Lunch - Angry Kjell

Jeg skal ikke si at jeg jobber på et kontor som det i Børge Lund sin tegneserie Lunch. Kan hende jeg ville blitt sendt på teambuildingseminar om jeg hintet om noe slikt. Men det virker som om resten av Norge jobber på dette kontoret. Denne anmeldelsen stod på trykk i BT 5. februar:

Måloppnåelse i praksis

«Lunch #2»
Børge Lund
32 sider
Karakter: 5

Mye nytt fra Norges beste stripeserie

Det er en klisjé, men jeg tror en stor del av Norges befolkning føler at Lunch tar arbeidsplassen deres på kornet. Enten du jobber i en offentlig etat eller i et PR-byrå, er serien akkurat vag nok til at de fleste kontorarbeidere føler seg truffet. Det finnes flere andre norske stripeserier som er lagt til arbeidsplasser, men de fungerer i hovedsak ved å sette rare personligheter opp mot hverandre. Med unntak av den evige opponenten Kjell har Lunch egentlig ingen velutviklede figurerer, bare et knippe pappsjablonger (den håpløse sjefen; apple-fundamentalisten; IT-geeken). Humoren kommer fra vitsing med begreper som måloppnåelse, kvalitetssikring og prosesseierskap – om du bruker disse ordene til daglig handler serien om deg. Lunch maler opp det norske byråkratiet med sine reiseregninger og prosjekter og endeløse kaffepauser. Den er et gjennomregulert, norsk speilbilde av belgiske André Franquins Viggo og Dilberts amerikanske avlukkehumor.

Det andre albumet i serien leverer så godt det lar seg gjøre i dette formatet: To nye historier på tilsammen tretten sider, tekster av konsernsjef Arne Hjeltnes og arbeidslivspsykolog Stig Berge Matthiesen fra UiB, samt eldre og nyere striper. Den 8 sider lange «Angry Kjell» viser at Børge Lund ikke mestrer humor i langformat til fulle ennå, men sammenlagt er det vanskelig å motstå Lunch sine veltegnede lyskespark til alle visjonsbaserte strategier der ute. Om Europas arbeidsliv er noenlunde likt det norske, ser jeg for meg at Lunch for alvor kan bli en eksportartikkel.