Prokon

Tilbake fra popkunsten

«Prokon»
Peter Haars
Magikon Forlag
104 sider
Karakter: 3

Syttitallsklassiker står seg ikke like godt i dag

Ingen tjener penger på å lage ting som varer, og løsningen på gamle problem er stort sett å kjøpe noe nytt. Slik har de det i byen Prokon, helt til fremgangen blir truet av en ond galning med en evighetsformel…

Det er knapt noen brannfakkel å hevde at når gamle klassikere utgis på nytt, bør man se på om de kan leses med utbytte i dag. På 1970-tallet ble det utgitt en rekke tegneserier som kommer til å bli slukt også av neste generasjon, men «Prokon» er ikke blant dem. Historien slekter på det norske syttitallets tynt sci-fi-kledde samfunnskritikk (det er svært naturlig at forfatter Tor Åge Bringsværd skriver forordet), mens bokens konsumkritikk like gjerne kunne blitt levert av en mann som slår med slegge og skriker konsumere! konsumere! konsumere!

På den andre siden er boken dritlekker. Dette er en faksimileutgave, altså scannet fra et eksemplar av den opprinnelige utgaven fra 1971. Inntrykket av at dette er et kunstobjekt mer enn en underholdningsutgivelse blir understreket av at det kun er trykk på den ene siden av arkene i boken. Peter Haars (1940-2005) flyttet fra Tyskland til Norge i 1962, hvor han var med å starte forløperen til Grafill. Han ble også den første professor i grafisk design og illustrasjon ved Statens håndverks og kunstindustriskole. Han jobbet med bokomslag og plakatdesign, og særlig sistnevnte innkasserte han mange priser for. Nesten hver eneste side i «Prokon» er egnet til å klippes ut og rammes inn. Haars tok Roy Lichtensteins popart – som i utgangspunktet var stjålet fra tegneserier – og brukte de feite linjene og de glinsende overflatene i rutene. Stil og innhold står således godt sammen: Det er velegnet som en tidskapsel som de spesielt interesserte vil studere, men er ikke noe for den jevne leser i dag.

Überviking

Harde karer fra Bjørgvin

«ÜberViking»
Are Edvardsen (red.)
Überpress
94 sider
Karakter: 5

Bergensbasert antologi får endelig full klaff i tredje utgave 

Det er ingen tvil om at vikinger gjør seg godt i tegneserier. Fra da Asterix møtte dem på 1960-tallet til de danske Valhall-tegneseriene har forfedrene våre vist seg å være festlig uforutsigbare og ikke minst en sann svir å tegne. Vikinger er også temaet for den tredje utgivelsen av den bergenske «Über»-antologien. Dette nummeret samler seksten norske serieskapere, blant dem Ellen Bergheim, Jorunn Hanto-Haugse, Johann Grimstvedt og Gard Helset. Antologien gjør ingen forskjell på humor, eventyr eller skrekk, men de fleste (og mest vellykkede) historiene har i alle fall et element av humoristiske poeng i seg.

Etter to antologier med henholdsvis zombier og havet som tema, har «Überviking» blitt den kraftdemonstrasjonen som prosjektet hele tiden har aspirert til. Den litt ekskluderende følelsen av internhumor som preget de tidlige utgivelsene er borte, til fordel for et rikt bilde av hva som skjer i tegneserienorges undergrunn akkurat nå. Der er det selvsagt mye slaps, og for alle de som elsker Johann Grimstvedts hodeløse, blodsprutende macholek med «Geir Onimo» (som forøvrig også er ute i eget hefte nå), vil det være noen som setter større pris på Gard Helsets lemen-som-vikinger-historie eller Espen Steins mørke «Berserk». Bergenseren Kristoffer Lindseth dukker opp ut av det blå med det intenst grafiske høydepunktet «Gaupemat».

En antologi har nødvendigvis opp- og nedturer. Vikingenes blodharde livsinnstilling blir brukt av flere av serieskaperne med stort hell, mens noen ytterst få fremstår som en smule humørløse eller med for dårlig utviklede poeng. «Überviking» innfrir uansett løftene fra de første nummerne, nå er det bare å benke seg i påvente av neste gilde.

Walk of Life: Du, meg og Kurt

Rusletur i galskapen

«Walk of Life: Du, meg og Kurt»
Trond J. Stavås
Eget forlag
38 sider
Karakter: 3

Alt om den snakkende brødristerens håndlanger

Har du ikke hørt om trønderen Trond J. Stavås før, er du trolig heller ikke fast gjest på nettserier.no. Dette er et nettsted hvor norske serieskapere publiserer tegneseriene sine, og får tilbakemeldinger fra likesinnede. På tross av overvekten av stripeserier er Nettserier er det mest blomstrende tegneseriemiljøet i Norge, og flere serier som senere har hatt stor suksess  (som Jorunn Hanto-Haugses Reveland) startet der. Walk of Life har ikke truffet det store publikum, men trykkes i to lokalaviser og er nå ute med sitt tredje egenpubliserte album.

Universet er et typisk forstadsmiljø, hvor slackeren Marco bor sammen med kjæresten Vivian. Det absurde elementet introduseres i form av en maktgal, snakkende brødrister og dennes stumme men godslige håndlanger Kurt. I albumformatet har Stavås forlatt stripeformatet til fordel for en 32 siders sammenhengende historie. Det gjør at han slipper å fortelle historien med punchlines, samtidig som at han kan koste på seg Frode Øverliske tilbakeblikk til figurenes fødsel og barndom.

