Gonzo

Ingen tegneseriefigur

«Gonzo»

Will Bingley & Anthony Hope-Smith

Minuskel

180 sider

Karakter: 3

Hvordan skildre en karikatur uten å karikere?

Den amerikanske journalisten Hunter S. Thompson hatet å bli sett på som en klovn og som en tegneseriefigur. Ironisk nok skapte han en myte rundt seg selv som var perfekt for overdrivelser. Se bare Johnny Depp spille ham i filmen «Frykt og avsky i Las Vegas», eller tegneseriefigurene Duke i «Doonesbury» og Spider Jerusalem i «Transmetropolitan», begge skapt i hans bilde. Til felles har de anarki, dopforherligelse og manglende evne til  å legge bånd på seg. 

Den britiske duoen bak «Gonzo» vil vise oss en ukarikert Thompson. Biografien lar oss følge hovedpersonen helt fra barndommen i Kentucky, og er innom de fleste høydepunktene på veien: Den beryktede gonzoartikkelen fra hesteveddeløpet i Kentucky; boken om Hell’s Angels; kampen for å bli valgt til sheriff i Aspen; reisen til Las Vegas med Oscar Acosta (som skulle bli til boken «Frykt og avsky i Las Vegas»); kampen mot president Richard Nixon. 

Siden «Gonzo» ikke vil skildre den offentlige rollen Thompson spilte, har de også måttet la være å bruke den unike måten han uttrykker seg skriftlig og muntlig på. Dette til tross for at tegneserien er fortalt i førsteperson, og stort sett som en eneste lang voice-over fra Thompson selv. Boken består av sammenknyttede episoder i stedet for å gå dypere ned i dialoger og situasjoner. Den skraper dermed hele tiden på overflaten, og fortellerformen virker oppstykkende. Streken veksler mellom å være sirlig detaljert og malerisk tykk, men den skaper sjelden annet liv enn det kaldt dokumentariske. For å forstå Thompson er bøkene hans fortsatt et bedre – og mer underholdende – alternativ.

Skyttergravskrigen

Skudd i mørket

«Skyttergravskrigen»
Tardi
Minuskel
128 sider
Karakter: 6

Grusom, enkel og uten sidestykke

Nåtidens kriger kan du ignorere om du ikke står midt oppe i dem. Dette var en luksus som ikke var innbyggerne i Europa forunt da første verdenskrig brøt ut:  Den brakte med seg allmen verneplikt og skremmende effektive måter å drepe på.

Den franske serieskaperen Jacques Tardi har en bestefar som overlevde verdenskrigen som soldat, og det er en av grunnene til at Tardi så ofte bruker krigen som bakteppe. «C’etait la guerre de tranchées» (1993) er den mest kjente av krigstegneseriene hans, og blir nå gitt ut med den norske tittelen «Skyttergravskrigen». Boken byr på fryktelig ubehagelig lesning, for Tardi er ikke ute etter å lage en analytisk, kronologisk presentasjon av krigen. Istedet gir han oss bruddstykker, enkeltepisoder, skjebner: Han presenterer menneskene akkurat nok til at det gjør inntrykk når de blir tatt livet av på meningsløse måter. Soldatene lever som rotter i skyttergravene, og blir de ikke drept av fienden blir de drept – direkte eller indirekte – av sine egne offiserer.

Tardis strek er svart-hvit og nærmest uten sidestykke i sin skildring av grufullheter, med detaljer som er resultat av grundig research og intervjuer. Likevel er de store hendelsene, de nøyaktige tallet på tropper og så videre, fraværende. Som Tardi skriver i forordet: «Det eneste som interesserer meg, er mennesket og dets lidelse, og og raseriet som fyller meg, er enormt».

Tardi på norsk er ellers begrenset til en samling av de flotte noir-adapsjonene av Leo Malets detektivromaner om Nestor Burma, men vil du lese mer av denne unike serieskaperen gir amerikanske Fantagraphics stadig ut nye engelske utgaver.

Aya fra Yopougon

Dere får unnskylde den rølpete tittelen, den er en del av poenget.

I negerlandsbyen

«Aya fra Yopougon»
Marguerite Abouet og Clément Oubrerie
Minuskel forlag
352 sider

Fremstillinger av Afrika i tegneserier har et velfortjent dårlig rykte, men boken om Aya forteller en lykkeligere historie fra Elfenbenskystens glansperiode.

Jeg har levd store deler av livet med et forvrengt bilde av Afrika, men det er tegneserienes feil alt sammen. Helt fra jeg var liten har denne verdensdelen vært synonym med et sted hvor de hvite heltene drar for å finne skatter eller for å løse mysterier. Praktisk nok var de fastboende gjerne naturbarn som ikke var interessert i rikdommer, og alt for naive til å forstå at albinogorillaen som spredte frykt i området bare var en utkledd banditt.

Amerikanske Carl Barks sendte Onkel Skrue til «mørkeste Afrika» hvor han hisset på seg en lokal heksedoktor. Belgierne burde kanskje vite bedre siden de hadde kolonier i Afrika, men Hergés «Tintin i Kongo» er så drøy at det fortsatt er kontroversielt å gi den ut på nytt. André Franquin sendte Sprint og Kvikk til afrikanske gruver og plantasjer som selvsagt alltid ble ledet av de hvite. Hadde det ikke vært for europeerne hadde det aldri blitt tatt et ærlig spadetak i hele Afrika.

