Farmor og jeg: Passe på en puddel

Fiske tar eldrebølgen

«Farmor og jeg: Passe på en puddel og andre fortellinger»
Anna Fiske
No Comprendo Press
100 sider
Karakter: 4

Barnefortellinger om Annas spinnville farmor

Anna Fiskes svenske farmor er et oppkomme av ideer, energi, og mer enn en smule av hva som ville blitt kalt ADHD om hun var tenåring i dag. Historiene om hva hun og barnebarnet Anna finner på har vært et høydepunkt i Fiskes barneblad Rabbel, og denne boken samler alle tretten historiene i ett bind. Det er godmodige, Anne-Cath-Vestly-med-espressosjokk-historier om hundepass, middagslaging og jakt på gode kjøp på nærmeste salg. Anna Fiske har en helt annen strek enn ektemannen Lars (som for tiden er aktuell med bøkene «Kanon 5» og «Herr Merz» i sin kantete, geometriske stil). Anna Fiske har en naivistisk og entusiastisk strek, nærmest som barnetegninger men åpenbart med full kontroll på det hun gjør. Det er tegninger som gjør seg veldig godt for barnehistorier, og historiene om farmor er akkurat så morsomme, anarkistiske og moralløse at de trygt kan anbefales for de små.

Har du ikke noe forhold til serien bør du likevel heller kjøpe «Farmor og jeg» som kom i 2011, en mer variert bok med nytegnede historier og med mer konsistente, gnistrende farger. «Passe på en puddel» har selvsagt masse fart og sjarm, men egner seg best for å bli lest i porsjoner fremfor å sluke hele boken. Plukk den for all del opp likevel: Det lages alt for få gode barnetegneserier på norsk av dette kaliberet.

WALTER N. WEHUS

Skyttergravskrigen

Skudd i mørket

«Skyttergravskrigen»
Tardi
Minuskel
128 sider
Karakter: 6

Grusom, enkel og uten sidestykke

Nåtidens kriger kan du ignorere om du ikke står midt oppe i dem. Dette var en luksus som ikke var innbyggerne i Europa forunt da første verdenskrig brøt ut:  Den brakte med seg allmen verneplikt og skremmende effektive måter å drepe på.

Den franske serieskaperen Jacques Tardi har en bestefar som overlevde verdenskrigen som soldat, og det er en av grunnene til at Tardi så ofte bruker krigen som bakteppe. «C’etait la guerre de tranchées» (1993) er den mest kjente av krigstegneseriene hans, og blir nå gitt ut med den norske tittelen «Skyttergravskrigen». Boken byr på fryktelig ubehagelig lesning, for Tardi er ikke ute etter å lage en analytisk, kronologisk presentasjon av krigen. Istedet gir han oss bruddstykker, enkeltepisoder, skjebner: Han presenterer menneskene akkurat nok til at det gjør inntrykk når de blir tatt livet av på meningsløse måter. Soldatene lever som rotter i skyttergravene, og blir de ikke drept av fienden blir de drept – direkte eller indirekte – av sine egne offiserer.

Tardis strek er svart-hvit og nærmest uten sidestykke i sin skildring av grufullheter, med detaljer som er resultat av grundig research og intervjuer. Likevel er de store hendelsene, de nøyaktige tallet på tropper og så videre, fraværende. Som Tardi skriver i forordet: «Det eneste som interesserer meg, er mennesket og dets lidelse, og og raseriet som fyller meg, er enormt».

Tardi på norsk er ellers begrenset til en samling av de flotte noir-adapsjonene av Leo Malets detektivromaner om Nestor Burma, men vil du lese mer av denne unike serieskaperen gir amerikanske Fantagraphics stadig ut nye engelske utgaver.

Pondus Eliteserien 12 & 13

Par i tufser

«Pondus: Eliteserien 12/13»
Frode Øverli
Egmont Serieforlaget
208 sider + 208 sider
Karakter: 5

Pondus klipper seg og får seg en jobb 

Om du er blant dem som setter pris på «Pondus», vet du at serien til bergenske Frode Øverli blir samlet i en rekke ulike formater. «Eliteserien» er den definitive, en slags tegneserienes «limited collector’s edition» om du vil, og den er tilsvarende dyrere. Likevel har bindene i serien gjort seg fortjent til prislappen. Her samles hele serien kronologisk, med svært god trykk, relevant utenom-materiale og (stort sett rørete) kommentarer til stripene fra redaksjonen og Øverli selv.

Hvert bind presenterer en figur i Pondus-universet, og på både bind 12 og 13 er det par som pryder forsiden: Harold og Selma (bind 12) er Pondus’ svært så stuerene naboer, mens bussjåførene Ivar og Hugo (bind 13) får større roller i serien når de avløser Jokke som katastrofale ungkarer.

De to bøkene samler Pondus-striper fra 2006 til 2008, en periode hvor Øverli ytterligere festet grepet om serien samtidig som han fortsatte å utvikle figurene. Etter et lengre fokus på Jokkes familielykke er det nå Pondus selv som blir ny: Han bytter sveis og slutter som bussjåfør for å bli bartender. Det sier litt om figuren at det er frisyrebyttet som føles mest radikalt: Pondus er seg selv uansett hva han gjør.

I perioden 2006 til 2008 briljerer Øverli med en fin blanding av hverdagshumor og absurde elementer (for eksempel de stadig mer kontaktsøkende monstrene som bor under sengen til Pondus’ datter Frida), samtidig som han fortsetter å skrive personer det er mulig å bry seg om. «Pondus» anno 2006-2008 er en serie som med rette gjør krav på navnet «eliteserie».

Rocky & Edith

En kärlekshistoria

«Rocky & Edith»
Martin Kellerman
Pelikanen
350 sider
Karakter: 5

Den store skandinaviske generasjonsromanen, én stripe om gangen

Woody Allen ble nylig spurt om han var like nevrotisk som han fremstod i filmene. «Om jeg var det ville jeg aldri klart å lage film», var svaret. På samme måte er nok Rocky en redigert og forsterket versjon av Martin Kellerman, selv om det krever mindre selvkontroll å lage en tegneserie enn å være regissør. Det er en etablert tradisjon å utlevere seg selv både i tegneserier og i skjønnlitteraturen, og i utgivelsen «Rocky & Edith» møtes to av titanene i denne til tider selvdestruktive øvelsen. Kellerman har skildret sitt eget liv som avisstripe i femten år, og nå gir «Min Kamp»-forfatter Karl Ove Knausgård ut Rocky på sitt eget forlag.