Tegningene er barnlige og enkle, noe som har blitt typisk for en del av Nettserier-estetikken. Historien er likeså, hvor plottet dreier seg rundt voksne mennesker som kjemper om å få være «lekekamerater», og sviktende indre logikk – selv for en serie med snakkende brødristere. Om «Walk of Life» har én kvalitet som kan løfte den ut av obskuriteten, må det være alt det harde arbeidet Stavås legger ned i den. Trolig må et eventuelt gjennombrudd vente på seg til Stavås konsentrerer seg om et nytt, mindre begrensende prosjekt.

Outré #1

Oppussingsobjekt

«Outré #1»
Glenn Møane & Magnus Aspli (red.)
Outré Press
54 sider
Karakter: 2

Gratis norsk antologi trenger mer tankekraft

Det kan virke så enkelt å sette sammen en god antologi. Et knippe bidragsytere, et løst tema å jobbe ut fra, og vips så skuer man tidsånden på tennene. Det er ikke før det går galt at man ser at også dette er en kunst.

«Outré» er tredje skudd på stammen i en tegneserievår som allerede bugner av antologier. De bergensbaserte «Vegetable Comics» og «Überviking» er ute i disse dager, men «Outré» skiller seg ut ved å være gratis og kun i PDF-format. Det er et fantastisk initativ, men man får bange anelser allerede av de åpne dørene som blir forsøkt sparket inn i lederen: Tegneserier er ikke bare for barn, kan vi lese. Om «Outré» har ambisjoner om å bevise noe på tegneseriers vegne, vil neste nummer tjene på å stramme inn både design, innhold og planlegging.

Under fanen «responsibility» (antologien er på engelsk) samles norske og internasjonale serieskapere med sci-fi og fantasypregede novellehistorier, illustrasjoner og intervjuer. Problemet er at historiene har enten forvirrende eller dårlige poeng (eller begge deler), og heller ikke de helsides illustrasjonene klarer å fortelle en historie. (Unntaket er Cécile Bruns vakre «The Heir».)

På tross av god plass mangler det informasjon om bidragsyterne i antologien, noe som kunne satt dem i sammenheng. Heller ikke intervjuene virker gjennomtenkte. «Saga»-illustratør Fiona Staples bidrar ikke i bladet, så hvorfor ha en lengre tekst hvor hun presenterer seg selv? Tar man bergensbrillene på er det mest interessante at tegneren Kim Holm er med, men Kim Holm er da også en kosmisk kraft som utelukkende eksisterer for å være med på ting som dette.

Tross alt gleder vi oss likevel til neste nummer i desember. Tanken er så god at «Outré» fortjener flere sjanser.

Vegetable Comic

Les mer grønt

«Vegetable Comic»
Diverse bergensere
Eget forlag
64 sider
Karakter: 5

Bergenske serietegnere serverer organisk dyrkede sider

Etter et svært stille halvår på den norske tegneseriefronten skjer plutselig mye på en gang. Mange spennende antologier er på trappene, og den første ut er «Vegetable Comic». Denne utgivelsen har sitt utspring i kunstskole- design- og animasjonsmiljøet i Bergen, og er en mellomting mellom et kunstobjekt og en fanzine. Den ser bedre ut enn noen undergrunnsutgivelse du noensinne har sett, med sitt silketrykkede omslag og sort-hvite, veldesignede sider. På innsiden finner du seks historier signert Tord Torpe, Terje Vestervik, Ny Tur Tim, Berliac og Derek Ercolano. Innholdsmessig er de inspirert av tonen til Dongery-kollektivet og Forresten-utgivelser, med en blanding av naiv humor og tildels mørke undertoner. De ulike bidragene blir knyttet sammen av overlappinger, enkelttegninger, og fellestemaet grønnsaker. Noe er på norsk, noe på engelsk; noe er fascinerende friskt, andre ting er småplatte. Tilsammen er likevel «Vegetable Comic» en svært vakker utgivelse, og det den bebuder burde få alle serielesere til å juble: Tanken er at det skal komme to antologier i året, hver med et nytt «tilsynelatende banalt og absurd» tema.

Mickey Mouse Color Sundays: Call of the Wild

Mus i arkivene

«Mickey Mouse Color Sundays: Call of the Wild»
Floyd Gottfredson
Fantagraphic Books
280 sider
Karakter: 5

Utgivelse for nerdene som vil bli musevise

Floyd Gottfredson var for Mikke Mus det Carl Barks var for Donald. Fra 1930-tallet og frem til han la ned tusjen i 1975 sendte han musen ut på alt fra storslåtte eventyr til trøblete vårrengjøringer, og skapte i samme slengen figurerer som Spøkelseskladden, Politimester Fiks og nevøene Tipp og Topp. Det skjedde ikke i tegneseriebladene der Barks forkvakklet sitt publikum, men på avisenes tegneseriesider.

I 1930 var Mikke Mus Disneys største stjerne, og etter suksess i tegnefilmene dukket han først opp i daglige avisstriper, deretter på søndagssidene. Mens de daglige avisstripene med Mikke var del av lange actioneventyr, ga de større, fargelagte søndagssidene anledning til å roe ned tempoet. Det var mange nok ruter til at Gottfredson kunne bygge opp både slapstick og verbale poeng på samme side, samtidig som at det var plass til å utvikle figurene i serien. Denne boken samler de fire første årene med Mikke Mus-søndagssider. Her møter vi ikke den samme musen vi kjenner i dag, men yngre versjon som er mer klar for å gjøre ugang. Noen av historiene vil være velkjente for nordmenn som leste Disneys kjempebøker på 1970- og ’80-tallet, for eksempel når Mikke løser mysteriet med de forsvunne frakkene sammen med en veldig tidlig utgave av Donald. Også Langbein er i utgangspunktet en helt annen figur, men i løpet av boken utvikler han seg fra plageånd til Mikkes bestevenn.

