Viser innlegg med etiketten Fantagraphics Books. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Fantagraphics Books. Vis alle innlegg

torsdag 10. april 2014

Anmeldelse: The Amateurs

Blodig læringskurve

«The Amateurs»
Conor Stechschulte
Fantagraphics Books
64 sider
Karakter: 4

Mørkhumoristisk om de virkelig fryktelige tingene som ikke blir sagt

To slaktere i mørke dresser kommer på jobb en morgen og innser at de ikke lenger husker hvordan de skal gjøre jobben sin. De får ikke nøklene til å passe i døren, det er ingen varer i kjøttdisken, og bakrommet er tomt. Når to kvinner dukker opp og ber om «det vanlige» setter panikken inn.

The Amateurs har Samuel Becketts eksistensialistiske slapstick, Quentin Tarantinos sjokkhumor og David Lynchs uro i det usagte. Serieskaperen, amerikanske Conor Stechschulte, forteller i tillegg om inspirasjon fra filmskaper Werner Herzog. Selv om tegneserien er fylt med forstyrrende scener og grafisk vold – hender forsvinner i kjøttkverner og griser blir forsøkt avlivet med metallraker – leker den med det virkelig fryktelige, noe som alltid forblir usagt. Har slakterne virkelig mistet hukommelsen, eller har de bare opplevd noe som er så forferdelig at det må fortrenges? Fortellingen i boken rammes inn av scener med to elever fra en jenteskole som finner et avkappet, men fortsatt snakkende, hode i skogen: I ettertid later en av dem som om dette aldri har hendt.

Dette er en kort liten tegneserie lagt til det førindustrielle USA, tegnet i sort tusj med karikerte figurer og god bruk av mediets rutenett for å skape forstyrrende stemninger. Det er en tegneserie uten klare svar, men som er åpen for tolkninger av hva som egentlig skjer. Humoren er i tillegg så sort at det er usikkert om den i det hele tatt finnes.

The Amateurs er Stechschultes debut på stort forlag i USA. Han bor nå i Baltimore etter å ha vokst opp i landlige omgivelser i Pennsylvania.

Anmeldelse: Buddy Buys a Dump

Fra Seattle til søppelplassen

«Buddy Buys a Dump»
Peter Bagge
Fantagraphics Books
146 sider
Karakter: 4

En oppdatering på antihelten fra sommerens OCX-gjest

Tegneseriehistorien skorter ikke på noen-og-tjueårige slackere, men det er sjeldent at noen av dem får lov å nå middelalderen. Den hvite middelklassegutten Buddy Bradley dukket opp i starten på 1990-tallet i Seattle, akkurat i tide til å bli et av symbolene på grunge-perioden. Han var hipster før det var kult, og satt gjerne godt plantet i en lenestol med håret ned i øynene mens han drakk dyr importøl og snerret mot verden. Men Buddy hadde også et godt hjerte, og det var en av grunnene til at så mange lesere elsket å følge livet hans etter hvert som det beveget seg fra Seattle til forstedene i Jersey – med kone og barn.

Peter Bagge har bygget hele karrieren sin på Buddy Bradley (Bagge gjester Oslo Comix Expo senere i år), men siden 2000 har han bare tegnet rundt én ny historie om Buddy i året. Disse er samlet i «Buddy Buys a Dump», hvor hovedpersonen gjør sin egen tolkning av det å være en ansvarlig far. Buddy omgir seg fortsatt noe ufrivillig med det menneskelige bunnrasket i forstedene – samlere, vaneforbrytere, generelle gærninger – noe som alltid truer de beskjedne forretningsplanene hans. Tempoet i historiene er et annet nå enn da Buddy (og Bagge) var i tyveårene, men den mørke humoren og satiren sitter der ennå – i tillegg til en gummiaktig tegnestil som knapt har endret seg på 25 år. Det er lenge siden Buddy Bradley var en kulturell målestokk, og i denne boken føles han nesten irrelevant.