Kellerman har lenge lagt opp til at Rocky kan leses som en lengre historie, i den grad at månedsbladet ikke trykker stripene delt inn etter en tydelig punchline, men som en kontinuerlig tegneserie. Dette grepet er ikke overført til denne boken (som litt ukomfortabelt gir én side til hver stripe), men det er interessant å gi disse stripene en form som tradisjonelt har vært forbeholdt (tegneserie)romanen. Dette er nemlig historien om Rocky og Edith, fra han møter henne på festival og alle forholdets opp-, ned- og bomturer – inkludert et flyttelass frem og tilbake fra Fredrikstad.

Det er vanskelig å si hvor ærlig Kellerman skildrer livet sitt, men man får inntrykk av at lite holdes tilbake. Både Rocky og Edith har rufsete psyker, og de virker like lite som kjæresteemner som noen av oss ville gjort om vi ble blottlagt med hud, hår og vorter slik Kellerman gjør det her. Ved å skildre seg selv og vennene sine tar Kellerman velstående men «evig unge» skandinavere på kornet. Nevrosene vil nok gi arbeid til ham og glede til oss i mange år fremover.

Bjartmann

Rabalder i hundedrakt

«Bjartmann»
Øystein Runde
Jippi Forlag
106 sider
Karakter: 4

Super-anti-helten fra Ulsteinsvik

Øystein Rundes superhelter er som regel vestlandske folkefiender. «Futen» var skatteinnkrever i et alternativt norsk middelalderunivers; «Olav Sleggja» en enmannshær av en viking; «De fire store» var Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie som X-Men. Figuren Bjartmann har eksistert lenger enn noen av dem, og beskrives slik: Litt sterkere enn normalt. Mye bedre til å brase gjennom murvegger enn normalt. Helt ok hørsel. Litt under middels dybdesyn. 

Bjartmann er en 38 år gammel mann i hundekostyme som har entusiasmen og tålmodigheten til en treåring. Han er sønnen til Smørbukk, og bruker store deler av tiden på å slåss med Ulsteinsviks tyske genmanipulator Dr. Krüger. Dårlig impulskontroll og under gjennomsnittlig intelligens gjør at Bjartmann ender med å skape kaos uansett hvor dagligdagse situasjoner han kommer ut for.

Denne boken samler serier som har blitt trykket i ungdomsbladet Spirit og humorbladet Larsons Gale Verden, i tillegg til et par egne Bjartmann-album. Her følger vi Øystein Rundes utvikling fra en forkjærlighet for groteske kroppsmutasjoner slik vi kjenner ham fra «Margarin»-serien (skrevet av Kristoffer Schau) til en mer godlynt absurd vestlandsk sci-fi. Det er de nyere Bjartmann-historiene som er best, når Runde skrur det makabre ned til håndterlige nivå og spiller på sin unike humor istedet. Han kan finne på å skrive en fire sider lang historie ved bare å bruke vokalen «a» («Kan Bjartmann ha katt?»), eller introdusere en bjørn og en elektrisk ål som Elvis-imiterende håndtlangere.

Gjennom serien har Runde så mange tegne- og fargestiler at det er varierende hvor godt de kommer frem på trykk i boken. Likevel: Denne utgivelsen er viet en nynorsktalende vestlandshelt som er vanskelig å glemme.

Kongen Din

#KongeFAIL

«Kongen Din»
Harald Rex (pseudonym: Odd-Magnus Williamson)
Cappelen Damm
190 sider
Karakter: 2

Gullkorn fra kongemunn er vitsen som ble dradd for langt

På mikrobloggingsnettstedet Twitter er kotymen at man bruker eget navn når man skriver oppdateringer, noe som selvsagt ikke hindrer aspirerende humorister i å opprette falske kontoer. Dermed har man fått noe odde, personlige meldinger fra fiktive versjoner av Jens Stoltenberg, nyhetsbyrået AP – ja til og med rektorene på UiB og NTNU. At kontoen ikke er ekte er gjerne en underforstått del av humoren.

@KongenDin har blitt den mest populære av de norske tullekontoene, og over hundre tusen følgere har fulgt hverdagslige oppdateringer fra en naiv og barnslig utgave av kong Harald. (En typisk oppdatering fra 7. april i år: «trekker masse ned i do mens SOnja dusjer!!! Hhaha!! temperaturforandringer!!!»). Ingen seier for vidd og syntaks, men sjarmerende i sin absurditet når det følges av et profilbilde av (den ekte) kong Harald.

I høst stod «Torsdag kveld fra Nydalen»-komiker Odd-Magnus Williamson frem som tekstforfatteren bak kontoen og fortalte at han nå vil slå mynt på suksessen. Tegneren Sindre Goksøyr fra Dongery-kollektivet er hentet inn som illustratør, og han har tegnet en del de situasjonene «Harald Rex» beskriver på Twitter.

Det fungerer ikke for «Kongen Din» når humoren blir løsrevet fra sin opprinnelige sammenheng . Konseptet er alt for tydelig ikke noe annet enn «gullkorn fra barnemunn» lagt i munnen på en konge som i Goksøyrs versjon har en eller annen form for utviklingshemming. 190 sider om hockeypulver, Tusenfryd og Lego er ikke morsomt, for her finnes det ikke noe annen punchline enn «det er kongen som sier det, HAHA!» Et satirisk grep kunne piffet opp, men en eldgammel referanse til Eli Hagens kjøretur ned slottstrappen er det eneste forsøket Williamson gjør.

