Anmeldelse: Rocky #2 og Lunch #2 2014

Det beste i bladhyllene nå

«Rocky #2 2014»
Martin Kellerman m.fl.
Bestselgerforlaget
68 sider
Karakter: 5

«Lunch #12 2014»
Børge Lund m.fl.
Egmont Comics Nordic
52 sider
Karakter: 5

To humorblad gjør det meste rett på hver sin måte

Ingenting er bedre enn når gode folk gjør gode ting. Da Rocky og Lunch kom ut med sine første nummer i fjor sommer (Rocky med en reboot på det nye Bestselgerforlaget), var det flere ting som kunne gi en bange anelser. I mellomtiden har begge bladene utviklet og rendyrket konseptene sine, og i dag fremstår de som mer solide enn selv Pondus-bladet – målt i alt annet enn salgstall.

Den selvbiografiske stripeserien Rocky av svenske Martin Kellerman har gjennom årene blitt en skandinavisk generasjonsskildring – eller i alle fall en skildring av en priviligert og uansvarlig gruppe unge mennesker i Stockholm. Det varierte persongalleriet av dyreskikkelser lar Kellerman hverdagsfilosofere over alle mulige tema, og angst og sosiale problem har ikke vært så godt skildret i mainstream avisstriper siden Peanuts. Hvert nummer av bladet plukker et tema fra de rundt 40 sidene med nye Rocky-striper, og resten av bladet består av redaksjonelt innhold og gamle Rocky-striper rundt dette temaet.

Lunch er norske Børge Lunds suksesshistorie fra norsk næringslivs åpne landskap. Bladets redaksjonelle profil gir inntrykk av at målgruppen er tegneserielesende abonnenter på Dagens Næringsliv (trolig ikke en stor gruppe, men absolutt kjøpesterk). Gjesteseriene forsterker inntrykket av uvanlig, sofistikert humor – noe som gjenspeiles i redaksjonelt innhold fra hipstersatirikerne Tynn & Trendy og humoristene i Mediehuset 5080. Bare den banale stripeserien Storefri trekker ned inntrykket av et produkt som er gjennomtenkt helt ut i hjørnene.

Rocky facer demonene

Hvem skal trøste curlingbarnet?

«Rocky facer demonene»
Martin Kellerman
Pelikanen forlag
392 sider
Karakter: 4

2000-tallets serie om ingenting

Martin Kellerman har bestemt seg for å skildre livet sitt i tegneserieform, og i prosessen skriver han generasjonsromanen til alle skandinaviske noen-og-trettiåringer. Skjønt dette er ikke en helt korrekt beskrivelse. Kellermans alter ego Rocky tjener seg griserik på å lage tegneserier, og siden han ikke har noen jobb å gå til driver han rundt som et bemidlet og egenrådig curlingbarn. Humoren og gjenkjennelsen kommer av angsten og uroen som ofte ligger i bunn i stripene. Rocky sier han ikke vil at noenting skal skje resten av livet hans, samtidig som han halser avgårde for å fylle tomheten med noe.

Kellerman står i en lang tradisjon av selvbiografiske serietegnere, og selv om han føles ærlig og utleverende er han et vaniljebarn sammenlignet med veteraner som Joe Matt og Chester Brown (som i sine siste bøker skildrer henholdsvis pornoavhengighet og sexkjøp). Slik sett matcher Kellerman ironisk nok bedre den skandinaviske middelklassepsyken – Vi kan gjerne snakke om døden, men gå litt stille i dørene når det gjelder verre ting.

Da Karl Ove Knausgårds forlag Pelikanen ga ut «Rocky & Edith» i fjor, var det noe nytt; Kellerman har tegnet Rocky-striper siden 1998, men ved å samle stripene om et forhåndsdømt kjærlighetsforhold fikk de selvbiografiske stripene en begynnelse, en midte og en slutt. «Rocky facer demonene» mangler en lignende rød tråd, og er mer et opptrykk av striper fra de siste Rocky-bladen. Det går ikke ut over kvaliteten på serien, men det er greit å vite at boken ikke er en kronologisk stripesamling. Det er en bok om en hel masse ingenting, og er sånn sett lett å elske.

