torsdag 2. oktober 2014

Lunch: Sykt travelt

Smart kontorhumor

«Lunch: Sykt travelt»
Børge Lund
Egmont Publishing
192 sider
Karakter: 4

Første samlebok viser "Lunch"s tunge start

"Lunch" er serien som har tatt det norske kontorlandskapet på alvor, og som på kort tid har blitt en like stor suksess som "Pondus" var i starten. I tillegg til vanlige serielesere har Børge Lund klart å treffe næringslivet, en gruppe mennesker som ellers sjelden ses med et serieblad i neven. Like fullt: "Sykt travelt" ble lansert på Oljemessen i Stavanger, og det er takket være Lunds skarpe talent som observatør. Der "Dilbert" tar amerikanske IT-ingeniører på kornet, konsentrerer Lund seg om den rotnorske skogen av mellomledere som har blomstret opp i det private og offentlige.
"Sykt travelt" samler de tre første årene av serien, og det er påfallende hvor lang tid det går før serien finner formen. Mens "Lunch" i starten fokuserer på Kim, en generisk Ola Nordmann, er det tydelig hvordan serien får en skarpere og smartere vri når fokuset vris over på Kjell. I ham har Lund funnet en figur som kan manøvrere gjennom alle forretningslivets irrganger, samtidig som at han alltid klarer å ha den gale kommentaren på lur.

WALTER N. WEHUS

Gast

Fugletitting i Wales

"Gast"
Carol Swain
Fantagraphics Books
176 sider
Karakter: 6

Et fascinerende drama fra en moden britisk serieskaper

"Gast" er en sjeldent fin og underspilt historie som utspiller seg, av alle steder, i Wales. Elleve år gamle år gamle Helen bor på den walisiske landsbygden sammen med moren, og holder ensomheten i sjakk med fugletitting og ved å skrive ned naturobservasjoner. En dag viser det seg at den "sjeldne fuglen" som visstnok tok livet sitt i området, faktisk var en gammel bonde som likte å sminke seg og farge håret.
Den 52 år gamle serieskaperen Carol Swain er født i London men vokste opp i Wales. Hun har en rolig og detaljert blyantstrek , og bruker filmatiske vinkler i tegningene for å bryte opp en streng formell stil med ni ruter per side. Det mest slående i "Gast" (som betyr "tispe" på walisisk) er likevel hvordan Swain blander magisk realisme med en usentimental og behersket fortellerstil. Selv når Helen blir nysgjerrig og vil nøste opp i historien, tar boken mer form av rolige observasjoner enn en detektivfortelling.
"Gast" er en bok som hinter til mye, og som aldri blir overtydelig. Det er en tegneserie å vende tilbake til.

Doctors

Skjærsilden tur-retur

"Doctors"
Dash Shaw
Fantagraphics Books
96 sider
Karakter: 4

Formeksperiment møter ekkel fremtidsvisjon

En fascinerende idé: Like før vi utånder, skaper vi selv det livet vi vil ha etter døden. I fremtiden vil noen finne opp en maskin som gjør at såkalte "leger" kan gå inn i disse etterlivene og hente pasientene tilbake til verden – i alle fall for en kort stund. Det hele er selvsagt svært ulovlig, for ikke å si uetisk, siden tilfellene gjerne ender med depresjon og selvmord.

Tretti år gamle Dash Shaw er en amerikansk serieskaper med en unik stil. "Doctors" kan minne om Hollywood-filmen "Inception" bare med mørkere moral, men den er like mye et stileksperiment i tegneseriemediet. Shaw har en enkel strek som iblant kan minne om informasjonstegninger av typen man finner om bord på fly. I "Doctors" bruker han i tillegg farger på en ekstrem måte ved å fylle hele sider med én enkelt bakgrunnsfarge og ta i bruk fargevariasjoner som en del av historiefortellingen. Slik fargefortelling er ikke unikt i seg selv, men måten Dash Shaw gjør det på i denne boken er uhyre spesiell.

Selve fortellingen berører ikke helt, siden Shaw ikke klarer å knytte leseren sterkt til hovedpersonene sine. Likevel sitter man igjen med en følelse av at "Doctors" kunne blitt en sterk og forstyrrende film av typen "Evig solskinn i et plettfritt sinn".

