det er også tydelig at han finner en morbid glede i livets iboende fryktsommeligheter.

Denne danske utgivelsen trykker mange sider som ikke fantes i den norske utgivelsen (som nå er ute av trykk). Og de stikker fortsatt, over tretti år senere.

Transport comic

Transportetappe

"Transport comic"
Red: Tur-nips
Selvutgitt
64 sider
Karakter: 4

Nyskapende tegneserieantologi gir plass til kunstnere

Med de to utgivelsene "Vegetable Comic" og "Confusion Comic" stod plutselig en gjeng kunstskolestudenter fra Bergen og Oslo bak det mest interessante som skjedde innen norske uavhengige tegneserier akkurat nå. Ikke minst takket være Tim Tvedt og hans særegne uttrykk i både språk og sidedesign, som preget store deler av de to utgivelsene – og pryder omslaget på den tredje. (Masterprosjektet hans "Omrokering" fra Kunsthøgskolen i Oslo vil bli gitt ut på Jippi i år.)

"Transport Comic" fortsetter eksperimenteringen der de to andre slapp. Trykk og innbinding er annerledes, og de vanlige bidragsyterne er nedtonet til fordel for kunststudenter som ikke nødvendigvis oppfatter seg selv som tegneserieskapere. Det slår naturlig nok begge veier: For hvert bidrag som er visuelt interessant og nyskapende, er det noe som virker som rene tegneøvelser.

"Transport Comic" viser en redaksjon som fortsatt tar sjanser og gir plass til uortodokse ting – som miniheftet med amerikaneren Devon McFarland. Det er en innstilling som nesten veier opp for at den tredje utgivelsen også gir den minst interessante leseropplevelsen til nå.

Vaskedamen

Rent, pent og rørende

"Vaskedamen"
Anna Fiske
No Comprendo Press
80 sider
Karakter: 4

Anna Fiske pusser støv av glansnummeret sitt

Anna Fiske er en sjeldenhet i Norge, og trolig alle andre steder også: En kvinnelig serieskaper i femtiårene som skaper engasjerende tegneserier både for voksne og barn – uten å endre sin helt spesielle tegnestil uansett om hun henvender seg til de under ti eller de over tredve. "Vaskedamen" er illustrert på samme naivistiske men gjennomarbeidede måte som tegneserieromanen "Gruppa" for voksne var i fjor.

I barneseriene sine har Fiske ofte brukt bestemorfiguren som en trygg og leken havn for barna i fortellingene. I "Vaskedamen" er det tittelfiguren som kommer inn i livet til Lotten på et kritisk tidspunkt: Foreldrene krangler og har lite overskudd, faren er deprimert, og selv om alle gjør sitt beste vil Lotten gjerne ha litt mer enn de kan gi.

Fiske forteller historien med sin vante vekt på hverdagssituasjoner, og viser med godt håndtverk at det enkle ofte er det beste. "Vaskedamen" er fin og godt fortalt, men man får følelsen av at Fiske tråkker opp igjen spor hun har fulgt flere ganger de siste årene.

Gulosten: Liv i Helvete

En ulykkens ost

"Gulosten: Liv i Helvete"
Kristian Krohg-Sørensen
No Comprendo Press
96 sider
Karakter: 5

Realistisk men kjærlig karikert biografi

"Gulosten" er et skikkelig nerdeprosjekt på alle de rette måtene. Tegneseriedebutant Kristian Krohg-Sørensen har latt seg fascinere av en av de mer ukjente norske krigsheltene våre: Johannes S. Andersen gikk fra å være Bastøy-gutt til et liv som sjømann, deretter smugler og til slutt motstandsmann under 2. verdenskrig. I dette første av tre planlagte bind følger vi "Gulosten" (som han blir kalt på Bastøy) sin reise fra ungdomsanstalten til smugling under forbudstiden.

Krohg-Sørensen er selverklært "sykelig opptatt av historie", men heller enn å overlesse tegneserien med detaljer, bruker han kunnskapen til å skape en realistisk koloritt (fotnoter bakerst i boken går mer i dybden). Gulosten blir tegnet opp som en troverdig og sympatisk figur, og historien om livet hans blir fortalt med like deler humor og mørk forutbestemthet. Det er lite direkte visuelt imponerende her, men Krohg-Sørensen har skapt seg en særegen strek som er både lettlest og unik.

