Ulvene i korridoren

Jeg setter stor pris på streken til min eks-sambygding Søbstad (han gjør det å bla i gamle Jippi-blader til en fryd), men denne historien klarer ikke matche ambisjonsnivået.


Varger i veum

«Ulvene i korridoren»
Roy Søbstad
Jippi Forlag
44 sider
Karakter: 2

Tynn fabel fra maktens korridorer

En ung, navnløs mann har fått jobb på gølvet i et stort firma som driver med ikke-navngitte ting. Ikke verdens mest sympatiske fyr; han har bakoversleiket hår, bruker «lzm» uironisk og har nærmest sykelig stor tro på seg selv. Går det galt? Selvsagt går det galt. For i korridorene jakter ulveflokken.

Kristiansanderen Roy Søbstad har stort sett alltid lekt seg innen humortegneserier, og han har en strek som matcher. Kulerunde øyne og karikerte ansiktsuttrykk passet perfekt til episodene om problembarna Jesper og Jonathan på 90-tallet, men gir ikke alltid rom til de dystrere strengene som Søbstad slår an i denne boken. Mest av alt er dette en fabel om ansiktsløse firmaer og umenneskelige ambisjoner, med ulvene som symbolsk (eller høyst reell) trussel. Men historien, som legger seg midt mellom humor og grøss, ender opp med å hverken bli morsom eller skummel. De endeløse avlukkene i kontorlandskapet virker være hentet ut fra filmen Playtime av den franske regissøren Jacques Tati, men ambisjonene ligger nærmere nivået til kontortegneserien Dilbert. Søbstad forklarer ikke nok av historien til at den blir meningsfull, mens han overforteller om hovedpersonen. Boken plages også av logikkbrister (hvordan kan det bli bekmørkt i en etasje hvor endeveggen er et vindu ut mot fullmånen?).

Det mest spennende aspektet ved boken er de 78 sidene med «bonusmateriale» man kan laste ned fra nettet, og som viser prosessen mot ferdig tegneserie. Ellers bør du heller oppsøke Roy Søbstad sine sider med serien «Brakk» i nye Forresten.