Dongery til debatt

Knut Robert Knutsen kritiserer de kritikerroste tegneseriene til Dongery-kollektivet i Klassekampen 25. januar (en redigert versjon av denne kritikken på Serienett). 

Det er fryktelig kjedelig når alle er enige, så kudos til Knutsen for det. Men han insisterer stadig på å trekke inn flere tegneserieanmeldere (deriblant meg selv) som han mener tar feil når vi liker seriene. Han har lest anmeldelsene og mener vi konkluderer på feil måte. Aksel Kielland og Erle Marie Sørheim har allerede gode svar på vei til Klassekampen, så jeg nøyer meg med dette innlegget. 

En ting er når en tilhenger av romantiske landskapsmalerier står frådende utenfor en utstilling av Karel Appel sine malerier mens han roper til alle som går inn: «Han kan jo ikke tegne så det ligner engang! Hvorfor er det bare meg som ser det?». Det står en viss respekt av å holde på meningene sine selv om de er upopulære. Men ikke gjør det til en kampanje der alle som mener noe annet ikke vet noen ting, som når Knutsen skriver at "hele den samlede kritikerstanden har mistet gangsynet". Se, der mistet du meg.

Min originale anmeldelse av Dongery-boksen. Med forbehold om forvirrende lesning siden jeg faktisk liker den.

Julio's Day

Hundre års ensomhet

«Julio’s Day»
Gilbert Hernandez
Fantagraphics Books
112 sider
Karakter: 5

Et århundre på hundre sider

Det er litt av et eksperiment: I løpet av hundre sider forteller Gilbert Hernandez livet til Julio, som lever i nøyaktig hundre år. Han blir født i år 1900 og dør i år 2000, og i den korte boken fortelles historien om et århundre og om en fattig familie på den spansktalende landsbygden i USA. Uttrykket er så rent at det nærmest er asketisk: Det er ikke en eneste forklarende tekstboks å spore, alt blir fortalt gjennom tegninger og sparsom dialog.

56 år gamle Gilbert Hernandez er kjent for arbeidet sitt med «Love and Rockets», den episke, mildt såpeopera-aktige og vilt populære tegneserien han har delt med broren Jaime siden starten av 1980-tallet. «Julio’s Day» er på samme måte lagt til en liten, fattig by med et rikt persongalleri.
Selv om boken følger Julio fra han er liten gutt til han er en olding på dødsleiet, forandrer hverken han eller de andre personene seg annet enn i alder. De har sine karaktertrekk til de blir gamle, blir gale og utånder. På veien møter de krig, fred, grufulle sykdommer, arbeidsledighet, seksuelle revolusjoner og tragikomiske forviklinger. Noen utnytter situasjonene til fulle, noen forsøker å hjelpe der de kan, mens Julio er en stille betrakter av det hele, som nekter å innrømme fullt og helt for seg selv hvem han egentlig er.

«Julio’s Day» er en kort historie som rommer et helt århundre. Selv om Hernandez gir leseren litt knapt med tid til å bry seg om et par av personene i boken, er fortellerteknikken hans av på et slikt nivå at svært få i verden kan måle seg.

Blacklung

Stillhetens pirater

«Blacklung»

Chris Wright

Fantagraphics Books

128 sider

Karakter: 6

Mørk moral og sviktende menneskelighet

Den kalde verdenen i «Blacklung» er ikke så ulik vårt eget 1700-tall. Boken åpner med et visuelt sitat fra hengingen av kaptein Kidd, og tar oss med til en verden der mordere, tyver og forrykte regjerer. Den universitetsutdannede skolelæreren Isaac blir kidnappet og tatt med ombord på en piratbåt. Der må han forholde seg til mannskapets grusomheter, styrmannens omtrentlige kontroll over villskapen, og kapteinens ønske om å komme til helvete for å møte igjen konen sin. 

På overflaten kan parallellene virke påfallende til Christophe Blains «Piraten Isaac» (på norsk i 2009), om tegneren Isaac som drar på tokt med pirater. Likevel er det flere grunner til at «Blacklung» er helt unik. 

Sjelden har et mørkere moralsystem og en mer sviktende menneskelighet blitt skildret i tegneserier. «Blacklung» er Moby Dick via Jens Bjørneboe, hvor de litterære kvalitetene kommer like godt frem i historiefortellingen som i den intrikate, halvt arkaiske dialogen. Også tegningene er annerledes enn noe annet jeg har sett: Chris Wright tegner ikke realistiske mennesker, men en slags ubestemmelige monstre med store variasjoner i størrelse, fasong og uttrykk. Wright skildrer karakterenes hjerneløse grusomheter på en svært ubehagelig måte, uten å invitere leseren til å finne noen glede i dem. Humoren som er til stede i boken er på samme måte bekmørk.

«Blacklung» kan leses som en allegori, og er fortalt på en måte som trekker veksler på 1800-tallslitteraturens store persongallerier og til dels utfordrende fortellermåte. Gir du den tid, vil du bli rikt belønnet.