«Buddy Buys a Dump» er ikke stedet å starte for dem som ikke kjenner Bagge (prøv heller samlingene «Buddy Does Seattle» og «Buddy Does Jersey»), men det er en morsom nok oppdatering for dem som har fulgt ham gjennom årene.

torsdag 24. januar 2013

Julio's Day


Hundre års ensomhet

«Julio’s Day»
Gilbert Hernandez
Fantagraphics Books
112 sider
Karakter: 5

Et århundre på hundre sider

Det er litt av et eksperiment: I løpet av hundre sider forteller Gilbert Hernandez livet til Julio, som lever i nøyaktig hundre år. Han blir født i år 1900 og dør i år 2000, og i den korte boken fortelles historien om et århundre og om en fattig familie på den spansktalende landsbygden i USA. Uttrykket er så rent at det nærmest er asketisk: Det er ikke en eneste forklarende tekstboks å spore, alt blir fortalt gjennom tegninger og sparsom dialog.

56 år gamle Gilbert Hernandez er kjent for arbeidet sitt med «Love and Rockets», den episke, mildt såpeopera-aktige og vilt populære tegneserien han har delt med broren Jaime siden starten av 1980-tallet. «Julio’s Day» er på samme måte lagt til en liten, fattig by med et rikt persongalleri.
Selv om boken følger Julio fra han er liten gutt til han er en olding på dødsleiet, forandrer hverken han eller de andre personene seg annet enn i alder. De har sine karaktertrekk til de blir gamle, blir gale og utånder. På veien møter de krig, fred, grufulle sykdommer, arbeidsledighet, seksuelle revolusjoner og tragikomiske forviklinger. Noen utnytter situasjonene til fulle, noen forsøker å hjelpe der de kan, mens Julio er en stille betrakter av det hele, som nekter å innrømme fullt og helt for seg selv hvem han egentlig er.

«Julio’s Day» er en kort historie som rommer et helt århundre. Selv om Hernandez gir leseren litt knapt med tid til å bry seg om et par av personene i boken, er fortellerteknikken hans av på et slikt nivå at svært få i verden kan måle seg.

Blacklung

Stillhetens pirater

«Blacklung»
Chris Wright
Fantagraphics Books
128 sider
Karakter: 6

Mørk moral og sviktende menneskelighet

Den kalde verdenen i «Blacklung» er ikke så ulik vårt eget 1700-tall. Boken åpner med et visuelt sitat fra hengingen av kaptein Kidd, og tar oss med til en verden der mordere, tyver og forrykte regjerer. Den universitetsutdannede skolelæreren Isaac blir kidnappet og tatt med ombord på en piratbåt. Der må han forholde seg til mannskapets grusomheter, styrmannens omtrentlige kontroll over villskapen, og kapteinens ønske om å komme til helvete for å møte igjen konen sin. 

På overflaten kan parallellene virke påfallende til Christophe Blains «Piraten Isaac» (på norsk i 2009), om tegneren Isaac som drar på tokt med pirater. Likevel er det flere grunner til at «Blacklung» er helt unik. 

Sjelden har et mørkere moralsystem og en mer sviktende menneskelighet blitt skildret i tegneserier. «Blacklung» er Moby Dick via Jens Bjørneboe, hvor de litterære kvalitetene kommer like godt frem i historiefortellingen som i den intrikate, halvt arkaiske dialogen. Også tegningene er annerledes enn noe annet jeg har sett: Chris Wright tegner ikke realistiske mennesker, men en slags ubestemmelige monstre med store variasjoner i størrelse, fasong og uttrykk. Wright skildrer karakterenes hjerneløse grusomheter på en svært ubehagelig måte, uten å invitere leseren til å finne noen glede i dem. Humoren som er til stede i boken er på samme måte bekmørk.