Hundedagar

Blyantjenten

"Hundedagar"
Anja Dahle Øverbye
Jippi
72 sider
Karakter: 3

Klarer bare tidvis å løfte seg ut av klisjeene

Kvinnelig serieskaper bokdebuterer med tegneserie inspirert av egen oppvekst – om en jente midt mellom barndom og ungdom, tegnet med følsom blyantstrek og fortalt på nynorsk. Bestanddelene i "Hundedagar" er slik sett en klisjé, og det er klisjeer Anja Dahle Øverbye ikke alltid klarer å løfte seg over i løpet av denne utgivelsen.

På sitt beste er denne historien om et vennskap mellom to jenter fortalt på en usentimental måte, med en avstand og en uvilje mot å skjønnmale som viser at Øverbye, utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen, er et talent å følge med på.

På andre områder kommer boken til kort. Hundedagene fra tittelen, en sensommerperiode med intens varme og klamhet, blir ikke tilkjennegjort hverken i strek eller tekst, og det er opp til forlagets omtale å forklare at nettopp denne omstendigheten påvirker hvordan hovedpersonen forholder seg til venner og familie. Hver for seg er tegningene velgjorte med sine graderte blyanttoner og tilgjort uferdige preg, men tilsammen mangler de litt av nerven som historien virker å kreve.

Omrokering

Tingenes orden

"Omrokering"
Tim Ng Tvedt
Jippi Comics
46 sider
Karakter: 4

Norsk debutant flytter rundt på de grunnleggende bestanddeler

"Omrokering" er den underligste lille norske tegneserieutgivelsen du kommer til å få se i år. Den er 25 år gamle Tim Ng Tvedts avgangsprosjekt ved Kunsthøgskolen i Oslo, og den er minst like mye kunst som den er tegneserie.

Tim konstruerer tegneserier uten en klar historie. Tegningene hans av dagligdagse objekter er svært rene og perfekte i formen, tegnet i en stil som fremhever inntrykket av masseproduksjon. Tim skaper seriene sine ved å ta utgangspunkt i disse objektene og flytte dem rundt til de fungerer, og "Omrokering" er mer en oversikt og variasjoner over alle disse enkeltelementene enn en tegneserie med handlende figurerer.

Likevel fungerer det røde lille heftet, og bekrefter bare inntrykket Tim allerede har gjort i Jippi og i Tur-Nips-kollektivet som den mest spennende av den nye generasjonen norske serietegnere. Ved hjelp av insisterende repetisjoner og et språk som på samme tid er naivt, unaturlig og gjentakende skaper han en atmosfære som på samme tid er vimsete og stram. Kjøp denne og alt han gir ut siden.

Lilla Berlin 3: Leva life

Härliga hipsters

"Lilla Berlin 3: Leva life"
Ellen Ekman
Kalik Förlag
158 sider
Karakter: 5

Om noen holder det ekte i skogen, men det ikke postes på insta, hva da?

Å le av hipstere føles unektelig så 2014. Likevel er det få ting som føles så friskt akkurat nå som "Lilla Berlin", svenske Ellen Ekmans stripeserie om noen-og-tyveåringer i storbyen. Serien skildrer kvalene til de smertefullt trendy og kulturelt oppegående, der de krangler om hvem som koker maten lengst, hvem som drikker den mest spesielle IPA-en, eller hvem som hørte på en spesielt kredibel artist først (var det i livmoren? var det under unnfangelsen?).

Ekman har en strek som låner seg godt til det satiriske innholdet, med svært gjenkjennbare kropper og ansikter, tyggistenner og mandeløyne. Hun er også del av Dotterbolaget, en løs sammenslutning av feministiske svenske serietegnere, og det politiske engasjementet skinner gjennom og blir en integrert del av humoren i stripen.

Det er en artig detalj at norske aviser stadig importerer flere nordiske serier på bekostning av amerikanske, og "Lilla Berlin" går allerede fast i Lunch-bladet, i tillegg til gjestebidrag i Dagbladet.

