The Urban Legend

Serieskaperen bak The Urban Legend gikk tungt ut i vinter, men The Urban Legend er ikke den første norske superhelten (som Øyvind Holen allerede har påpekt), og han er langt fra den første fargede superhelten. So what good is he?

Supergjennomsnittlig


«The Urban Legend #1»
Josef Yohannes & NewTasty
Eget forlag
28 sider
Karakter: 2


Ingen nye ideer hos «norsk» superhelt


Josef Yohannes fra Oslo tok en titt på verden, og bestemte seg for at den manglet superhelter. «The Urban Legend» har forståelig nok fått mye oppmerksomhet: Yohannes gir den ut helt på egen hånd, og satser stort på det internasjonale markedet med en engelsk utgave og opptredener på amerikanske tegneseriemesser. Men det første nummeret av «The Urban Legend» lever ikke opp til forventningene.


Bakgrunnshistorien er formelbasert, og finner ikke opp noen nye vrier: Capital City er i ferd med å gå i hundene under vekten av mafia og korrupte politikere. Læreren Malcolm T. Madiba bestemmer seg for å kjempe imot, og ikler seg et gult kostyme for å dele ut lærepenger. Johannes henter inspirasjon fra mer «virkelige» superhelter som Baman og Kick-Ass; vanlige mennesker uten superkrefter men med tøffe drakter og stor motivasjon. Malcolm T. Madiba virker derimot å være nokså uinteressant som helt: Han er snill og god og sterk og hater kriminalitet, men der stopper det også. Serien lider sterkt under å utelukkende basere seg på slike stereotyper: Uten så mye som et ironisk glimt i øyet slenger den ut karakterer som Young Evil, Sugar Bear, Detective Fletcher og The Devil’s Advocate. Tegningene til britiske NewTasty er kompetente, men knapt nok mer: Kvinnerollene lar deg ikke skille mellom journalister og nattklubbvertinner, og alle andre enn hovedpersonen virker personlighetsløse i streken.


Det ville vært moro med en virkelig norsk superhelt, men «The Urban Legend» eksisterer i et generisk amerikansk superheltmiljø som gjør den uinteressant.