Eon: Den åttende landeplage

Mer av det som virker

«Eon: Den åttende landeplage»
Lars Lauvik
Egmont Serieforlaget
176 sider
Karakter: 4

Vestlendingen Lauvik er en mester i å strekke et godt konsept

Eon er en tegneserie som kan holde det gående i mange tiår – mest på grunn av Lars Lauviks utømmelige vilje til å gjenta seg selv. Serien følger en aparte samling mennesker og dyr med markante personligheter: taperen Tetra, friskfyraktige Freddy, det psykiatriske tilfellet Gonzales, den tilbakelente Gud og indremisjonsfundamentalisten Fru Peppermø. I motsetning til andre norske stripeserier lager Lauvik nesten utelukkende bare lengre historier som blir fortalt over ti-elleve striper og en søndagsside. Dermed kan han skape en situasjon og fortelle den om og om igjen med små variasjoner. I denne boken starter for eksempel den pensjonerte Gud skapelsesberetningen på nytt etter å ha spist utdaterte legemidler – tidligere har han gjort det etter et slag i hodet.

Det er lettere å tilgi det stadige gjenbruket når Lauvik fortsetter å forbedre seg. Ikke bare er han en god tegner som mestrer alt fra timing til politikerparodier (selv om hans Siv Jensen er bedre enn hans Jonas Gahr Støre). I denne åttende boken forsøker han seg til og med på en emosjonell julehistorie fortalt i svart og hvitt, med stort hell.

Sett bort fra julehistorien er utviklingen minimal i denne åttende boken. Harsellasen med religion og norsk politikk fortsetter som før, og ordspillene sitter løsere enn hos noen andre tegnere i denne divisjonen. Men det som er nytt – kjærlighetshistorien mellom maurslukeren Tetra og dyrelegen Rosa – er på sin side fryktelig feil på alle de gale måtene.

Boken inneholder Eon-striper fra 2010 til 2011, i tillegg til seriene Wildlife og Oppgulp. Materiale som forsider og lengre tekster er hentet fra Eon-bladet, mens noen striper er kommentert av Lauvik selv.

Nemi VIII: Princess of Darkness

Forbilde i svart og hvitt

«Nemi VIII: Princess of Darkness»
Lise Myhre
Egmont Serieforlaget
160 sider
Karakter: 3

Nemi slår gjennom for alvor

Det er en utbredt misoppfattelse at Lise Myhre er Nemi, og det er kanskje ikke rart: Om man skulle dikte seg opp et alter ego, hvorfor ikke gjøre henne til alt man drømmer om å være? Nemi er en fantasi hvor man alltid har replikken klar, hvor mobbeofferet tar igjen mot mobberne, og hvor man kan spise og drikke så usunt man bare vil uten å miste pinup-figuren.

Bok nummer åtte i serien samler striper, søndagssider og lengre historier fra 2005 og 2006, perioden da Nemi ble utgitt i bokform både på spansk, tysk, italiensk og engelsk. Nemi er oversatt til tolv språk, og den internasjonale suksessen har ført blant annet ført til at musiker Tori Amos (forøvrig en glupsk tegneserieleser og Neil Gaiman-muse) skriver forordet til denne boken.

Mens den forrige boken var fra en periode i Nemi-serien der hovedpersonens selvrettferdighet kunne sitte nokså løst, er Myhre delvis på vei bort fra dette i «Princess of Darkness». Nemi er en serie som for det meste handler om dialog, uten behov for hverken slapstick eller særlig komisk timing. Dermed står og faller mye av kvaliteten med temaene Myhre tar opp, og på tross av iherdig innsats klarer hun ikke alltid gjøre religionskritikk eller kvinnekamp morsomt. I motsetning til serier som svenske «Zelda» (som for tiden går i Dagbladet) er det et generelt trekk ved Nemi at serien gir henne rett selv når hun tar feil. Der noen har godt av denne bekreftelsen, vil det nok være like mange som får en ryggmargsrefleks og fristes til å rope ut nobody likes a smartass!

Mummi - Tove Janssons samlede tegneserier bind 5

Fra Mummidal-bohemen

«Mummi - Tove Janssons samlede tegneserier Bind 5»
Tove Jansson, Lars Jansson
Cappelen Damm
88 sider
Karakter: 4

Farvel med mummifamilien i siste bind med eventyr

Det er lett å glemme i overfloden av filmer, bøker og kaffeservise, men en av de beste og mest opprinnelige opplevelsene av Mummitrollet får du gjennom tegneseriene Tove Jansson tegnet mellom 1954 og 1959. Det var her den finske kunstneren og forfatteren utforsket Mummidalen og ga mummifamilien eimen av kunstneriske bohemer. De nyter livet, setter pris på kruttsterk kaffe og ditto whisky, samtidig som de ikke står over livskriser knyttet til identitet og kjærlighet. Historier fra tegneseriene, som «Mummitrollene og havet» (bind 3), skulle Jansson senere omgjøre til skjønnlitteratur.

Den Tove som vi møter i det femte og siste bindet med tegneserier, er derimot blitt lei av den daglige avisstripen hun leverer til engelske News of the World (og millioner av avislesere verden over). Broren Lars har tatt over manusarbeidet, mens Tove tegner. I starten slet Lars med å finne den rette tonen i historiene, men her i de tre siste episodene av avisserien viser han at han kan være like så fantastisk og innfallsrik som søsteren. Dette bindet viser også mummifamilien på sitt mest sitatvennlige. Når en poet blir kidnappet av små sjømonstre og ført til havs, kaster Mummipappa en blomsterpotte på sjøen etter ham og sier lakonisk «Diktene hans rimte. Det skal han ha».

Lars resirkulerer elementer fra Toves gamle historier, det være seg påtrengende gjester, nautiske eventyr og bifigurer. Ikke alt fungerer, spesielt «Mummi-vinter» føles for basert på Toves gamle formler uten den samme kjærligheten i bunn. Men på tross av dette, og på tross av at Toves strek begynner å gå trett på disse sidene, er det femte og siste bindet i Mummi-serien kjærkommen lesning.

Übermaritimt

Havets gull

«ÜberMaritimt»
Are Edvardsen (red.)
Überpress
74 sider
Karakter: 4

Bergensbasert antologi blir stadig mer lovende.