Rocky #1 og Lunch #1

Nytt i hyllene

«Rocky #1 2013»
Martin Kellerman m.fl.
Bestselgerforlaget
82 sider
Karakter: 4

«Lunch #1 2013»
Børge Lund m.fl.
Egmont Comics Nordic
50 sider
Karakter: 3

To nye blader som hver har sitt å jobbe med

To stripeserier debuterer med nytt blad i sommer. Den ene handler om livet på et kontor, den andre handler om livet uten et kontor.

Den selvbiografiske stripeserien Rocky har fått nytt forlag, etter at Egmont ikke klarte å selge svensk livslede og sosial noia til det brede lag. Førsteinntrykket er at Bestselgerforlaget ikke gjør så mye annerledes: Bladet består av halvparten helt ferske Rocky-striper (hvor Rocky og Karl Ove Knausgård gjester talkshowet Skavlan), og resten gamle striper og (til dels gammelt) redaksjonelt stoff. Bladets tidligere flotte magasinformat nå er borte, og mye luft på sidene viser at forlaget ikke har knekt koden med hvordan de best kan presentere avisstriper i bladform. Å presentere en gjesteserie som ikke er i stripeformat i hvert nummer er derimot en god idé.

Det er ikke rart at Lunch nå får sitt eget blad. Serien virker å bli den største norske suksesshistorien siden Pondus, og bladets innhold og form spiller på Lunch sin uthenging av norsk næringslivs prosesseierskap og fokusorientering. Lunch har ikke Rocky-seriens sterke historiefortelling eller røde tråd, og er derfor avhengig av et større apparat av biserier for å fungere i bladformat. Det har den bare til dels fått. Flu Hartbergs Fagprat , svenske Wanloo og danske Wumo er godt etablerte i Norge og føles som sikre (kanskje uspennende) valg, mens islandske Hugleikur Dagsson og nederlandske Gummbah til forveksling ligner på hverandre. Det redaksjonelle har fått stor plass, med parodier på Dagens Næringsliv-aktige spalter som føles friske men bare unntaksvis treffende.

Kellermans avhengighetsskapende livsskildringer gjør Rocky-bladet til et must uansett format, men Lunch må jobbe mer for å skape engasjement i bladform.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende

Rocky & Edith

En kärlekshistoria

«Rocky & Edith»
Martin Kellerman
Pelikanen
350 sider
Karakter: 5

Den store skandinaviske generasjonsromanen, én stripe om gangen

Woody Allen ble nylig spurt om han var like nevrotisk som han fremstod i filmene. «Om jeg var det ville jeg aldri klart å lage film», var svaret. På samme måte er nok Rocky en redigert og forsterket versjon av Martin Kellerman, selv om det krever mindre selvkontroll å lage en tegneserie enn å være regissør. Det er en etablert tradisjon å utlevere seg selv både i tegneserier og i skjønnlitteraturen, og i utgivelsen «Rocky & Edith» møtes to av titanene i denne til tider selvdestruktive øvelsen. Kellerman har skildret sitt eget liv som avisstripe i femten år, og nå gir «Min Kamp»-forfatter Karl Ove Knausgård ut Rocky på sitt eget forlag.

Kellerman har lenge lagt opp til at Rocky kan leses som en lengre historie, i den grad at månedsbladet ikke trykker stripene delt inn etter en tydelig punchline, men som en kontinuerlig tegneserie. Dette grepet er ikke overført til denne boken (som litt ukomfortabelt gir én side til hver stripe), men det er interessant å gi disse stripene en form som tradisjonelt har vært forbeholdt (tegneserie)romanen. Dette er nemlig historien om Rocky og Edith, fra han møter henne på festival og alle forholdets opp-, ned- og bomturer – inkludert et flyttelass frem og tilbake fra Fredrikstad.

Det er vanskelig å si hvor ærlig Kellerman skildrer livet sitt, men man får inntrykk av at lite holdes tilbake. Både Rocky og Edith har rufsete psyker, og de virker like lite som kjæresteemner som noen av oss ville gjort om vi ble blottlagt med hud, hår og vorter slik Kellerman gjør det her. Ved å skildre seg selv og vennene sine tar Kellerman velstående men «evig unge» skandinavere på kornet. Nevrosene vil nok gi arbeid til ham og glede til oss i mange år fremover.