Fantagraphics gjør et enestående arbeid i å gi ut gamle serier i definitive utgaver (de gjør for tiden det samme med blant andre Carl Barks, Peanuts og Pogo), og også her er det forklarende essays og bakgrunnstoff som setter mann og mus inn i historisk sammenheng.

Happy!

Blodspor i snøen

«Happy!»
Grant Morrison og Darick Robertson
Image Comics
112 sider
Karakter: 4

Nesten parodisk mørk julehistorie akkurat i tide til våren.

Hvor hardkokt er du egentlig om du har en lyseblå hest ved navn Happy som fantasivenn? Ikke særlig, men Nick Sax kan unnskylde seg med at den ikke er hans. Happy tilhører en kidnappet liten jente som Nick aldri har hørt om, men som veldig snart vil bli drept. Fantasivennen hennes hjemsøker Nick for å be om hjelp, som på sin side patologisk uinteressert. Nick Sax er en tidligere politimann og nåværende leiemorder med null tro på livet eller menneskene: «I kill people for money to buy booze, sex and eczema medication» sier han på et tidspunkt.

«Happy!» er en miniserie fra to andre svært hardkokte menn som nå samarbeider for første gang, nemlig forfatter Grant Morrison (Batman, The Invisibles) og tegner Darick Robertson (Transmetropolitan, The Boys). Utgangspunktet var åpenbart å lage den mest voldelige og bedrøvelige julehistorien som tenkes kan, med en barnedrepende nisse som får «Bad Santa» til å se ut som Sundt-nissene. («Happy!» ble sluppet i fire hefter rundt juletider 2012, men det er først nå den samlede utgaven dukker opp.)

Tegningene til Robertson har den umiddelbare høykontrasten til kjølige HDR-fotografier. Sammenstillingen av det røffe universet med en småhysterisk, neonfarget barnetevefigur er del av den svarte komikken, mens både forfatter og tegner går inn for å skape i Nick en antihelt med så mye «anti» og så lite «helt» som overhodet mulig.

Det er morsomt langt på vei, men det korte formatet legger begrensninger som ikke blir håndtert godt nok. På den annen side er grensen hårfin mellom effektiv historiefortelling og lemfeldig omgang med narrativen. Les den nå eller spar den til jul.

WIZZYWIG

Gutteromsterroristen

«WIZZYWIG»
Ed Piskor
Top Shelf Productions
290 sider
Karakter: 4

Alt du ikke visste om hackere

Jeg vet ingenting om hackere. Bortsett fra et og annet nyhetsinnslag om Anonymous eller internasjonal spionasje, har jeg stort sett all informasjonen min fra filmen War Games (1983). Men det fantes hackere selv før den tiden, før det fantes datamaskiner.

Ed Piskors «WIZZYWIG» (en sleivete versjon av datakode-begrepet What You See Is What You Get) gir deg kunnskap du ikke ante fantes. Boken kom ut i fjor, men etter å ha tatt meg selv i å starte utallige samtaler med «...jeg leste at det finnes hackere som...», innser jeg at denne tegneserien må anbefales.
Boken følger Kevin «Boingthump» Phenicle, en fyr som fra skolealderen av har et talent for å manipulere ulike systemer. Sammen med en kompis oppdager han hvordan telefonkiosker kan lures til å gi gratis samtaler, og om «WIZZYWIG» bare fortalte om den underlige subkulturen «phone phreaking» ville den være interessant nok. Kevin jobber seg videre, mot datamaskiner, modemer og store teleselskaper. Ed Piskor forteller historien om en asosial men grunnleggende god fyr som ikke klarer å la være å utnytte svakheter i systemer. Piskor skildrer flere av fremgangsmåtene i detalj: Vil du vite hvordan du saffer deg en ny identitet i USA, finner du svaret her.

Ed Piskor har tidligere illustrert to bøker for tegneserielegenden Harvey Pekar. I sin egen bok gir han et fascinerende glimt inn i en nokså renslig underverden. Talentet hans ligger i nettopp disse detaljene, for selv om tegningene er klare og realistiske på en Tintin-aktig måte, klarer han ikke skape noen nærhet til hovedpersonene. Det eneste tegnet på aldring i boken virker å være at hodene blir mindre og kroppene bredere. På tross av dette er «WIZZYWIG» en viktig historie om en subkultur som fortsatt er svært levende.

Loon Land

Bootycall fra rommet

«Loon Land»
Mats J. Sivertsen
iPhone app
Karakter: 3

Elektronisk sci-fi med ukentlige avsnitt

Hva er det første som farer gjennom hjernen din når du møter et vesen fra en annen planet? Er du som hovedpersonen i «Loon Land» er svaret «seksuelle frustrasjoner».

Som om ikke forlagsbransjen hadde nok problemer, må de nå finne ut hvordan vi leser tegneserier på de smarte dingsene våre. Det er ikke nødvendigvis et problem, for tegneserier fungerer ofte utmerket på mobil eller nettbrett. Egmont har allerede eksperimentert med en julehefte-app og en egen app for stripesuksessen «Lunch». I tilfeller som «Loon Land», hvor serien blir publisert i 32 ukentlige avsnitt frem mot sommeren, er faktisk det elektroniske formatet å foretrekke.

