Balladen om Jokke
Pondus - Eliteserien bok 14&15
Frode Øverli
Egmont Comics Nordic
192 sider + 192 sider
Karakter: 5
Jokkes kjærlighetsliv står i sentrum i de nye bøkene i Eliteserien
Femten bind inn i den definitive Pondus-samlingen, og serien kunne nesten like gjerne vært kalt "Jokke". Frode Øverli skapte Jokke som en håpløs barflue, en motvekt til Pondus’ rekkehus og familiebil. Men etter stadige hint om at Jokke har uante dybder, blomstrer bifiguren ut i full prakt når Øverli i disse bøkene forteller historiene om da Jokke ble dumpet, fikk delt omsorg for sønnen Gordon, og til slutt kom sammen med kjæresten Camilla igjen.
Når det skjer noe med Pondus i serien, som at han bytter jobb eller fristre eller blir trener for småguttelaget, får man følelsen av at det bare er Øverli som spisser blyanten på jakt etter nye situasjoner. Jovisst flyr nok blyantspisset i den øverliske villa når han kan sende Jokke ut i ulykken, men livet til Jokke er noe mer enn en vitsetegners innfall. Det nærmer seg et karakterportrett.
Eliteserien skal være de definitive bøkene for Pondus-entusiaster, men etter femten bind er det tydelig at redaksjonen i større grad bare plukker ut høydepunkter fra de respektive Pondus-årgangene og tar en tidlig kveld. Her får du mest gamle lederartikler, forord til samlebøker, og artikler som tidligere har vært trykket i månedsbladet. Likevel er bøkene av høy kvalitet, og Pondus-serien har sjelden vært bedre enn her.
Viser innlegg med etiketten Frode Øverli. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Frode Øverli. Vis alle innlegg
søndag 22. juni 2014
søndag 22. september 2013
Pondus: Den 12. mann & Rutetid 2
Min venstre fot
«Pondus: Den 12. mann»
Frode Øverli
Egmont Kids Media
176 sider
Karakter: 5
«Rutetid 2»
Frode Øverli
Egmont Kids Media
144 sider
Karakter: 3
Frode Øverli gir ut bok med henholdsvis livsverk og hobbyprosjekt
Et middelaldrende par kommer ut av heisen. Tydelig rystet klager de over heismusikken, mens man bak dem kan se – før heisdørene går igjen – en black metal-duo som kjører fullt show med røykmaskin og sminke. Det er mitt favorittøyeblikk i Rutetid. Er dette noe duoen gjør på eget initativ? Er de booket inn av en velmenende vaktmester? Spiller de minilåter som egner seg for en gjennomsnittlig heistur, eller gjør de sin egen greie uavhengig av passasjerer?
Ett av gjennomgangstemaene i Rutetid – askøyværingen Frode Øverlis serie med enrutesvitser i Gary Larson-tradisjon – er mennesker som får en absurd tilværelse av et ord som blir feilhørt eller misforstått. Det kan høres ut som enkel ordspillhumor, men i Frode Øverlis hender blir det ofte tatt det nødvendige skrittet videre. Han slenger ikke bare ut vitsen, men tar seg tid til å bygge opp situasjoner og personer. Han gjør seg flid, selv med noe han selv har beskrevet som «venstrefotsarbeid».
Likevel er det tydelig at Rutetid er et overskuddsprosjekt. Der andre har en twitterkonto hvor de poster hvert minste innfall, virker Rutetid å fungere som en liknende ventil for Øverli. Her finnes alle vitsene det ikke blir plass til i Pondus, ikke bare ordspillene, men klisjeene også: Her finner du kannibaler rundt misjonærgryten så vel som menn på øde øyer. En gammel tommelfingerregel sier at man kan spøke med alt så lenge det er morsomt, men bunnlinjen er at Øverli ikke alltid har et kritisk blikk på disse velbrukte (og rasismeanklagede) temaene. På sitt verste er han bare enda en vitsetegner som tegner en mann på en øde øy.