Neste gang blir alt riktig

Hjem til mor

«Neste gang blir alt riktig»

Lene Ask

Jippi Forlag

102 sider

Karakter: 5

Stillferdig oppvekstdrama fra forfatteren av «Hitler, Jesus og farfar»

Foreldre og barn. Iblant virker det som om alle bøker handler om dette forholdet. Lene Asks nye fortelling klarer likevel å føles frisk når den forteller om bygdejenten Marte som har flyttet til Oslo for å studere og jobbe på bibliotek. Når faren dør, må Marte dra hjem igjen, og blant annet prøve å finne ut av forholdet sitt til den strengt religiøse moren.

38 år gamle Lene Ask er utdannet på Kunsthøgskolen i Bergen, og har tidligere gitt ut to selvbiografiske tegneserier: «Hitler, Jesus og farfar» (2006) og «Da jeg reddet verden» (2009). Den første ble prisbelønnet og fikk velfortjent ros for beskrivelsen av Asks religiøse oppvekst og hennes jakt på sin tyske soldat-farfar. Oppfølgeren kom til etter et oppdrag fra NORAD, og på tross av gode tilløp ble det ikke mer enn slapt og velmenende.

«Neste gang blir alt riktig» er Asks første tegneserie som ikke handler om henne selv (hun og datteren lurer seg likevel inn i en gjesteopptreden). Tegneren takler overgangen til det nye formatet utmerket, kanskje også fordi hun tar med noe av den religiøse tematikken videre? Fortellingen og dramatikken er godt bygd opp gjennom tilbakeblikk og nåtidsfortelling, og selv om Ask sin strek kan virke barnslig og naivistisk, viser fargevalgene at hun er en sofistikert forteller. På tross av at den kan være hjerteskærende, er dette en bok med små fakter, og strukturen går sjelden ut over oppsettet med ni ruter per side. Historien den forteller er en fin og stillferdig innrømmelse av at ikke alt man tror at man vet er riktig.

Gonzo

Ingen tegneseriefigur

«Gonzo»

Will Bingley & Anthony Hope-Smith

Minuskel

180 sider

Karakter: 3

Hvordan skildre en karikatur uten å karikere?

Den amerikanske journalisten Hunter S. Thompson hatet å bli sett på som en klovn og som en tegneseriefigur. Ironisk nok skapte han en myte rundt seg selv som var perfekt for overdrivelser. Se bare Johnny Depp spille ham i filmen «Frykt og avsky i Las Vegas», eller tegneseriefigurene Duke i «Doonesbury» og Spider Jerusalem i «Transmetropolitan», begge skapt i hans bilde. Til felles har de anarki, dopforherligelse og manglende evne til  å legge bånd på seg. 

Den britiske duoen bak «Gonzo» vil vise oss en ukarikert Thompson. Biografien lar oss følge hovedpersonen helt fra barndommen i Kentucky, og er innom de fleste høydepunktene på veien: Den beryktede gonzoartikkelen fra hesteveddeløpet i Kentucky; boken om Hell’s Angels; kampen for å bli valgt til sheriff i Aspen; reisen til Las Vegas med Oscar Acosta (som skulle bli til boken «Frykt og avsky i Las Vegas»); kampen mot president Richard Nixon. 

Siden «Gonzo» ikke vil skildre den offentlige rollen Thompson spilte, har de også måttet la være å bruke den unike måten han uttrykker seg skriftlig og muntlig på. Dette til tross for at tegneserien er fortalt i førsteperson, og stort sett som en eneste lang voice-over fra Thompson selv. Boken består av sammenknyttede episoder i stedet for å gå dypere ned i dialoger og situasjoner. Den skraper dermed hele tiden på overflaten, og fortellerformen virker oppstykkende. Streken veksler mellom å være sirlig detaljert og malerisk tykk, men den skaper sjelden annet liv enn det kaldt dokumentariske. For å forstå Thompson er bøkene hans fortsatt et bedre – og mer underholdende – alternativ.

Menn som hater kvinner

Seriemord

«Menn som hater kvinner»
Stieg Larsson, Denise Mina, Leonardo Manco, Andrea Mutti
Schibsted forlag
160 sider
Karakter: 4

En godt utført, men nokså unødvendig tegneserie

Når en bok selger i så absurde kvanta som Stieg Larssons Millennium-trilogi har gjort, så slenger gjerne andre medier seg på. Både den svenske og den amerikanske filmversjonen har gått på kino her hjemme, og nå kommer Larssons historier om hackeren Lisbeth Salander og journalisten Mikael Blomkvist ut i seks tegneseriebøker (to for hver bok i serien). Det er en fullstendig unødvendig utgivelse, for selv fansen må ha en grense for hvor mange ganger den samme historien kan fordøyes.

Når det er sagt, er «Menn som hater kvinner» et mye bedre håndverk enn det man kunne frykte. Manuset er skrevet av den skotske krimforfatteren Denise Mina, som sammen med tegner Leonardo Manco også har stått bak et par historier i den kritikerroste serien om den britiske okkultisten John Constantine: Hellblazer. (Historiene det er snakk om er «Empathy is the enemy» og «The red right hand».) Også tredjemann på laget, Andrea Mutti, har tegnet Hellblazer tidligere, og sammen tar med seg den typisk britiske, nesten-realistiske thrillerstreken over til Larssons svenske adelskap. Mina har gjort en god jobb med å overføre historien til tegneserieform, og forteller den gamle og etterhvert forslitte historien med ny entusiasme.