Mats J. Siverertsens serie om antropomorfe fugler som får besøk fra verdensrommet dukket først opp i antologien Forresten nummer 26. «Loon Land» har et unikt visuelt uttrykk med sine sterke farger og pussige fuglefigurerer, og de enkle tegningene er godt tilpasset det minimalistiske stripeformatet (til forskjell fra Sivertsens syretripp «Kong Lov» som han ga ut på eget forlag i fjor). Historien så langt dreier seg om hovedpersonenes pubertale angst for seksuell tilkortkommenhet i møte med et overerotisk romvesen. Underveis forsøker Sivertsen å si noe om hvordan vårt samfunn tar imot fremmede.
Dessverre har de salte uttrykkene fra seriens norske versjon blitt erstattet med en mindre spenstig engelsk. I tillegg blir søte-dyr-erotikken («Rocky» ser ut som Donald i forhold) litt trykkende til tider. Det eneste tilfellet hvor jeg ler høyt er når Sivertsen fremstiller innvandrere som lemen som sprenger seg i luften når de blir sinte – det er morsomt nettopp fordi det er så totalt upassende.

Det kan likevel være interessant å følge med hvor «Loon Land» er på vei, om man bare bærer over med en treg og lite intuitiv app – fremtidens svar på dårlig trykkvalitet.

Good Dog

Hundedagene

«Good Dog»
Graham Chaffee
Fantagraphics Books
98 sider
Karakter: 4

Firbeinte Ivan forteller om sitt liv som hund

«Flink bisk» sier vi gjerne på norsk når en hund utmerker seg. Hunden Ivan i denne historien vil gjerne være en slik bisk, men det er ikke lett når man er herreløs og i tillegg blir plaget av mareritt om å miste sauer og bli jaget av monsterkaniner. Noen kompiser har man jo, men den velfødde og litt begrensede bulldogen Kirby kan ikke egentlig hjelpe. Det er først når Ivan møter en flokk herreløse hunder ledet av den karismatiske Sasha at tilværelsen hans tar en vending.

Amerikanske Graham Chaffee er ingen flittig tegneserieskaper. På starten av 1990-tallet ga han ut en tegneserieroman og en samling tegneserienoveller, men siden 1995 har han jobbet som tatovør på heltid. Interessant nok ligger det ikke noe av tatoveringskunsten i «Good Dog», som derimot er tegnet med enkle, naturalistiske streker i svart-hvitt. Boken kan minne om «Hundevakta» av Evan Dorkin og Jill Thompson (som har gått i Nemi-bladet), men Chaffee fokuserer mer på realistiske hundepersonligheter og mindre på eventyr og spenning. Hundene i «Good Dog» speiler også ulike mennesketyper og -opplevelser, som gjengmentalitet, ønsket om tilhørighet og det å finne sin egen måte å gjøre ting på.

Chaffee har laget en stillferdig bok med vakre tegninger og en enkel, godt fortalt historie uten spesialeffekter. Den vil kanskje forsvinne i jungelen av gode utgivelser, og du vil kanskje ikke huske den om ett år, men kommer du over den er «Good Dog» verdt å lese.

Nemi #115

Umulig å ignorere

«Nemi #115»
Lise Myhre m.fl.
Egmont Kids Media
42 sider
Karakter: 5

Omveltninger på vei for Nemi-bladet

Er Nemi Norges beste tegneserieblad? Nja, det kjemper i alle fall med Pondus om topplasseringen, spesielt nå som Lars Lauvik har pensjonert stripeserien (og bladet) Eon. Selv om det har blitt populært å mislike Lise Myhres serie, er det umulig å komme utenom bladet om du interesserer deg for norske tegneserier.

Nummer 115 markerer det siste albumet med Sigbjørn Stabursvik som redaktør. Fra neste nummer tar Eon-redaktør Iselin Røsjø Evensen over. Forhåpentligvis fortsetter hun satsingen på de nye, gode norske tegneseriene som har vært Nemi-bladets store fortrinn (selv om konflikter med henne allerede skal ha sørget for at bergenstegner Kim Holm slutter å levere materiale til bladet).

I #115 finner du spesielt to tegnere som er verdt å merke seg med sin kombinasjon av solid håndverk og overraskende humor: Elise Marie Syvertsen og Ida Eva Neverdahl. I tillegg finner du her to av Nemi-bladets eldste bidragsytere, Ronja og Tomas Drefvelin. Drefvelin utmerket seg med rockeserien Rex Rudi, mens hans nye serie «20mg Drefvelin» blir løftet av en unik strek og mørkt innhold. David Skaufjords leksikalske (og fryktelig tegnede) ensidere om film er også morsomme.

Høydepunktet i bladet er den åtte sider lange historien «Gamle Venner» skrevet av Knut Nærum og tegnet av Karstein Volle. Er det en parabel om aldring eller en mørk sci-fi? Kanskje begge deler, og du kommer til å lese den flere ganger.

Etter en dårlig periode i 2012 er Nemi-bladet igjen på vei til toppen, og tør fortsatt satse på mer enn ren humor. La oss sette vår lit til de mørke kreftene.

Castle Waiting Volume 2

Hverdag i eventyrland

«Castle Waiting Volume II»
Linda Medley
Fantagraphics Books
472 sider
Karakter: 6

Hva skjer etter «lykkelig alle sine dager»?

Eventyr har strenge rammer, uten noe rom for dikkedarer. Tornerose stikker seg på en torn, faller i søvn og våkner ikke før prinsen vekker henne med et kyss. Snipp snapp snute.

Dette blir unnagjort med vimsete effektivitet allerede på de første sidene i Linda Medleys storslåtte fantasytegneserie «Castle Waiting». Det nye grepet er at historien blir sett gjennom øynene til eventyrenes bipersoner, innbyggerne på slottet som ser Tornerose og prinsen forlate slottet i hastende bryllupsrus og som ikke helt vet hva de skal gjøre etterpå.

Slottet utvikler seg til å bli et fristed for dem som trenger tilflukt og hvile, det være seg mennesker, dyr eller diverse eventyrfigurer. Her er en kjempe, et medlem av en nonneorden som utelukkende består av kvinner med skjegg, et eselmenneske og dusinvis av husskrømt, nisser og bankeånder. Det hele blir styrt med kjærlig og distré hånd av en dandy i storkeform, og Medley utbroderer livshistoriene til persongalleriet etter tur.