Om Rutetid er tegnet med venstre fot, er Pondus på alle måter et høyrehåndsarbeid. Serien er også en så formidabel suksess at enhver introduksjon virker unødvendig: Førsteopplaget til denne boken er på svimlende 75.000.
Siden starten i 1995 har Øverli møysommelig bygd et univers rundt Pondus, i den grad at seriene i denne tolvte boken – hentet fra 2011 – føles drevet frem av sine egne figurer. I tillegg til humoren, som fortsatt føles frisk og tilgjengelig, er en stor del av suksessen til Pondus basert på at Øverli fortsetter å utvikle persongalleriet sitt. Det er ikke noe nytt triks i tegneseriehistorien; i amerikanske Doonesbury har barna til de opprinnelige figurene så godt som tatt over hele stripen. Men Øverli gjør det forsiktig nok til at han slipper å følge kronologien slavisk, og utstudert nok til at man ender opp med å virkelig bry seg om hovedpersonene.
Det er ingen jordskjelv av typen nye jobber eller nye barn i denne boken, men Øverli introduserer en ny karakter i form av sjekkepaven Eddie – en figur som fyller det amorøse tomrommet i Pondus’ pub. Eddie viser også at Øverli har en formidabel motstander i seg selv: Selv om du bare sammenligner ham med de håpløse bussjåførene Hugo og Ivar, virker Eddie stusselig endimensjonal i denne boken.
Mens tegningene i Rutetid-boken er av litt eldre årgang og viser en tilbakeholden strek, blomstrer Øverli virkelig i «Den 12. mann». Etter å ha vært i konstant utvikling siden debuten, har serien Pondus nådd et nivå der tegningene er svært levende, samtidig som at de enkelte bestanddelene – hender, ører, innbo – nærmer seg ren abstraksjon. Øverli har skapt en visuell kortform for nesten alt han tegner, noe som gjør at du kan kjenne igjen en Øverli-hånd hvor som helst – selv om du ikke kjenner den igjen som hånd.
Det er stor kvalitetsforskjell mellom Pondus og Rutetid, men storparten av den ligger i serienes natur. Frode Øverli er en verdensskaper i Pondus, det er klart at et terrarium som Rutetid ikke vil gi samme fryd. Heismusikk eller ei.
(Tidligere publisert i Bergens Tidende)
tirsdag 11. desember 2012
Pondus Eliteserien 12 & 13
Par i tufser
«Pondus: Eliteserien 12/13»
Frode Øverli
Egmont Serieforlaget
208 sider + 208 sider
Karakter: 5
Pondus klipper seg og får seg en jobb
Om du er blant dem som setter pris på «Pondus», vet du at serien til bergenske Frode Øverli blir samlet i en rekke ulike formater. «Eliteserien» er den definitive, en slags tegneserienes «limited collector’s edition» om du vil, og den er tilsvarende dyrere. Likevel har bindene i serien gjort seg fortjent til prislappen. Her samles hele serien kronologisk, med svært god trykk, relevant utenom-materiale og (stort sett rørete) kommentarer til stripene fra redaksjonen og Øverli selv.Hvert bind presenterer en figur i Pondus-universet, og på både bind 12 og 13 er det par som pryder forsiden: Harold og Selma (bind 12) er Pondus’ svært så stuerene naboer, mens bussjåførene Ivar og Hugo (bind 13) får større roller i serien når de avløser Jokke som katastrofale ungkarer.
De to bøkene samler Pondus-striper fra 2006 til 2008, en periode hvor Øverli ytterligere festet grepet om serien samtidig som han fortsatte å utvikle figurene. Etter et lengre fokus på Jokkes familielykke er det nå Pondus selv som blir ny: Han bytter sveis og slutter som bussjåfør for å bli bartender. Det sier litt om figuren at det er frisyrebyttet som føles mest radikalt: Pondus er seg selv uansett hva han gjør.