An Age of License & When We "Met" Lucy Knisley

En amerikaner i Bergen

"An Age of License"
Lucy Knisley
Fantagraphics Books
196 sider

"When We "Met" Lucy Knisley"
Eirik Andreas Vik & Fredrik Rysjedal
Eget forlag
36 sider

Lucy Knisley lager tegneserie om da hun besøkte Raptusfestivalen – og ble stalket i tegneserieform

I september 2011 besøkte den amerikanske tegneserieskaperen Lucy Knisley Raptusfestivalen i Bergen. Den gangen var hun mest kjent for nettserier og smalere selvbiografiske serier, men siden har hun fått kontrakt på det svært anerkjente amerikanske tegneserieforlaget Fantagraphics.
«An Age of License» er reisedagboken hennes fra den europeiske rundturen som startet i Bergen og gikk via Sverige til Frankrike og Paris. Underveis blir det rom for refleksjoner rundt det å lage tegneserier, om kjærlighet og om mat.

Forlaget omtaler "An Age of License" som en "Spis, elsk, lev" for fans av alternative tegneserier, og på tross av at det høres forferdelig ut, er det nokså treffende. Mat har alltid spilt en stor rolle i Knisleys tegneserier, fra den selvbiografiske kokeboken «Relish» til «French Milk» som tar tittelen fra en av hennes favorittdrikker (rett og slett fransk melk). Også «An Age of License» er fylt med fascinasjon for det som går an å spise, fra bergenske opplevelser som boller og pinnekjøtt til fransk vin og ost. Det er også en bok fylt med selvransakelser og refleksjoner rundt det å være ung, og tittelen spiller på et obskurt fransk ordspråk om ungdommelige friheter.
Denne blandingen av mat, følelser og sjeleransaking kunne raskt ha blitt kleint, men Lucy Knisley er så stilsikker i streken og så reflektert i forhold til seg selv at boken har blitt en reiseskildring som både er innsiktsfull og personlig.

Rundt femti sider av boken henter handling fra Bergen, og Knisleys opplevelser her var ikke udelt positive. Spesielt når hun beskriver flere av panelene sine under Raptusfestivalen gir det ikke et godt inntrykk av festivalens organisering. At så mye plass blir viet til dette i en stor amerikansk utgivelse, er uheldig for en festival som har som mål å tiltrekke seg internasjonale serieskapere. På den annen side trekker det gode inntrykket hun får av byen Bergen opp for Knisley.

Et helt annet innfallsvinkel til Raptusfestivalen i 2011 får vi av "When We "Met" Lucy Knisley", som ikke bare er en fanzine men en stadig gjentatt liveperformance og en egen Facebookside av de bergensbaserte serieskaperne Erik Andreas Vik og Fredrik Rysjedal. Inspirert av Knisleys selvbiografiske tegneserier lager de en serie hvor de iscenesetter seg selv som håpløse nerder som prøver å møte drømmekvinnen Lucy Knisley under festivalen, uten noen gang å lykkes. Kombinasjonen av maskulin ønsketenkning og tiltaksløshet er ypperlig skildret, og serien sparker hardt og morsomt mot mange personligheter i det vestlandske tegneseriemiljøet.
Det store problemet med fanzinen er at den er fullstendig tonedøv overfor problemene kvinner har med å få innpass i det internasjonale tegneseriemiljøet, som i likhet med dataspillmiljøet kan fortone seg som et eneste stort kommentarfelt av misogyni og hatske ytringer. Når du legger til at noe av dialogen i boken kan tolkes seksuelt og at hele heftet handler om at karakterene Eirik og Fredrik forfølger Knisley uten at hun vet det, er det ikke rart Knisley selv reagerer.

I "An Age of License" setter hun av en hel side til å skjelle ut de to serieskaperne (som hun lar forbli anonyme) i harde ordelag. Det er vel fortjent, for selv om intensjonen bak fanzinen ikke var slik, bidrar den til å gjøre det enda vanskeligere for kvinnelige serieskapere å dra alene til tegneseriefestivaler.