«Blacklung» kan leses som en allegori, og er fortalt på en måte som trekker veksler på 1800-tallslitteraturens store persongallerier og til dels utfordrende fortellermåte. Gir du den tid, vil du bli rikt belønnet.

torsdag 26. april 2012

Kolor Klimax: Nordic Comics Now


Det er alltid interessant å se seg selv utenfra. Geografibaserte tegneserieantologier er en av de beste måtene.


Ruter fra det kalde nord

Matthias Wivel (red.)
«Kolor Klimax: Nordic Comics Now»
Fantagraphic Books
256 sider
Karakter: 5

Samlet galskap fra nordiske land

Det krever en helt egen fandenivoldskhet for å sette sammen en antologi som dette. Ikke bare vil «Kolor Klimax» presentere hva som foregår innen nordiske kunst-tegneserier (art comics), den gjør det også stort sett med originalt innhold laget spesielt for denne utgivelsen. Å gjete katter med sukkersjokk ville trolig vært bedre for redaktørens sinnsro.

For mellom disse permene finner du syke saker; du finner varme øyeblikk, humor, nostalgi og punk. Noe i skrikende farger, noe i smakfull sort-hvitt, og andre ting vice-versa. Den røde tråden er at det er bra.
To høydepunkt: Danske Johan F. Krarup forteller om en nyskilt mann i «Nostalgia», og strekker show, don’t tell-strikken til det ytterste; Finske Jenni Ropes «The Island» har nærmest selvutslettende streker og en haiku-aktig stil som passer perfekt til tegningene. To helt ulike serier, men de passer likevel godt sammen takket være gode redaktørgrep gjennom hele boken.

Blant de 24 bidragsyterne kan du så vidt skimte nordiske storheter som Christopher Nielsen, danske Peter Kielland og svenske Joakim Pirinen. Men hovedvekten er lagt på det unge, friske blodet fra Norge, Sverige, Danmark og Finland. På en side ville det vært fint om flere norske var representert (Nielsen, Bendik Kaltenborn, Rui Tenreiro og Vanessa Baird er de eneste). På den andre siden er dette en unik mulighet for nordmenn til å finne ut hva som foregår i nabolandene våre: Å finne nordiske tegneserier utenfor stripeformatet er notorisk vanskelig.

Det beste av alt er at denne antologien (som er et finsk initiativ) vil fortsette i fremtiden med rullerende redaktører.

mandag 27. februar 2012

Joost Swarte - Is that all there is?

Noen ganger kommer jeg over skatter og lurer på hvor de har vært hele mitt liv. Selv om Joost Swarte har en strek som virker svært gjenkjennelig, er dette (for meg) fire tiår med nyheter. Anmeldelsen stod på trykk i BT 12. februar:

Den hemmelige hollender

«Is that all there is?»
Joost Swarte
Fantagraphics Books
144 sider
Karakter: 5

Ny samling viser tegneseriekunst i verdensklasse

Det finnes mennesker som leser tegneserier med stort alvor. Disse liker å skille mellom rufsete amerikanske undergrunnsserier som syder av sex, vold og narkotika – og på den andre siden veltegnede eventyrserier som gjerne kommer fra Belgia. Det har vært en liten hemmelighet at det er mulig å kombinere de to, og at det ble gjort allerede på 1970-tallet av en nederlender ved navn Joost Swarte.

Swarte var inspirert av streken til Hergé, skaperen av Tintin, og det var også Swarte som oppfant uttrykket ligne claire – den klare linjen – for å beskrive Hergés strek. Men nederlenderen var ingen pietistisk etterfølger. Han brukte elementer fra arkitektur og industridesign og skapte tegneseriesider som er så velkomponerte og så perfekte i fargebruken at de fortsatt inspirerer moderne tegnere (Chris Ware er en stor fan, og ting tyder på at både Knut Nærum og Lars Fiske har tatt en titt på Swartes serier).

