Generator

Er det riktig å hekte Generator på sci-fi-knaggen? Det er både fremtid, dystopi og romvesener som får meg til å helle mot "ja". 


Nok en dag på fabrikken 

«Generator»
Sigbjørn Lilleeng
Jippi Forlag
190 sider
Karakter: 4

En tynn og litt anstrengt historie trekker ned for norsk dystopisk thriller

Du finner knapt noen som er  mindre opptatt av science fiction enn nordmenn. Vi har gjort noen små forsøk innen sjangeren, men det er langt mellom høydepunktene: Ingeniører i 50-års alderen husker kanskje tegneserien «Ingeniør Knut Berg», som handlet om et tekna-medlem som reiste rundt i verdensrommet og repararerte transformatorer. Fabelprosaen til Bing & Bringsværd flyttet på sin side 1970-tallet til år 2300, og oppdaget at mye var likt begge steder.
Ellers er nordmenn mer typen som kommer løpende over åskammen og roper ting som «Det er ikke en bikkje, det er en slags ting!» i amerikanske romvesenfilmer. Vi gjør oss best som statister.

Kan tiden for hovedrollen ha kommet nå? «Generator» er i alle fall 190 sider med ekte sci-fi. Mannen bak er 29 år gamle Sigbjørn Lilleeng fra Hønefoss, for øvrig et av tegneserienorges største gullhåp. Det har vært nokså stille fra Lilleeng siden han ga ut de to tykke bindene av oppvekstskildringen «Nebelgrad Blues» i 2008. Der la han for dagen en rå strek, velutviklet humor og et friskt blikk på den typiske mistilpassede unge mannen som alle tegneserier ser ut til å handle om i dag. Deretter reddet han ungdomsromanen «Apefjes» fra fortapelsen med vakre, fartsfylte illustrasjoner. Er det rart en ny tegneserieroman fra ham ønskes velkommen?

Birk jobber som maskinist for kosmetikkprodusenten Gina Z. Hver dag går han forbi sperringer med demonstranter som mener Gina Z drives etter uetiske metoder. Hver natt sniker han seg opp på hustakene for å spionere på fabrikkens søte resepsjonist når hun kommer hjem og kler av seg.
Handlingen blir snart fortettet: Birks kollegaer på gølvet viser seg å være opptatt med skumlerier, og en mystisk bakmann trekker i trådene. Samtidig har Birk problemer med kjæresten – og snubler inn i et vennskapsforhold til de skakkjørte kråkemenneskene som befolker byen.

Tegnestilen til Lilleeng har virkelig modnet de siste fire årene. Den er én del japansk manga, og to deler Jamie Hewlett (Tank Girl, Gorillaz). Strekene har blitt renere, men groteskeriene har skutt fart: De fleste menneskemengdene i boken ser ut som et galleri av sjømonstre. «Generator» ser lekker ut, selv i svart-hvitt. Men den svikter når historien skal bygges opp.
En god del av humøret har forsvunnet på veien fra bygdeoppvekst i «Nebelgrad Blues» til fremtidsthriller. Det er ikke så rart. Men i jakten på en mer strømlinjeformet fortelling har Lilleeng mistet av syne detaljene og sideblikket som løftet ham som historieforteller. Til tross for at «Generator» foregår i en nokså skitten fremtid, føles historien sterilisert. Det hjelper heller ikke at man kan høre boken knirke i sammenføyningene mens historien fortelles: Selv etter flere gjennomlesninger lurer man på om ikke deler har blitt flyttet på i siste liten.

«Generator» er stort anlagt, nydelig tegnet og litt hjelpeløst fortalt. Historien føles forenklet som i en ungdomsroman. Kan hende er ikke Lilleeng stormannsgal nok til å pusle sammen en virkelig overbevisende science fiction. Men av det vi har sett så langt kommer han uansett ikke til å slå seg til ro med en statistrolle i tegneserienorge.

Jerusalem

Guy Delisle er det perfekte reisefølget for alle oss som bryr oss…tja, sånn halvveis om verden rundt oss.

Katastrofeturisten

«Jerusalem: Chronicles From the Holy City»
Guy Delisle
Drawn and Quarterly
336 sider
Karakter: 6

Guy Delisle forteller deg alt du ikke visste om verdens avstengte steder

I en scene i tegneserien «Jerusalem» får Guy Delisle avslag på søknaden sin om innreise til Gaza. «Fyren som lager tegneserier? Glem det», var reaksjonen fra myndighetene. Delisle blir først forvirret, før han spør «Kanskje de blander meg med Joe Sacco?».