«Det er stort, det er blått og det er mye. Men hva kan man skrive om det?». I Tove Janssons avisstripe om mummitrollet klarte ikke Mummipappa å finne inspirasjon i møte med havet. Det motsatte er tilfelle for de seksten serieskaperne i «Übermaritimt». I den bergensbaserte antologien er hovedvekten lagt på humor og grøss, men spennvidden er stor: Havet er fellesnevneren for historiene som varierer fra blekksprut-detektiver og TV-kjøkken med Gollum, til mørk splatter og vikingsagn.

Da den forrige antologien «ÜberZombie» ble gitt ut i sommer, var det ikke så lett å se hva som lå i kortene. Med en ny utgivelse så kort tid etter er det derimot klart at ÜberPress er et ambisiøst prosjekt som samler mange av de spennende nye stemmene i tegneserienorge. Det er spesielt bra at dette ikke er en gutteromsfest. «ÜberMaritimt» inneholder dyktige kvinnelige serieskaperne som Jorunn Hanto-Haugse, Ida Eva Neverdahl og Ellen Bergheim, og flere navn vi må merke oss allerede nå. Katarina Aasgaard Strømsvåg bruker for eksempel duse vannfarger til komisk effekt i den tre sider lange «Kongen i havet», mens «Krim Korall: Sjøpølse Blues» av Bendik Holm og Marius Hunskår fikk meg til å le høyt. På skrekk-siden skiller spesielt Ingar B. Krabbestig seg positivt ut med et unikt konsept og mørke tegninger.

Et stort emne som havet egner seg godt for en antologi av dette slaget, og virker mindre begrensende enn det tidligere zombie-temaet. Tegneserienorge trenger en kvalitetsantologi som ikke er styrt av de store forlagene, og «Über» virker å bli nettopp dette. Ujevn, smårøff i kantene, men med mer og mer gull på sidene.

Nattsyn

Maratonmannen

«Nattsyn»
Max Estes
Cappelen Damm
66 sider
Karakter: 3

Ekstrem stil kombinert med litt tynt innhold

Amerikaneren Max Estes har funnet seg godt til rette i tegneserienorge. Tidligere i år avsluttet han «Krokete»-trilogien sin, som kombinerte hardkokt, ordløs krim med ekstrem stilisering og fargebruk.
Denne gangen er det en ungdomsbok Estes kommer med, men selv om den er hakket mindre noir-preget enn forgjengerne er det fortsatt både overnaturlige elementer, mord og flukt som utgjør historien. En ung mann kommer over en tegneserie i et antikvariat, og mens han leser den innser han at tegneserien handler om ham selv. Ikke lenge etter er en mystisk mann død, og den unge mannen er på flukt fra politiet.

«Nattsyn» viderefører det grafiske uttrykket Estes utviklet i de tre «Krokete»-bøkene, og perfeksjonerte i «Det krokete sporet». Hovedfargen svart blir brutt opp av blå, grønne, gule og røde felt, men det litt større bokformatet i «Nattsyn» gjør at han nå kan utnytte helsider bedre. På godt og vondt har Estes en av de mest gjenkjennelige tegnestilen i Norge, men storparten av den føles som ren overflate som han kan skifte ut når det blir nødvendig.

Det er også litt av problemet i boken. På overflaten er den lekker, men til tross for en fortellermessig tvist mot slutten er ikke de dialogløse rutene nok til å bære historien. Den unge mannen løper og løper, med et uttrykk av skrekkblandet fortvilelse hele historien gjennom.
«Nattsyn» føles mest som et hvileskjær mens Estes bestemmer seg for hvor veien går videre etter at han avsluttet hovedverket sitt. Kanskje en handling lagt til dagtid ville være nok til å rufse opp komfortsonene hans.

WALTER N. WEHUS

Pickman's Model

En helvetes maler

«Pickman’s Model»
Kim Holm
Freecomics.no/Creative Commons
112 sider
Karakter: 5

Bergenstegner Kim Holm tøyler sine demoner for å skildre andres

Den amerikanske forfatteren Howard Phillips Lovecraft (1890-1937) har skremt vannet av folk i generasjoner. Han ble kalt det 20. århundrets Edgar Allan Poe, men kan også beskrives som den sataniske halvbroren til J.R.R. Tolkien. På samme måte som «Ringenes Herre»-skaperen bygde også Lovecraft opp et stort system av myter og sammenhektede historier, hvor monsteret Chthulhu gjerne er det som huskes av flest.

«Pickman’s Model» er en frittstående novelle skrevet i 1926. Den handler om maleren Pickman som er kastet ut av kunstforeningen på grunn av sine urovekkende –for ikke å si dypt forstyrrende og umenneskelige – malerier. Historien blir fortalt av hans siste gjenværende mesén, som blir tatt med på en omvisning i kunstnerens atelier. Det han får se skrekkslår ham i den grad at han ikke lenger kan ta t-banen eller gå ned i kjellere.

Når bergenske Kim Holm har valgt å bearbeide denne novellen i tegneserieform, vitner det om at han kjenner styrkene sine som tegner. Kanskje har du allerede sett hans «Dös Pägïnäs»-serie i Nemi-bladet, eller et av de mange selvutgitte albumene hans. Tegningene til Holm er ofte preget av en nokså brutal strek, hvor blekket nærmest går berserkgang på sidene. I bearbeidelsen av «Pickman’s Model» har han tøylet denne teknikken, og sparer villskapen til når de virkelig demoniske aspektene av novellen tyter frem. Dynamikken er svært vellykket, og samlet sett er boken det beste Holm har gjort til dags dato. Ikke minst fordi tegneren med denne sort/hvitt-historien viser hvor nydelig han behersker lys og skygge.

Strukturen på historien er litt uvanlig: Kunstmesénen Thurber forteller om hendelsene til vennen Eliot, men leseren får bare høre Thurbers side av samtalen. Overgangen til tegneserieform er like elegant, da Holm lar leseren innta posisjonen bak øynene til Eliot. Rutene i denne delen av historien er kontrollerte og tilmålte, med ypperlig variasjon i Thurbers lange monolog. Holm porsjonerer ut det demoniske etter som historien skrider frem: Pickman har blitt like umenneskelig i Holms strek som i Lovecrafts tekst, mens historiens klimaks er en imponerende eksplosjon av ubehag – selv om tegneren klokelig lar Pickman’s malerier forbli i lesernes hoder. Teksten er en lett redigert men trofast gjenfortelling av originalen.

