Anmeldelse: Min stil

Alltid stilsikker

Lars Fiske
«Min stil»
No Comprendo Press
128 sider
Karakter: 3

Retrospektiv bok yter ikke rettferdighet til Lars Fiskes stil

Om det er én norsk tegner som trolig har interessante teorier om sin egen strek, må det være Lars Fiske. I tillegg til barnebøker og en illustratørkarriere som strekker seg tretti år tilbake, har han laget tegneserier som Matjemania og Herr Merz. I tillegg har han samarbeidet med Steffen Kverneland på de nyskapende tegneseriebiografiene Olaf G og Kanon (hvor Herr Merz opprinnelig ble serialisert).

Lars Fiske har en strek som er umiddelbart gjenkjennbar. Den er geometrisk og rar, med et kaos av detaljer som inviterer til å gå på oppdagelsesferd i bildene hans. Korrekt anatomi og realisme er fyord i Fiskes univers, hvor enkeltbestanddeler blir manipulert for å passe inn i komplekse mønstre. Russisk 1900-talls konstruktivisme møter amerikanske indietegneserier i et av de vanskeligere nivåene av Tetris.

Hvilke inspirasjonskilder har egentlig Fiske? Hvordan jobber han med å videreutvikle stilen? Og hva slags forberedelser må til for å lage de komplekse illustrasjonene hans?
Dette er alle spørsmål som det ville være interessant å lese om i «Min stil», men av en uforståelig grunn velger Fiske å forholde seg helt stum i denne retrospektive boken. Du finner illustrasjoner helt tilbake til 1984 her, en tid da Fiske hadde en ganske så annerledes strek – men alt blir presentert uten kommentarer og ute av kronologisk rekkefølge. Lars Fiskes stil er fascinerende nok i seg selv til at dette er en vakker bok, men det virker som en bortkastet mulighet å lage noe som vil ende opp som et bla-eksemplar i hyllen til reklamebyråer og illustratører.

I farta med farfar

Tøff tøff sier farfars bil

«I farta med farfar»
Lars Fiske
No Comprendo Press
40 sider

Lars Fiskes nye barnebok har gassen i gulvet, men er den for veloppdragen?

Ting jeg har lært denne uken: Lars Fiskes farfar var visstnok med å starte en av de første automobilfabrikkene i Norge. Boken «I farta med farfar» er lagt til starten av 1900-tallet og kan dermed ikke være en fullstendig selvbiografisk historie fra relativt unge Fiske. Her handler det om en biltur med alle hestekrefter og fliremuskler i arbeid, når mormor sitter bak rattet og farfar er kommenterende og piperøykende guide gjennom by og land.

Om boken virker litt kjent, er det fordi den er bygd over samme lest som «Kom så løper vi», Lars Fiskes barnebok som vant både billedbokpris og Årets vakreste bok-pris da den kom i 2002. Hadde jeg vært betydelig eldre og enda mer pekefingrete, ville jeg påpekt at mens barna i «Kom så løper vi» er aktive små kaosdyr som velter seg i hurlumhei, så er de to barna i denne nye boken passive tilskuere i baksetet på bilen. Det gir en annen dynamikk til boken som noen vil sette pris på og andre ikke, men helhetsinntrykket er betydelig mer veloppdragent i «I farta med farfar».

Om du ikke kjenner navnet Lars Fiske, så kjenner du streken hans. Den har preget alt fra A-Magasinet til melkekartonger, og ikke minst så har han laget sjangerdefinerende tegneseriebiografier for voksne som «Herr Merz» (om kunstneren Kurt Schwitters) og «Olaf G» (om tegneren Olaf Gulbrandsson, sammen med Steffen Kverneland). Streken sitter i høyeste grad i førersetet i denne barneboken også. Jeg er stadig fristet til å kalle det en billedbok, for tegningene er laget i et breddeformat som strekker seg over halvmeteren, med høyst et par linjer tekst på hver side. Ingen tegner mennesker morsommere, mer varierte og nestenabstrakte enn Lars Fiske, og mens bilturen går gjennom mange ulike miljø møter leseren alskens raringer på mer eller mindre antikke transportmidler.

Dermed er dette en biltur som også voksne vil like, kanskje spesielt fordi den ikke inneholder et eneste «er vi fremme snart?»

(Tidligere publisert i Bergens Tidende)

Herr Merz

Portrett med spisse kanter

«Herr Merz»
Lars Fiske
No Comprendo Press
112 sider
Karakter: 6

Superbt kunstnerportrett med humoristisk vri

I 1919 startet tyskeren Kurt Schwitters (1887-1948) sin egen kunstretning Merz i hjembyen Hannover og ble en av de store pionerene innen modernismen. Mesteparten av kunsten hans var så forut for sin tid at han aldri fikk noen særlig anerkjennelse mens han levde, samtidig som han ble fordømt av nazistene som «degenerert kunstner».

