Munch

Den perfekte tegneseriefiguren

«Munch»
Steffen Kverneland
No Comprendo Press
280 sider
Karakter: 6

Edvard Munch har aldri vært mer levende fremstilt

Finnes det noe kjedeligere enn en velment, pedagogisk tegneserie om en over hundre år gammel norsk maler? Heldigvis er det nettopp dette Steffen Kverneland ikke har laget.
«Munch e’ ein perfekte tegneseriefigur!» utbryter Kverneland på klingende haugesundsk i den tegnede introduksjonen til boken: «Nesten alt han lagte va’ sjølvbiografisk, så eg kan bruka både brev, dagbøker, notater, tegninger, grafikk og malerier om hverandre». Og det gjør han til gagns.
Noe av det som definerer «Munch» er hvordan Kverneland går rett til kildene og henter all tekst enten fra Munch selv, fra førstehåndskilder eller fra kunsthistoriens kanon. Unntakene er samtalene med tegnerkollega Lars Fiske, hvor de to diskuterer teorier om «Skrik» eller «Madonna» avfødt av til dels grundig rotbløyte.

I boken møter vi Munch og den norske kretsen i Berlin rundt forrige århundreskifte. Edvard Munch holdt seg med venner som August Strindberg, Dagny Juel, Christian & Oda Krohg og flere andre. Kverneland tegner ikke bare gode portretter av dem alle, han animerer dem også med stor kjennskap til tegneseriehistorien. En kunstner eller en kunsthandler blir introdusert med en realistisk portrettegning, før han i neste rute skyter svettedråper som Floyd Gottfredsons Mikke Mus eller går i bakken med spiraler á la Hergé spinnende ut av hodet. Bare Christiania-bohemen Hans Jæger virker å stritte imot Kvernelands forsøk på å dra ham ut fra Munchs definerende portrett, og forblir en skjevt smilende maske gjennom boken.
Edvard Munch selv lever opp til Kvernelands karakteristikk som en perfekt tegneseriefigur. Kunstneren blir karikert med stor entusiasme: Svarte øyne som en B-gjeng-banditt, hake som en trekvarts appelsin og trekk så spisse at man kan stikke seg på dem: Samtidig er det nok med ett blikk på tegningen – det er ingen tvil om at dette er Edvard Munch.

Jeg mistenker at tegneseriefiguren Edvard Munch ligger nærmere det virkelige mennesket enn noen «seriøs» biografi klarer å fange. I Kvernelands strek møter vi en mangefasettert mann som lager kunst av sitt eget liv; han maler inntrykkene slik han opplevde dem, ikke slik de objektivt sett ser ut. «Har for eksempel skyene, når man var i en opprørt sinnstemning, virket som blod, kan det vel ikke nytte å male noen alminnelige riktige skyer. Det gjelder å gå den direkte vei – male skyene som blod» forteller Munch selv i starten av boken (sitert fra Kristian Kroghs bok «Kampen for tilværelsen»).
Denne kombinasjonen av humor og etterettelighet (kildelisten bak i boken kan få svettedråpene til å skyte frem igjen) gjør denne boken til kanskje den beste måten å bli kjent med Munch på for den vanlige leser. Kverneland presenterer også et annet bilde av Munch enn den fattige, angstfylte nordmannen vi gjerne leser om. Virkelighetens – og tegneseriens – Munch opplevde suksesser allerede tidlig i karrieren, og hadde mange venner.

Tegneserien om Munch har tidligere blitt publisert i fem deler av «Kanon», en serie hvor Kverneland og Lars Fiske utforsket livene og kunsten til henholdsvis Edvard Munch og Kurt Schwitters. (Fiskes bidrag ble samlet under tittelen «Herr Merz» i vinter.) I Munch-boken har kronologien blitt lett redigert, samtidig som at serien er utvidet og forkortet på enkelte områder.
Når Kode åpnet Munch-utstillingen sin 4. mai var det selvsagt med denne boken i museumsbutikken. Kvernelands bok burde ikke bare få hedersplass der, men også i tegneseriehyllene – og hvorfor ikke i klasserom Europa rundt.

Herr Merz

Portrett med spisse kanter

«Herr Merz»
Lars Fiske
No Comprendo Press
112 sider
Karakter: 6

Superbt kunstnerportrett med humoristisk vri

I 1919 startet tyskeren Kurt Schwitters (1887-1948) sin egen kunstretning Merz i hjembyen Hannover og ble en av de store pionerene innen modernismen. Mesteparten av kunsten hans var så forut for sin tid at han aldri fikk noen særlig anerkjennelse mens han levde, samtidig som han ble fordømt av nazistene som «degenerert kunstner».