Boken er trykket på så billig papir at innkjøp av hardcover-utgaven er tullete. Kjøp tegneseriealbum-versjonen om du vil glede noen som ikke har fått med seg Salander fra før.

Kollektivet: Helg i Solnedgang

Samboskap og svartmetall

«Kollektivet 7: Helg i solnedgang»
Torbjørn Lien
Schibsted forlag
176 sider
Karakter: 5

Bok syv viser Kollektivet på sitt beste som attraktiv flermannsbolig

Stripeserien Kollektivet er en institusjon i norske tegneserier, og tilhører (sammen med Pondus, Eon, M og Nemi) den eksklusive klubben av stripeserier som har fått sitt eget månedsblad. Denne boken samler serier fra 2008 og 2009, en periode der Kollektivet holdt et høyt nivå i humor og kreativitet. Torbjørn Lien har kokt sammen et enkelt premiss hvor fem ganske så ulike personer bor sammen, og etter hvert som folk flytter ut og inn utvides persongalleriet ytterligere. I tillegg har han skapt spinoff-serien Blacktööth om kollektivboeren Ronnys svartmetallband, som er et så betimelig nesepek til en potensielt komisk musikksjanger at det er et under at ingen har gjort det tidligere.

Det er ikke tegningene som imponerer i Kollektivet, for Lien har en enkel strek som begrenser seg til ulike animerte følelsesutbrudd, fyllespetakkel og puppedamer. I denne boken varierer han dyktig historiene innenfor disse temaene, inkludert tre Blacktööth-historier.

Lien har lenge vært den norske tegneren som byr mest på seg selv, ikke minst gjennom spesialtegnede «ledere» til hvert nummer av månedsbladet. Han følger opp i denne samlingen med kommentarer til en god del av stripene, inkludert innrømmelser av typen «Nei, jeg skjønner ikke helt denne stripa jeg heller».

I nyere striper av Kollektivet har monotonien og gjentakelser tatt overhånd, men på disse sidene er Liens hus med de rare i fremdeles i hyperaktiv vigør.

Herr Merz

Portrett med spisse kanter

«Herr Merz»
Lars Fiske
No Comprendo Press
112 sider
Karakter: 6

Superbt kunstnerportrett med humoristisk vri

I 1919 startet tyskeren Kurt Schwitters (1887-1948) sin egen kunstretning Merz i hjembyen Hannover og ble en av de store pionerene innen modernismen. Mesteparten av kunsten hans var så forut for sin tid at han aldri fikk noen særlig anerkjennelse mens han levde, samtidig som han ble fordømt av nazistene som «degenerert kunstner».

Lars Fiske har laget et portrett av en kunstner som aldri lot seg stoppe av manglende suksess. Tvert imot er hele «Herr Merz» en humoristisk fortelling om pågangsmot, skapertrang og det å finne glede i kunsten selv når man er helt alene om det.

Det er to ting som gjør denne boken til et mesterstykke. Det første er den utstrakte bruken av førstehåndskilder som siteres gjennom historien (henvisningene i slutten av boken teller to tettskrevne sider), mens kommenterende mellomspill blir lagt til dialoger mellom Lars Fiske og kollega Steffen Kverneland mens de reiser Europa (og Norge – Schwitters bodde både på Lysaker og i Molde) rundt på jakt etter merzkunst. Det andre er Lars Fiskes strek og formgivning boken igjennom. Tegnerens unike kantete og geometriske stil blir fullendt av grafiske element inspirert av kunstnere som El Lissitsky og Piet Mondrian. Som alltid er det en stor glede å studere Fiskes figurer, og hvordan han gir selv statister og forbipasserende en særegen stil og personlighet – selv når de nærmer seg de rene abstraksjoner.

Fortellingen om Kurt Scwhitters har tidligere vært trykket i Fiske og Kvernelands «Kanon»-serie. I «Herr Merz» er historien lett redigert og kronologisk fortalt. Den har noe mindre intense farger enn på de glansede sidene i «Kanon», men til gjengjeld er den nå i større format.

Building Stories

Melankoliens ingeniør

«Building Stories»
Chris Ware
Pantheon Books
260 sider
Karakter: 6

Et drama i fjorten bind

Chris Ware tror ikke alt alt har en begynnelse, en midtdel og en avslutning. Det er i alle fall ikke slik vi husker ting i ettertid. Livshistorien vår er ikke en bok vi har i hodet, påpekte tegneren nylig i et intervju i det amerikanske tegneserietidsskriftet The Comics Journal. Vi kan nærme oss minnene våre fra mange ulike kanter, de er tredimensjonale ting som vi kan snu på og klatre inn og ut av.

