Generator

Er det riktig å hekte Generator på sci-fi-knaggen? Det er både fremtid, dystopi og romvesener som får meg til å helle mot "ja". 


Nok en dag på fabrikken 

«Generator»
Sigbjørn Lilleeng
Jippi Forlag
190 sider
Karakter: 4

En tynn og litt anstrengt historie trekker ned for norsk dystopisk thriller

Du finner knapt noen som er  mindre opptatt av science fiction enn nordmenn. Vi har gjort noen små forsøk innen sjangeren, men det er langt mellom høydepunktene: Ingeniører i 50-års alderen husker kanskje tegneserien «Ingeniør Knut Berg», som handlet om et tekna-medlem som reiste rundt i verdensrommet og repararerte transformatorer. Fabelprosaen til Bing & Bringsværd flyttet på sin side 1970-tallet til år 2300, og oppdaget at mye var likt begge steder.
Ellers er nordmenn mer typen som kommer løpende over åskammen og roper ting som «Det er ikke en bikkje, det er en slags ting!» i amerikanske romvesenfilmer. Vi gjør oss best som statister.

Kan tiden for hovedrollen ha kommet nå? «Generator» er i alle fall 190 sider med ekte sci-fi. Mannen bak er 29 år gamle Sigbjørn Lilleeng fra Hønefoss, for øvrig et av tegneserienorges største gullhåp. Det har vært nokså stille fra Lilleeng siden han ga ut de to tykke bindene av oppvekstskildringen «Nebelgrad Blues» i 2008. Der la han for dagen en rå strek, velutviklet humor og et friskt blikk på den typiske mistilpassede unge mannen som alle tegneserier ser ut til å handle om i dag. Deretter reddet han ungdomsromanen «Apefjes» fra fortapelsen med vakre, fartsfylte illustrasjoner. Er det rart en ny tegneserieroman fra ham ønskes velkommen?

Birk jobber som maskinist for kosmetikkprodusenten Gina Z. Hver dag går han forbi sperringer med demonstranter som mener Gina Z drives etter uetiske metoder. Hver natt sniker han seg opp på hustakene for å spionere på fabrikkens søte resepsjonist når hun kommer hjem og kler av seg.
Handlingen blir snart fortettet: Birks kollegaer på gølvet viser seg å være opptatt med skumlerier, og en mystisk bakmann trekker i trådene. Samtidig har Birk problemer med kjæresten – og snubler inn i et vennskapsforhold til de skakkjørte kråkemenneskene som befolker byen.

Tegnestilen til Lilleeng har virkelig modnet de siste fire årene. Den er én del japansk manga, og to deler Jamie Hewlett (Tank Girl, Gorillaz). Strekene har blitt renere, men groteskeriene har skutt fart: De fleste menneskemengdene i boken ser ut som et galleri av sjømonstre. «Generator» ser lekker ut, selv i svart-hvitt. Men den svikter når historien skal bygges opp.
En god del av humøret har forsvunnet på veien fra bygdeoppvekst i «Nebelgrad Blues» til fremtidsthriller. Det er ikke så rart. Men i jakten på en mer strømlinjeformet fortelling har Lilleeng mistet av syne detaljene og sideblikket som løftet ham som historieforteller. Til tross for at «Generator» foregår i en nokså skitten fremtid, føles historien sterilisert. Det hjelper heller ikke at man kan høre boken knirke i sammenføyningene mens historien fortelles: Selv etter flere gjennomlesninger lurer man på om ikke deler har blitt flyttet på i siste liten.

«Generator» er stort anlagt, nydelig tegnet og litt hjelpeløst fortalt. Historien føles forenklet som i en ungdomsroman. Kan hende er ikke Lilleeng stormannsgal nok til å pusle sammen en virkelig overbevisende science fiction. Men av det vi har sett så langt kommer han uansett ikke til å slå seg til ro med en statistrolle i tegneserienorge.