Dongery til debatt

Knut Robert Knutsen kritiserer de kritikerroste tegneseriene til Dongery-kollektivet i Klassekampen 25. januar (en redigert versjon av denne kritikken på Serienett). 

Det er fryktelig kjedelig når alle er enige, så kudos til Knutsen for det. Men han insisterer stadig på å trekke inn flere tegneserieanmeldere (deriblant meg selv) som han mener tar feil når vi liker seriene. Han har lest anmeldelsene og mener vi konkluderer på feil måte. Aksel Kielland og Erle Marie Sørheim har allerede gode svar på vei til Klassekampen, så jeg nøyer meg med dette innlegget. 

En ting er når en tilhenger av romantiske landskapsmalerier står frådende utenfor en utstilling av Karel Appel sine malerier mens han roper til alle som går inn: «Han kan jo ikke tegne så det ligner engang! Hvorfor er det bare meg som ser det?». Det står en viss respekt av å holde på meningene sine selv om de er upopulære. Men ikke gjør det til en kampanje der alle som mener noe annet ikke vet noen ting, som når Knutsen skriver at "hele den samlede kritikerstanden har mistet gangsynet". Se, der mistet du meg.

Min originale anmeldelse av Dongery-boksen. Med forbehold om forvirrende lesning siden jeg faktisk liker den.

Dongery

Jeg mistenker Dongery-kollektivet for å gi ut denne 1500-siders boksen bare for å kunne omtale den internt som "Dongeribuksen". Fantastisk er den uansett:

Den gamle nye vinen

«Dongery»
Diverse tegnere
No Comprendo Press
768 sider (norsk) + 688 sider (engelsk)
Karakter: 6

Årets viktigste – og tyngste – tegneseriebok

Dongerykollektivet er det beste eksempelet på at noe kan være viktig, morsomt og idiotisk på samme tid. Etter at de møttes på skolen for femten år siden, har de seks guttene i Dongery laget tegneserier som aldri var ment for det store markedet. De små heftene ble printet ut på kopimaskin og solgt der mulighetene bød seg.

Så hvorfor ble det så bra? Dongery brød seg om leserne sine, selv om de ikke var ute etter suksess. Det som kunne blitt internhumor var istedet en åpen og inviterende galskap, uansett om streken kunne se ut som barnehagerablinger og historiene knapt ga mening på noen konvensjonell måte. De kunne gjøre absolutt hva de ville, og lot seg ikke lamme av mulighetene. Kollektivet består av Bendik Kaltenborn, Flu Hartberg («Fagprat»-serien hans startet i Dongery-fanzinene), Sindre W. Goksøyr, Marius Molaug, Kristoffer Kjølberg og Anders DaMonso; navn som Øystein Runde svevde rundt i periferien. (Dongery-fanzinene var på mange måter det samme talentklekkeriet for alternativtegnerne som Pyton var for 80-tallets generasjon av vitsetegnere.)

Denne tunge boksen samler de aller fleste av fanzinene deres, bokstavelig talt scannet direkte inn og løpende kommentert av tegnerne selv. Den norske delen legger for dagen en tilnærming til det norske språket som burde innkassere dem en språkpris: De henger seg opp i ord og vendinger og svimeslår syntaks og mening. Den engelske delen samler fanzinene som ble solgt på messer i utlandet. Nivået er det samme (med kanskje ennå mer fokus på historier), og med en engelsk som er en språkvaskers mareritt.