Med andre ord er minnene våre ikke så ulike «Building Stories». Dette er ikke en tegneseriebok i tradisjonell forstand, men en boks som inneholder fjorten ulike trykksaker i forskjellige format – hefter, ark, lange remser med tegninger, barnebøker med stive permer i papp, arkitektoniske plansjer og fullformatsaviser. Til sammen forteller de historien til den kvinnelige, navnløse hovedpersonen som har kunstig ben og en svært virkelig følelse av isolasjon. Vi følger henne som ung, ensom kunstnerspire på desperat jakt etter kjærlighet, og får også møte de andre leieboerne i bygningen. I flere av bokens bind møter vi henne som gift mor i forstaden.
«Building Stories» presenteres for leseren uten noe klart punkt å starte eller avslutte. Å lese boken er som å utforske en persons eske med minner, dagbøker og utklipp. Ware gir til og med bygningen en egen stemme, og to av bokens deler (en av dem flygebladet «The Daily Bee») er viet en svært nevrotisk bie med tilhold i husets hage. «Building Stories» kan minne om den arkitektoniske leken i den franske forfatteren Georges Perecs roman «Livet. Bruksanvisning», og også det kunstneriske overflødighetshornet «Box in a Valise» av surrealisten Marcel Duchamps. Bare med ruter og snakkebobler, altså.

Chris Ware er blant de mest betydningsfulle serietegnerne i sin generasjon, og trolig noensinne. Streken hans er preget av geometriske former, en ingeniørs øye for miniatyrer (én liten side kan romme opptil 50-60 ruter) og et svært bevisst forhold til tegneseriehistorien. Denne kombinasjonen gjør Ware unik i seg selv, og mang en serietegner har mistet pågangsmotet i møte med den tilsynelatende uoppnåelige perfeksjonismen. Men like viktig som stilen er Wares villighet til å pirke i det mellommenneskelig ubehagelige, det være seg forkrøplende angst, melankoli eller vanskelige familieforhold. Det virker iblant som om Ware bare trenger gjøre en liten tildragelse med tusjen sin for å knuse hjertet til leseren – og han gjør det om og om igjen. Det er utmattende, men det er verdt å stå i det fordi vi som lesere merker at Ware går inn sammen med oss, og at han føler smerten kanskje sterkest av alle.

Når verdens beste tegneserier skal kåres, ender ofte Chris Wares «Jimmy Corrigan» (2000) opp på topp. Det er grunn til å tro at mange av disse listene blir reviderert nå. «Building Stories» er et mesterverk: Rikt og eksperimenterende, men samtidig behersket og uten store gester. Det er et reisverk som er ganske ulikt alt annet.

Kanon 5

Løs kanon på dekk

«Kanon 5»
Steffen Kverneland og Lars Fiske
No Comprendo Press
112 sider
Karakter: 4

Anekdotisk om Munch, siviltjeneste og Iron Man

Hva kommer etter døden? Mer av det samme, skal det vise seg.
Kanon-serien var i utgangspunktet Steffen Kverneland og Lars Fiskes store biografiprosjekt. De to tegnerne tok for seg henholdsvis maleren Edvard Munch og den tyske dadaisten Kurt Schwitters, og fortalte om livene deres nesten utelukkende ved hjelp av illustrerte sitater fra tekster, brev, bøker og dagbøker. Dette var kilder som hadde nok fyll, paranoia, galskap og geni til å føyse «Kanon» rett inn i norsk tegneseriekanon, ikke minst fordi Kverneland og Fiske – begge blant Norges dyktigste serieskapere – alltid henter ut det beste i hverandre. Dette var tydeligst i dødsmessen Kanon 4, hvor en rammefortelling med Kverneland og Fiske på pub sneier innom alt fra Charlie Mingus og Ozzy Osbourne til Christiania-bohemen og Olaf Gulbrandsson, alt sirlig knyttet sammen med Munch og Schwitters og med døden som tema.

Hvordan følger man opp det geniale? Kverneland og Fiskes strategi er å late som om det var et uhell og bedyre at det ikke skal skje igjen. Kanon 5 åpner med tegnerne som aier og okker seg over at serien som skulle være et lekent laboratorium har blitt for høytidelig. «Ein ting e’ sikkert», sier Steffen Kverneland allerede på side to, «Kanon 5 ska sprika i hytt og pine!» Og slik blir det.
Historiene om Kurt Schwitters er så godt som uttømt, og dermed endrer det femte Kanon-bindet struktur. Den siste halvparten er fremdeles satt av til Munch, mens resten utgjøres av en rekke småhistorier (Kverneland oppdager Black Sabbath; Fiske kopierer tegneserier på 1980-tallet; et uheldig møte med tegneserieguru Chris Ware på Raptusfestivalen). Steffen Kvernelands illustrerte intervju om siviltjenesten sin er ubetalelig, ikke minst fordi han ynder å fremstille seg selv som en mager og infam utgave av Tintins Kaptein Haddock. Sammenhengen og konteksten mellom historiene er stort sett fraværende, men tegnerne slipper unna med det fordi de er så dyktige. Som de har gjort siden kunstnerbiografien «Olaf G.» i 2004, består Kanon av både tegninger, fotografier og tegninger på fotografier, alt utført og utvekslet med den største selvfølgelighet.

Mens Fiske gjennomgående har en strengt geometrisk stil, fortsetter Kverneland å legge for dagen kameleonske talenter. Munch-portrettene hans veksler fra det fotorealistiske til det maleriske til den tungkjakede karikaturen som har blitt seriens ikon – hele tiden tilpasset til det som fortelles. Historien om Munch blir fortalt gjennom anekdoter, og her møter vi både August Strindbergs galskap og det som kanskje mange har ventet på: «Skrik»s tilblivelse.