Lars Fiske har laget et portrett av en kunstner som aldri lot seg stoppe av manglende suksess. Tvert imot er hele «Herr Merz» en humoristisk fortelling om pågangsmot, skapertrang og det å finne glede i kunsten selv når man er helt alene om det.

Det er to ting som gjør denne boken til et mesterstykke. Det første er den utstrakte bruken av førstehåndskilder som siteres gjennom historien (henvisningene i slutten av boken teller to tettskrevne sider), mens kommenterende mellomspill blir lagt til dialoger mellom Lars Fiske og kollega Steffen Kverneland mens de reiser Europa (og Norge – Schwitters bodde både på Lysaker og i Molde) rundt på jakt etter merzkunst. Det andre er Lars Fiskes strek og formgivning boken igjennom. Tegnerens unike kantete og geometriske stil blir fullendt av grafiske element inspirert av kunstnere som El Lissitsky og Piet Mondrian. Som alltid er det en stor glede å studere Fiskes figurer, og hvordan han gir selv statister og forbipasserende en særegen stil og personlighet – selv når de nærmer seg de rene abstraksjoner.

Fortellingen om Kurt Scwhitters har tidligere vært trykket i Fiske og Kvernelands «Kanon»-serie. I «Herr Merz» er historien lett redigert og kronologisk fortalt. Den har noe mindre intense farger enn på de glansede sidene i «Kanon», men til gjengjeld er den nå i større format.

Kanon 5

Løs kanon på dekk

«Kanon 5»
Steffen Kverneland og Lars Fiske
No Comprendo Press
112 sider
Karakter: 4

Anekdotisk om Munch, siviltjeneste og Iron Man

Hva kommer etter døden? Mer av det samme, skal det vise seg.
Kanon-serien var i utgangspunktet Steffen Kverneland og Lars Fiskes store biografiprosjekt. De to tegnerne tok for seg henholdsvis maleren Edvard Munch og den tyske dadaisten Kurt Schwitters, og fortalte om livene deres nesten utelukkende ved hjelp av illustrerte sitater fra tekster, brev, bøker og dagbøker. Dette var kilder som hadde nok fyll, paranoia, galskap og geni til å føyse «Kanon» rett inn i norsk tegneseriekanon, ikke minst fordi Kverneland og Fiske – begge blant Norges dyktigste serieskapere – alltid henter ut det beste i hverandre. Dette var tydeligst i dødsmessen Kanon 4, hvor en rammefortelling med Kverneland og Fiske på pub sneier innom alt fra Charlie Mingus og Ozzy Osbourne til Christiania-bohemen og Olaf Gulbrandsson, alt sirlig knyttet sammen med Munch og Schwitters og med døden som tema.

Hvordan følger man opp det geniale? Kverneland og Fiskes strategi er å late som om det var et uhell og bedyre at det ikke skal skje igjen. Kanon 5 åpner med tegnerne som aier og okker seg over at serien som skulle være et lekent laboratorium har blitt for høytidelig. «Ein ting e’ sikkert», sier Steffen Kverneland allerede på side to, «Kanon 5 ska sprika i hytt og pine!» Og slik blir det.
Historiene om Kurt Schwitters er så godt som uttømt, og dermed endrer det femte Kanon-bindet struktur. Den siste halvparten er fremdeles satt av til Munch, mens resten utgjøres av en rekke småhistorier (Kverneland oppdager Black Sabbath; Fiske kopierer tegneserier på 1980-tallet; et uheldig møte med tegneserieguru Chris Ware på Raptusfestivalen). Steffen Kvernelands illustrerte intervju om siviltjenesten sin er ubetalelig, ikke minst fordi han ynder å fremstille seg selv som en mager og infam utgave av Tintins Kaptein Haddock. Sammenhengen og konteksten mellom historiene er stort sett fraværende, men tegnerne slipper unna med det fordi de er så dyktige. Som de har gjort siden kunstnerbiografien «Olaf G.» i 2004, består Kanon av både tegninger, fotografier og tegninger på fotografier, alt utført og utvekslet med den største selvfølgelighet.

Mens Fiske gjennomgående har en strengt geometrisk stil, fortsetter Kverneland å legge for dagen kameleonske talenter. Munch-portrettene hans veksler fra det fotorealistiske til det maleriske til den tungkjakede karikaturen som har blitt seriens ikon – hele tiden tilpasset til det som fortelles. Historien om Munch blir fortalt gjennom anekdoter, og her møter vi både August Strindbergs galskap og det som kanskje mange har ventet på: «Skrik»s tilblivelse.

Kanon 5 bærer mer preg av tilfeldig sammenrask enn tidligere, selv om kvaliteten på enkeltdelene ikke står tilbake for noe. Det sier noe om listen denne duoen har lagt for seg selv at dette er det svakeste bindet i Kanon-serien til nå. Livet etter døden skulle vise seg å være mer mundant enn man kunne forestille seg.