Femti ord for regn

Finn fem feil

«Femti ord for regn»
Tor Ærlig
Egmont Comics Nordic
152 sider
Karakter: 2

Finn Feilen er en eks-politimann som skriver forglemmelige krimromaner i sin ensomhet fra en blokk i Oslo. Feilen har en serie med mislykkede selvmord bak seg, og tilværelsen kretser rundt hunden Kyklops, sporadisk nabokontakt, og besettelsen med å ferdigstille sin første diktsamling, «Femti ord for regn». Men tankene hans kretser stadig tilbake til et spaningsoppdrag på 1970-tallet.

«Femti ord for regn» er den fjerde tegneserieromanen fra Tor Ærlig (under navnet Tor Erling Naas er han sammen med tegner Sigbjørn Lilleeng også aktuell med ungdomsbokserien «Apefjes»). Han tegner humor i månedsbladet Rutetid, og er i det hele tatt en svært allsidig serieskaper. Kanskje litt for allsidig, for «Femti ord for regn» har mange gode intensjoner men knapt en eneste gjennomført god idé.
Serien er holdt i rene fargetoner (blått for nåtid, sepia for fortid). Det er ikke originalt men det kler historien godt, og det er en stil Tor Ærlig har jobbet med i korthistorier tidligere. På sitt beste består også selve tegningene av enkle, rene former som gir den et moderne uttrykk.

Tor Ærlig klarer ikke å lage en sammenhengende historie av alle bestanddelene han vil ha med. Resultatet er en rekke halvferdige idéer som blir introdusert og forlatt. Dette inkluderer «løsningen» på gåten også, en dødssynd i envher god krim. Mot slutten av boken ristes stadig deler av byggverket løs, før alt kollapser i en B-filmhorror som selv ikke referansetryllekunstneren Jason ville sluppet unna med.
Tor Ærlig er en dyktig håndverker, men bøkene hans varierer stort i kvalitet. «Femti ord...» er en bølgedal. En ny topp er forhåpentligvis ikke langt unna.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Apefjes 2: Ulvehjerte

Apestreker

«Apefjes 2: Ulvehjerte»
Tor Erling Naas & Sigbjørn Lilleeng
Cappelen Damm
232 sider
Karakter: 4

Tagger med superkrefter

«Apefjes» er historien om Martin, en tenåring som bruker nettene på å utføre halsbrekkende taggeturer på Oslos tak. Men selv om den er lagt til Oslos graffitimiljø, har ikke boken mange likhetstrekk med den sosialrealistiske «Drabant» som vant årets Sproingpris. «Apefjes» er vel så mye «Spider-Man» kombinert med ungdomsromanens jakt på identitet og familierøtter. Martin har nemlig en umenneskelig evne til å ta seg frem overalt, noe som har sammenheng med eksperimentene faren hans gjorde på aper før han døde.

Som i første bind er «Apefjes» en underlig blanding, med tekstkapitler som avløser kapitler med tegninger. I det andre bindet fungerer denne oppdelingen litt bedre, hvor det er tydeligere at den rene teksten er Martins monologer. Når det gjelder historien trykkes det på alle knappene som sier «ungdomsbok». Her er romantikk, spenning, familie, det overnaturlige, leirskole og fryktsommelige skurker, i en historie som fortsetter i neste bind. Lesere over tjue år har egentlig ingenting her å gjøre.
Duoen som står bak «Apefjes»-serien er store navn i tegneserienorge. Tor Erling Naas lagde med «Ser du meg nå?» (2005)  Norges første tegneserieroman, men i «Apefjes» har han overlatt tegningene til den unge, lovende Sigbjørn Lilleeng. Sistnevnte har vist at han behersker både ungdomsserier i «Nebelgrad Blues» og sci-fi i «Generator», og tegningene hans i «Apefjes» er groteske, rene, fargerike og svært karakteristiske. Lilleeng er kanskje den mest spennende serietegneren i Norge å følge med på akkurat nå.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Tor Ærlig - Mr. Mystisk

Jeg har en fiks idé om at mine barn skal få lese hva de vil av tegneserier, og ikke bare det som eksplisitt er merket "for barn". Kanskje det ikke er en god idé. Men Tor Ærligs frieri til målgruppen er i alle fall morsomt:

Nå kommer barnekrimmen

«Mr. Mystisk»
Tor Ærlig
Jippi Forlag
72 sider
Karakter: 4

Tor Ærlig imponerer med serier for barn, men burde hatt mer plass

På siste halvdel av 2000-tallet var Tor Ærlig så godt som alene om å lage tegneserieromaner i Norge. Nå har han skiftet fokus: Før jul kom «Apefjes», en tegneserieroman for ungdom som hadde større problemer enn tittelen å slite med. «Mr. Mystisk», fremdeles rettet mot unge lesere, er derimot nesten en innertier.

Bokens tre historier er perfekte for målgruppen. De er mystiske, overnaturlige og svært fantasifulle både i fortelling og tegning: En kappekledd person lurer døden på samme dato år etter år; verdens ledende skulptør blir ansatt til å lage nye kropper til hvileløse sjeler, og drar med assistenten sin på Den flygende hollender; levende hus som vokser opp sammen med eierne sine viser seg å ha en skummel defekt.

Tor Ærlig fortsetter med dyrefigurene han begynte å tegne i «Mare Frigoris» (2009), en oppveksthistorie for voksne om to forfatterspirer i en høyblokk. Tegnestilen kler de barnlige spenningsseriene minst like godt, selv om noen av figurene virker å miste litt personlighet med sine pupilløse øyne. Tor Ærlig tar det igjen med mørke men sterke farger og mer drama og spenning enn i en Hardyguttene-bok.

Med et så godt grunnlag burde tegneren gitt seg selv bedre plass. «Castor og sjelesugeren» tar opp nesten halvparten av sidene i boken, og er også den eneste der ingen ideer er uforløste. Her lar Tor Ærlig seg føre av gårde av ideene sine, fra spøkelser til pirater og sjømonstre. Både «Mr. Mystisk i dødens vinkel» og «Malenas levende hus» ville tjent på å være noen sider lengre. Mesteren av langformatet burde ta med seg flere triks fra sin egen karriere.