Når dét er sagt, utfyller de to utgivelsene hverandre i synet på Bergen, fra Knisleys veloppdradde tusjlinjer til Rysjedal og Viks ondskapsfulle satire.

Peer Gynt

En suveren adapsjon

"Peer Gynt"
Henrik Ibsen, David Zane Mairowitz, Geir Moen
Minuskel
128 sider
Karakter: 5

Perfekt kombinasjon av kunstner og tekst

Det er ingen enkel utfordring å gjøre tegneserie av Norges nasjonalepos "Peer Gynt", men forfatter David Zane Mairowitz og tegner Geir Moen har begge fått kvesse klørne sine på lignende oppgaver før. Mairowitz står bak en rekke, til dels vellykkede tegneserieadapsjoner av litterære klassikere, blant annet "Prosessen" av Kafka, "Forbrytelse og straff" av Dostojevski og "Mørkets hjerte" av Joseph Conrad. Geir Moen på sin side husker vi best fra den gangen han lot Henrik Ibsen gå amok som superhelt i den velutpønskede men ikke helt gjennomførte "De fire store" (sammen med forfatter Øystein Runde).

I "Peer Gynt" har Mairowitz beholdt Ibsens verseform og nøyd seg med å kutte i og dra sammen passasjer i de fem aktene. Slike kutt kan man alltids krangle om, men i store trekk har historien om antihelten Peer her beholdt både et psykologisk og emosjonelt trøkk. Tegningene til Geir Moen har aldri vært bedre, og blant annet ved en smart bruk av farger og svart/hvitt lykkes han å fange mye av psyken til nordmannen som var seg selv nok.

Den dødelige Nattskygge

Superhelt i fjordene

"Den dødelige Nattskygge"
Kristoffer Lindseth
Überpress
100 sider
Karakter: 4

"Kryst maskenissen, gutar!"

"Den dødelige Nattskygge" er en superhelt med opphav i fingrene til bergenseren Kristoffer Lindseth, lagt til den fiktive vestlandske bygden Snokfjord. Lindseth har tidligere imponert med bidragene sine til ulike Überpress-antologier, og det er bra at han nå får boltreplass i et helt album. Lindseths strek er ekstremt tynn, eventyrlysten og full av bevegelse, og sammen med en interessant fargebruk har den vært med å definere stilen til det bergenske Überpress-kollektivet.

Er det action du er ute etter finnes det like mange kjemperoboter, blekksprutmonstre og onde kloner i "Nattskygge" som i de mest hardbarkede internasjonale superheltserier. Likevel har Lindseths serie et helt annet fortegn. Dette er superheltaction som er fullstendig klar over vitsen den er en del av, men bak lagene med ironisering og metavitser er det ikke mye å hente.

Albumet samler "Nattskygge"-tegneserier som har vært publisert på nett helt siden 2008 – selv den gangen med mange gode ideer både på i strek og humor.

Et ekstraordinært eventyr med Splint & co: Leopardkvinden

Nostalgi med vri

"Et ekstraordinært eventyr med Splint & co: Leopardkvinden"
Schwartz & Yann
Cobolt
64 sider
Karakter: 5

Sprint-serien leker seg med 1940-tallet i spesialutgivelse

Når vi først snakker om fransk-belgiske serier og Marcinelle-skolen (se anmeldelsen av norske "Krüger & Krogh), finner vi en interessant oppdatering av sjangeren i "Leopardkvinden". De ulike serieskaperne bak Sprints "ekstraordinære eventyr" har fått ekstra frie hender med figurene, og duoen Schwartz og Yann lar seg ikke be to ganger. I "Leopardkvinden" møter vi Sprint som en alkoholmisbrukende pikkolo like etter andre verdenskrig. Vennen Kvikk er på sin side nedgravd i jazzens ungdomskultur.

