Jason - Athos in America

Jason – er han tegneserienes Jon Fosse eller strekens Hemingway? Sannsynligvis ingenting av delene. Her er anmeldelsen min av den nye boken hans, fylt med hunder og katter som oppfører seg sjofelt:

Minimalismens musketer


«Athos in America»
Jason
Fantagraphics Books
200 sider
Karakter: 5

Jasons noveller er som Hemingway med snute og filmklubbmedlemskap.

Om den norske serietegneren Jason har en spesialitet, så er det å skildre hverdagens stille desperasjon med en komisk snert som gjør den overkommelig. Historiene hans handler ofte om personer som møter den eksistensielle veggen, og som ikke alltid finner den beste løsningen på problemene sine. Med få virkemidler – et rynket bryn, svetteperler eller en forvirret spiral over hodet – gir Jason liv og personlighet til figurene sine. Disse historiene er i Hemingways ånd, om den amerikanske forfatteren tegnet kattesnuter og hundeører og lot seg inspirere av dårlige science fiction-filmer fremfor tyrefekting.

Athos (den tredje musketeren) passer ikke inn i denne beskrivelsen. Han er noe så atypisk i Jasons verden som en sjarmerende, verdensvant pratmaker, en gentleman av den gamle skolen (nærmere bestemt 1600-tallets Frankrike) som på mystisk vis lever i vår tid. I historien som har gitt boken navn møter vi ham på bar i New York, før han la i vei for å bekjempe marsboere i boken «Den siste musketer» (2008).

«The Brain That Wouldn’t Virginia Woolf» er en blanding av en fryktsommelig skrekkfilm fra 1960-tallet med en dæsj «Hvem er redd for Virginia Woolf»: Ved å hoppe i tid forteller Jason den overraskende ømme historien om et kjærlighetsforhold i omvendt rekkefølge. B-filmene fortsetter i «Tom Waits on the Moon», hvor fire kjærlighetssyke individer snubler inn i filmen «The Fly». Jason sine noveller er konsekvent tegnet med fire like store ruter per side, og her bruker han denne formen svært strengt og effektivt.

«A Cat From Heaven» er en selvbiografi inspirert av poeten Charles Bukowski, hvor serietegneren Jason drikker, krangler med kjæresten og slåss. Det er et morsomt avbrekk, men ikke mer. Flukthistorien «So Long, Mary Anne» er derimot både hardkokt, trist og gruelig morsom, med en avsindig ond skurk luskende i kulissene.

«Athos in America» er ikke noen oppfølger til «Den siste musketer», selv om vi møter Athos igjen. Den bør heller ses i sammenheng med novellesamlingen «Low Moon» fra 2009. Flere av personene går igjen, og formen er til forveksling lik. Likevel er denne nye samlingen litt svakere. «Low Moon» inneholdt noen av Jasons beste historier, for eksempel tittelhistoriens absurde western og den mesterlig minimalismen i krimhistorien «En hilsen fra Emily». «Athos in America» viser Jason fra en mer konvensjonell side, som ikke nødvendigvis kler ham dårlig.


Siden Jason flyttet til Frankrike i 2007, har bøkene hans først blitt utgitt på fransk, deretter engelsk og andre språk. Den norske utgaven av denne boken kommer i løpet av våren.