Medleys tegneserie har blitt sammenlignet med Jeff Smiths«Bone», ikke minst fordi det er en familievennlig, selvutgitt fantasytegneserie i sort-hvitt. I mine øyne kommer «Castle Waiting» best ut i sammenligningen siden den holder et jevnt over skyhøyt nivå både i historie og strek over alle sine nesten tusen sider. Det er en varm, human, feministisk og livsbejaende tegneserie som vil appellere til lesere av begge kjønn fra tidlig i tenårene og oppover.

Dette andre og hittil siste bindet blir utgitt av Fantagraphics i april. Har du ikke lest serien ennå, er det ikke for sent å starte ved begynnelsen. Du har mange eventyr i vente.

Savnet katt

Hund jager katt

«Savnet katt»
Jason
Magikon forlag
152 sider
Karakter: 5

Jasons første tegneserieroman er en klassisk detektivhistorie på den ene siden, og en sår fortelling om tapt kjærlighet på den andre.

Raymond Chandler og noir-filmene basert på detektivbøkene hans har lenge vært en del av Jasons tegneserieunivers. Det er et univers som ellers er befolket av statister fra b-filmer fra Hollywoods gullalder; av romvesener, zombier, cowboyer, sverdsvingere og varulver. «Savnet katt» starter med at privatdetektiven Dan Delon finner den forsvunne katten, men sjangeren tro er dette bare starten på et større mysterium. Den ensomme Delon får god kontakt med katteeieren Charlotte, og når hun plutselig forsvinner klarer ikke detektiven slutte å tenke på henne. Charlotte blir en konstant tilstedeværelse i livet hans, og jakten på henne foregår parallelt med andre etterforskningsjobber. Ut fra landemerkene finner «Savnet katt» også sted i Jasons nye hjemby Montpellier.
I bøkene om Philip Marlowe var Raymond Chandler en mester i å la flere tilsynelatende urelaterte saker gå opp i en høyere konspirasjon. (Det var iblant så påfallende at Douglas Adams har skrevet to nokså vellykkede parodier om den «holistiske» detektiven Dirk Gently, som mener alt henger sammen.) En liten skuffelse i «Savnet katt» er at Jason ikke trekker trådene tilsammen på en like tilfredsstillende måte. Ingenting henger i løse luften, men sjangerspillet i boken lover en høyere form for indre forbindelser som ikke innfris. Siden dette tross alt er Jason, viser boken seg likevel å romme noen overraskelser som aldri ville falt Chandler inn.

På tross av en imponerende produksjon (han har gitt ut minst én bok i året siden 2000), har Jason aldri tidligere jobbet i langformat. Bøkene hans har enten vært 60-siders album i den fransk-belgiske tradisjonen, eller novellesamlinger som «Low Moon». Overgangen til en 150 sider lang historie er ikke så stor som man skulle tro. Det gir Jason plass til både å bygge opp historien, til actionscener og til dialog som hører hjemme både i en Humphrey Bogart-film såvel som i fransk nybølge. Det gjør også at Jason kan kombinere to av styrkene sine til større effekt enn tidligere: Knapp og god dialog sammen med helt stille partier.

På overflaten er det lett å tenke at Jason har stagnert. Katte- hunde- og fuglefigurene vi møter i «Savnet katt» er til forveksling like de som bakset med anger og livskriser i «Vent litt...» fra 1999. Ser man nøyere etter vil man få øye på en langsom raffinering frem mot en tegnestil som er ekstremt formalisert. Å lese denne boken føles som å lese selve essensen av en tegneserie: Fire nøyaktig like store ruter på hver side; et minimum av mimikk (storparten av figurene har ikke engang pupiller); bruk av svært få streker til å fortelle kompliserte ting. Jason er en serietegner som skylder vel så mye til Buster Keatons sans for timing og historiefortelling som til Lewis Trondheims streker. Gaven hans er å appropriere alle bestanddelene og skape sitt eget univers. Det er ingenting tegneserieinternt i Jasons bøker, den strenge formalismen peker bare utover, ikke innover. Han er aldri mer elegant enn i de små perfekte gestene, som når han lar en eggeklokke markere årene som går, eller måten han bruker stillhet som komisk effekt.

I motsetning til de siste utgivelsene, som har blitt fargelagt av Jasons kollega Hubert, er «Forsvunnet katt» holdt i svart-hvitt med kun noen velplasserte strøk av brunlig oransje for å få frem detaljer. Det er et godt valg for en historie som på en måte føles som om den tilhører en annen tid. Som en mørk hollywoodfilm fra 1950-tallet transplantert til middelhavskystens egen noir.

Munch

Den perfekte tegneseriefiguren

«Munch»
Steffen Kverneland
No Comprendo Press
280 sider
Karakter: 6

Edvard Munch har aldri vært mer levende fremstilt

Finnes det noe kjedeligere enn en velment, pedagogisk tegneserie om en over hundre år gammel norsk maler? Heldigvis er det nettopp dette Steffen Kverneland ikke har laget.
«Munch e’ ein perfekte tegneseriefigur!» utbryter Kverneland på klingende haugesundsk i den tegnede introduksjonen til boken: «Nesten alt han lagte va’ sjølvbiografisk, så eg kan bruka både brev, dagbøker, notater, tegninger, grafikk og malerier om hverandre». Og det gjør han til gagns.
Noe av det som definerer «Munch» er hvordan Kverneland går rett til kildene og henter all tekst enten fra Munch selv, fra førstehåndskilder eller fra kunsthistoriens kanon. Unntakene er samtalene med tegnerkollega Lars Fiske, hvor de to diskuterer teorier om «Skrik» eller «Madonna» avfødt av til dels grundig rotbløyte.