Lars Fiske har laget et portrett av en kunstner som aldri lot seg stoppe av manglende suksess. Tvert imot er hele «Herr Merz» en humoristisk fortelling om pågangsmot, skapertrang og det å finne glede i kunsten selv når man er helt alene om det.

Det er to ting som gjør denne boken til et mesterstykke. Det første er den utstrakte bruken av førstehåndskilder som siteres gjennom historien (henvisningene i slutten av boken teller to tettskrevne sider), mens kommenterende mellomspill blir lagt til dialoger mellom Lars Fiske og kollega Steffen Kverneland mens de reiser Europa (og Norge – Schwitters bodde både på Lysaker og i Molde) rundt på jakt etter merzkunst. Det andre er Lars Fiskes strek og formgivning boken igjennom. Tegnerens unike kantete og geometriske stil blir fullendt av grafiske element inspirert av kunstnere som El Lissitsky og Piet Mondrian. Som alltid er det en stor glede å studere Fiskes figurer, og hvordan han gir selv statister og forbipasserende en særegen stil og personlighet – selv når de nærmer seg de rene abstraksjoner.

Fortellingen om Kurt Scwhitters har tidligere vært trykket i Fiske og Kvernelands «Kanon»-serie. I «Herr Merz» er historien lett redigert og kronologisk fortalt. Den har noe mindre intense farger enn på de glansede sidene i «Kanon», men til gjengjeld er den nå i større format.

Kanon 5

Løs kanon på dekk

«Kanon 5»
Steffen Kverneland og Lars Fiske
No Comprendo Press
112 sider
Karakter: 4

Anekdotisk om Munch, siviltjeneste og Iron Man

Hva kommer etter døden? Mer av det samme, skal det vise seg.
Kanon-serien var i utgangspunktet Steffen Kverneland og Lars Fiskes store biografiprosjekt. De to tegnerne tok for seg henholdsvis maleren Edvard Munch og den tyske dadaisten Kurt Schwitters, og fortalte om livene deres nesten utelukkende ved hjelp av illustrerte sitater fra tekster, brev, bøker og dagbøker. Dette var kilder som hadde nok fyll, paranoia, galskap og geni til å føyse «Kanon» rett inn i norsk tegneseriekanon, ikke minst fordi Kverneland og Fiske – begge blant Norges dyktigste serieskapere – alltid henter ut det beste i hverandre. Dette var tydeligst i dødsmessen Kanon 4, hvor en rammefortelling med Kverneland og Fiske på pub sneier innom alt fra Charlie Mingus og Ozzy Osbourne til Christiania-bohemen og Olaf Gulbrandsson, alt sirlig knyttet sammen med Munch og Schwitters og med døden som tema.

Hvordan følger man opp det geniale? Kverneland og Fiskes strategi er å late som om det var et uhell og bedyre at det ikke skal skje igjen. Kanon 5 åpner med tegnerne som aier og okker seg over at serien som skulle være et lekent laboratorium har blitt for høytidelig. «Ein ting e’ sikkert», sier Steffen Kverneland allerede på side to, «Kanon 5 ska sprika i hytt og pine!» Og slik blir det.
Historiene om Kurt Schwitters er så godt som uttømt, og dermed endrer det femte Kanon-bindet struktur. Den siste halvparten er fremdeles satt av til Munch, mens resten utgjøres av en rekke småhistorier (Kverneland oppdager Black Sabbath; Fiske kopierer tegneserier på 1980-tallet; et uheldig møte med tegneserieguru Chris Ware på Raptusfestivalen). Steffen Kvernelands illustrerte intervju om siviltjenesten sin er ubetalelig, ikke minst fordi han ynder å fremstille seg selv som en mager og infam utgave av Tintins Kaptein Haddock. Sammenhengen og konteksten mellom historiene er stort sett fraværende, men tegnerne slipper unna med det fordi de er så dyktige. Som de har gjort siden kunstnerbiografien «Olaf G.» i 2004, består Kanon av både tegninger, fotografier og tegninger på fotografier, alt utført og utvekslet med den største selvfølgelighet.