Men hvor er hverdagslivet oppe i alt dette? I utgangspunktet var det ikke noe jeg savnet, både fordi en 12-åring ikke bryr seg om nyanser, men også fordi tegneseriemediet lenge ikke brydde seg med annet enn humor og action. Selv i dag blir Afrika stort sett brukt som eksotisk kulisse i europeiske og amerikanske tegneserier. Frode Øverli fikk tyn for kannibalene i «Rutetid»-serien sin i vinter selv om han bare vender og vrir på gamle tegneserieklisjeer; Nokså samtidig ble oslogutten Josef Yohannes’ «The Urban Legend» lansert som tidenes første afrikanske superhelt, men den var langt fra den første (og ikke videre god heller). Det er åpenbart at vi heller trenger å lese gode tegneserier fra det afrikanske kontinentet.

Marguerite Abouet bor i Frankrike, men vokste opp på Elfenbenskysten. Sammen med Clément Oubrerie ville hun gi et annet bilde av Afrika enn krigen og sulten hun fant i mediene. Serien om Aya er ikke selvbiografisk, men tar utgangspunkt i livet hun kjente fra Elfenbenskysten på slutten av 1970-tallet. Den gangen var det lille landet var preget av relativ velstand, og problemene kunne lett gjenkjennes fra såpeseriene på TV. Abouet viser at trøbbel med arbeid, kjærlighet og vennskap er universelle størrelser, og selv forskjellene sier noe om likhetene mellom afrikanske og europeiske lesere: I stedet for influensa er det malaria som gjør at folk ligger syke på sofaen, og ekteskapsproblemer kan like gjerne oppstå av utroskap som av ønsket om å ta en kone nummer to.

Den norske utgaven av «Aya» samler tre av seriens foreløpig seks bind. Den starter hjemme i stuen hos Aya selv, hvor faren Ignace samler familie og venner hver kveld klokken syv for å se tv-reklamen for bryggeriet hvor han jobber. Det er den første reklamen som blir sendt på fjernsyn i landet, og dagene er preget av optimisme. Vennene til Aya planlegger fremtiden og fester om nettene, mens foreldrene jobber i lokale bedrifter. Noen av dem blir dradd mot det eksotiske Frankrike, selv om alle vet at livet der er vanskelig. Heksedoktorene med knokler i nesen og bastskjørt må du se langt etter, selv om de iblant blir omtalt med frykt i stemmen. Den pliktoppfyllende Aya selv vil bli lege.

Persongalleriet er stort og variert, fra lokale forretningsmoguler til sløve bilmekanikere. Det er flere tråder som går gjennom hele boken, men det settes gjerne også av en side eller to til hverdagslige beskrivelser. Abouet og Oubrerie har tegnet boken i en typisk fransk stil, med sterke farger og en strek som ligger midt mellom det skisseaktige og det realistiske.

Jeg skal ikke si at jeg hadde lest «Aya» da jeg var tolv, fylt som den er med voksne tema (for ikke å si kjemisk fri for skurker i gorilladrakter). Men boken viser noe viktig som ofte blir glemt når stereotyper i tegneserier blir diskutert: Vi bør ikke kreve realistiske verdensfremstillinger av våre egne serietegnere, men heller lese mer tegneserier fra andre verdensdeler. Jeg tør vedde på at afrikanske serietegnere sitter på noen like avsindige beskrivelser av skandinavia som vi gjør av deres hjemtrakter. Og mitt 12 år gamle jeg ville slukt dem med stor fryd.

Kikkeren

Japan-feberen feier over landet. Hvorfor ikke feire med totalt jävla mörker?

Tokyo drift

«Kikkeren»
Yoshihiro Tatsumi
Minuskel
206 sider
Karakter: 5

Desperate historier om desperate menn

Iblant kan det være fristende å gi opp japanske tegneserier. Mye av det som har vært oversatt til norsk har vært hektiske og småperverse serier for lesere i starten av tenårene. Men det japanske tegneseriemarkedet er minst like mangfoldig og produktivt som den amerikanske filmindustrien, og ikke før du har avskrevet manga-serier dukker det opp en bok som denne.

Yoshihiro Tatsumi regnes nemlig for å være opphavsmannen til en annen type manga, kalt gekiga. Denne sjangeren byr på mørkere og mer virkelighetsnære serier for voksne, og «Kikkeren» samler 16 av disse historien, opprinnelig utgitt i 1969 (og deretter på amerikansk under tittelen «The Push Man»).
Å si at Tatsumis historier handler om livet på skyggesiden, er å underdrive. Her møter vi en strøm av menn som lever i stille desperasjon mens de kjemper seg gjennom industrijobber, arbeidsløshet eller tilværelser andre steder på bunnen av det japanske samfunnet. Antiheltene i disse historiene er bredkjevede og fåmælte, men de blir hundset av kjærligheten og av tilværelsen. Tatsumi skildrer dem med nådeløs tusj mens de finner mer og mindre desperate forsøk på løsninger. De karikerte figurene står klart frem mot den realistiske og 60-tallsmoderne bakgrunnen, og uttrykket er minimalistisk. Historiene er hardkokte, sårbare og menneskelige på en måte som ville fått rennesteinspoeter som Charles Bukowski til å nikke anerkjennende.

Tatsumi ligger ikke langt unna vestlige, alternative tegneserier i uttrykket, men arbeider klart innenfor den japanske tradisjonen. De interesserte bør også plukke opp den tungt prisvinnende selvbiografien hans «A Drifting Life» fra 2009.