Det mest spennende grepet serieskaperne gjør, er å se tilbake til Sprint-seriens barndom på 1940-tallet samtidig som de oppdaterer tegnestilen til en svært moderne tolkning av Sprint-stilen. De eksotiske eventyrelementene i historien (en leopardkvinne!) viser seg å være både nostalgisk og moderne – og filosofen Jean-Paul Sartre får seg både en og to nesestyvere for kvinnesynet sitt.
"Leopardkvinden" er en oppfølger til den flotte thrilleren "Operation Flagermus", og begge er kun tilgjengelig på dansk her i Skandinavia, derav navnet Splint i tittelen.

Krüger & Krogh: Brennpunkt Oslo

Oslo mon amour

"Krüger & Krogh: Brennpunkt Oslo"
Ronald Kabi cek, Endre Skandfer, Bjarte Agdestein
Egmont Comics Nordic
48 sider
Karakter: 4

Et Oslo-eventyr fra 1960-tallet i tradisjonen til Asterix og Sprint.

Krüger og Krogh er agenter og partnere i AFMA, eller Avsnitt for mellomliggende anliggender, et sosialdemokratisk X-files med underjordisk hovedkvarter og arbeidsfelt  mellom stolene til POT og E-tjenesten. Serien er lagt til Oslo på midten av 1960-tallet, og i første album prøver de to agentene å finne ut av hvorfor en rekke ting forsvinner i løse luften i Pipervika. Saken skal vise seg å være en trussel for overrekelsen av Nobelprisen til Martin Luther King jr.

Tegneserien om Krüger og Krogh har vært bebudet en god stund. Serieskaperne presenterte prosjektet på Oslo Comics Expo allerede i 2011, og fortalte på årets festival at de nå har historier nok til en hel albumserie. Så langt har de kontrakt med Egmont på to album, men allerede nå er det klart at Norge trenger mer av denne typen eventyrlystne, underholdende og bredt anlagte eventyrserier. For ikke bar er "Krüger & Krogh" moro, den ser fantastisk lekker ut.

Men hvorfor ser tegningene så kjente ut, selv om de tre opphavsmennene aldri har laget en tegneserie før?
Helt siden 1940-tallet har franske og belgiske serietegnere spesialisert seg på rundt femti sider lange eventyrhistorier i albumform. "Asterix" har gjort størst suksess internasjonalt, men mange store serieskapere har de siste 70 årene utviklet håndtverket sitt ved å jobbe på serien "Sprint". Stilen i disse seriene var mindre strikt enn i Hergés "Tintin", og la vekt på bevegelse og dynamikk i streken. Denne måten å tegne på har blitt kalt Marcinelle-skolen, etter byen hvor serieskaperne og utgiveren Dupuis holdt til. Av åpenbare grunnar har stilen også fått tilnavnet gros-nez, som er fransk for "stor nese".

Store nesegrev er langt fra den eneste lærdommen skaperne av "Krüger og Krogh" har tatt med seg fra kontinentet. Alt fra tegnestil til sideoppbygging smaker av fransk-belgisk albumtradisjon, noe som er sjelden kost i norske tegneserier (selv om du fortsatt kan finne "Sture Rask og oljen som forsvant" fra 1980-tallet i enkelte butikker).
Serieskaperne gjør heldigvis serien norsk, og atmosfæren i serien er nostalgisk med sine iherdig researchede tidstypiske detaljer og politikerkarikaturer.
Det merkes at dette er det første albumet i en ny serie, selv om leseropplevelsen er veldig god. Dynamikken mellom de to hovedpersonene er fortsatt litt stiv, og på tross av at serien ser svært bra ut, er det elementer i tegningene som ikke sitter helt. Begge disse tingene tror jeg kommer til å bli bedre i kommende album.
Det viktigste er at serieskaperne sørger for at ikke "Krüger & Krogh" blir nostalgisk på for mange områder. Den kontinentale eventyrsjangeren de er inspirert av har utviklet seg kraftig de siste tiårene, men serien om våre to agenter befinner seg akkurat nå et sted mellom 1964 og 1985.

(Denne ble publisert samtidig med anmeldelse av Sprint: Leopardkvinnen, med Marcinelle-skolen som fellesnevner.)