Kim Holm har forsøkt å finne den rette formen på «Pickman’s Model» siden sent på 199o-tallet, med tre og et halvt års arbeid bak seg på denne siste versjonen. Den er gitt ut under Creative Commons-lisens, og i tillegg til bokform kan den lastes ned fritt på nett. En norsk versjon er under planlegging.

Hullet

Et hull i samlingen

«Hullet»
Øyvind Torseter
Cappelen Damm
64 sider
Karakter: 4

Fantasifull historie full av hull

En dyreskikkelse bakser på plass flyttelasset i sin nye leilighet. Han pakker ut kjøkkenesken, steker seg et par speilegg, og setter seg til å spise med en flytteeske som bord. Så plutselig ser han hullet i veggen.

«Hullet» er en bok som er på grensen til å være for fiffig for sitt eget beste. Det omtalte hullet har nemlig en svært så håndfast eksistens: På samme måte som en LP-plate har boken et hull i midten som går gjennom alle sidene. Hovedpersonen ser det på veggen, snubler over det på neste side, fanger det i en eske, og tar det med til et laboratorium for å få det sjekket. Historien og tegningene føyer seg så naturlig rundt hullet at leseren kan bli sittende og lete etter hullet på boksiden, på tross av at det jo er på nøyaktig samme sted gjennom boken.

Øyvind Torseter har skrevet og illustrert flere bøker, og hans «Avstikkere» ble kåret til både Årets billedbok og Årets vakreste bok i 2008. Og selv om «Hullet» også kan kalles en billedbok, er den like mye en tegneserie: Historien blir fortalt med tegninger og snakkebobler, og det er ikke uvanlig for tegneserier å bruke én side per tegning slik Torseter gjør her. Streken og påfunnene slekter på sin side på den danske barne- og tegneserieforfatteren Jakob Martin Strid.

Med fare for å komme med blødmer, må det sies at historien i seg selv er hullete. Formen får tidlig ta kontrollen over handlingen, og Torseter nøyer seg med å la ting fisle ut mot slutten av boken. «Hullet» er en god idé som er poetisk utført, men som likevel hadde større potensiale.

The Walkind Dead, Bind 1

Den veldig lange apokalypsen

«The Walking Dead Bind 1: Til døden skiller oss ad»
Robert Kirkman, Tony Moore
Apart forlag
144 sider
Karakter: 5

Zombieserie med hjerte og hjerne

Har du noensinne irritert deg over at yndlingsserien din tar slutt? Forfatteren Robert Kirkman har satt seg som mål at «The Walking Dead» skal være zombiefilmen uten ende. Serien skal følge den sympatiske sheriffen Rick Grimes gjennom flere år, mens han kjemper for å holde seg selv og familien sin i live i et USA som har blitt forvandlet til en helvetessone etter zombieapokalypsen.

«The Walking Dead» er en slik actionfylt, nær evigvarende serie som amerikanerne er så gode på. «Fables» er ett eksempel, mens «Y: The Last Man» er et annet eksempel som deler TWDs apokalyptiske bakteppe. Men selv i denne klubben skiller The Walking Dead seg ut: Til nå har det kommet hele sytten album av serien på engelsk, i tillegg til en TV-serie i to sesonger.

Hemmeligheten er ikke at historien er særlig original, i alle fall ikke i første bind. Det er ikke noe nytt i hvordan hverken zombier eller overlevende oppfører seg. Kvaliteten bunner rett og slett i at serien er bunnsolid håndverk: Du bryr deg om Rick Grimes allerede på side 10, og etter de første 24 sidene er du er fullstendig avhengig av å vite hvordan det går videre. I tillegg er tegningene godt utført i forseggjorte gråtoner, selv om de heller mot den litt upersonlige stilen til typiske amerikanske actionserier.

Den norske utgaven av «The Walking Dead» var kanskje ikke en nødvendighet, og det gjenstår å se om markedet er klart for en oversettelse av de seksten neste bindene også. Men som en introduksjon til en av 2000-tallets beste tegneserieføljetonger er tiltaket fra forlaget Apart svært velkomment.

BT-artikkelen om Raptusfestivalen

Denne artikkelen om Raptusfestivalen stod på trykk i Bergens Tidende lørdag 8. september. Siden de ikke har lagt den på nett, og den er viktig for den videre debatten, legger jeg den ut her:

RØFT FOR RAPTUS

(Tekst: Halvor Ripegutu)

Raptus har mistet nesten halvparten av sine besøkende på ti år. - En festival for barn og tegneseriesamlere, sier tegneserieskaper.

- Det er et bra initiativ, men ikke noe for meg, sier Kristoffer Kjølberg, tegneserieskaper og medlem i det toneangivende norske tegneseriekollektivet Dongery. Kjølberg sier han var på Raptus flere år tidligere, men de senere årene har den Oslo-baserte tegneren droppet turen over fjellet.

- Som tegneserieskaper fikk jeg ikke noe ut av dette, så da var det ikke noen grunn til å dra til Bergen. De folkene som går på Raptus er ikke i min målgruppe. Det er en festival for barn og tegneserie-samlere, sier Kjølberg.

Ikke i målgruppen
Kjølberg er ikke alene. Fra toppårene tidlig på 2000-tallet hadde festivalen mer enn 4000 besøkende, men de siste årene har besøkstallene ligget på litt i overkant av 2000.

Nå er ikke Raptus en gang den største tegneseriefestivalen i Norge i antall besøkende. Mellom 4000 og 5000 besøkende var innom gratisfestivalen Oslo Comics Expo (OCX) i juni i år, ifølge deres egne anslag. OCX satser uttalt på et voksent publikum og tegneserieskapere. Walter Wehus, tegneserieanmelder i Bergens Tidende, er blant de som foretrekker nykommeren i Oslo.

