Viser innlegg med etiketten Eon. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Eon. Vis alle innlegg

mandag 11. mars 2013

Eon vinteralbum

Knapt verdt et album

«Eon vinteralbum»
Lars Lauvik
Egmont Kids Media Nordic
32 sider
Karakter: 3

Ingen erstatning for Eon-bladet

Eon-bladet er lagt ned, og det er fryktelig trist. Det var et av de lekreste bladene i tegneseriehyllene, ikke minst grunnet kombinasjonen av Lars Lauviks omslagskunst og et utvalg biserier som briljerte med uventet perfeksjon; hvilket annet blad kunne sette Hardanger-serien «Reveland» side om side med nettnerd-fenomenet «The Oatmeal»?

Bladet er altså borte, men de tradisjonsrike albumene består. Vinteralbumet skiller seg ikke så mye ut fra et normalt Eon-blad, bortsett fra at det er dyrere og uten gjesteserier. (Når det står «100 prosent Eon» er det forlagsspråk for at her er det mye opptrykk av gamle ting.) Lauvik trives best når han har et tydelig tema å forholde seg til, men det garanterer ikke at kvaliteten på materialet er godt. Gjengen i «Eon» lever for en god snøballkamp eller for dysfunksjonell vintersport, men den fem sider lange spesialhistorien her er usedvanlig plump og med svake poeng. «Snøfokk» er ikke et godt ordspill i utgangspunktet, men det stopper ikke Lauvik fra å bruke det to ganger på to etterfølgende sider. Humor kan selvsagt være personlig på en helt annen måte enn for eksempel spenning, men i dette albumet måtte jeg tilbake til kjøleskapsvitsene fra 2008 (forøvrig en annen av Lauviks paradegrener) for å bryte ut i latter.

«Eon» startet som gjesteserie i Pondus på starten av 2000-tallet, og det spennende nå blir å se om serien igjen får plass i et annet tegneserieblad. På tross av at den har ujevn kvalitet, er Eon en for god serie til å bare se noen ganger i året i albumformat.

søndag 4. november 2012

Eon: Den åttende landeplage


Mer av det som virker

«Eon: Den åttende landeplage»
Lars Lauvik
Egmont Serieforlaget
176 sider
Karakter: 4

Vestlendingen Lauvik er en mester i å strekke et godt konsept

Eon er en tegneserie som kan holde det gående i mange tiår – mest på grunn av Lars Lauviks utømmelige vilje til å gjenta seg selv. Serien følger en aparte samling mennesker og dyr med markante personligheter: taperen Tetra, friskfyraktige Freddy, det psykiatriske tilfellet Gonzales, den tilbakelente Gud og indremisjonsfundamentalisten Fru Peppermø. I motsetning til andre norske stripeserier lager Lauvik nesten utelukkende bare lengre historier som blir fortalt over ti-elleve striper og en søndagsside. Dermed kan han skape en situasjon og fortelle den om og om igjen med små variasjoner. I denne boken starter for eksempel den pensjonerte Gud skapelsesberetningen på nytt etter å ha spist utdaterte legemidler – tidligere har han gjort det etter et slag i hodet.

Det er lettere å tilgi det stadige gjenbruket når Lauvik fortsetter å forbedre seg. Ikke bare er han en god tegner som mestrer alt fra timing til politikerparodier (selv om hans Siv Jensen er bedre enn hans Jonas Gahr Støre). I denne åttende boken forsøker han seg til og med på en emosjonell julehistorie fortalt i svart og hvitt, med stort hell.

Sett bort fra julehistorien er utviklingen minimal i denne åttende boken. Harsellasen med religion og norsk politikk fortsetter som før, og ordspillene sitter løsere enn hos noen andre tegnere i denne divisjonen. Men det som er nytt – kjærlighetshistorien mellom maurslukeren Tetra og dyrelegen Rosa – er på sin side fryktelig feil på alle de gale måtene.

Boken inneholder Eon-striper fra 2010 til 2011, i tillegg til seriene Wildlife og Oppgulp. Materiale som forsider og lengre tekster er hentet fra Eon-bladet, mens noen striper er kommentert av Lauvik selv.