Smuss - Tegneserier om sex

Let’s tegne about sex baby

«Smuss - Tegneserier om sex»
Lene Ask, Martin Ernstsen og Steffen R.M. Sørum (red.)
Cappelen Damm
184 sider 
Karakter: 4

Delvis spennende antologi av norske serietegnere

Sex omgir oss overalt, men er nesten umulig å snakke om. Kanskje det er lettere å tegne om sex? Det er i alle fall tanken bak antologien Smuss, hvor norske serieskapere finner nitten ulike måter å gå rundt grøten på.

Omslagets lokkende tilbakeholdenhet leker med forestillingen om at boken inneholder mye nakenhet, men det ville vært mindre interessant enn det som faktisk er tilfellet. Siden bidragsyterne i boken er så forskjellige nærmer de seg sex fra alle kanter. Det kan ikke bli mer forskjellig enn Martin Ernstsens robotprostitusjon, Sigbjørn Lilleengs urbane ereksjonsproblemer og Flu Hartbergs uheldige tropiske oppdagelsesreisende. Noen av seriene er såpass runde i tematikken at jeg mistenker de har ligget i skrivebordsskuffen i påvente av en passende antologi. Ida Larmos serie oppleves på den andre siden som feilkalkulert og krass med sin lange utdriting av ressurssvake.

Noen av tegneserienorges store etablerte navn er med i antologien, men redaktørene henter også inn navn fra den nye bølgen av serieskapere, blant annet bergenserne Tim Tufs og Berliac. Boken er et fint utstillingsvindu av ting som rører seg i deler av tegneserienorge, og således et godt supplement til de (også temastyrte) antologiene til bergenske Überpress.

Fagprat - tegneserier til ettertanke

Om den absurde livsfølelse

«Fagprat - tegneserier til ettertanke»
Flu Hartberg
Cappelen Damm
168 sider
Karakter: 5

Flu Hartberg er et unikum i tegneserienorge

Det er en typisk Fagprat-scene: Et par sitter ved kjøkkenbordet mens en glisende liten stuttjukking med horn kommer inn fra venstre iført dress og stresskoffert:
«Trygve, hvem er den mannen?»
«Det er Satan. Han er her for å hente sjelen min. Husker du i fjor høst? Da jeg plutselig ble så god til å spille husorgel?»

Sammen med Bendik Kaltenborn er det Flu Hartberg som har tatt med seg mest bagasje fra tiden i det kritikerroste Dongery-kollektivet. Hartberg har en grotesk og svært forseggjort strek, og han har en smittsom forkjærlighet og entusiasme for det norske språket. Han er også blant de mest hardtarbeidende humoristene i tegneserienorge: Denne boken samler hundrevis av Fagprat-serier, og det hører til unntakene at Hartberg er forutsigbar eller umorsom. Boken er i tillegg sånn passe komfortabelt inndelt i kapitler som Familie, Kultur, Religion, Norge, Identitet, Helse og Dårlige ordspill.

Fagprat er teknisk sett en avisstripeserie (den går blant annet fast i Dagbladet), men den skiller seg ut fra stort sett alt annet i sjangeren. Rutene har sjelden naturlige punchlines, humoren kommer i stedet fra monologer, dialoger og situasjoner. Det er ingen faste karakterer, men et uendelig rullerende galleri av ensporede galninger og forrykte tanngarder i heftig passiar. En gang iblant lar Hartberg seg inspirere av nyhetshendelser (Mulla Krekar dukker opp, det samme gjør en forrige vinters Dongery-debatt), men stort sett er Fagprat et slag for det rent absurde.

Dongery

Jeg mistenker Dongery-kollektivet for å gi ut denne 1500-siders boksen bare for å kunne omtale den internt som "Dongeribuksen". Fantastisk er den uansett:

Den gamle nye vinen

«Dongery»
Diverse tegnere
No Comprendo Press
768 sider (norsk) + 688 sider (engelsk)
Karakter: 6

Årets viktigste – og tyngste – tegneseriebok

Dongerykollektivet er det beste eksempelet på at noe kan være viktig, morsomt og idiotisk på samme tid. Etter at de møttes på skolen for femten år siden, har de seks guttene i Dongery laget tegneserier som aldri var ment for det store markedet. De små heftene ble printet ut på kopimaskin og solgt der mulighetene bød seg.

Så hvorfor ble det så bra? Dongery brød seg om leserne sine, selv om de ikke var ute etter suksess. Det som kunne blitt internhumor var istedet en åpen og inviterende galskap, uansett om streken kunne se ut som barnehagerablinger og historiene knapt ga mening på noen konvensjonell måte. De kunne gjøre absolutt hva de ville, og lot seg ikke lamme av mulighetene. Kollektivet består av Bendik Kaltenborn, Flu Hartberg («Fagprat»-serien hans startet i Dongery-fanzinene), Sindre W. Goksøyr, Marius Molaug, Kristoffer Kjølberg og Anders DaMonso; navn som Øystein Runde svevde rundt i periferien. (Dongery-fanzinene var på mange måter det samme talentklekkeriet for alternativtegnerne som Pyton var for 80-tallets generasjon av vitsetegnere.)

Denne tunge boksen samler de aller fleste av fanzinene deres, bokstavelig talt scannet direkte inn og løpende kommentert av tegnerne selv. Den norske delen legger for dagen en tilnærming til det norske språket som burde innkassere dem en språkpris: De henger seg opp i ord og vendinger og svimeslår syntaks og mening. Den engelske delen samler fanzinene som ble solgt på messer i utlandet. Nivået er det samme (med kanskje ennå mer fokus på historier), og med en engelsk som er en språkvaskers mareritt.