I boken møter vi Munch og den norske kretsen i Berlin rundt forrige århundreskifte. Edvard Munch holdt seg med venner som August Strindberg, Dagny Juel, Christian & Oda Krohg og flere andre. Kverneland tegner ikke bare gode portretter av dem alle, han animerer dem også med stor kjennskap til tegneseriehistorien. En kunstner eller en kunsthandler blir introdusert med en realistisk portrettegning, før han i neste rute skyter svettedråper som Floyd Gottfredsons Mikke Mus eller går i bakken med spiraler á la Hergé spinnende ut av hodet. Bare Christiania-bohemen Hans Jæger virker å stritte imot Kvernelands forsøk på å dra ham ut fra Munchs definerende portrett, og forblir en skjevt smilende maske gjennom boken.
Edvard Munch selv lever opp til Kvernelands karakteristikk som en perfekt tegneseriefigur. Kunstneren blir karikert med stor entusiasme: Svarte øyne som en B-gjeng-banditt, hake som en trekvarts appelsin og trekk så spisse at man kan stikke seg på dem: Samtidig er det nok med ett blikk på tegningen – det er ingen tvil om at dette er Edvard Munch.

Jeg mistenker at tegneseriefiguren Edvard Munch ligger nærmere det virkelige mennesket enn noen «seriøs» biografi klarer å fange. I Kvernelands strek møter vi en mangefasettert mann som lager kunst av sitt eget liv; han maler inntrykkene slik han opplevde dem, ikke slik de objektivt sett ser ut. «Har for eksempel skyene, når man var i en opprørt sinnstemning, virket som blod, kan det vel ikke nytte å male noen alminnelige riktige skyer. Det gjelder å gå den direkte vei – male skyene som blod» forteller Munch selv i starten av boken (sitert fra Kristian Kroghs bok «Kampen for tilværelsen»).
Denne kombinasjonen av humor og etterettelighet (kildelisten bak i boken kan få svettedråpene til å skyte frem igjen) gjør denne boken til kanskje den beste måten å bli kjent med Munch på for den vanlige leser. Kverneland presenterer også et annet bilde av Munch enn den fattige, angstfylte nordmannen vi gjerne leser om. Virkelighetens – og tegneseriens – Munch opplevde suksesser allerede tidlig i karrieren, og hadde mange venner.

Tegneserien om Munch har tidligere blitt publisert i fem deler av «Kanon», en serie hvor Kverneland og Lars Fiske utforsket livene og kunsten til henholdsvis Edvard Munch og Kurt Schwitters. (Fiskes bidrag ble samlet under tittelen «Herr Merz» i vinter.) I Munch-boken har kronologien blitt lett redigert, samtidig som at serien er utvidet og forkortet på enkelte områder.
Når Kode åpnet Munch-utstillingen sin 4. mai var det selvsagt med denne boken i museumsbutikken. Kvernelands bok burde ikke bare få hedersplass der, men også i tegneseriehyllene – og hvorfor ikke i klasserom Europa rundt.

Opptegnelser fra Jerusalem og Not the Israel My Parents Promised Me

Beretninger om beskytning

«Opptegnelser fra Jerusalem»
Guy Delisle
Aschehoug
334 sider
Karakakter: 6

«Not the Israel My Parents Promised Me»
Harvey Pekar & JT Waldman
Hill and Wang
172 sider
Karakter: 4

En dagbok og en historiebok fra Israel nærmer seg virkeligheten fra hver sin side.

Hva kan tegneserier tilføre historien om Israel som ikke kan fortelles bedre i andre medier? To nye bøker svarer hver på sin måte: Den ene er laget av en observasjonens mester, den andre av en mann som levde mest i sitt eget hode.

Det har blitt et svennestykke for serieskapere å gi seg i kast med Israel eller Holocaust. Spesielt to verk har blitt sjangerdefinerende: Art Spiegelmans «Maus» og Joe Saccos «Palestina». I begge bøkene bruker serieskaperen seg selv raust i historiefortellingen. Der Spiegelman skildrer både forholdet sitt til faren og farens opplevelser under andre verdenskrig, beskriver Sacco hvordan han opplever å gå rundt og intervjue mennesker i krigsområder.
Det er ikke tilfeldig at Guy Delisle og Harvey Pekar bruker det samme grepet når de begge skal fortelle historier om Israel. Tegneseriemediet er på sitt beste i denne unike kombinasjonen av førstehåndsberetninger og kunstnerisk frihet, blandet med akkurat den graden av popularisering som man måtte ønske.

Hver på sin side er Delisle og Pekar blant enerne i den selvbiografiske sjangeren.
Kanadieren Delisle er gift med en administrator i Leger uten grenser, og har tilbrakt mange år der jobben krever at hun er. Resultatet har blitt observerende tegneserier fra Kina, Nord-Korea og Burma, men opptegnelsene fra året Delisle, konen og de to barna tilbrakte i Jerusalem står som det beste arbeidet han har gjort. Delisle tegner mennesker med en enkel strek, men miljøene han plasserer dem inn i er alltid tydelige og levende. Han møter ikke leseren som en allvitende guide, men som et nysgjerrig reisefølge. Delisle inviterer leseren til å gå seg vill sammen med ham i Jerusalems forordninger, helligheter, absurditeter og tragedier. Å oppleve Jerusalem gjennom anekdoter som er en blanding av dagboksnotater og reiseskildringer gir et rikt bilde av en by som blir revet mellom mange parter.