Just so happens

Alltid en outsider

"Just so Happens"
Fumio Obata
Jonathan Cape
160 sider
Karakter: 5

Familie, plikt og vakre vannfarger

Japanske Yumiko har gjort London til sitt nye hjem. Hun arbeider og bor med sin engelske kjæreste, men under overflaten jobber hun hardt med å passe inn. Når hun får beskjed om at faren hennes har omkommet under en fjelltur, må hun reise tilbake til Japan for å delta i begravelsen.

I likhet med hovedpersonen sin er også Fumio Obata født i Japan, mens han nå jobber som grafisk formgiver og kunstner i England. De siste seks årene har han også hatt tette bånd med det franske tegneseriemarkedet, noe «Just so happens» bærer preg av. Obata fører boken i en elegant stil som er en kombinasjon av rene pennestrøk og vannfarger. Ved å bruke det regelbundne og tradisjonstunge japanske Noh-teateret som gjennomgående symbol, utforsker Obata tanker rundt det å reise bort og det å komme hjem, og hvorfor vi tar de valgene vi gjør. Yumikos reise er gjenkjennelig for alle som har forlatt barndomshjemmet og fortsatt leter etter sin plass i verden. Det er en vakker liten historie som hverken biter over for mye eller gjør seg mindre enn det den er.

Dirty Paws: Djevelens hus

Pelskledd skrekk

"Dirty Paws: Djevelens hus"
Cathrine Catya Alvheim
Selvutgitt
104 sider
Karakter: 3

En ekte undergrunns-splatter fra Bergen. Søte dyr inkludert.

Cathrine Alvheim er en ung serieskaper fra Bergen. I fjor kom det første albumet i serien hennes Dirty Paws: En over gjennomsnittlig vågal humorserie hvor søte dyr drikker, har sex og ellers håndterer meningsløsheten i livet. Oppfølgeren er noe helt annet: En hundre sider lang sammenhengende fortelling fylt med skrekk, gørr og tørr humor. Tre venner går med på å overnatte i et hjemsøkt hus for å vinne en stor sum penger, og sjokkeffektene og blodet i (den sort/hvite) tegneserien sitter løst. Alvheims tegninger er en blanding av karikerte funny animals og de litt mer realistiske antopomorfe dyrene vi finner i furry-kulturen.
Det er spennende når unge serieskapere tør gi seg i kast med lengre historier, og da er det lettere å tilgi at språk, rutekomposisjon og historiefortelling ikke alltid er helt stram. Serien bærer preg av å ha levd lenge på nettet, og karakterer og bakhistorier kan virke litt underforstått til tider. Til tross for dette er Alvheim verdt å sjekke ut både om du er fan av skrekk og søte dyr.

Pondus vs Lunch & Radio Gaga: Reiseradio

Årets beste sommeralbum

"Pondus vs Lunch"
Frode Øverli og Børge Lund
Egmont Comics Nordic
50 sider
Karakter: 5

"Radio Gaga: Reiseradio"
Flis
Egmont Comics Nordic
50 sider
Karakter: 4

Noen dager igjen av ferien? På tide å plukke opp sommerheftene.

Sommeralbum er ikke en like sterk tradisjon i Norge som juleheftene, men du finner fire-fem ulike titler i bladhyllene. Dette er de to beste.

"Pondus" og "Lunch" er Norges to mest populære tegneserier akkurat nå, så det er ekstravagant å trykke nye sommerstriper fra både Frode Øverli og Børge Lund i samme album. Mens Lunds kontorspesifikke humor ikke så lett lar seg overføre til andre settinger (i albumet drar kollegene Kjell og Nico på fisketur), er sammensetningen av striper og serier i albumet ellers så bra at det er mindre viktig.

"Radio Gaga" er Øyvind "Flis" Sagåsens stripeserie om dysfunksjonelle lokalradiomedarbeidere. Den røde tråden i albumet er "reiser", noe som er felles både for en ny, syvsiders stripebasert historie og gamle stripesekvenser. Flis mangler Øverlis finesse og Lunds spesialiserte øre for kontorhumor, men scorer på bred appell og outrerte figurer.