Frida Kahlos papegøye

Eksistensialisme med pophook

«Frida Kahlos papegøye»
Jason
Magikon Forlag
202 sider
Karakter: 4

I sin tredje novelleutgivelse både gjentar og gjenoppfinner Jason seg selv

Jason er den norske serietegneren som flyttet til Frankrike og ble en favoritt i både den fransk- og engelsktalende verden. De uttrykksløse dyrefigurene hans spiller ut eksistensielle tablåer med popkulturell tvist – frykten for å være alene møter Indiana Jones, om du vil. Siden 2000 har Jason i snitt gitt ut en ny bok hvert år, og «Frida Kahlos papegøye» er en samling kortere noveller over samme lest som de tidligere utgivelsene «Low Moon» (2009) og «Athos i Amerika» (2012).
Ikke bare er de bygget over samme lest, men for en tilfeldig leser fremstår de tre utgivelsene nærmest identiske. Historiene er bygd over den effektive, rytmiske stilen i rutene som Jason har brukt de siste årene på å perfeksjonere. Innholdet er også like deler høyt og lavt. For hver ambisiøse fortellertekniske vri finner du en monsterpastisj fra midten av 1950-tallet; for hver humane og humoristiske sentrifugering av B-filmsjangeren, en generisk vampyrhistorie.
Til sist overrasker Jason med «Ingenting», en trist og stillferdig beskrivelsene av demens.

Nazistempelet

Nazistenes barn

«Nazistempelet»
Ingebjørg Jensen
Sprekstrek
78 sider
Karakter: 3

God journalistikk og dårlig tegneseriehåndverk om NS-barna etter krigen

Tegneseriejournalistikk har ofte blitt brukt til å skildre krigsopplevelser. Art Spiegelman, Joe Sacco og Marjane Satrapi har alle brukt seg selv, sin familiehistorie eller intervjuer og reportasjeteknikker for å fortelle historier som ikke ville la seg fortelle i andre medier.

I sin tredje tegneserieutgivelse om 2. verdenskrig forteller bergenske Ingebjørg Jensen om skjebnen til fire NS-barn etter krigen. Basert på intervjuer og omfattende kildemateriale er det ingen tvil om at det ligger en journalistisk grundighet i bunnen av prosjektet. Historiene som fortelles er emosjonelle og opprivende, men det er på tross av fortellerteknikken. Håndlaget med tegneseriemediet i «Nazistempelet» er bare grunnleggende, med amatørmessige tegninger og lite utnyttelse av mulighetene som finnes.

Jensen har trolig valgt å fortelle disse historiene som tegneserier for å gjøre materialet lettere tilgjengelig for skoleelever. Det gjør ikke begrensningene mindre viktige. Spørsmålet er om Jensen burde valgt et annet medium for å fortelle de viktige historiene.

Olalys - Mørketid & Super Nok

Lys og mørke

«Olalys - Mørketid & Super Nok»
Ola Olsen Lysgaard
Überpress
Karakter: 4

Lekne superhelter møter deprimert stripehumor

Hvordan kan du sprite opp en serie om to venner som bare prater sammen? Én løsning kan være å la dem være superhelt og superskurk og kjempe for jordens skjebne (om enn på lavt nivå) som i «Super nok».

Bergensbaserte Ola Olsen Lysgaard debuterte med den ambisiøse og helt stumme eventyrserien «Haugson» i 2014. Utgivelsen «Olalys» hører teknisk sett hjemme i kategorien ungdomssynder: De tjue ensiderne i serien «Super nok» ble tegnet i norsktimene på skolen i 2009, mens den kyniske stripeserien «Mørketid» ble til under lignende omstendigheter i 2011. Kanskje du fikk med deg sistnevnte da den var gjesteserie i Dagbladet. Der «Mørketid» trass det livstrette innholdet var den mer kommersielle, har «Super nok» en lekenhet som gjør at den fortsatt står seg seks år etter.

Forlaget og tegnerkollektivet Überpress startet livet med en veldig lovende rekke utgivelser.  Sett bort fra antologiene har likevel de tre siste livstegnene bestått av opptrykk av gamle, nettpubliserte tegneserier. Forhåpentlig kommer det snart serier fra dem igjen som gjør at de lever opp til slagordet «Det er overlegent».

tirsdag 24. mars 2015

Tegneseriehistoriens ti mest imponerende byer



Jeg har begått en liste over hos det nettbaserte tegneserietidsskriftet Empirix: Tegneseriehistoriens ti mest imponerende byer!