Amerikanske Harvey Pekar var på sin side med å definere den selvbiografiske tegneserien med «American Splendor» fra 1976 til langt ut på 2000-tallet. «Not the Israel my Parents Promised Me» er den andre boken som blir gitt ut etter hans død i 2010. Her forteller han om hvordan synet hans på Israel har endret seg fra barndom til alderdom.

Der Delisle beskriver Israel med en turists blikk for hverdagsligheter, trekker Pekar de store historiske linjene. I boken forteller han parallellt om jødenes historie og det å vokse opp med sionistiske foreldre. Samtidig har boken en rammefortelling hvor Pekar driver rundt i hjembyen Cleveland med bokens illustratør JT Waldman.
Den selvlærte Pekars kjærlighet til kunnskap blir bare overgått av hans manglende tålmodighet for ignoranter. Han har alltid hatt en særegen vilje til å være tørr når han forteller om det han synes er viktig, og i denne boken matches han av Waldmans lite livlige strek. Tegningene er variert etter tidsepokene boken forteller om, men det er et grep som noen ganger er mer forstyrrende enn klargjørende. Om boken høres ut som en historietime, er det ganske korrekt.

De to bøkene utfyller likevel hverandre godt. Pekar gir et grundig historisk bakteppe til staten Israel, og dermed også bakgrunnen for det frustrerende dagliglivet som Delisle beskriver i «Opptegnelser fra Jerusalem». Ironisk nok er det lettere å forstå Israel etter å ha sett landet gjennom øynene til både en reisende ateist og en sekulær jøde som aldri har satt sin fot i landet.

Lily 1

Angst med myke kanter

«Lily 1»
Ellen Bergheim
Outland AS
120 sider
Karakter: 4

Vellykket humorserie om hverdagsangsten

Frode Øverlis «Pondus» har gjort mye bra for norske tegneserier, men på ett område har serien vært drepen: Det blir knapt lagd noe annet enn stripeserier på humorfeltet her til lands. Ellen Bergheims «Lily» er et morsomt unntak. Det er egentlig en nettserie, med sjangerens tilhørende enkle og tydelige strek: Figurene her er lite annet enn strekfigurer med klær på.

Serien skiller seg ut ved at mesteparten av handlingen foregår oppe i hodet på hovedpersonen. Hverdagsangsten er en virkelig person som kommer på besøk, mens kortslutninger i tankerekker blir tillagt Frk. Hjernecelle. «Lily» er en lystig serie om usikkerhet og indre demoner, lagt i et så behagelig toneleie at ingen skulle finne noe å bli støtt av her.

Nettopp de runde kantene gjør at det er vanskelig å engasjere seg virkelig i «Lily». De enkle tegningene gir ikke leseren noe, selv om de med få unntak er effektive og velfungerende. På samme måte er humoren og hverdagsangsten så nedsløvet at det ikke er snakk om engasjement utover et gjenkjennende fnis eller to som er raskt glemt. Det er den typen tegneserie som det alltid er gøy å snuble over i et blad eller en antologi, men som man ikke tenker på å oppsøke når den ikke er der. Så hvem skal kjøpe denne boken?

Ellen Bergheim (f. 1974) er tegneserieansvarlig på Outland i Oslo (derav forlaget, antakeligvis), og har tidligere lagd serien «Nonsens» og en rekke serier for forlaget Jippis antologi Forresten. Denne boken samler alt av «Lily»-serien fra starten i 2009 til juni 2012.

Before Watchmen: Minutemen

Gullalderens mørke side

«Before Watchmen: Minutemen»
Darwyn Cooke
DC Comics
176 sider
Karakter: 5

Oppfølgeren til Watchmen er bedre enn man kunne forvente

I 1986 skjedde det en tegneserierevolusjon. Forfatter Alan Moore og tegner Dave Gibbons viste superheltenes menneskelige mørke i «Watchmen», og beviste samtidig at man kan fortelle sofistikerte, komplekse historier med ruter og snakkebobler.

Fire år etter den overraskende gode filmatiseringen av «Watchmen» kommer nå ti miniserier fra samme univers. Det er ikke en ny tanke, Moore luftet selv ideen på 1980-tallet. De senere årene har uenigheter om rettigheter forsuret Moores forholdet til DC Comics i den grad at han nå virker programforpliktet til å hate alt forlaget gjør med skaperverkene hans (inkludert filmatiseringene av «V for Vendetta» og «From Hell»).

Den første av seriene som avsluttes i «Before Watchmen»-serien er historien om Minutemen, den opprinnelige ligaen av superhelter fra 1940-tallet. Forfatter og tegner Darwyn Cooke har lang fartstid fra superheltserier, og han har gjort et svært godt arbeid med Minutemen. Universet er fargesterkt, veltegnet og med sidekomposisjoner som både er klassiske, gjennomtenkte og lekne. Formen er med på å knytte alle de seks kapitlene sammen.

Tegneserien forteller historien om hvordan Minutemen først kom sammen. Det var en gjeng satt sammen av idealister, mediehungrige, homofile, sosiopater og nevrotikere, og sammen klarte de å gjøre gode ting – men også en hel del dårlige. Cooke legger seg tett opp til originalens idealer om å vise det menneskelige og «virkelige», samtidig som at han skildrer en mer uskyldig tid enn Moores dommedagstruende etterkrigstid.

«Before Watchmen: Minutemen» er tilgjengelig digitalt via programmer som Comics til iPad, og blir sluppet sammen med Silk Spectre-miniserien i bokformat til sommeren.

