Kongen Din

#KongeFAIL

«Kongen Din»
Harald Rex (pseudonym: Odd-Magnus Williamson)
Cappelen Damm
190 sider
Karakter: 2

Gullkorn fra kongemunn er vitsen som ble dradd for langt

På mikrobloggingsnettstedet Twitter er kotymen at man bruker eget navn når man skriver oppdateringer, noe som selvsagt ikke hindrer aspirerende humorister i å opprette falske kontoer. Dermed har man fått noe odde, personlige meldinger fra fiktive versjoner av Jens Stoltenberg, nyhetsbyrået AP – ja til og med rektorene på UiB og NTNU. At kontoen ikke er ekte er gjerne en underforstått del av humoren.

@KongenDin har blitt den mest populære av de norske tullekontoene, og over hundre tusen følgere har fulgt hverdagslige oppdateringer fra en naiv og barnslig utgave av kong Harald. (En typisk oppdatering fra 7. april i år: «trekker masse ned i do mens SOnja dusjer!!! Hhaha!! temperaturforandringer!!!»). Ingen seier for vidd og syntaks, men sjarmerende i sin absurditet når det følges av et profilbilde av (den ekte) kong Harald.

I høst stod «Torsdag kveld fra Nydalen»-komiker Odd-Magnus Williamson frem som tekstforfatteren bak kontoen og fortalte at han nå vil slå mynt på suksessen. Tegneren Sindre Goksøyr fra Dongery-kollektivet er hentet inn som illustratør, og han har tegnet en del de situasjonene «Harald Rex» beskriver på Twitter.

Det fungerer ikke for «Kongen Din» når humoren blir løsrevet fra sin opprinnelige sammenheng . Konseptet er alt for tydelig ikke noe annet enn «gullkorn fra barnemunn» lagt i munnen på en konge som i Goksøyrs versjon har en eller annen form for utviklingshemming. 190 sider om hockeypulver, Tusenfryd og Lego er ikke morsomt, for her finnes det ikke noe annen punchline enn «det er kongen som sier det, HAHA!» Et satirisk grep kunne piffet opp, men en eldgammel referanse til Eli Hagens kjøretur ned slottstrappen er det eneste forsøket Williamson gjør.

Eon: Den åttende landeplage

Mer av det som virker

«Eon: Den åttende landeplage»
Lars Lauvik
Egmont Serieforlaget
176 sider
Karakter: 4

Vestlendingen Lauvik er en mester i å strekke et godt konsept

Eon er en tegneserie som kan holde det gående i mange tiår – mest på grunn av Lars Lauviks utømmelige vilje til å gjenta seg selv. Serien følger en aparte samling mennesker og dyr med markante personligheter: taperen Tetra, friskfyraktige Freddy, det psykiatriske tilfellet Gonzales, den tilbakelente Gud og indremisjonsfundamentalisten Fru Peppermø. I motsetning til andre norske stripeserier lager Lauvik nesten utelukkende bare lengre historier som blir fortalt over ti-elleve striper og en søndagsside. Dermed kan han skape en situasjon og fortelle den om og om igjen med små variasjoner. I denne boken starter for eksempel den pensjonerte Gud skapelsesberetningen på nytt etter å ha spist utdaterte legemidler – tidligere har han gjort det etter et slag i hodet.

Det er lettere å tilgi det stadige gjenbruket når Lauvik fortsetter å forbedre seg. Ikke bare er han en god tegner som mestrer alt fra timing til politikerparodier (selv om hans Siv Jensen er bedre enn hans Jonas Gahr Støre). I denne åttende boken forsøker han seg til og med på en emosjonell julehistorie fortalt i svart og hvitt, med stort hell.

Sett bort fra julehistorien er utviklingen minimal i denne åttende boken. Harsellasen med religion og norsk politikk fortsetter som før, og ordspillene sitter løsere enn hos noen andre tegnere i denne divisjonen. Men det som er nytt – kjærlighetshistorien mellom maurslukeren Tetra og dyrelegen Rosa – er på sin side fryktelig feil på alle de gale måtene.

Boken inneholder Eon-striper fra 2010 til 2011, i tillegg til seriene Wildlife og Oppgulp. Materiale som forsider og lengre tekster er hentet fra Eon-bladet, mens noen striper er kommentert av Lauvik selv.

Nemi VIII: Princess of Darkness

Forbilde i svart og hvitt

«Nemi VIII: Princess of Darkness»
Lise Myhre
Egmont Serieforlaget
160 sider
Karakter: 3

Nemi slår gjennom for alvor

Det er en utbredt misoppfattelse at Lise Myhre er Nemi, og det er kanskje ikke rart: Om man skulle dikte seg opp et alter ego, hvorfor ikke gjøre henne til alt man drømmer om å være? Nemi er en fantasi hvor man alltid har replikken klar, hvor mobbeofferet tar igjen mot mobberne, og hvor man kan spise og drikke så usunt man bare vil uten å miste pinup-figuren.

Bok nummer åtte i serien samler striper, søndagssider og lengre historier fra 2005 og 2006, perioden da Nemi ble utgitt i bokform både på spansk, tysk, italiensk og engelsk. Nemi er oversatt til tolv språk, og den internasjonale suksessen har ført blant annet ført til at musiker Tori Amos (forøvrig en glupsk tegneserieleser og Neil Gaiman-muse) skriver forordet til denne boken.

Mens den forrige boken var fra en periode i Nemi-serien der hovedpersonens selvrettferdighet kunne sitte nokså løst, er Myhre delvis på vei bort fra dette i «Princess of Darkness». Nemi er en serie som for det meste handler om dialog, uten behov for hverken slapstick eller særlig komisk timing. Dermed står og faller mye av kvaliteten med temaene Myhre tar opp, og på tross av iherdig innsats klarer hun ikke alltid gjøre religionskritikk eller kvinnekamp morsomt. I motsetning til serier som svenske «Zelda» (som for tiden går i Dagbladet) er det et generelt trekk ved Nemi at serien gir henne rett selv når hun tar feil. Der noen har godt av denne bekreftelsen, vil det nok være like mange som får en ryggmargsrefleks og fristes til å rope ut nobody likes a smartass!