Du snakker med feil person

Martin Ernstsens dagbok

"Du snakker med feil person"
Martin Erntsen
Jippi Forlag
184 sider
Karakter: 4

Lette og ledige hverdagsskildringer fra et moderne kunstnerliv

"Men jeg vil ikke bli tegneseriefigur", protesterer en kvinne i starten av denne samlingen av Martin Ernstsens selvbiografiske serier. "Da snakker du med feil person" kvitterer Erntsen, allerede i ferd med å kladde siden vi leser.

Innimellom lengre serier som "Fugløya" (2009) og den fargerike barndomsfantasien "Eremitt" (2012), har Martin Ernstsen alltid hatt notatblokken i hånden. "Du snakker med feil person" samler syv år og fem tidligere fanzineutgivelser fulle av hverdager.

Martin flytter til Stockholm. Martin flytter til Berlin. Martin snakker med seg selv, har David Cronenberg-drømmer, lager tegneserier og tenker "Det er litt absurd egentlig hva jeg bruker tiden min på." Dagbokseriene virker svært uskyldige, men Ernstsen får negative reaksjoner fra vennene – og lager serier om dette også.

Ernstsen holder en lett tone hvor selv traumatiske hendelser blir beskrevet med en humoristisk vri. Boken er som en boks med private øyeblikksbilder, og har mer preg av å være skisser fra øyeblikket enn for eksempel svenske Mats Jonssons livsskildring i tegneserieform.

Hele greia

Liv og død i seks etasjer

"Hele greia"
Tor Ærlig
Jippi Forlag
92 sider
Karakter: 3

En moderne, stum fabel det er vanskelig å få grep på

Det virker være en god tid for ordløse tegneserier. Med serier av Jens K. Styve ("Cabin Fever") og bergenske Ola Olsen Lysgaard ("Haugsson") friskt i minne, kommer veteranen Tor Ærlig med en ambisiøs fortelling full av store ideer og symbolbruk.

50 år gamle Ærlig (Tor Erling Naas) har gjort seg bemerket med tegneserier siden slutten av 1990-tallet. Hans "Ser du meg nå?" (2006) blir ofte kalt Norges første tegneserieroman, mens "Mare Frigoris" (2009) er Ærligs foreløpige høydepunkt i sjangeren. Siden har han vært stadig eksperimenterende, til lesernes glede – og stadig oftere ergrelse.

Det er krevende å fortelle en historie uten språk, og Tor Ærlig gjør det vanskelig for leseren ved å ikke ha en klar hovedperson og ikke være tydelig på figurenes motivasjoner. "Hele greia" handler om beboerne i en blokk og hvordan en ytre fiende får dem til å stå sammen. Det finnes likheter med Ærligs forrige bok, krimfortellingen "Femti ord for regn" (2013), og på samme måte lykkes heller ikke "Hele greia" i å skape en overbevisende helhet.

Da pønken kom til Lefsevika

Begravde pønkere

"Da pønken kom til Lefsevika"
Christopher Nielsen
No Comprendo Press
142 sider
Karakter: 2

Tre falske grep og en irriterende vokal

Christopher Nielsen har tegneserienorges skarpeste øye for outsidere, og den tikkende trønderbomben Hold Brillan er blant de mest ikoniske figurene hans. Hold Brillan har allerede spilt hovedrollen i "Bygdegutar" (2008), et album hvor han deltok i en kombinasjon av "Robinson" og "Jakten på kjærligheten".

"Da pønken kom til Lefsevika" er album nummer to i en planlagt trilogi. Hovedpersonen her er den alternative detektiven Halvor Hals, som nøster opp i et tretti år gammelt dødsfall knyttet til Hold Brillans punkband Kaillkjæft.

Leseopplevelsen er ikke den samme som i første album. Både i "Bygdegutar" og "Lefsevika" er dialogen skrevet på dialekt, men i sistnevnte begrenser det seg ensformig nok til nordtrøndersk og sørtrøndersk. Mye arbeid er lagt i transkripsjonen, men det som sies er sjeldent verdt plassen som brukes. Historien går tregt, dialogen er stakkato. Det er lite humor i historien, og figurene er ikke interessante nok til å bære et drama. Tegningene er enkle og rene, langt fra Nielsens mest intrikate strek.