Kanon 5 bærer mer preg av tilfeldig sammenrask enn tidligere, selv om kvaliteten på enkeltdelene ikke står tilbake for noe. Det sier noe om listen denne duoen har lagt for seg selv at dette er det svakeste bindet i Kanon-serien til nå. Livet etter døden skulle vise seg å være mer mundant enn man kunne forestille seg.

Farmor og jeg: Passe på en puddel

Fiske tar eldrebølgen

«Farmor og jeg: Passe på en puddel og andre fortellinger»
Anna Fiske
No Comprendo Press
100 sider
Karakter: 4

Barnefortellinger om Annas spinnville farmor

Anna Fiskes svenske farmor er et oppkomme av ideer, energi, og mer enn en smule av hva som ville blitt kalt ADHD om hun var tenåring i dag. Historiene om hva hun og barnebarnet Anna finner på har vært et høydepunkt i Fiskes barneblad Rabbel, og denne boken samler alle tretten historiene i ett bind. Det er godmodige, Anne-Cath-Vestly-med-espressosjokk-historier om hundepass, middagslaging og jakt på gode kjøp på nærmeste salg. Anna Fiske har en helt annen strek enn ektemannen Lars (som for tiden er aktuell med bøkene «Kanon 5» og «Herr Merz» i sin kantete, geometriske stil). Anna Fiske har en naivistisk og entusiastisk strek, nærmest som barnetegninger men åpenbart med full kontroll på det hun gjør. Det er tegninger som gjør seg veldig godt for barnehistorier, og historiene om farmor er akkurat så morsomme, anarkistiske og moralløse at de trygt kan anbefales for de små.

Har du ikke noe forhold til serien bør du likevel heller kjøpe «Farmor og jeg» som kom i 2011, en mer variert bok med nytegnede historier og med mer konsistente, gnistrende farger. «Passe på en puddel» har selvsagt masse fart og sjarm, men egner seg best for å bli lest i porsjoner fremfor å sluke hele boken. Plukk den for all del opp likevel: Det lages alt for få gode barnetegneserier på norsk av dette kaliberet.

WALTER N. WEHUS

Skyttergravskrigen

Skudd i mørket

«Skyttergravskrigen»
Tardi
Minuskel
128 sider
Karakter: 6

Grusom, enkel og uten sidestykke

Nåtidens kriger kan du ignorere om du ikke står midt oppe i dem. Dette var en luksus som ikke var innbyggerne i Europa forunt da første verdenskrig brøt ut:  Den brakte med seg allmen verneplikt og skremmende effektive måter å drepe på.

Den franske serieskaperen Jacques Tardi har en bestefar som overlevde verdenskrigen som soldat, og det er en av grunnene til at Tardi så ofte bruker krigen som bakteppe. «C’etait la guerre de tranchées» (1993) er den mest kjente av krigstegneseriene hans, og blir nå gitt ut med den norske tittelen «Skyttergravskrigen». Boken byr på fryktelig ubehagelig lesning, for Tardi er ikke ute etter å lage en analytisk, kronologisk presentasjon av krigen. Istedet gir han oss bruddstykker, enkeltepisoder, skjebner: Han presenterer menneskene akkurat nok til at det gjør inntrykk når de blir tatt livet av på meningsløse måter. Soldatene lever som rotter i skyttergravene, og blir de ikke drept av fienden blir de drept – direkte eller indirekte – av sine egne offiserer.

Tardis strek er svart-hvit og nærmest uten sidestykke i sin skildring av grufullheter, med detaljer som er resultat av grundig research og intervjuer. Likevel er de store hendelsene, de nøyaktige tallet på tropper og så videre, fraværende. Som Tardi skriver i forordet: «Det eneste som interesserer meg, er mennesket og dets lidelse, og og raseriet som fyller meg, er enormt».

Tardi på norsk er ellers begrenset til en samling av de flotte noir-adapsjonene av Leo Malets detektivromaner om Nestor Burma, men vil du lese mer av denne unike serieskaperen gir amerikanske Fantagraphics stadig ut nye engelske utgaver.

Pondus Eliteserien 12 & 13

Par i tufser

«Pondus: Eliteserien 12/13»
Frode Øverli
Egmont Serieforlaget
208 sider + 208 sider
Karakter: 5

Pondus klipper seg og får seg en jobb 

Om du er blant dem som setter pris på «Pondus», vet du at serien til bergenske Frode Øverli blir samlet i en rekke ulike formater. «Eliteserien» er den definitive, en slags tegneserienes «limited collector’s edition» om du vil, og den er tilsvarende dyrere. Likevel har bindene i serien gjort seg fortjent til prislappen. Her samles hele serien kronologisk, med svært god trykk, relevant utenom-materiale og (stort sett rørete) kommentarer til stripene fra redaksjonen og Øverli selv.

Hvert bind presenterer en figur i Pondus-universet, og på både bind 12 og 13 er det par som pryder forsiden: Harold og Selma (bind 12) er Pondus’ svært så stuerene naboer, mens bussjåførene Ivar og Hugo (bind 13) får større roller i serien når de avløser Jokke som katastrofale ungkarer.

