Liker stilen

Den tøysete stilisten

«Liker stilen»
Bendik Kaltenborn
No Comprendo Press
176 sider
Karakter: 6

Bendik Kaltenborn gir uro og latterkrampe med samme tusj

Av alle de ulike serieskaperne i Dongery-kollektivet er det to som virkelig har blomstret på egenhånd: stripetegneren Flu Hartberg («Fagprat») og Bendik Kaltenborn. Kaltenborn er den som har nådd lengst – han har illustratøroppdrag for prestisjefulle trykksaker som The New Yorker, men leverer samtidig til en drøss tidsskrift her hjemme. «Liker stilen» er den andre samlingen av slike småhistorier, etter boken «Serier som vil deg vel» i samme format fra 2009.

På samme måte som Hartberg dyrker Kaltenborn monologer og samtaler på bekostning av punchlines og poeng. Hos Kaltenborn ligger humoren i at situasjoner får absurde utviklinger, men også i sammenstillingen av et enormt tegnertalent med historier som kan være uforståelig eller tøysete. Det er ikke innholdet som er avgjørende i disse seriene, det er stilen: Tegningene, fargene og ordene og måten de anstrenger seg til det ytterste for å formidle veldig lite – annet enn en viss uro med verden og voksenlivet. Det er en uro som får blomstre fritt i noen uhyggelige akvareller som er spredt gjennom boken, men også i det meningsløse i historier som «Det store nedenfor».

Det er derfor ingen overraskelse at Kaltenborn er et utmerket nett-troll, noe som viser seg både i stripeserien Bånn (som han lagde for Dagbladet som en parodi på Zits, og hvor hatet fra kommentarfeltet ble en del av opplevelsen) og en intensjonelt håpløs fantasy-serie han publiserte på nettserier.no under pseudonym.

«Liker stilen» samler alt dette, med flere høydepunkt og bedre sammenheng enn noen kunne forlangt av en slik samling av likt og ulikt. Stilen er upåklagelig.

Dongery

Jeg mistenker Dongery-kollektivet for å gi ut denne 1500-siders boksen bare for å kunne omtale den internt som "Dongeribuksen". Fantastisk er den uansett:

Den gamle nye vinen

«Dongery»
Diverse tegnere
No Comprendo Press
768 sider (norsk) + 688 sider (engelsk)
Karakter: 6

Årets viktigste – og tyngste – tegneseriebok

Dongerykollektivet er det beste eksempelet på at noe kan være viktig, morsomt og idiotisk på samme tid. Etter at de møttes på skolen for femten år siden, har de seks guttene i Dongery laget tegneserier som aldri var ment for det store markedet. De små heftene ble printet ut på kopimaskin og solgt der mulighetene bød seg.

Så hvorfor ble det så bra? Dongery brød seg om leserne sine, selv om de ikke var ute etter suksess. Det som kunne blitt internhumor var istedet en åpen og inviterende galskap, uansett om streken kunne se ut som barnehagerablinger og historiene knapt ga mening på noen konvensjonell måte. De kunne gjøre absolutt hva de ville, og lot seg ikke lamme av mulighetene. Kollektivet består av Bendik Kaltenborn, Flu Hartberg («Fagprat»-serien hans startet i Dongery-fanzinene), Sindre W. Goksøyr, Marius Molaug, Kristoffer Kjølberg og Anders DaMonso; navn som Øystein Runde svevde rundt i periferien. (Dongery-fanzinene var på mange måter det samme talentklekkeriet for alternativtegnerne som Pyton var for 80-tallets generasjon av vitsetegnere.)

Denne tunge boksen samler de aller fleste av fanzinene deres, bokstavelig talt scannet direkte inn og løpende kommentert av tegnerne selv. Den norske delen legger for dagen en tilnærming til det norske språket som burde innkassere dem en språkpris: De henger seg opp i ord og vendinger og svimeslår syntaks og mening. Den engelske delen samler fanzinene som ble solgt på messer i utlandet. Nivået er det samme (med kanskje ennå mer fokus på historier), og med en engelsk som er en språkvaskers mareritt.