Gutten min

Min sønn, skrekkdukken

"Gutten min"
Olivier Schrauwen
No Comprendo Press
80 sider
Karakter: 5

Kunsten å være både nyskapende og nostalgisk

Om du er som meg, har du et hull i dannelsen når det kommer til flamske tegneserier fra Nederland og Belgia. Slik behøver det ikke være lenger. Det siste året har forlaget No Comprendo gitt ut flere enestående bøker som tar tegneseriemediet til hittil ukjente steder ("Cowboy Henk", "White Cube", "På feil sted"). Belgiske Olivier Schrauwen står ikke tilbake for noen av dem. "Gutten min" er tegnet med et kollegialt blunk til tegneseriene fra starten av 1900-tallet, men med en mørk humor og voksnere tema. Se for deg, om det hjelper, Winsor McCays "Lille Nemo i drømmeland" få en overdose av David Lynchs fordømt gode kaffe.

I Schrauwens historie blir en tilårskommen levemann alenefar til en deformert liten dukke av en gutt. De korte historiene i boken veksler lettbent mellom angst og humor, men hele tiden med Schrauwens øye for symmetri og estetisk slående komposisjoner.

No Comprendo Press gir samtidig ut den mindre omfattende "Mowglis speil" av Schrauwen, som har mange av de samme kvalitetene.

Jaybird: Redet

Fugl i bur

"Jaybird - Redet"
Lauri & Jaakko Ahonen
Vega forlag
128 sider
Karakter: 4

Disney møter Kafka

"Livet er fullt av bekymringer og hat", sang DeLillos i sangen "Fugl i bur". Det stemmer så absolutt i tegneserien Jaybird, en reddsom liten sak som med sine søte tegninger ikke må lure leseren til å tro at den er for barn.

"Disney møter Kafka" var omkvedet da denne finske tegneserieboken ble lansert i USA. Og ja, "Jaybird" har Disney-konsernets glatte tegninger, storøyde menneskeliggjorte dyr og tidløse fabelstruktur. På den annen side har den også en høyere frekvens av voksenbleier og dyp eksistensiell skrekk enn du vil finne i noen Disney-film.

Historien er enkel: En liten spurv tar seg av sin aldrende mor i et plombert hus. Endeløse gallerier av familieportretter og relikvier fra en nylig krig utgjør et støvsamlende inventar. En edderkopp er den lille fuglens eneste variasjonen i en hverdag som går med til å frykte det som måtte være på utsiden av huset. "Jaybird" er en så godt som ordløs fabel om å isolere seg av frykt for omverdenen. Den er mørk og trykkende, og stilen lover et katarsis som aldri egentlig kommer. Men likevel: "Jaybird" er en historie for vår tid, på godt og vondt.

Forresten nummer 28

Klassisk antologi holder seg frisk

"Forresten nummer 28"
Diverse tegnere
Jippi Forlag
128 sider
Karakter: 5

Fortsatt blant Norges viktigste tegneserieutgivelser

Neste år har tegneserieantologien "Forresten" eksistert i 20 år. Det er altså en solid institusjon vi har med å gjøre, men samtidig er det en antologi som vet å fornye seg. "Forresten" har tatt et steg nærmere bokformatet, og utkommer nå årlig. Heller enn å sirkle rundt et utvalgt tema, er "Forresten" en sjanse til å møte en samling serieskapere som man kjenner – med noen nye fjes i mengden.

Tegneserielesere vil kjenne igjen mange navn fra Jippi-forlagets utgivelser: Andrew Page, Martin Ernstsen, Rui Tenreiro og Jens K. Styve (som også står bak omslaget). Blant veteranene er også flere fra Dongery-kollektivet, mens nybølge-bergensere som Berliac og Tim fortsetter eksperimentene sine.  Noen av dem har vært med siden starten i 1996, andre er helt nye bekjentskaper.

Det 28. nummeret av "Forresten" viser at det fortsatt er en antologi å regne med, som blander tradisjonelle og søkende tegneserier i en rekke ulike sjangere og skapt med mange ulike teknikker.