På overflaten er det lett å blande de to serietegnerne. Begge drar til konfliktområder og lager tegneserier av det: Sacco i Palestina og Sarajevo, Delisle i Nord-Korea og Burma. Men der Sacco er en gravende journalist som aktivt oppsøker historier, er Delisle en nærmest motvillig turist. Historiene hans kommer i stand siden han reiser med konen sin, som arbeider i ettårige turnuser for Leger uten grenser. Delisle er med for å ta seg av de to barna deres, og lager tegneserier på si. Det kan være en vel så fruktbar tilnærming som Saccos, men fruktene den bærer er litt annerledes.

Fransk-kanadiske Guy Delisle tegner i en stil som på samme tid er enkel og detaljrik. I tegneseriene er han en Monsieur Hulot-aktig figur, på samme tid interessert og uvitende. I «Jerusalem» reiser han rundt og fyller skisseboken sin mens barna er i barnehagen, og han lar seg fascinere av de tusenvis av underlighetene som fyller et land så hellig, forvirret og separert som Israel. Gjennom det hele er Delisle en perfekt guide: Aldri bedrevitende, ofte imperfekt, men lite forutinntatt og med et fantastisk øye for detaljer. «Jerusalem» er den mest fullendte boken hans til nå, og han gir et velkomment blikk på de absurde sidene ved dagliglivet i den hellige byen.

Firekanta

Det er en nødvendighet i avisbransjen at når noen vinner en pris, bør man være kritisk enten til prisvinneren eller til prisen. Voila:

Humor med pondus

«Firekanta»
Nils Axle Kanten
Egmont Serieforlaget
32 sider
Karakter: 4

Verdig prisvinner, ambivalent pris

Det er neppe tilfeldig at Pondusprisen pleier å gå til serietegnere som ligner på Frode Øverli. Først var det Øyvind Sagåsen, og hans situasjonskomedie «Radio Gaga» – som snytt ut av nesen på prisens opphavsmann. Året etter vant Børge Lund og «Lunch» – mer satire og friskere strek, men fortsatt med en Øverli’sk fingerspissfølelse for sprø karakterer. Årets vinner av 100.000 kroner og albumutgivelse er Nils Axle Kanten. Så hvordan ligner han på opphavet?

Som Øverli har også Kanten to serier gående: stripeserien «Hjalmar» (om liv med små barn, musikk og pubkvelder), og enruterne i «Firekanta». Du kan bli tilgitt for å blande dem med «Pondus» og «Rutetid».
Likevel: Nils Axle Kanten har en frisk og talentfull strek. Han tegner like gjerne lettkledde damer som «Ringenes Herre»-vitser. Og du finner ikke et dårlig ordspill i hele heftet. Du finner ikke et ordspill i det hele tatt faktisk. Bare dét er nok til at Kanten utmerker seg som nærmest genial sammenlignet med andre norske vitsetegnere. Han er uforutsigbar, men tar likevel hverdagen på kornet. Albumet i seg selv er mer enn normalt proppet med lesestoff, takket være en kreativ layout som samler ruter i alle størrelser på sidene.

Nils Axle Kanten er en verdig vinner av prisen som Øverli stiftet, og en av de beste junior-utfordrerne både i stripe- og ruteformat. Pondus-prisen på sin side bør passe seg å ikke bli en pris for «Beste skildring av menn i tredveårene som liker øl og bleieavtale».

Kryp

High-school-skrømt og amerikana:

Velskolerte grøss

«Kryp»
Kristian Hammerstad
Jippi Forlag
52 sider
Karakter: 4

Sjangerfeiring uten noe nytt i blandingen

Det lurer en annen verden like under alle amerikanske high school-filmer, bak hver utgave av tegneserien Archie og bak 50-tallets milkshake og hamburgere. David Lynch visste det godt da han lagde Blue Velvet. Det samme gjorde regissør David Cronenberg, med sin forkjærlighet for kroppslige mutasjoner.
Fryktsommelig americana har vært en gullåre også for serietegnere, fra tidligere tiårs skrekkserier til nåtidens Charles Burns. Det er den samme verdenen som norske Kristian Hammerstad tar oss med til i sin tegneseriedebut: tegnet i halvrealistisk stil og lagt til et gjenkjennelig amerikansk miljø, men i en verden hvor mennesker kan bli forvandlet til motbydelige insekter for et godt ord.

