Smuss - Tegneserier om sex

Let’s tegne about sex baby

«Smuss - Tegneserier om sex»
Lene Ask, Martin Ernstsen og Steffen R.M. Sørum (red.)
Cappelen Damm
184 sider 
Karakter: 4

Delvis spennende antologi av norske serietegnere

Sex omgir oss overalt, men er nesten umulig å snakke om. Kanskje det er lettere å tegne om sex? Det er i alle fall tanken bak antologien Smuss, hvor norske serieskapere finner nitten ulike måter å gå rundt grøten på.

Omslagets lokkende tilbakeholdenhet leker med forestillingen om at boken inneholder mye nakenhet, men det ville vært mindre interessant enn det som faktisk er tilfellet. Siden bidragsyterne i boken er så forskjellige nærmer de seg sex fra alle kanter. Det kan ikke bli mer forskjellig enn Martin Ernstsens robotprostitusjon, Sigbjørn Lilleengs urbane ereksjonsproblemer og Flu Hartbergs uheldige tropiske oppdagelsesreisende. Noen av seriene er såpass runde i tematikken at jeg mistenker de har ligget i skrivebordsskuffen i påvente av en passende antologi. Ida Larmos serie oppleves på den andre siden som feilkalkulert og krass med sin lange utdriting av ressurssvake.

Noen av tegneserienorges store etablerte navn er med i antologien, men redaktørene henter også inn navn fra den nye bølgen av serieskapere, blant annet bergenserne Tim Tufs og Berliac. Boken er et fint utstillingsvindu av ting som rører seg i deler av tegneserienorge, og således et godt supplement til de (også temastyrte) antologiene til bergenske Überpress.

Apefjes 2: Ulvehjerte

Apestreker

«Apefjes 2: Ulvehjerte»
Tor Erling Naas & Sigbjørn Lilleeng
Cappelen Damm
232 sider
Karakter: 4

Tagger med superkrefter

«Apefjes» er historien om Martin, en tenåring som bruker nettene på å utføre halsbrekkende taggeturer på Oslos tak. Men selv om den er lagt til Oslos graffitimiljø, har ikke boken mange likhetstrekk med den sosialrealistiske «Drabant» som vant årets Sproingpris. «Apefjes» er vel så mye «Spider-Man» kombinert med ungdomsromanens jakt på identitet og familierøtter. Martin har nemlig en umenneskelig evne til å ta seg frem overalt, noe som har sammenheng med eksperimentene faren hans gjorde på aper før han døde.

Som i første bind er «Apefjes» en underlig blanding, med tekstkapitler som avløser kapitler med tegninger. I det andre bindet fungerer denne oppdelingen litt bedre, hvor det er tydeligere at den rene teksten er Martins monologer. Når det gjelder historien trykkes det på alle knappene som sier «ungdomsbok». Her er romantikk, spenning, familie, det overnaturlige, leirskole og fryktsommelige skurker, i en historie som fortsetter i neste bind. Lesere over tjue år har egentlig ingenting her å gjøre.
Duoen som står bak «Apefjes»-serien er store navn i tegneserienorge. Tor Erling Naas lagde med «Ser du meg nå?» (2005)  Norges første tegneserieroman, men i «Apefjes» har han overlatt tegningene til den unge, lovende Sigbjørn Lilleeng. Sistnevnte har vist at han behersker både ungdomsserier i «Nebelgrad Blues» og sci-fi i «Generator», og tegningene hans i «Apefjes» er groteske, rene, fargerike og svært karakteristiske. Lilleeng er kanskje den mest spennende serietegneren i Norge å følge med på akkurat nå.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Generator

Er det riktig å hekte Generator på sci-fi-knaggen? Det er både fremtid, dystopi og romvesener som får meg til å helle mot "ja". 


Nok en dag på fabrikken 

«Generator»
Sigbjørn Lilleeng
Jippi Forlag
190 sider
Karakter: 4

En tynn og litt anstrengt historie trekker ned for norsk dystopisk thriller

Du finner knapt noen som er  mindre opptatt av science fiction enn nordmenn. Vi har gjort noen små forsøk innen sjangeren, men det er langt mellom høydepunktene: Ingeniører i 50-års alderen husker kanskje tegneserien «Ingeniør Knut Berg», som handlet om et tekna-medlem som reiste rundt i verdensrommet og repararerte transformatorer. Fabelprosaen til Bing & Bringsværd flyttet på sin side 1970-tallet til år 2300, og oppdaget at mye var likt begge steder.
Ellers er nordmenn mer typen som kommer løpende over åskammen og roper ting som «Det er ikke en bikkje, det er en slags ting!» i amerikanske romvesenfilmer. Vi gjør oss best som statister.

Kan tiden for hovedrollen ha kommet nå? «Generator» er i alle fall 190 sider med ekte sci-fi. Mannen bak er 29 år gamle Sigbjørn Lilleeng fra Hønefoss, for øvrig et av tegneserienorges største gullhåp. Det har vært nokså stille fra Lilleeng siden han ga ut de to tykke bindene av oppvekstskildringen «Nebelgrad Blues» i 2008. Der la han for dagen en rå strek, velutviklet humor og et friskt blikk på den typiske mistilpassede unge mannen som alle tegneserier ser ut til å handle om i dag. Deretter reddet han ungdomsromanen «Apefjes» fra fortapelsen med vakre, fartsfylte illustrasjoner. Er det rart en ny tegneserieroman fra ham ønskes velkommen?

Birk jobber som maskinist for kosmetikkprodusenten Gina Z. Hver dag går han forbi sperringer med demonstranter som mener Gina Z drives etter uetiske metoder. Hver natt sniker han seg opp på hustakene for å spionere på fabrikkens søte resepsjonist når hun kommer hjem og kler av seg.
Handlingen blir snart fortettet: Birks kollegaer på gølvet viser seg å være opptatt med skumlerier, og en mystisk bakmann trekker i trådene. Samtidig har Birk problemer med kjæresten – og snubler inn i et vennskapsforhold til de skakkjørte kråkemenneskene som befolker byen.

Tegnestilen til Lilleeng har virkelig modnet de siste fire årene. Den er én del japansk manga, og to deler Jamie Hewlett (Tank Girl, Gorillaz). Strekene har blitt renere, men groteskeriene har skutt fart: De fleste menneskemengdene i boken ser ut som et galleri av sjømonstre. «Generator» ser lekker ut, selv i svart-hvitt. Men den svikter når historien skal bygges opp.
En god del av humøret har forsvunnet på veien fra bygdeoppvekst i «Nebelgrad Blues» til fremtidsthriller. Det er ikke så rart. Men i jakten på en mer strømlinjeformet fortelling har Lilleeng mistet av syne detaljene og sideblikket som løftet ham som historieforteller. Til tross for at «Generator» foregår i en nokså skitten fremtid, føles historien sterilisert. Det hjelper heller ikke at man kan høre boken knirke i sammenføyningene mens historien fortelles: Selv etter flere gjennomlesninger lurer man på om ikke deler har blitt flyttet på i siste liten.

«Generator» er stort anlagt, nydelig tegnet og litt hjelpeløst fortalt. Historien føles forenklet som i en ungdomsroman. Kan hende er ikke Lilleeng stormannsgal nok til å pusle sammen en virkelig overbevisende science fiction. Men av det vi har sett så langt kommer han uansett ikke til å slå seg til ro med en statistrolle i tegneserienorge.