Wilson

Surving på søndag

"Wilson"
Daniel Clowes
No Comprendo Press
78 sider
Karakter: 5

Amerikanske Clowes eksperimenterer med form, tone og sort humor

Daniel Clowes er kjent for mange utenfor tegneserieverdenen som forfatteren bak "Ghost World", som ble filmatisert i 2001 med Scarlett Johansson i en av rollene. Som hos mange amerikanske serieskapere født på 1960- og '70-tallet er det en kynisk og ofte fremmedgjørende verden vi møter i Clowes' serier. Likevel er 53 år gamle Clowes en særegen stemme, ikke minst på grunn av måten han rent teknisk konstruerer tegneseriene sine.

"Wilson" er på overflaten en enkel historie om misantropen Wilson, som etter å ha sett sin far på dødsleiet drar på utkikk etter eks-konen og den mulige datteren deres. Clowes gjør derimot boken til en utforskning av tegneseriemediet på flere plan. Historien fortelles gjennom énsidere, ikke ulikt fortsettelseshistoriene til tegneseriene i amerikanske søndagsaviser ("Wilson" er likevel den eneste av Wilsons tegneserier som ikke er serialisert før den blir samlet mellom to permer). Mellom hver side kan det ha gått noen dager, eller flere år. Clowes varierer også tegnestil og tone, og forteller om en dypt tragisk skjebne med slapstick og punchlines. Den kan være vanskelig å bli klok på, men "Wilson" er vel verdt innsatsen.

Kebbelife: Mann søkes. Helst uten sjarm

Anarki i kultureliten

"Kebbelife: Mann søkes. Helst uten sjarm"
Mette Hellenes
No Comprendo Press
240 sider
Karakter: 5

Kulturkjerringer jager i flokk

Den beste og mest egenartede politiske humoren kommer fra tegnere som er vel versert i det absurde. Tenk bare på danske Jakob Martin Strid og hans mangeårige stripe "Strid" i avisen Politiken. Tegningene til Mette Hellenes har også disse anarkiske trekkene. Men i tilleggg til å avkle (ofte bokstavelig talt) norske politikere, ser Hellenes Norge fra synspunktet til "kultureliten" (i hermetegn): Morgenbladet-leserne, billedkunstnerne, litteratene og Litteraturhus-vankerne.

Dette er den femte samlingen med Hellenes' ensidere om kunstnervennerne Mette og Vanessa (løst basert på seg selv og billedkunstner Vanessa Baird). Den ytterst gjenkjennbare streken komponert med akvarell og tusj er nok til å gjøre "Kebbelife" unik blant norske tegneserier, men det er den underlige humoren som mest av alt definerer serien. Den er rar, bitende, alltid dagsaktuell og like ofte forvirret. Sjelden noe man ler høyt av, men noe som man umerkelig blir avhengig av.

Boken trykker opp sider fra 2010 til 2014, og kunne med fordel vært utstyrt med fotnoter til de mer kryptiske sidene.

Rachel Rising

Nytt liv til de udøde

"Rachel Rising"
Terry Moore
Abstract Studios
Karakter: 5

Dialog og tegninger til å dø for

Rachel Beck står opp fra de døde tredje dag, og deretter blir alt bare underligere.
Terry Moores serie "Rachel Rising" begynner som en overnaturlig krim, men snart spilles hovedrollene av hekser, demoner og en ti år gammel uskikkelig massemorderske med Satans eget sverd.

Amerikanske Moore har aldri nådd det store publikummet, på tross av at han har en besnærende halvrealistisk tegnestil og en filmskapers håndlag med dialog. Trolig skyldes det at alle seriene hans har vært selvpubliserte, fra den nitten bind lange romantiske thrilleren "Strangers in Paradise", via den utradisjonelle superheltfortellingen "Echo", til den overnaturlige skrekken i "Rachel Rising".
Det Moore gjør aller best er å skrive sterke, komplekse kvinnelige hovedpersoner, og "Rachel Rising" er ikke noe unntak. Hverken Rachel eller de andre figurene passer inn i andre båser enn dem de velger selv. Og på tross av at det er en skrekkserie, er det så mye humor og løsslupne replikkutvekslinger her at sjangerbåsene også blir visket ut.

Femte bind i serien kom på nyåret, og markerer en ny hovedhistorie i serien. Et godt tidspunkt til å lese seg opp fra starten.