The Love Bunglers

Uhell i kjærlighet

"The Love Bunglers"
Jamie Hernandez
Fantagraphics Books
112 sider
Karakter: 5

Frittstående, vakker kjærlighetshistorie fra Love and Rockets-skaperen

Siden starten av 1980-tallet har den amerikanske tegneserien "Love and Rockets" fått en fortjent plass i verdens tegneseriekanon. Serien ble skapt av de tre brødrene Hernandez, men det er spesielt to av dem som har utviklet serien til et rikt og mangslungent verk med et stort persongalleri. Jamie Hernandez' historier er lagt til et latinamerikansk nabolag i California, hvor han forteller om innbyggernes kjærlighetshistorier og dagligliv. Det er lett å la seg skremme av både lengden og den kaotiske strukturen i serien, men i dette tilfellet kan det være greit å starte nærmere slutten. "The Love Bunglers" er en relativt frittstående tegneserieroman som følger Hernandez' heltinne Maggie fra oppveksten til stadig singel – men omsvermet – middelaldrende. Det er en enkel kjærlighetshistorie, men Hernandez viser at han fortjener statusen som en av verdens fremste tegneserieskapere. Den halvrealistiske streken hans er både enkel og uttrykksfull, og i løpet av de drøyt hundre sidene veksler han ubesværet mellom fortid, nåtid og flere ulike fortellerstemmer.

In darkness

Varulver og vanekriminelle

"In Darkness"
Salvador Armijo og Jon Didrik Reiss Jacobsen
Selvutgitt
140 sider
Karakter: 4

Selvutgitt norsk krimhorror viser gode takter

To småkriminelle sitter i bilen med en jente i bagasjerommet, men løsepengene fra den rike familien hennes lar vente på seg. Irritable og med tålmodigheten hengende i frynser søker de tilflukt i en hytte i skogen. Det skulle de selvfølgelig aldri ha gjort.

Det står respekt av de to Oslo-guttene Salvador Armijo (manus) og Jon Didrik Reiss Jacobsen (tegning), som har brukt fire år på å skape denne selvutgitte blandingen av krim og horror. De to traff hverandre på filmskolen, og historien bærer preg av at den opprinnelig var tenkt som en film. Dialogen er god, og historien er stram og gjennomarbeidet.

"In Darkness" sliter på den andre siden med å holde seg til én tone, der den hopper fra smart forbryterhistorie via muskuløs maskingevær-action til overnaturlig horror. Streken er så amatørmessig røff at den ender med å stå godt til det barske, mørke innholdet. Hele boken er en positiv, litt syk overraskelse.

På feil sted

Festens midtpunkt

"På feil sted"
Brecht Evens
No Comprendo Press
184 sider
Karakter: 5

En smellvakker, vannfarget rundtur med byens beste guide

Den høye, mørke, mystisk berømte Robbie gjør ikke sin entré før halvveis ut i "På feil sted", men da har han til gjengjeld vært på alles lepper siden starten av boken. Robbies sensuelle spontanitet gjør ham uimotståelig for begge kjønn. Selv når han ikke er til stede dominerer han enhver samtale, i den grad at folk stjeler andres historier og plasserer Robbie i hovedrollen. Og når han først dukker opp er han en urkraft – men like lett å like som bestevennen din fra skoledagene.

Belgiske Brecht Evens er bare i midten av tyveårene, men har allerede blitt en liten stjerne med sine lagvise, sterke vannfarger og sans for det magiske. Evens bruker sjelden rutenettet, men lar gjerne vannfargene bre seg over doble oppslag. "På feil sted" tar oss med på nattklubben Disco Harem, en for-god-til-å-være-sann storbyoase som tatt ut fra 1001 natt. Det er en røverhistorie, en hyllest av det magiske og spontane satt opp mot det grå og konforme. Alle kan ikke være Robbie. Men alle ville hatt godt av å ha ham som venn.