- Som voksen tegneserieleser føler jeg meg mer i målgruppen på OCX enn på Raptus. OCX legger opp et enhetlig program med et klart fokus. De inviterer dessuten gjester som det er interessant å høre i samtale. Dette er noe som mangler på Raptus. Raptus kan føles som en festival for dem som henger litt for mye i bruktbutikker og sjekker prislister for gamle Knoll&Tott-utgivelser, sier Wehus.

Han sier han opplever Oslo Comics Expo som en samtidsfestival i en helt annen grad enn Raptus.

- Det er en levende og relevant festival for debatt og samtale. Jeg synes Raptus er mindre relevant enn for ti år siden. Det har skjedd mye i tegneseriemiljøet de siste ti årene, og Raptus har ikke utviklet seg i takt med dette, i alle fall ikke for meg som tegneserieleser, sier Wehus.

Fans og skapere
Are Edvardsen, leder for Norsk tegneserieforum og tidligere styremedlem i Raptus, understreker at det er store forskjeller mellom Oslo og Bergen.

-  Arrangørene i Bergen er tegneseriefans, mens det er tegneserieskapere som står bak OCX. De er veldig forskjellige og vil forskjellige ting, sier Edvardsen. I Oslo står tegneserieforlagene Jippi forlag og No Comprendo Press samt Serieteket, Deichmanske Biblioteks tegneseriefilial på Grünerløkka, bak festivalen. Han peker også på en betydelig generasjonskløft mellom de to festivalene, noe som også gir seg utslag i hva slags serier de leser.

- Komiteen i OCX er en god del yngre enn styret i Raptus. De sistnevnte er mellom 40 og 70 år. OSX fokuserer mye på undergrunnsserier, men Raptus-generalen anmelder jo jevnlig Fantomet - et blad som nesten ikke selger noen ting lenger, sier Edvardsen

- Trenger friskt blod
Erle Marie Sørheim, tegneserieanmelder i Dagbladet og gjest på årets festival, synes det burde være plass til to tegneseriefestivaler i Norge.

- Jeg håper derfor at Raptus fortsetter. De to festivalene er jo ikke direkte konkurrenter heller. De har forskjellig målgruppe og arrangerer på forskjellige tider av året. Samtidig har de holdt på lenge i Raptus, og jeg tror kanskje de trenger noe friskt blod, sier hun.

Det er Kristoffer Kjølberg enig i.

-  De hadde hatt godt av å tenke nytt. Men for sånne som meg er det kanskje litt for sent uansett. Vi har allerede en bestemt oppfatning av festivalen, sier han.

B-SAK: – PÅ FULL FART OPPOVER

Raptus-general Arild Wærness frykter ikke konkurransen fra Oslo. Og insisterer på at de fortsatt er størst.

Raptusfestivalen har opplevd en betydelig nedgang i besøkstall de senere årene, men Arild Wærness, Raptus-general og øverste sjef for festivalen, hevder at det skyldes helt spesifikke forhold.

-  Rundt 2000 var det en enorm interesse for nye, norske stripeserier som Nemi og Pondus, og folk gikk mann av huse for å se Lise Myhre og Frode Øverli. Slik er det ikke nå. Vi hadde noen tunge år, men nå er vi på full fart oppover, sier Wærness.

- Bare tull
Han er imidlertid enig i at det er behov for nytenkning i Raptus, slik Sørheim, Wehus og Kjølberg etterspør.

-  Man gror jo fast, og det er vanskelig å være ny og trendy. Selv har jeg holdt på med dette helt siden 1995, men vi har også unge folk i Raptus som kan tenke nytt. Vi kan uansett ikke lage en festival for spesielt interesserte tegneserieanmeldere. Det sier seg selv, sier Raptus-generalen.

Den yngre festivalkonkurrenten fra Oslo frykter han imidlertid ikke.

- Vi har to forskjellige markeder. I Raptus har vi fokus på barn. Dette er i samråd med Bergen kommune og Norsk kulturråd, som vi får støtte fra. OCX driver med smale serier, mens vi satser mye bredere for å nå flest mulig tegneserielesere, sier Wærness

- Men OCX hadde jo langt flere besøkende enn Raptus i år?

-  Det er bare tull. De har en gratisfestival som holdes i et telt på Grünerløkka. Vi har hatt utsendte der, og det har ikke vært mer enn 1500 personer der i løpet av helgen det ble arrangert. Å si at det er flere er et markedstriks. Vi konkurrerer om de samme støttekronene, og da høres det selvfølgelig fint ut med et høyt besøkstall, sier Wærness.

Lært av Raptus
Berit Petersheim, koordinator for Oslo Comics Expo, står imidlertid fast på at anslaget om 4000-5000 besøkende er korrekt.

-  Arild var ikke på festivalen i Oslo en gang, så jeg synes ikke han kan komme med slike uttalelser. Selv om vi ikke har helt presise tall, har vi gode anslag på hvor mange som var innom. At det var langt flere enn 1500, er det ingen som helst tvil om, sier hun.

Hun understreker at Raptus har vært et viktig forbilde for OCX.

- Vi har lært mye av Raptus, men hovedmajoriteten av serieskaperne er i Oslo, så vi tenkte at de burde ha en egen festival, sier hun.

Smålands mörker

Ubehagelig lesning fra Sverige i disse Breivik-tider, spesielt siden sjangeren ligger så tett opptil det selvbiografiske:

Lex Breivik

«Smålands mörker»
Henrik Bromander
Galago
628 sider
Karakter: 5

Fra en terrorists tegneseriedagbok

Erik bor i den lille svenske byen Nässjö. Han er en nokså normal fyr, kommer fra et under middels lykkelig hjem, og lager selvbiografiske tegneserier. Han mener også det er helt nødvendig å drepe politiske meningsmotstandere, og at fascismen er den beste samfunnsformen. «Smålands mörker» skildrer Eriks oppvekst i småbysverige, tegnet i den selvbiografiske stilen til bl.a. amerikanske Jeffrey Brown: Enkle strektegninger, nærmest uttrykksløse ansikter og minimalt med detaljer. Men serien er ikke selvbiografisk: Forfatter Henrik Bromander er en venstreradikaler som ville utforske den høyreekstreme tankemåten slik den kommer til uttrykk hos Anders Behring Breivik, Eivind Berge, og på et utall gutterom i hele Europa.