Nemi #138

Nattens dronning

"Nemi #138"
Red: Sigbjørn Stabursvik
Egmont Kids Media Nordic
Karakter: 5

Hvilket annet norsk humorblad kan lage et Inger Hagerup-nummer?

Nemi-bladet har hatt vårrengjøring, og går fra 12 til 8 nummer i året. Selv for dem som hater forandringer vil dette være gode nyheter.

Nemi-bladet har hatt rykte på seg for å være blant de beste norske tegneseriebladene. Uansett hva man måtte mene om Lise Myhres stripeserie, er selve bladet redigert med en kjærlighet som er sjelden i en bladhyllejungel som altfor ofte er preget av enkle løsninger på dårlig papir. Nemi-bladet har et stort format. Bladet tør å ta sjansen på nye norske serier, også dem som går utenfor stripeformatet. I tillegg er det et element av personlig engasjement her som gjerne mangler fra blader som "Pondus" og "Rutetid": Lise Myhre skriver gjerne lederen selv. Og hvilket annet humorblad ville funnet plass til en fire sider personlig tekst om Inger Hagerup, skrevet av barnebarnet Henning?

Den siste tiden har bladet likevel slitt med mye opptrykk av gammelt Nemi-materiale og lite nytenkning. Det første nummeret i Nemi-bladets nye liv beholder mye av det gamle som fungerer, men virker også å tenke nytt der det trengs.

Amundsen gjennom Nordvestpassasjen

Amundsen med snakkebobler

"Amundsen gjennom Nordvestpassasjen"
Bjørn Ousland
Cappelen Damm
60 sider
Karakter: 5

Vellykket blanding av fakta og spenning for barn

Da Kulturdepartementet tidligere denne måneden delte ut priser for barne- og ungdomsbøker, fikk Bjørn Ousland Spesialprisen for polarserien sin. Det fjerde bindet kom før jul, og er vel verdt  en ekstra titt om du kjenner en eventyrlysten tiåring.

I denne boken forteller Ousland engasjerende og fargerikt om Amundsens dristige ferd gjennom ishavet, ved hjelp av flere ulike fortellerteknikker. Det som er velkjent fra klassiske faktabøker for barn blir gitt en ekstra narrativ vri gjennom virkemidler fra tegneseriene. Boken glir sømløst mellom sekvenser med fortellerstemme og tilhørende illustrasjoner, og mer tradisjonelle tegneserieteknikker som ruter og snakkebobler.

De som har lest tegneserier en stund kjenner nok Ousland igjen ikke bare fra flere eventyradapsjoner, men også fra stripeserien "Siggen og Piggen" og Pyton-serien "Hellitern og Halvlitern". Tidligere i polarserien har Ousland tatt for seg Nansen over Grønland, kappløpet til Sydpolen og Nansens ekspedisjon til Nordpolen.

The Urban Legend #4 2015

Inderligheten ankommer Oslo

"The Urban Legend, utgave 4 2015"
Josef Yohannes og NewTasty
Bestselgerforlaget
Karakter: 2

Den norske superhelten besøker Norge for første gang. Hissa flaggorna!

Det er alltid stas når tegneseriefigurer besøker Norge, selv om de egentlig er norske.  The Urban Legend – alias læreren Malcolm Madiba – er skapt av oslogutten Josef Yohannes, men så langt har superhelten holdt seg i den generisk-amerikanske Capital City. I nummer 4 og 5 drar Madiba derimot på norgesferie og blir banket opp av B-gjengen (ikke de fra Andeby). Yohannes skriver at han for sikkerhets skyld har møtt B-gjengen og presentert visjonen, før de "takket ja til å være med".

"The Urban Legend" er en uironisk og inderlig engasjert superhelt, omtrent som en ung Nelson Mandela i en Kick Ass-drakt. Likeledes vet Yohannes knapt hva en klisjé er: Den korrupte politisjefen, presset av en like korrupt justisminister, gjør avtaler med informanten sin på operataket ved midnatt.

Jeg savner også sjel i tegningene til den britiske tegneren NewTasty, som virker å ha tegnet Oslo basert på gamle postkort. Og ingen burde bli overrasket om serien kommer i trøbbel over den skurkaktige advokaten som låner trekk fra klassisk antisemittisk propaganda.