De to bøkene samler Pondus-striper fra 2006 til 2008, en periode hvor Øverli ytterligere festet grepet om serien samtidig som han fortsatte å utvikle figurene. Etter et lengre fokus på Jokkes familielykke er det nå Pondus selv som blir ny: Han bytter sveis og slutter som bussjåfør for å bli bartender. Det sier litt om figuren at det er frisyrebyttet som føles mest radikalt: Pondus er seg selv uansett hva han gjør.

I perioden 2006 til 2008 briljerer Øverli med en fin blanding av hverdagshumor og absurde elementer (for eksempel de stadig mer kontaktsøkende monstrene som bor under sengen til Pondus’ datter Frida), samtidig som han fortsetter å skrive personer det er mulig å bry seg om. «Pondus» anno 2006-2008 er en serie som med rette gjør krav på navnet «eliteserie».

Rocky & Edith

En kärlekshistoria

«Rocky & Edith»
Martin Kellerman
Pelikanen
350 sider
Karakter: 5

Den store skandinaviske generasjonsromanen, én stripe om gangen

Woody Allen ble nylig spurt om han var like nevrotisk som han fremstod i filmene. «Om jeg var det ville jeg aldri klart å lage film», var svaret. På samme måte er nok Rocky en redigert og forsterket versjon av Martin Kellerman, selv om det krever mindre selvkontroll å lage en tegneserie enn å være regissør. Det er en etablert tradisjon å utlevere seg selv både i tegneserier og i skjønnlitteraturen, og i utgivelsen «Rocky & Edith» møtes to av titanene i denne til tider selvdestruktive øvelsen. Kellerman har skildret sitt eget liv som avisstripe i femten år, og nå gir «Min Kamp»-forfatter Karl Ove Knausgård ut Rocky på sitt eget forlag.

Kellerman har lenge lagt opp til at Rocky kan leses som en lengre historie, i den grad at månedsbladet ikke trykker stripene delt inn etter en tydelig punchline, men som en kontinuerlig tegneserie. Dette grepet er ikke overført til denne boken (som litt ukomfortabelt gir én side til hver stripe), men det er interessant å gi disse stripene en form som tradisjonelt har vært forbeholdt (tegneserie)romanen. Dette er nemlig historien om Rocky og Edith, fra han møter henne på festival og alle forholdets opp-, ned- og bomturer – inkludert et flyttelass frem og tilbake fra Fredrikstad.

Det er vanskelig å si hvor ærlig Kellerman skildrer livet sitt, men man får inntrykk av at lite holdes tilbake. Både Rocky og Edith har rufsete psyker, og de virker like lite som kjæresteemner som noen av oss ville gjort om vi ble blottlagt med hud, hår og vorter slik Kellerman gjør det her. Ved å skildre seg selv og vennene sine tar Kellerman velstående men «evig unge» skandinavere på kornet. Nevrosene vil nok gi arbeid til ham og glede til oss i mange år fremover.

Bjartmann

Rabalder i hundedrakt

«Bjartmann»
Øystein Runde
Jippi Forlag
106 sider
Karakter: 4

Super-anti-helten fra Ulsteinsvik

Øystein Rundes superhelter er som regel vestlandske folkefiender. «Futen» var skatteinnkrever i et alternativt norsk middelalderunivers; «Olav Sleggja» en enmannshær av en viking; «De fire store» var Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie som X-Men. Figuren Bjartmann har eksistert lenger enn noen av dem, og beskrives slik: Litt sterkere enn normalt. Mye bedre til å brase gjennom murvegger enn normalt. Helt ok hørsel. Litt under middels dybdesyn. 

Bjartmann er en 38 år gammel mann i hundekostyme som har entusiasmen og tålmodigheten til en treåring. Han er sønnen til Smørbukk, og bruker store deler av tiden på å slåss med Ulsteinsviks tyske genmanipulator Dr. Krüger. Dårlig impulskontroll og under gjennomsnittlig intelligens gjør at Bjartmann ender med å skape kaos uansett hvor dagligdagse situasjoner han kommer ut for.

Denne boken samler serier som har blitt trykket i ungdomsbladet Spirit og humorbladet Larsons Gale Verden, i tillegg til et par egne Bjartmann-album. Her følger vi Øystein Rundes utvikling fra en forkjærlighet for groteske kroppsmutasjoner slik vi kjenner ham fra «Margarin»-serien (skrevet av Kristoffer Schau) til en mer godlynt absurd vestlandsk sci-fi. Det er de nyere Bjartmann-historiene som er best, når Runde skrur det makabre ned til håndterlige nivå og spiller på sin unike humor istedet. Han kan finne på å skrive en fire sider lang historie ved bare å bruke vokalen «a» («Kan Bjartmann ha katt?»), eller introdusere en bjørn og en elektrisk ål som Elvis-imiterende håndtlangere.

Gjennom serien har Runde så mange tegne- og fargestiler at det er varierende hvor godt de kommer frem på trykk i boken. Likevel: Denne utgivelsen er viet en nynorsktalende vestlandshelt som er vanskelig å glemme.