Den selvbiografiske stilen blir forsterket ved at «Smålands mörker» brytes opp med Eriks selvutgitte tegneseriefanziner. Her får vi følge livet og lidenskapene hans fortalt i førsteperson: fra tidlig skole- og familietrøbbel til fascistisk filosofi, fengselsdagbøker og til slutt en kvalme over fortiden: «Det som skrämmer mig mest är hur jag innerst inne vet at den artonårige Erik hade sett med visst gillande på massakern» skriver han i den siste fanzinen om Anders Behring Breiviks handlinger 22. juli.

Bromander har laget en tegneserie som er fascinerende og kvalmende, men som også føles som et intimt og balansert portrett av en fiktiv meningsmotstander. Ikke overraskende ut fra lengden er det noen dødpunkter i boken, og i disse partiene jobber den enkle streken mot leseren når det gjelder å holde interessen ved like. Trass i dette er «Smålands mörker» en episk tegneserie som føles mer virkelighetsnær enn mange selvbiografiske serier.

Syklus

Noen tegneserier er det vanskelig å forestille seg målgruppen for, selv om de er aldri så gode. Syklus er et slikt hefte som jeg forestiller meg vil bli debattert på kunstutdanninger, men som ikke så mange vil bla opp en femtilapp for på Narvesen en torsdags ettermiddag.

Do, die, retry

«Syklus»
Martin Ernstsen & Kilian Eng
Jippi Forlag
32 sider
Karakter: 4

En naturkatastrofe og noen millioner år senere.

30 år gamle Martin Ernstsen har de siste fem årene etableret seg som en uforutsigbar serieskaper. «Ugler» var en stillfaren oppvekstnovelle i to bind; «Fugløya» var et paranoiadrevet kammerdrama satt til et fyrtårn; «Kodok’s Run» var en eksperimentell sirkellek som kastet mange tegneseriekonvensjoner ut av vinduet. I «Syklus» dreper han alt livet på jorden, og lar det oppstå igjen noen millioner år senere.  Men han gjør det ikke alene.

«Syklus» er et samarbeid mellom Ernstsen, som har skrevet historien, og illustratør Kilian Eng. De to jevngamle kunstnerne møttes på storytelling-linjen på kunstskolen i Stockholm, og denne boken er Engs første jobb som serietegner. Den korte historien fortelles helt uten tekst eller snakkebobler, og Ernstsen tar igjen opp sirkelkomposisjonen fra «Kodok’s Run». Historien starter på et naturhistorisk museum, før alt liv på jorden blir utslettet seks sider senere. Deretter starter naturens møysommelige arbeid med å utvikle nye sivilisasjoner, før historien avsluttes på et nytt, og ganske annerledes, naturhistorisk museum.

Ideen er fiffig, men er så skissepreget at den i dette formatet fungerer mest som en øvelse. Materialet flyter lett avgårde, godt hjulpet av Engs fargerike men kalde strek. Der historien er skåret inn til beinet og gjerne kunne hatt flere elementer, fungerer illustrasjonene nydelig. Boken er preget av hel- og halvsider, noe som kler formatet og trykken godt.

Martin Ernstsen er en stemme som har kommet for å bli i tegneserienorge. Det mest spennende nå er hva mediet kan lokke ut av Kilian Eng i fremtiden: Dystopisk sci-fi er den enkle veien å gå for ham – hva med et historisk drama neste gang?

Are You My Mother?

Jeg er en del av den store mengden med tegneserielesere som kanoniserte "Fun Home". Gjorde det at jeg ble skuffet da oppfølgeren var noe helt annet? Det tror jeg ikke, selv om Alison Bechdels nye bok krever mer tålmodighet av leseren.

Terapi med tusj

«Are You My Mother?»
Alison Bechdel
Houghton Mifflin Harcourt
290 sider
Karakter: 4

Annen del av et fascinerende familieportrett

I 2006 publiserte Alison Bechdel den selvbiografiske «Fun Home» («Husfred» på norsk), hvor hun fortalte om farens ut-av-skapet-reise og påfølgende selvmord. Bechdel var allerede undergrunnsberømt for stripeserien «Dykes to Watch Out For», som med sitt store persongalleri og lange tidsperspektiv var en slags Doonesbury for queer-kulturen. «Fun Home» var noe helt annerledes: Bechdel fortalte historien om faren og om sin egen oppvekst som en fullendt tegneserieroman. Boken hadde utsøkte litterære referanser, presist opptegnede følelser og en strek og fargepalett som gjorde den til en av tegneseriemediets klassikere.

«Are You My Mother?» er oppfølgeren, men likevel svært annerledes. I boken forteller Bechdel om forholdet til sin emosjonelt utilgjengelige mor, og sammenstiller dette med sin egen årelange psykoterapi. Stilistisk overgår den nye boken alt Bechdel tidligere har gjort, og de 290 sidene er et uhyre komplekst flettverk av selvbiografi, selvanalyse, tekstutdrag og hverdagsdrama. Streken er perfekt i sin uttrykksfullhet, mens de gjennomgående nyansene av rødt danner en fin kontrast til «Fun Home» sine kjølige blåtoner.

Fortellerformen er svært formell, med strengt oppbygde kapitler og tilbakevendende tema. Bechdel har en fascinasjon for psykoanalyse, og store deler av fortellingen er hentet fra terapitimer så vel som fra teoriene til barnepsykiateren Donald Winnicott. Bechdels to familieromaner viser at veien til hodet kan være vanskeligere å gå enn den til hjertet, men «Are You My Mother?» er uansett en bok som utfordrer grensene til hva en tegneserie kan handle om. Da får det heller være at den til tider er like cerebral og distansert som morsfiguren den fremstiller.

Jeg, Arne

Det er umulig å hate Arne And, uansett hvor politisk ukorrekt han blir. Redaktører derimot, er det lettere å gi stikk til.