Kill My Mother

En dame å drepe for

"Kill My Mother"
Jules Feiffer
Liveright Publishing
148 sider
Karakter: 6

Mørk og humoristisk noir med feministisk vri

New Yorkeren Jules Feiffer begynte å jobbe sammen med Will Eisner på den sjangerknusende krimserien "The Spirit" som femtenåring. Og mens Eisner populariserte ideen "tegneserieroman" på slutten av 1970-årene, skulle Feiffer bli 85 år gammel før han tok skrittet fra avistegneserier til langformat.

"Kill My Mother" er en hyllest til krim noir slik den har utspilt seg i bøker, filmer og tegneserier. Annie hater moren sin Elsie, som tilbringer all sin tid på jobb som sekretær for en privatdetektiv som alltid er full. Annies far ble drept, og Elsie håper gjennom sekretærarbeidet å finne ut av hvem som gjorde det. For å komplisere bildet entrer (selvsagt) en høy blondine som ønsker å finne en nær identisk kvinne hun benekter å være i familie med. Før historien er slutt har de sterke kvinnelige antagonistene beveget seg fra 1933 til 1943, fra boksekamper via Hollywood til en krigssone på en stillehavsøy.

Du kommer til å forelske deg i Feiffers velfortalte og overraskende krim. Ikke bare for historien, men på grunn av de dansende, flytende strekene han tegner persongalleriet med og håndlaget hans med sidekomposisjoner.

Kinatown

Folk flest bor ikke i Kinatown

"Kinatown"
Øyvind Lauvdahl og Jens K. Styve
Jippi Forlag
96 sider
Karakter: 6

Norsk serienovelle som vil deg ømt i rytmer nagle fast

Jakt på flaskepant langs veien. Frisbeekasting med seg selv. Ensomme men mystiske dager i skuret som fungerer som detektivkontor.

Den unge hovedpersonen i "Kinatown" tilbringer sommerferien nokså alene i det lille tettstedet ved fjorden, men en dag får han et oppdrag av mannen på den andre siden av blindveien.
Historien til Jens K. Styve er enkel uten å være overforklart. Den fremstår glassklar i billedspråket til Øyvind Lauvdahl, som bruker rytme og gjentakelser til å dulte leserne i den riktige retningen. Streken til Lauvdahl er den tøffeste jeg har sett i en norsk tegneserie i år, full av følelser og samtidig antiseptisk som et lysark. Det tar kanhende tid å venne seg til de tomme øynene, det lave tempoet og den strenge ruteinndelingen, men de bidrar alle til å gjøre "Kinatown" til en uvanlig vellykket serienovelle.

De to har samarbeidet også i "Torsken Bel Air" (2003), mens Styve alene er kjent for sine tegneserier om Finn Bjølseth og to romaner. Tidligere i år kom han med de nokså strålende minitegneseriene "Cabin Fever" og "Home".

Rom for forbedring

Hjemmets lune vrede

 "Rom for forbedring"
Christian Hartmann
Jippi Forlag
120 sider
Karakter: 4

Veien til bekreftelse går via hjemmegymmen

Velkommen til byggefeltet Soltoppen panorama, hjemmet til den norske lønnsadelen og det svarteste menneskesynet norske tegneserier har sett på lenge. Marianne er hjelpepleier med kunstnerpretensjoner  ("Hvis jeg noen gang skal få realisert meg selv begynner det å haste! Jeg er snart 35!!"), kjæresten Morten er muligens nykonkurs og definitivt sosialt aspirerende. Huset deres er en klassisk McVilla hvor alt ned til søylene i inngangspartiet er bygget svart – i den grad det er ferdig.

Norske Christian Hartman debuterer i langformat med denne tegneserien, som tydelig låner sosialrealistisk konfliktdyrking og middelklassekritikk av amerikanske Peter Bagge ("Hate", "Buddy Bradley"). "Rom for forbedring" er 120 sider med norske monstre (av utseende og personlighet) som kappes i å være selvsentrerte og rasende på partnerne sine.  Det er strengt tatt nokså underholdende, og Hartmanns svart-hvite tegninger er herlig groteske. Serien mangler likevel et moralsk kompass eller noe annet som kunne gitt den mer fokus. Nyrike slaurer er vanskelige å heie i mål.