fredag 25. januar 2013

Dongery til debatt

Knut Robert Knutsen kritiserer de kritikerroste tegneseriene til Dongery-kollektivet i Klassekampen 25. januar (en redigert versjon av denne kritikken på Serienett)

Det er fryktelig kjedelig når alle er enige, så kudos til Knutsen for det. Men han insisterer stadig på å trekke inn flere tegneserieanmeldere (deriblant meg selv) som han mener tar feil når vi liker seriene. Han har lest anmeldelsene og mener vi konkluderer på feil måte. Aksel Kielland og Erle Marie Sørheim har allerede gode svar på vei til Klassekampen, så jeg nøyer meg med dette innlegget. 

En ting er når en tilhenger av romantiske landskapsmalerier står frådende utenfor en utstilling av Karel Appel sine malerier mens han roper til alle som går inn: «Han kan jo ikke tegne så det ligner engang! Hvorfor er det bare meg som ser det?». Det står en viss respekt av å holde på meningene sine selv om de er upopulære. Men ikke gjør det til en kampanje der alle som mener noe annet ikke vet noen ting, som når Knutsen skriver at "hele den samlede kritikerstanden har mistet gangsynet". Se, der mistet du meg.

Min originale anmeldelse av Dongery-boksen. Med forbehold om forvirrende lesning siden jeg faktisk liker den.

torsdag 24. januar 2013

Julio's Day


Hundre års ensomhet

«Julio’s Day»
Gilbert Hernandez
Fantagraphics Books
112 sider
Karakter: 5

Et århundre på hundre sider

Det er litt av et eksperiment: I løpet av hundre sider forteller Gilbert Hernandez livet til Julio, som lever i nøyaktig hundre år. Han blir født i år 1900 og dør i år 2000, og i den korte boken fortelles historien om et århundre og om en fattig familie på den spansktalende landsbygden i USA. Uttrykket er så rent at det nærmest er asketisk: Det er ikke en eneste forklarende tekstboks å spore, alt blir fortalt gjennom tegninger og sparsom dialog.

56 år gamle Gilbert Hernandez er kjent for arbeidet sitt med «Love and Rockets», den episke, mildt såpeopera-aktige og vilt populære tegneserien han har delt med broren Jaime siden starten av 1980-tallet. «Julio’s Day» er på samme måte lagt til en liten, fattig by med et rikt persongalleri.
Selv om boken følger Julio fra han er liten gutt til han er en olding på dødsleiet, forandrer hverken han eller de andre personene seg annet enn i alder. De har sine karaktertrekk til de blir gamle, blir gale og utånder. På veien møter de krig, fred, grufulle sykdommer, arbeidsledighet, seksuelle revolusjoner og tragikomiske forviklinger. Noen utnytter situasjonene til fulle, noen forsøker å hjelpe der de kan, mens Julio er en stille betrakter av det hele, som nekter å innrømme fullt og helt for seg selv hvem han egentlig er.

«Julio’s Day» er en kort historie som rommer et helt århundre. Selv om Hernandez gir leseren litt knapt med tid til å bry seg om et par av personene i boken, er fortellerteknikken hans av på et slikt nivå at svært få i verden kan måle seg.

Blacklung

Stillhetens pirater

«Blacklung»
Chris Wright
Fantagraphics Books
128 sider
Karakter: 6

Mørk moral og sviktende menneskelighet

Den kalde verdenen i «Blacklung» er ikke så ulik vårt eget 1700-tall. Boken åpner med et visuelt sitat fra hengingen av kaptein Kidd, og tar oss med til en verden der mordere, tyver og forrykte regjerer. Den universitetsutdannede skolelæreren Isaac blir kidnappet og tatt med ombord på en piratbåt. Der må han forholde seg til mannskapets grusomheter, styrmannens omtrentlige kontroll over villskapen, og kapteinens ønske om å komme til helvete for å møte igjen konen sin. 

På overflaten kan parallellene virke påfallende til Christophe Blains «Piraten Isaac» (på norsk i 2009), om tegneren Isaac som drar på tokt med pirater. Likevel er det flere grunner til at «Blacklung» er helt unik. 

Sjelden har et mørkere moralsystem og en mer sviktende menneskelighet blitt skildret i tegneserier. «Blacklung» er Moby Dick via Jens Bjørneboe, hvor de litterære kvalitetene kommer like godt frem i historiefortellingen som i den intrikate, halvt arkaiske dialogen. Også tegningene er annerledes enn noe annet jeg har sett: Chris Wright tegner ikke realistiske mennesker, men en slags ubestemmelige monstre med store variasjoner i størrelse, fasong og uttrykk. Wright skildrer karakterenes hjerneløse grusomheter på en svært ubehagelig måte, uten å invitere leseren til å finne noen glede i dem. Humoren som er til stede i boken er på samme måte bekmørk.