Kongen Din

#KongeFAIL

«Kongen Din»
Harald Rex (pseudonym: Odd-Magnus Williamson)
Cappelen Damm
190 sider
Karakter: 2

Gullkorn fra kongemunn er vitsen som ble dradd for langt

På mikrobloggingsnettstedet Twitter er kotymen at man bruker eget navn når man skriver oppdateringer, noe som selvsagt ikke hindrer aspirerende humorister i å opprette falske kontoer. Dermed har man fått noe odde, personlige meldinger fra fiktive versjoner av Jens Stoltenberg, nyhetsbyrået AP – ja til og med rektorene på UiB og NTNU. At kontoen ikke er ekte er gjerne en underforstått del av humoren.

@KongenDin har blitt den mest populære av de norske tullekontoene, og over hundre tusen følgere har fulgt hverdagslige oppdateringer fra en naiv og barnslig utgave av kong Harald. (En typisk oppdatering fra 7. april i år: «trekker masse ned i do mens SOnja dusjer!!! Hhaha!! temperaturforandringer!!!»). Ingen seier for vidd og syntaks, men sjarmerende i sin absurditet når det følges av et profilbilde av (den ekte) kong Harald.

I høst stod «Torsdag kveld fra Nydalen»-komiker Odd-Magnus Williamson frem som tekstforfatteren bak kontoen og fortalte at han nå vil slå mynt på suksessen. Tegneren Sindre Goksøyr fra Dongery-kollektivet er hentet inn som illustratør, og han har tegnet en del de situasjonene «Harald Rex» beskriver på Twitter.

Det fungerer ikke for «Kongen Din» når humoren blir løsrevet fra sin opprinnelige sammenheng . Konseptet er alt for tydelig ikke noe annet enn «gullkorn fra barnemunn» lagt i munnen på en konge som i Goksøyrs versjon har en eller annen form for utviklingshemming. 190 sider om hockeypulver, Tusenfryd og Lego er ikke morsomt, for her finnes det ikke noe annen punchline enn «det er kongen som sier det, HAHA!» Et satirisk grep kunne piffet opp, men en eldgammel referanse til Eli Hagens kjøretur ned slottstrappen er det eneste forsøket Williamson gjør.

Eon: Den åttende landeplage

Mer av det som virker

«Eon: Den åttende landeplage»
Lars Lauvik
Egmont Serieforlaget
176 sider
Karakter: 4

Vestlendingen Lauvik er en mester i å strekke et godt konsept

Eon er en tegneserie som kan holde det gående i mange tiår – mest på grunn av Lars Lauviks utømmelige vilje til å gjenta seg selv. Serien følger en aparte samling mennesker og dyr med markante personligheter: taperen Tetra, friskfyraktige Freddy, det psykiatriske tilfellet Gonzales, den tilbakelente Gud og indremisjonsfundamentalisten Fru Peppermø. I motsetning til andre norske stripeserier lager Lauvik nesten utelukkende bare lengre historier som blir fortalt over ti-elleve striper og en søndagsside. Dermed kan han skape en situasjon og fortelle den om og om igjen med små variasjoner. I denne boken starter for eksempel den pensjonerte Gud skapelsesberetningen på nytt etter å ha spist utdaterte legemidler – tidligere har han gjort det etter et slag i hodet.

Det er lettere å tilgi det stadige gjenbruket når Lauvik fortsetter å forbedre seg. Ikke bare er han en god tegner som mestrer alt fra timing til politikerparodier (selv om hans Siv Jensen er bedre enn hans Jonas Gahr Støre). I denne åttende boken forsøker han seg til og med på en emosjonell julehistorie fortalt i svart og hvitt, med stort hell.

Sett bort fra julehistorien er utviklingen minimal i denne åttende boken. Harsellasen med religion og norsk politikk fortsetter som før, og ordspillene sitter løsere enn hos noen andre tegnere i denne divisjonen. Men det som er nytt – kjærlighetshistorien mellom maurslukeren Tetra og dyrelegen Rosa – er på sin side fryktelig feil på alle de gale måtene.

Boken inneholder Eon-striper fra 2010 til 2011, i tillegg til seriene Wildlife og Oppgulp. Materiale som forsider og lengre tekster er hentet fra Eon-bladet, mens noen striper er kommentert av Lauvik selv.

Nemi VIII: Princess of Darkness

Forbilde i svart og hvitt

«Nemi VIII: Princess of Darkness»
Lise Myhre
Egmont Serieforlaget
160 sider
Karakter: 3

Nemi slår gjennom for alvor

Det er en utbredt misoppfattelse at Lise Myhre er Nemi, og det er kanskje ikke rart: Om man skulle dikte seg opp et alter ego, hvorfor ikke gjøre henne til alt man drømmer om å være? Nemi er en fantasi hvor man alltid har replikken klar, hvor mobbeofferet tar igjen mot mobberne, og hvor man kan spise og drikke så usunt man bare vil uten å miste pinup-figuren.

Bok nummer åtte i serien samler striper, søndagssider og lengre historier fra 2005 og 2006, perioden da Nemi ble utgitt i bokform både på spansk, tysk, italiensk og engelsk. Nemi er oversatt til tolv språk, og den internasjonale suksessen har ført blant annet ført til at musiker Tori Amos (forøvrig en glupsk tegneserieleser og Neil Gaiman-muse) skriver forordet til denne boken.

