The Urban Legend sesong 1

En velment knyttneve

"The Urban Legend sesong 1"
Josef Yohannes
Gyldendal
256 sider
Karakter: 2

Superhelt med entusiastisk sjarm, hvor tegningene ødelegger

The Urban Legend er den første og eneste norske superhelttegneserien lagd i amerikansk stil. I serien følger vi en ung lærer som har sett seg lei på urettferdighet og kriminalitet, og som (naturligvis) trekker i spandex for å banke opp kjeltringer nattestid.

Etter en start preget av tunge klisjéer og liten egenart, får The Urban Legend ny energi når serieskaper Yohannes lar helten sin banke opp et utvalg kulturelle stereotyper. Kinesiske, japanske, meksikanske og hvite skurker får alle etter tur en dose uironisk (og til tider ganske corny) knyttneve.
Det uoriginale plottet kunne godt ha passert hadde det ikke vært for tegningene til den pseudonyme NewTasty. Tegneren bommer på etableringsbilder, slurver til tider utilgivelig med streken, og det er mer duckface-lepper her enn på Facebook. Kvinnene i serien er utelukkende fremstilt som lettkledd pynt, og NewTasty lar gjerne stive brystvorter stikke frem selv når kvinnene blir gjennomkjørt av sverd.

Og det er synd, for tegneserien The Urban Legend har masse pågangsmot og en klumsete sjarm. Det er en amatørtegneserie som prøver å selge seg som noe langt mer sofistikert og nyskapende enn den er. Men hei, jeg gleder meg likevel til superhelten drar til Norge i neste episode.

The Urban Legend

Serieskaperen bak The Urban Legend gikk tungt ut i vinter, men The Urban Legend er ikke den første norske superhelten (som Øyvind Holen allerede har påpekt), og han er langt fra den første fargede superhelten. So what good is he?

Supergjennomsnittlig


«The Urban Legend #1»
Josef Yohannes & NewTasty
Eget forlag
28 sider
Karakter: 2


Ingen nye ideer hos «norsk» superhelt


Josef Yohannes fra Oslo tok en titt på verden, og bestemte seg for at den manglet superhelter. «The Urban Legend» har forståelig nok fått mye oppmerksomhet: Yohannes gir den ut helt på egen hånd, og satser stort på det internasjonale markedet med en engelsk utgave og opptredener på amerikanske tegneseriemesser. Men det første nummeret av «The Urban Legend» lever ikke opp til forventningene.


Bakgrunnshistorien er formelbasert, og finner ikke opp noen nye vrier: Capital City er i ferd med å gå i hundene under vekten av mafia og korrupte politikere. Læreren Malcolm T. Madiba bestemmer seg for å kjempe imot, og ikler seg et gult kostyme for å dele ut lærepenger. Johannes henter inspirasjon fra mer «virkelige» superhelter som Baman og Kick-Ass; vanlige mennesker uten superkrefter men med tøffe drakter og stor motivasjon. Malcolm T. Madiba virker derimot å være nokså uinteressant som helt: Han er snill og god og sterk og hater kriminalitet, men der stopper det også. Serien lider sterkt under å utelukkende basere seg på slike stereotyper: Uten så mye som et ironisk glimt i øyet slenger den ut karakterer som Young Evil, Sugar Bear, Detective Fletcher og The Devil’s Advocate. Tegningene til britiske NewTasty er kompetente, men knapt nok mer: Kvinnerollene lar deg ikke skille mellom journalister og nattklubbvertinner, og alle andre enn hovedpersonen virker personlighetsløse i streken.


Det ville vært moro med en virkelig norsk superhelt, men «The Urban Legend» eksisterer i et generisk amerikansk superheltmiljø som gjør den uinteressant.