«Blacklung» kan leses som en allegori, og er fortalt på en måte som trekker veksler på 1800-tallslitteraturens store persongallerier og til dels utfordrende fortellermåte. Gir du den tid, vil du bli rikt belønnet.

Neste gang blir alt riktig

Hjem til mor

«Neste gang blir alt riktig»
Lene Ask
Jippi Forlag
102 sider
Karakter: 5

Stillferdig oppvekstdrama fra forfatteren av «Hitler, Jesus og farfar»

Foreldre og barn. Iblant virker det som om alle bøker handler om dette forholdet. Lene Asks nye fortelling klarer likevel å føles frisk når den forteller om bygdejenten Marte som har flyttet til Oslo for å studere og jobbe på bibliotek. Når faren dør, må Marte dra hjem igjen, og blant annet prøve å finne ut av forholdet sitt til den strengt religiøse moren.

38 år gamle Lene Ask er utdannet på Kunsthøgskolen i Bergen, og har tidligere gitt ut to selvbiografiske tegneserier: «Hitler, Jesus og farfar» (2006) og «Da jeg reddet verden» (2009). Den første ble prisbelønnet og fikk velfortjent ros for beskrivelsen av Asks religiøse oppvekst og hennes jakt på sin tyske soldat-farfar. Oppfølgeren kom til etter et oppdrag fra NORAD, og på tross av gode tilløp ble det ikke mer enn slapt og velmenende.

«Neste gang blir alt riktig» er Asks første tegneserie som ikke handler om henne selv (hun og datteren lurer seg likevel inn i en gjesteopptreden). Tegneren takler overgangen til det nye formatet utmerket, kanskje også fordi hun tar med noe av den religiøse tematikken videre? Fortellingen og dramatikken er godt bygd opp gjennom tilbakeblikk og nåtidsfortelling, og selv om Ask sin strek kan virke barnslig og naivistisk, viser fargevalgene at hun er en sofistikert forteller. På tross av at den kan være hjerteskærende, er dette en bok med små fakter, og strukturen går sjelden ut over oppsettet med ni ruter per side. Historien den forteller er en fin og stillferdig innrømmelse av at ikke alt man tror at man vet er riktig.

Gonzo

Ingen tegneseriefigur

«Gonzo»
Will Bingley & Anthony Hope-Smith
Minuskel
180 sider
Karakter: 3

Hvordan skildre en karikatur uten å karikere?

Den amerikanske journalisten Hunter S. Thompson hatet å bli sett på som en klovn og som en tegneseriefigur. Ironisk nok skapte han en myte rundt seg selv som var perfekt for overdrivelser. Se bare Johnny Depp spille ham i filmen «Frykt og avsky i Las Vegas», eller tegneseriefigurene Duke i «Doonesbury» og Spider Jerusalem i «Transmetropolitan», begge skapt i hans bilde. Til felles har de anarki, dopforherligelse og manglende evne til  å legge bånd på seg. 

Den britiske duoen bak «Gonzo» vil vise oss en ukarikert Thompson. Biografien lar oss følge hovedpersonen helt fra barndommen i Kentucky, og er innom de fleste høydepunktene på veien: Den beryktede gonzoartikkelen fra hesteveddeløpet i Kentucky; boken om Hell’s Angels; kampen for å bli valgt til sheriff i Aspen; reisen til Las Vegas med Oscar Acosta (som skulle bli til boken «Frykt og avsky i Las Vegas»); kampen mot president Richard Nixon. 

Siden «Gonzo» ikke vil skildre den offentlige rollen Thompson spilte, har de også måttet la være å bruke den unike måten han uttrykker seg skriftlig og muntlig på. Dette til tross for at tegneserien er fortalt i førsteperson, og stort sett som en eneste lang voice-over fra Thompson selv. Boken består av sammenknyttede episoder i stedet for å gå dypere ned i dialoger og situasjoner. Den skraper dermed hele tiden på overflaten, og fortellerformen virker oppstykkende. Streken veksler mellom å være sirlig detaljert og malerisk tykk, men den skaper sjelden annet liv enn det kaldt dokumentariske. For å forstå Thompson er bøkene hans fortsatt et bedre – og mer underholdende – alternativ.

Menn som hater kvinner

Seriemord

«Menn som hater kvinner»
Stieg Larsson, Denise Mina, Leonardo Manco, Andrea Mutti
Schibsted forlag
160 sider
Karakter: 4

En godt utført, men nokså unødvendig tegneserie

Når en bok selger i så absurde kvanta som Stieg Larssons Millennium-trilogi har gjort, så slenger gjerne andre medier seg på. Både den svenske og den amerikanske filmversjonen har gått på kino her hjemme, og nå kommer Larssons historier om hackeren Lisbeth Salander og journalisten Mikael Blomkvist ut i seks tegneseriebøker (to for hver bok i serien). Det er en fullstendig unødvendig utgivelse, for selv fansen må ha en grense for hvor mange ganger den samme historien kan fordøyes.