I perioden 2006 til 2008 briljerer Øverli med en fin blanding av hverdagshumor og absurde elementer (for eksempel de stadig mer kontaktsøkende monstrene som bor under sengen til Pondus’ datter Frida), samtidig som han fortsetter å skrive personer det er mulig å bry seg om. «Pondus» anno 2006-2008 er en serie som med rette gjør krav på navnet «eliteserie».
fredag 20. januar 2012
Det er ikke rasisme bare fordi du ikke ler.
Dette er et svar på en debatt som ble startet i forrige uke, og som dermed kommer fryktelig sent. Det ble skrevet forrige fredag for trykk i BT, men på grunn av at rasismedebatten sporet over på Spellemannsprisen istedet, kom den aldri på.
Frode Øverlis lek med tegneserieklisjéer gir ham et urettferdig rasiststempel.
Flere personer, nå sist tegneserieanmelder Erle Marie Sørheim i et innlegg i Dagbladet, virker å ha ventet en stund på å fortelle at de ikke synes Frode Øverlis enruter-tegneserie Rutetid er morsom. Den sjansen kom da rapperen Timbuktu sendte inn en klage til den svenske avisen Metro på en Rutetid-vits som inneholdt kannibaler og uttrykket «be om din datters hånd».
På overflaten er det lett å forutse reaksjonen. Dette er de samme stereotypene som tegneseriehistoriens første tiår er full av, og som gjør at nyutgivelser av gamle serier, (som for eksempel «Tintin i Kongo») kan bli kontroversielle. Svarte med store lepper, dum dialekt og lavere intelligens var vanlig kost hos alle fra avisstripefornyeren Winsor McCay (Little Nemo in Slumberland) til tegneserieromanens far, Will Eisner.
Likevel kan man ikke kritisere Frode Øverli på samme måte. «Rutetid» er (blant annet) en sofistikert lek med disse tegneseriehistoriske klisjéene, hvor Øverli forsøker å gi en ny vri på situasjoner som har blitt uttværet av andre tusenvis av ganger før: Pasienten på sofaen hos psykiateren; bankraneren som gir en lapp til damen bak skranken; personen som er strandet på en øde øy; landsbyen i Afrika hvor alle spiser hverandre. De er alle klisjeer, og i Rutetid skal de forstås som dette.
Siden ingen faktisk mener at Frode Øverli er rasist, har debatten nå antatt en annen form. Som Erle Marie Sørheim skriver, «man kan tulle med alt, også kannibalisme, så lenge det er morsomt og bra gjort». Altså: Om man ler av vitsen, er det ikke rasisme. Ifølge Dagbladet så ler både Zahid Ali og Tommy Sharif av ruten, mens Timbuktu ikke gjør det. Det kan virke som en refleksreaksjon på tidligere tiders (til dels ondsinnede og til dels uskyldige) stereotyper, selv om de i Rutetid er satt i en ny kontekst. Øverli blir tillagt en rolle hvor han tegner «rare negere» fordi han ikke vet bedre. At man må lese flere Rutetid-vitser før man skjønner hva prosjektet går ut på, er derimot et problem han kanskje ikke har forutsett.
Frode Øverlis lek med tegneserieklisjéer gir ham et urettferdig rasiststempel.
Flere personer, nå sist tegneserieanmelder Erle Marie Sørheim i et innlegg i Dagbladet, virker å ha ventet en stund på å fortelle at de ikke synes Frode Øverlis enruter-tegneserie Rutetid er morsom. Den sjansen kom da rapperen Timbuktu sendte inn en klage til den svenske avisen Metro på en Rutetid-vits som inneholdt kannibaler og uttrykket «be om din datters hånd».