Men for å si det rett ut: Du kommer ikke til å huske Swarte for historiene hans. De er gjerne små riff over noir-tema som kidnappinger, selvmordsetterforskning, spioner og bedragerier. Persongalleriet skifter, men ofte er den arbeidsløse rockeren Jopo del Pojo med, alltid gjenkjennelig i Tintins eplenikkers og med en halefinne av hårgelé på hodet. På tross av at historiene gjerne inneholder både grafisk sex og vold, er de tegnet med et hjerte og en humanisme som gjør dem spiselige.

«Is that all there is» samler for første gang (nesten) alle tegneseriene til Swarte fra 1970-tallet og frem til i dag. Og om du er interessert i tegneseriedesign, er det årets sikreste kjøp.

onsdag 22. februar 2012

Jason - Athos in America

Jason – er han tegneserienes Jon Fosse eller strekens Hemingway? Sannsynligvis ingenting av delene. Her er anmeldelsen min av den nye boken hans, fylt med hunder og katter som oppfører seg sjofelt:

Minimalismens musketer


«Athos in America»
Jason
Fantagraphics Books
200 sider
Karakter: 5

Jasons noveller er som Hemingway med snute og filmklubbmedlemskap.

Om den norske serietegneren Jason har en spesialitet, så er det å skildre hverdagens stille desperasjon med en komisk snert som gjør den overkommelig. Historiene hans handler ofte om personer som møter den eksistensielle veggen, og som ikke alltid finner den beste løsningen på problemene sine. Med få virkemidler – et rynket bryn, svetteperler eller en forvirret spiral over hodet – gir Jason liv og personlighet til figurene sine. Disse historiene er i Hemingways ånd, om den amerikanske forfatteren tegnet kattesnuter og hundeører og lot seg inspirere av dårlige science fiction-filmer fremfor tyrefekting.

Athos (den tredje musketeren) passer ikke inn i denne beskrivelsen. Han er noe så atypisk i Jasons verden som en sjarmerende, verdensvant pratmaker, en gentleman av den gamle skolen (nærmere bestemt 1600-tallets Frankrike) som på mystisk vis lever i vår tid. I historien som har gitt boken navn møter vi ham på bar i New York, før han la i vei for å bekjempe marsboere i boken «Den siste musketer» (2008).

«The Brain That Wouldn’t Virginia Woolf» er en blanding av en fryktsommelig skrekkfilm fra 1960-tallet med en dæsj «Hvem er redd for Virginia Woolf»: Ved å hoppe i tid forteller Jason den overraskende ømme historien om et kjærlighetsforhold i omvendt rekkefølge. B-filmene fortsetter i «Tom Waits on the Moon», hvor fire kjærlighetssyke individer snubler inn i filmen «The Fly». Jason sine noveller er konsekvent tegnet med fire like store ruter per side, og her bruker han denne formen svært strengt og effektivt.

«A Cat From Heaven» er en selvbiografi inspirert av poeten Charles Bukowski, hvor serietegneren Jason drikker, krangler med kjæresten og slåss. Det er et morsomt avbrekk, men ikke mer. Flukthistorien «So Long, Mary Anne» er derimot både hardkokt, trist og gruelig morsom, med en avsindig ond skurk luskende i kulissene.

«Athos in America» er ikke noen oppfølger til «Den siste musketer», selv om vi møter Athos igjen. Den bør heller ses i sammenheng med novellesamlingen «Low Moon» fra 2009. Flere av personene går igjen, og formen er til forveksling lik. Likevel er denne nye samlingen litt svakere. «Low Moon» inneholdt noen av Jasons beste historier, for eksempel tittelhistoriens absurde western og den mesterlig minimalismen i krimhistorien «En hilsen fra Emily». «Athos in America» viser Jason fra en mer konvensjonell side, som ikke nødvendigvis kler ham dårlig.


Siden Jason flyttet til Frankrike i 2007, har bøkene hans først blitt utgitt på fransk, deretter engelsk og andre språk. Den norske utgaven av denne boken kommer i løpet av våren.