Mens Fiske gjennomgående har en strengt geometrisk stil, fortsetter Kverneland å legge for dagen kameleonske talenter. Munch-portrettene hans veksler fra det fotorealistiske til det maleriske til den tungkjakede karikaturen som har blitt seriens ikon – hele tiden tilpasset til det som fortelles. Historien om Munch blir fortalt gjennom anekdoter, og her møter vi både August Strindbergs galskap og det som kanskje mange har ventet på: «Skrik»s tilblivelse.

Kanon 5 bærer mer preg av tilfeldig sammenrask enn tidligere, selv om kvaliteten på enkeltdelene ikke står tilbake for noe. Det sier noe om listen denne duoen har lagt for seg selv at dette er det svakeste bindet i Kanon-serien til nå. Livet etter døden skulle vise seg å være mer mundant enn man kunne forestille seg.

Farmor og jeg: Passe på en puddel

Fiske tar eldrebølgen

«Farmor og jeg: Passe på en puddel og andre fortellinger»
Anna Fiske
No Comprendo Press
100 sider
Karakter: 4

Barnefortellinger om Annas spinnville farmor

Anna Fiskes svenske farmor er et oppkomme av ideer, energi, og mer enn en smule av hva som ville blitt kalt ADHD om hun var tenåring i dag. Historiene om hva hun og barnebarnet Anna finner på har vært et høydepunkt i Fiskes barneblad Rabbel, og denne boken samler alle tretten historiene i ett bind. Det er godmodige, Anne-Cath-Vestly-med-espressosjokk-historier om hundepass, middagslaging og jakt på gode kjøp på nærmeste salg. Anna Fiske har en helt annen strek enn ektemannen Lars (som for tiden er aktuell med bøkene «Kanon 5» og «Herr Merz» i sin kantete, geometriske stil). Anna Fiske har en naivistisk og entusiastisk strek, nærmest som barnetegninger men åpenbart med full kontroll på det hun gjør. Det er tegninger som gjør seg veldig godt for barnehistorier, og historiene om farmor er akkurat så morsomme, anarkistiske og moralløse at de trygt kan anbefales for de små.

Har du ikke noe forhold til serien bør du likevel heller kjøpe «Farmor og jeg» som kom i 2011, en mer variert bok med nytegnede historier og med mer konsistente, gnistrende farger. «Passe på en puddel» har selvsagt masse fart og sjarm, men egner seg best for å bli lest i porsjoner fremfor å sluke hele boken. Plukk den for all del opp likevel: Det lages alt for få gode barnetegneserier på norsk av dette kaliberet.

WALTER N. WEHUS

Dongery

Jeg mistenker Dongery-kollektivet for å gi ut denne 1500-siders boksen bare for å kunne omtale den internt som "Dongeribuksen". Fantastisk er den uansett:

Den gamle nye vinen

«Dongery»
Diverse tegnere
No Comprendo Press
768 sider (norsk) + 688 sider (engelsk)
Karakter: 6

Årets viktigste – og tyngste – tegneseriebok

Dongerykollektivet er det beste eksempelet på at noe kan være viktig, morsomt og idiotisk på samme tid. Etter at de møttes på skolen for femten år siden, har de seks guttene i Dongery laget tegneserier som aldri var ment for det store markedet. De små heftene ble printet ut på kopimaskin og solgt der mulighetene bød seg.

Så hvorfor ble det så bra? Dongery brød seg om leserne sine, selv om de ikke var ute etter suksess. Det som kunne blitt internhumor var istedet en åpen og inviterende galskap, uansett om streken kunne se ut som barnehagerablinger og historiene knapt ga mening på noen konvensjonell måte. De kunne gjøre absolutt hva de ville, og lot seg ikke lamme av mulighetene. Kollektivet består av Bendik Kaltenborn, Flu Hartberg («Fagprat»-serien hans startet i Dongery-fanzinene), Sindre W. Goksøyr, Marius Molaug, Kristoffer Kjølberg og Anders DaMonso; navn som Øystein Runde svevde rundt i periferien. (Dongery-fanzinene var på mange måter det samme talentklekkeriet for alternativtegnerne som Pyton var for 80-tallets generasjon av vitsetegnere.)

Denne tunge boksen samler de aller fleste av fanzinene deres, bokstavelig talt scannet direkte inn og løpende kommentert av tegnerne selv. Den norske delen legger for dagen en tilnærming til det norske språket som burde innkassere dem en språkpris: De henger seg opp i ord og vendinger og svimeslår syntaks og mening. Den engelske delen samler fanzinene som ble solgt på messer i utlandet. Nivået er det samme (med kanskje ennå mer fokus på historier), og med en engelsk som er en språkvaskers mareritt.