Kjære Rikard

«Dine barneaar fløi hurtig afsted»

"Kjære Rikard"
Lene Ask
No Comprendo Press
80 sider
Karakter: 5

Brevveksling fra Misjonsarkivet blir universell historie

Tegneserieskaper Lene Ask har oppsøkt Misjonsarkivet i hjembyen Stavanger. Der fant hun korrespondansen mellom misjonæren David Jacobsen og Rikard, gutten han forlater på barnehjemmet sammen med søsknene når han drar til misjonsmarken på Madagaskar. Tegneserien blir fortalt nesten utelukkende gjennom brevene – fra Rikard var åtte til han var nesten voksen – som blir illustrert av Ask med en en episodisk, skyggefull blyantstrek som bryter tvert med den naive stilen hun har brukt så langt i forfatterskapet.

Lene Ask er hverken en fremmed blant arkivskuffer eller kirkebenkene. I debuten "Hitler, Jesus og farfar" fortalte hun historien om sin ukjente tyske soldatfarfar, men også om sin egen religiøse oppvekst. Forrige bok, "Neste gang blir alt riktig" (2012) var hennes første fiksjonsfortelling, men også denne hadde religion som et tydelig tema.

"Kjære Rikard" er en fortelling om fraværende foreldre og skyldfølelse, men også et vakkert lite dokument over livets gang. Den er rett og slett en overraskelse fra misjonsmarken.

Rocky på tur

Hjelp, vi skal på ferie

"Rocky på tur"
Martin Kellerman
Pelikanen
288 sider
Karakter: 5

God souvenir fra Rockys smarte, dialogdrevne selskapsreiser

Rocky er ingens drømmedate når det kommer til ferie. Alter egoet til den svenske serietegneren Martin Kellerman drar gjerne til Thailand for å ligge og se tv-serier på hotellrommet ("man får ikke ro til det hjemme"), og når han først skal få med seg lokal kultur fleiper han seg skyldbetynget gjennom Auschwitz.

På samme måte som da forlaget Pelikanen ga ut samleboken "Rocky og Edith", fungerer det også veldig godt for "Rocky på tur" å konsentrere seg om ett emne – i dette tilfellet Rockys utallige kompisreiser til verdens turistmetropoler. Fortellingene er hverken drevet av punchlinjer eller historier, men av den karakteristiske Kellermanske småsure observasjonshumoren og de uventede koblingene i dialogene. Det er umulig å ikke bli glad i den innadvendte, angstfylte hunden og vennene hans. "Rocky" er noe så sjeldent som en selvbiografi som tar en hel skandiavisk generasjon på kornet.

"Rocky på tur" inneholder feriereiser fra seriens siste åtte år, med avstikkere til New York, Thailand, Barcelona, Buenos Aires og Berlin. Boken inneholder også en ikke tidligere publisert sekvens med en familietur til Kanariøyene.

Cabin Fever & Home

Poplåter

"Cabin Fever" + "Home"
Jens K. Styve
28 sider + 24 sider
Selvutgitt
Karakter: 5

En oversett vestlending kommer til sin rett

Det skjedde noe fint i 2014 som ikke har fått så mye oppmerksomhet ennå: Jens K. Styve begynte å lage tegneserier igjen.

Mange kjenner Styve i dag som forfatteren av "Eg, Ove Kvamme" og "Friedland". På 1990-tallet var han derimot en viktig del av det alternative tegneseriemiljøet rundt Jippi forlag. Med den tilbakevendende figuren Finn Bjølseth i hovedrollen skrev Styve historier fra Vestlandet og Bergen med en god porsjon Ragnar Hovlandsk følsomhet.

I år har det igjen kommet to små, musikkinspirerte utgivelser fra Styve. "Home" er laget som en del av utfordringen "24 hour comic" og er et røft fortalt gissel- og biljaktdrama til tonene av Talking Heads' "This Must Be The Place".

"Cabin Fever" startet på sin side med Nick Cave-låten med samme navn. Den er en vakker og gjennomarbeidet liten sak, og på samme måte som "Home" fortelles den uten ord. En hardbarket sjøulk får dagene alene på båten til å gå med whisky og kabal, helt til han på samme dag blir besøkt av både en havfrue og av døden. Tegningene her er det beste Styve har gjort, en vakker og uttrykksfull blanding av tusj og kaffeflekker og med flott bruk av rutene.

På nyåret kommer både en samling med Styves gamle serier, samt en samling med disse to historiene og hundre sider uutgitt materiale fra 2014.