Anddomsprøven

«Jeg, Arne»
Charlie Christensen
Schibsted forlag
360 sider
Karakter: 4

Uttømmende men rufsete Arne And-samling på norsk

Arne And er en skandinavisk kulturskatt, stinkende av fylleånde og misantropi. Charlie Christensens fordrukne storbypoet har filosofert over samfunn, politikk og kjønn siden 1983. Stort sett på ensidere, men også i avisstriper og i form av lengre historier. Christensens strek har i løpet av tretti år utviklet seg fra å være en Donald Duck-parodi (tegneren ble saksøkt av Disney, noe som endte med en sekvens hvor Arne byttet utseende) til dagens mørke gummirealisme. Arne And er som en blanding av fyllepoesien til Charles Bukowski og de paranoide politiske analysene til Hunter S. Thompson, innpakket i en politisk ukorrekthet som har banet vei for mange serier siden: Svenske feminister er bare ett av mange mål for andens giftige, sokratiske dialoger.

Arne And er populær i Norge, og hadde til og med et eget blad i en periode. Likevel har vi ikke fått noen samling før nå. «Jeg, Arne» kommer samtidig med at svenskene får sitt andre bind av andens samlede verker. Den svenske boken er mer utfyllende (blant annet med Arnes fiktive selvbiografi og dikt), men Schibsted-utgaven samler alle seriene fra 1983 til 2010 – også seriene tegnet spesielt for det norske bladet.

Når boken svikter er det på redaktørsiden: Der den svenske boken hadde forklarende fotnoter, er underfundigheter fra 20 år gammel svensk politikk overlatt til leserens fantasi i den norske utgaven. Noen av de tidlige sidene har også blitt mer uklare i fargeprosessen, tekst har forsvunnet, og flere striper trykkes flere ganger. Det er slett arbeid, men serien er sterk nok til å overleve behandlingen.

Da mummitrollet ble 65

Femte og siste bind av de samlede Mummi-stripene er nettopp utgitt på Cappelen Damm. Her er en tekst som stod i BT-Magasinet sommeren for to år sden, da mummitrollet feiret 65 år:

Bursdagsbarnet som bohem

Det er 65 år siden Mummitrollet så dagens lys. Men Tove Janssons univers ville ikke vært det samme uten tegneseriene.

«DERE ER den tåpeligste familien jeg vet om, men i det minste lever dere hvert minutt av livet», sier den skurkaktige Stinky i historien «Foreningsliv i Mummidalen».
Selv en banditt gjenkjenner ekte livsglede når han ser det, og sjelden har det skandinaviske tungsinnet blitt utfordret som i Tove Janssons serie om Mummitrollet.
Skjønt hvor skal vi begynne? Boken «Småtrollene og den store oversvømmelsen» kom i 1945, og det er grunnen til at vi kan feire Mummis 65-årsjubileum i år. Siden er det blitt ni romaner, fem bildebøker, og flust av japanske tegnefilmer og nymotens tegneserier. Men et av de mest ekte og fornøyelige bildene av Mummidalen finner vi likevel, etter alle disse årene, i en avisstripe som Tove Jansson tegnet mellom 1954 og 1959.

24. SEPTEMBER 1954 dukket halen til Mummitrollet – og resten av ham like etter – opp i engelske Evening News, den største løssalgsavisen i verden på den tiden.
Årsaken var at syndikatsjefen i avisen, Charles Sutton, var blitt så grepet av boken «Trollmannens Hatt» at han først tok dampbåt til Åbo, der- etter buss til Helsingfors for å møte forfatteren Tove Jansson. Selvfølgelig ble det duket til selskap, og engelskmannen bemerket senere at han aldri hadde sett så mange flasker på ett bord, eller vært på en så mangespråklig fest.
For Jansson kom, akkurat som Mummitrollet, fra en familie av kunstnertyper og livsnytere: Faren var billedhogger og moren var illustratør. Kanskje ikke så rart at mange har sett Mummipappa og Mummimamma i disse to barnlige men fornuftige typene?

PÅ DET MESTE kunne 20 millioner lesere nyte serien om «Moomin» hver dag, i 120 aviser fordelt på 40 land.
I sin samtid var de langt mer utbredte enn romanene, skriver oversetter Anders Heger i sitt etterord til bind 1 av de samlede stripene:
«Ikke bare vil kun en kjapp gjennomlesning avsløre hvilken bevisst, kritisk og leken tilnærming til noe helt nytt disse sidene representerer. «Moomin» plasserer Finland helt i fronten av verdensutviklingen av tegneseriemediet, det er serieskaping på linje med Robert Crumb eller Carl Barks».
Og i Mummidalen kan det gå hardt for seg, gjerne med alkohol i store kvanta, og midtlivskriser som stort sett rammer Mummipappa. I «Mummitrollene og havet» vil han skrive den store romanen om havet, og sitter dag etter dag på en liten stein nede ved sjøen og stirrer vekselvis på det tomme arket i skrivemaskinen og ut over vannet. «Det er stort, det er blått og det er mye. Men hva kan man skrive om det?», sukker han oppgitt. I 1965 skulle historien bli gjenfødt som boken «Pappan og havet».

TOVE JANSSON hadde et skarpt blikk for mennesketyper, som kunne gå igjen som egne «arter» i Mummi-universet.
Ta for eksempel Fru Filifjonk, en husstells- og oppdragelsesekspert som representerer en hel skokk av lignende tynne, høye og nervøse fruentimre, fili- fjonkene.
Hemulene er andre typer som stadig går igjen. Disse er gjerne professortyper som er sykelig opptatt av ett felt, på bekostning av sosiale antenner. Men på samme måte som virkelighetens eksperter kan de være veldig nyttige. Når mummiene blir truet av en kjøttetende plante i «Mummidalen blir en jungel», kommer en botanikerhemul til unnsetning:
«Vær ikke redd frue, jeg har temmet dem med musikk. De er en uhyre sjelden og følsom art», forteller hemulen med gitaren på fanget og plantene dansende rundt seg. Resten av historien bruker han på å krangle med en zoolog-hemul om denne følsomme arten er dyr eller plante.
Og selvfølgelig den viktigste arten: Mummiene selv. Lekne, litt naive, og med en ta-det-som-det-kommer-tankegang som kunne hjulpet flere av oss fra hverdagens tungsinn. Om vi bare husket å, nettopp, leve hvert minutt av livet.