Saga Vol. 1

Ny klassiker

«Saga Vol. 1»
Brian K. Vaughan & Fiona Staples
Image Comics
168 sider
Karakter: 6

Romantikk, action, eventyr, scifi og vakre tegninger

Er du på jakt etter den mest fascinerende action/eventyr-tegneserien på det internasjonale markedet akkurat nå, behøver du ikke lete lenger. Det første bindet av «Saga» samler de seks første tegneserieheftene i serien, og gir løfter om at serien kan bli dette tiårets neste store hit.

Forfatter Bryan K. Vaughan er skaperen av den kritikerroste tegneserien «Y: The Last Man», og skrev også et par sesonger av TV-serien «Lost». I «Saga» løfter han blikket til andre galakser, og har skapt en historie som nærmest føles arketypisk: Med en håpløs krig som bakteppe finner to fiender hverandre og får et barn sammen. Ledelsen på begge sider av konflikten er interessert i babyen, og sammen legger den lille familien ut på flukt.

Persongalleriet har sympatiske og interessante personer på alle sider. En robotprins med flashbacks fra krigen må jakte ned familien før prinsessen hans føder; en av galaksens farligste leiemordere setter alt inn for å redde en seks år gammel slavepike; spøkelset av en tenåringsjente melder seg som spirituell barnevakt. Og midt i alt dette: To tøffe, unge foreldre på vei bort fra krig med sin egen kulturelle ballast på slep.

Tegningene til Fiona Staples er i særklasse: Organiske og vakre, milevis borte fra de glatte groteskeriene som ofte preger science fiction. Personene er delvis mennesker, delvis dyr. Selv romskipene ser ut som om de har vokst frem av en plante eller et tre (noe som stemmer i minst ett av tilfellene).

«Saga» er noe av det mest fornøyelige, humoristiske, spennende og avhengighetsskapende jeg har lest siden «Fables», og første bind er perfeksjon i sin sjanger.

Eon vinteralbum

Knapt verdt et album

«Eon vinteralbum»
Lars Lauvik
Egmont Kids Media Nordic
32 sider
Karakter: 3

Ingen erstatning for Eon-bladet

Eon-bladet er lagt ned, og det er fryktelig trist. Det var et av de lekreste bladene i tegneseriehyllene, ikke minst grunnet kombinasjonen av Lars Lauviks omslagskunst og et utvalg biserier som briljerte med uventet perfeksjon; hvilket annet blad kunne sette Hardanger-serien «Reveland» side om side med nettnerd-fenomenet «The Oatmeal»?

Bladet er altså borte, men de tradisjonsrike albumene består. Vinteralbumet skiller seg ikke så mye ut fra et normalt Eon-blad, bortsett fra at det er dyrere og uten gjesteserier. (Når det står «100 prosent Eon» er det forlagsspråk for at her er det mye opptrykk av gamle ting.) Lauvik trives best når han har et tydelig tema å forholde seg til, men det garanterer ikke at kvaliteten på materialet er godt. Gjengen i «Eon» lever for en god snøballkamp eller for dysfunksjonell vintersport, men den fem sider lange spesialhistorien her er usedvanlig plump og med svake poeng. «Snøfokk» er ikke et godt ordspill i utgangspunktet, men det stopper ikke Lauvik fra å bruke det to ganger på to etterfølgende sider. Humor kan selvsagt være personlig på en helt annen måte enn for eksempel spenning, men i dette albumet måtte jeg tilbake til kjøleskapsvitsene fra 2008 (forøvrig en annen av Lauviks paradegrener) for å bryte ut i latter.

«Eon» startet som gjesteserie i Pondus på starten av 2000-tallet, og det spennende nå blir å se om serien igjen får plass i et annet tegneserieblad. På tross av at den har ujevn kvalitet, er Eon en for god serie til å bare se noen ganger i året i albumformat.

Sture Rask og oljen som forsvant

Den glemte actionhelten

«Sture Rask og oljen som forsvant»
John Kåre Raake
Vormedal Forlag
60 sider
Karakter: 5

Handlekraftig bussjåfør på fransk manér

Nesten alle som vokste opp med tegneserier har et eget forhold til fransk-belgiske eventyrserier som Asterix, Sprint og Tintin. På samme måte har alle tegneserielesende nordmenn lurt på hvorfor ingen lager noe tilsvarende på norsk. Sannheten er at John Kåre Raake gjorde det i 1986, og nå har du sjansen til å gjenoppleve norsk tegneseriehistorie.

Sture Rask er haugesunder, bussjåfør og forhenværende journalist. Mens han kjører kveldsruten oppdager han tre menn som tar seg inn på et Statoil-anlegg, og snart blir Rask offer for mediekjør (blant annet fra BT), gale vitenskapsmenn og internasjonal økonomisk kriminalitet.

På 1980-tallet var John Kåre Raake en sliter litt nede på rangstigen i Pyton-bladet, og skrev blant annet manus for Arild Midthun. «Sture Rask og oljen som forsvant» var det eneste albumet om Sture Rask, og ble sluppet av Semic. Det er vel verdt et gjensyn av mange grunner.

«Sture Rask» er morsom, spennende og veltegnet, samtidig som den ikke legger skjul på at den stjeler nærmest alt fra den fransk-belgiske skolen (både Viggo og Sprint dukker opp i bakgrunnen her og der). Den har sine svake sider, blant annet klarer ikke Raake å holde fokus på hovedpersonen sin gjennom hele albumet. De gode kvalitetene er uansett dominerende: Serien overfører en typisk actioneventyr-historie til norske forhold uten at det blir påtatt eller corny, og holder et så høyt nivå i bilde, humor og historie at det er overraskende at ikke flere husker denne vestlandske bussjåføren.

Bakerst i albumet er det en fem siders smakebit på et nytt album med Sture Rask som er på vei: Den nytegnede (og også oljerelaterte) «Zombiriggen».