Hammerstad er en dyktig tegner, og har det typiske 50-tallandskapet i fingerspissene. Han serverer en glidende og udefinerbar uhygge i løpet av tre noveller som blir knyttet sammen av en rammehistorie. På tross av at «Kryp» bare er på 52 sider, gjør papirkvaliteten at den føles som en solid bokutgivelse.
Etter en hel del illustratørjobber for internasjonale storheter som The New Yorker og Penguin Books, er det litt overraskende at Hammerstad velger en så aparte sjanger for debutboken sin. Det som er veldig overraskende er at han ikke gjør noe særlig ut av den. «Kryp» er så sjangertro at den går glipp av flere muligheter. Det er nesten så jeg skulle ønske Hammerstad hadde lagt historien til en norsk videregående skole, tegnet i en annen stil, eller gjorde noe for å gjøre den mer unik.

Det er likevel sikkert at vi har med et reelt talent å gjøre – så får vi håpe han har talent for mer enn sjangerpastisjer.

My Friend Dahmer

Her kunne jeg sikkert trukket noen paralleller til ABB, men iblant får massemordere være massemordere.

Et udyrs utdannelse

«My Friend Dahmer»

Derf Backderf

Abrams ComicArts

224 sider

Karakter: 4

Seriemorder Jeffrey Dahmer - beskrevet av klassekameraten

Tenk på den særeste klassekameraten du noensinne har hatt, og du kommer uansett aldri i nærheten av det den amerikanske serietegneren Derf Backderf opplevde. På slutten av 1970-tallet fikk han og vennekretsen hans en slags maskot i Jeffrey Dahmer, en underlig, innesluttet gutt som underholdt dem med sære, asosiale påfunn. To uker etter den avsluttende eksamen skulle Dahmer drepe sitt første av mange ofre.

Backderf er den perfekte serietegner til å fortelle historien om det mildt urovekkende USA han husker fra 1970-tallet: Figurene hans er lange og geometriske, og de ser iblant mer ut som plaststatuer enn mennesker. Det er som en amerikansk undergrunnsversjon av norske Lars Fiske, men selve historien er effektivt og kronologisk fortalt.

1970-tallet var en tid hvor det var mye frihet, men det betød også at det var færre sosiale sikkerhetsnett. Et stadig tilbakevendende spørsmål i boken er hvordan Jeffrey Dahmers oppførsel kunne gå ubemerket hen: Han var konstant full på skolen, interesserte seg i døde dyr, og foreldrenes forhold var langt fra noe glansbilde. At Backderf og kameratgjengen hans merket seg Dahmers oppførsel men valgte å ikke gjøre noe, avfeies kanskje noe raskt i bokens rettferdige harme.

«My Friend Dahmer» lener seg mest på Backderfs egne minner, men også på intervjuer med gamle klassekamerater. Backderf bruker også en mengde andre kilder, noe som gjør boken til en underlig hybrid: Delvis memoar, delvis biografi, men komplett mareritt.

Coltrane

Jeg elsker John Coltrane, men denne jazzbiografien ble litt for skisseaktig for meg:

Spinkelt Coltrane-portrett

«Coltrane»
Paolo Parisi
Jonathan Cape/Random House
122 sider
Karakter: 3

Jazzbiografi med litt mange unoter

Den begynner med et bilde av en gongong, tegneserien om jazz-saksofonisten John Coltranes liv. Det er bare en av mange underforståttheter i denne boken som kommer til å få jazzfans til å nikke anerkjennende (det er en gongong som slår anslaget i Coltranes klassiske album «A Love Supreme»), men som ikke vil gjøre utenforstående noe klokere.

Italienske Paolo Parisi har forsøkt å fange Coltranes spillestil i måten han har komponert tegneserien. Det er en spennende idé, og er løst ved  at de viktige hendelsene i Coltranes liv blir introdusert, forlatt, vendt tilbake til og (iblant) utbrodert. Det er likevel en forvirrende måte å fortelle en biografi på, spesielt om leseren ikke har god kjennskap til hovedpersonene. Storheter som pianist Thelonious Monk, trompetist Miles Davis og produsent Bob Thiele kommer og går uten introduksjoner. Om ikke annet gir dette i det minste geeksene et godt grunnlag for å se etter cameo-opptredener.

«Coltrane» er bygget opp etter firedelersstrukturen til «A Love Supreme», og er innom høydepunktene i Coltranes liv fra barndom til død. Italienske Parisi har en interessant og sparsom strek som i siste instans oppfattes som litt for upolert. Den utradisjonelle strukturen gjør også at han ikke kan lene seg på noen dramatisk utvikling i særlig grad. Tegneserien er kanskje mest for dem som setter pris på jazzhistoriske detaljer: for eksempel når radioprateren Willis Conover introduserer Davis og Coltrane på Newport-festivalen i 1958. Som biografi mangler den derimot det følelsesmessige engasjementet som ikke all verdens fiffige detaljer kan erstatte.