Når det er sagt, er «Menn som hater kvinner» et mye bedre håndverk enn det man kunne frykte. Manuset er skrevet av den skotske krimforfatteren Denise Mina, som sammen med tegner Leonardo Manco også har stått bak et par historier i den kritikerroste serien om den britiske okkultisten John Constantine: Hellblazer. (Historiene det er snakk om er «Empathy is the enemy» og «The red right hand».) Også tredjemann på laget, Andrea Mutti, har tegnet Hellblazer tidligere, og sammen tar med seg den typisk britiske, nesten-realistiske thrillerstreken over til Larssons svenske adelskap. Mina har gjort en god jobb med å overføre historien til tegneserieform, og forteller den gamle og etterhvert forslitte historien med ny entusiasme.

Boken er trykket på så billig papir at innkjøp av hardcover-utgaven er tullete. Kjøp tegneseriealbum-versjonen om du vil glede noen som ikke har fått med seg Salander fra før.

Kollektivet: Helg i Solnedgang


Samboskap og svartmetall

«Kollektivet 7: Helg i solnedgang»
Torbjørn Lien
Schibsted forlag
176 sider
Karakter: 5

Bok syv viser Kollektivet på sitt beste som attraktiv flermannsbolig

Stripeserien Kollektivet er en institusjon i norske tegneserier, og tilhører (sammen med Pondus, Eon, M og Nemi) den eksklusive klubben av stripeserier som har fått sitt eget månedsblad. Denne boken samler serier fra 2008 og 2009, en periode der Kollektivet holdt et høyt nivå i humor og kreativitet. Torbjørn Lien har kokt sammen et enkelt premiss hvor fem ganske så ulike personer bor sammen, og etter hvert som folk flytter ut og inn utvides persongalleriet ytterligere. I tillegg har han skapt spinoff-serien Blacktööth om kollektivboeren Ronnys svartmetallband, som er et så betimelig nesepek til en potensielt komisk musikksjanger at det er et under at ingen har gjort det tidligere.

Det er ikke tegningene som imponerer i Kollektivet, for Lien har en enkel strek som begrenser seg til ulike animerte følelsesutbrudd, fyllespetakkel og puppedamer. I denne boken varierer han dyktig historiene innenfor disse temaene, inkludert tre Blacktööth-historier.

Lien har lenge vært den norske tegneren som byr mest på seg selv, ikke minst gjennom spesialtegnede «ledere» til hvert nummer av månedsbladet. Han følger opp i denne samlingen med kommentarer til en god del av stripene, inkludert innrømmelser av typen «Nei, jeg skjønner ikke helt denne stripa jeg heller».

I nyere striper av Kollektivet har monotonien og gjentakelser tatt overhånd, men på disse sidene er Liens hus med de rare i fremdeles i hyperaktiv vigør.

Herr Merz

Portrett med spisse kanter

«Herr Merz»
Lars Fiske
No Comprendo Press
112 sider
Karakter: 6

Superbt kunstnerportrett med humoristisk vri

I 1919 startet tyskeren Kurt Schwitters (1887-1948) sin egen kunstretning Merz i hjembyen Hannover og ble en av de store pionerene innen modernismen. Mesteparten av kunsten hans var så forut for sin tid at han aldri fikk noen særlig anerkjennelse mens han levde, samtidig som han ble fordømt av nazistene som «degenerert kunstner».

Lars Fiske har laget et portrett av en kunstner som aldri lot seg stoppe av manglende suksess. Tvert imot er hele «Herr Merz» en humoristisk fortelling om pågangsmot, skapertrang og det å finne glede i kunsten selv når man er helt alene om det.

Det er to ting som gjør denne boken til et mesterstykke. Det første er den utstrakte bruken av førstehåndskilder som siteres gjennom historien (henvisningene i slutten av boken teller to tettskrevne sider), mens kommenterende mellomspill blir lagt til dialoger mellom Lars Fiske og kollega Steffen Kverneland mens de reiser Europa (og Norge – Schwitters bodde både på Lysaker og i Molde) rundt på jakt etter merzkunst. Det andre er Lars Fiskes strek og formgivning boken igjennom. Tegnerens unike kantete og geometriske stil blir fullendt av grafiske element inspirert av kunstnere som El Lissitsky og Piet Mondrian. Som alltid er det en stor glede å studere Fiskes figurer, og hvordan han gir selv statister og forbipasserende en særegen stil og personlighet – selv når de nærmer seg de rene abstraksjoner.

Fortellingen om Kurt Scwhitters har tidligere vært trykket i Fiske og Kvernelands «Kanon»-serie. I «Herr Merz» er historien lett redigert og kronologisk fortalt. Den har noe mindre intense farger enn på de glansede sidene i «Kanon», men til gjengjeld er den nå i større format.