På overflaten er det lett å forutse reaksjonen. Dette er de samme stereotypene som tegneseriehistoriens første tiår er full av, og som gjør at nyutgivelser av gamle serier, (som for eksempel «Tintin i Kongo») kan bli kontroversielle. Svarte med store lepper, dum dialekt og lavere intelligens var vanlig kost hos alle fra avisstripefornyeren Winsor McCay (Little Nemo in Slumberland) til tegneserieromanens far, Will Eisner.
Likevel kan man ikke kritisere Frode Øverli på samme måte. «Rutetid» er (blant annet) en sofistikert lek med disse tegneseriehistoriske klisjéene, hvor Øverli forsøker å gi en ny vri på situasjoner som har blitt uttværet av andre tusenvis av ganger før: Pasienten på sofaen hos psykiateren; bankraneren som gir en lapp til damen bak skranken; personen som er strandet på en øde øy; landsbyen i Afrika hvor alle spiser hverandre. De er alle klisjeer, og i Rutetid skal de forstås som dette.
Siden ingen faktisk mener at Frode Øverli er rasist, har debatten nå antatt en annen form. Som Erle Marie Sørheim skriver, «man kan tulle med alt, også kannibalisme, så lenge det er morsomt og bra gjort». Altså: Om man ler av vitsen, er det ikke rasisme. Ifølge Dagbladet så ler både Zahid Ali og Tommy Sharif av ruten, mens Timbuktu ikke gjør det. Det kan virke som en refleksreaksjon på tidligere tiders (til dels ondsinnede og til dels uskyldige) stereotyper, selv om de i Rutetid er satt i en ny kontekst. Øverli blir tillagt en rolle hvor han tegner «rare negere» fordi han ikke vet bedre. At man må lese flere Rutetid-vitser før man skjønner hva prosjektet går ut på, er derimot et problem han kanskje ikke har forutsett.
tirsdag 10. januar 2012
Pondus: Eliteserien bok 10 & 11
Det kan være en utfordring å skrive noe nytt om Pondus, siden det er en serie som har gått i over et tiår og allerede er inne i sin andre samlebokserie. Men Eliteserien-bøkene varierer i kvalitet sammen med serien, og i BT 8. januar forsøkte jeg å oppsummere hva som skjer når Jokke får dame og barn:
«Pondus: Eliteserien 10/11»
Frode Øverli
Egmont Serieforlaget
208 + 208 sider
Karakter: 6
Jokke overtar som seriens emosjonelle tyngdepunkt
Pondus er egentlig ingen typisk bergenser. Ingenting tyder på at han i sine barnesko rævediltet etter et buekorps, og når det gjelder fotball er det Liverpool og ikke Brann som er den store kjærligheten. På tross av dette ser jeg ham alltid for meg et sted på Laksevåg eller i Åsane; forstadsmannen med enebolig, hage og grill i garasjen. Pondus er det minste felles multiplum for nordmenn: En som med sin enorme samlede triviakunnskap likevel bare banker inn fem rette på tippekupongen. Han er en breiflabb, overalt. Kanskje dét gjør ham litt bergensk?Eliteserien presenterer bergenske Frode Øverlis Pondus-serie kronologisk og med et vell av redaksjonelt materiale som kler seriens refererende stil. I bind ti og elleve er det Jokke som er hovedpersonen, og der mange kan identifisere seg med Pondus, har nesten alle en kamerat som Jokke. I løpet av disse to bindene møter ikke bare dette evige ungkarslige nedslagsfeltet en oppegående kvinne, men rekker også å gjøre henne gravid.
Det var overraskende da det gikk opp for meg at det er Jokke og familien hans som trass sine særheter har flest emosjonelle strenger å spille på i serien. Ikke bare er historien om Jokkes kjærlighet noe av det mest rørende som har vært trykket i en norsk stripeserie, bind ti trykker også den tjue sider lange historien om opphavet til Jokkes stefar, Günther.
I disse to bindene er Frode Øverli på sitt beste, både i strek og fortelling. En toppform som dessverre ikke varer evig.
Abonner på:
Innlegg (Atom)





