Kongen din bok 2

På tide å abdisere

«Kongen din bok 2»
Odd Magnus Williamson og Sindre Goksøyr
Cappelen Damm
144 sider
Karakter: 2

Kongeparodi uten snert. Og uten parodi, strengt tatt.

Det finnes en god regel som sier at du aldri skal forklare en vits. Du skal heller aldri tegne en tweet, eller samle noe fra sosiale medier i bokform. (De to siste der er fra min private regelsamling, men de kan utmerket godt omfavnes av det brede samfunn.)

«Kongen din» er en twitterkonto som gir seg ut for å være Kong Harald. Den har et profilbilde av kongen med fårete flir i seilermundur, og gir således profilen et lite glimt av seriøsitet. Vi vet det ikke er kongen som twitrer, men det er gøy å late som at han tenker som et lite barn som er opptatt av hockeypulver og dinosaurer. Mannen som står bak disse ideene er komiker Odd-Magnus Williamson.
I denne boken blir twittermeldingene illustrert av Sindre Goksøyr – forøvrig tredjemann fra tegneseriekollektivet Dongery som gir ut bok før jul, etter Flu Hartberg og Bendik Kaltenborn.
Problemet er at illustrasjonene hans tar bort noe fra humoren heller enn å legge noe til. Der twitterkontoen skaper bilder i hodet av kongen i morsomme situasjoner (for eksempel «apanasjepils»), forflater de naivistiske tegningene til Goksøyr alt som måtte være av humor.

I bokform blir det altfor tydelig at triksene til Williamson er billige, og baserer seg på gjentakelser av at kongen liker hockeypulver og barne-tv. Det er barnslig, men mangler sjarmen og fantasien som barnslig humor kan ha.

Det finnes knapt en tristere kommentar til norske humortegneserier at «Kongen din» til nå har kommet i to forseggjorte hardcoverbøker.

Dongery

Jeg mistenker Dongery-kollektivet for å gi ut denne 1500-siders boksen bare for å kunne omtale den internt som "Dongeribuksen". Fantastisk er den uansett:

Den gamle nye vinen

«Dongery»
Diverse tegnere
No Comprendo Press
768 sider (norsk) + 688 sider (engelsk)
Karakter: 6

Årets viktigste – og tyngste – tegneseriebok

Dongerykollektivet er det beste eksempelet på at noe kan være viktig, morsomt og idiotisk på samme tid. Etter at de møttes på skolen for femten år siden, har de seks guttene i Dongery laget tegneserier som aldri var ment for det store markedet. De små heftene ble printet ut på kopimaskin og solgt der mulighetene bød seg.

Så hvorfor ble det så bra? Dongery brød seg om leserne sine, selv om de ikke var ute etter suksess. Det som kunne blitt internhumor var istedet en åpen og inviterende galskap, uansett om streken kunne se ut som barnehagerablinger og historiene knapt ga mening på noen konvensjonell måte. De kunne gjøre absolutt hva de ville, og lot seg ikke lamme av mulighetene. Kollektivet består av Bendik Kaltenborn, Flu Hartberg («Fagprat»-serien hans startet i Dongery-fanzinene), Sindre W. Goksøyr, Marius Molaug, Kristoffer Kjølberg og Anders DaMonso; navn som Øystein Runde svevde rundt i periferien. (Dongery-fanzinene var på mange måter det samme talentklekkeriet for alternativtegnerne som Pyton var for 80-tallets generasjon av vitsetegnere.)

Denne tunge boksen samler de aller fleste av fanzinene deres, bokstavelig talt scannet direkte inn og løpende kommentert av tegnerne selv. Den norske delen legger for dagen en tilnærming til det norske språket som burde innkassere dem en språkpris: De henger seg opp i ord og vendinger og svimeslår syntaks og mening. Den engelske delen samler fanzinene som ble solgt på messer i utlandet. Nivået er det samme (med kanskje ennå mer fokus på historier), og med en engelsk som er en språkvaskers mareritt.