Mens den forrige boken var fra en periode i Nemi-serien der hovedpersonens selvrettferdighet kunne sitte nokså løst, er Myhre delvis på vei bort fra dette i «Princess of Darkness». Nemi er en serie som for det meste handler om dialog, uten behov for hverken slapstick eller særlig komisk timing. Dermed står og faller mye av kvaliteten med temaene Myhre tar opp, og på tross av iherdig innsats klarer hun ikke alltid gjøre religionskritikk eller kvinnekamp morsomt. I motsetning til serier som svenske «Zelda» (som for tiden går i Dagbladet) er det et generelt trekk ved Nemi at serien gir henne rett selv når hun tar feil. Der noen har godt av denne bekreftelsen, vil det nok være like mange som får en ryggmargsrefleks og fristes til å rope ut nobody likes a smartass!

Mummi - Tove Janssons samlede tegneserier bind 5

Fra Mummidal-bohemen

«Mummi - Tove Janssons samlede tegneserier Bind 5»
Tove Jansson, Lars Jansson
Cappelen Damm
88 sider
Karakter: 4

Farvel med mummifamilien i siste bind med eventyr

Det er lett å glemme i overfloden av filmer, bøker og kaffeservise, men en av de beste og mest opprinnelige opplevelsene av Mummitrollet får du gjennom tegneseriene Tove Jansson tegnet mellom 1954 og 1959. Det var her den finske kunstneren og forfatteren utforsket Mummidalen og ga mummifamilien eimen av kunstneriske bohemer. De nyter livet, setter pris på kruttsterk kaffe og ditto whisky, samtidig som de ikke står over livskriser knyttet til identitet og kjærlighet. Historier fra tegneseriene, som «Mummitrollene og havet» (bind 3), skulle Jansson senere omgjøre til skjønnlitteratur.

Den Tove som vi møter i det femte og siste bindet med tegneserier, er derimot blitt lei av den daglige avisstripen hun leverer til engelske News of the World (og millioner av avislesere verden over). Broren Lars har tatt over manusarbeidet, mens Tove tegner. I starten slet Lars med å finne den rette tonen i historiene, men her i de tre siste episodene av avisserien viser han at han kan være like så fantastisk og innfallsrik som søsteren. Dette bindet viser også mummifamilien på sitt mest sitatvennlige. Når en poet blir kidnappet av små sjømonstre og ført til havs, kaster Mummipappa en blomsterpotte på sjøen etter ham og sier lakonisk «Diktene hans rimte. Det skal han ha».

Lars resirkulerer elementer fra Toves gamle historier, det være seg påtrengende gjester, nautiske eventyr og bifigurer. Ikke alt fungerer, spesielt «Mummi-vinter» føles for basert på Toves gamle formler uten den samme kjærligheten i bunn. Men på tross av dette, og på tross av at Toves strek begynner å gå trett på disse sidene, er det femte og siste bindet i Mummi-serien kjærkommen lesning.

Übermaritimt

Havets gull

«ÜberMaritimt»
Are Edvardsen (red.)
Überpress
74 sider
Karakter: 4

Bergensbasert antologi blir stadig mer lovende.

«Det er stort, det er blått og det er mye. Men hva kan man skrive om det?». I Tove Janssons avisstripe om mummitrollet klarte ikke Mummipappa å finne inspirasjon i møte med havet. Det motsatte er tilfelle for de seksten serieskaperne i «Übermaritimt». I den bergensbaserte antologien er hovedvekten lagt på humor og grøss, men spennvidden er stor: Havet er fellesnevneren for historiene som varierer fra blekksprut-detektiver og TV-kjøkken med Gollum, til mørk splatter og vikingsagn.

Da den forrige antologien «ÜberZombie» ble gitt ut i sommer, var det ikke så lett å se hva som lå i kortene. Med en ny utgivelse så kort tid etter er det derimot klart at ÜberPress er et ambisiøst prosjekt som samler mange av de spennende nye stemmene i tegneserienorge. Det er spesielt bra at dette ikke er en gutteromsfest. «ÜberMaritimt» inneholder dyktige kvinnelige serieskaperne som Jorunn Hanto-Haugse, Ida Eva Neverdahl og Ellen Bergheim, og flere navn vi må merke oss allerede nå. Katarina Aasgaard Strømsvåg bruker for eksempel duse vannfarger til komisk effekt i den tre sider lange «Kongen i havet», mens «Krim Korall: Sjøpølse Blues» av Bendik Holm og Marius Hunskår fikk meg til å le høyt. På skrekk-siden skiller spesielt Ingar B. Krabbestig seg positivt ut med et unikt konsept og mørke tegninger.

Et stort emne som havet egner seg godt for en antologi av dette slaget, og virker mindre begrensende enn det tidligere zombie-temaet. Tegneserienorge trenger en kvalitetsantologi som ikke er styrt av de store forlagene, og «Über» virker å bli nettopp dette. Ujevn, smårøff i kantene, men med mer og mer gull på sidene.