Drageløperen

Jeg var kanskje litt forutinntatt da jeg skulle lese denne. En tegneserieversjon av en internasjonal bestselger som Drageløperen virket å være en rask cash-in for forlaget og forfatteren. Men sannheten var litt annerledes. Anmeldelsen stod på trykk i Bergens Tidende 22. januar.

En vakker versjon


Drageløperen
Khaled Hosseini, Fabio Celoni & Mirka Andolfo
Schibsted Forlag
132 sider
Karakter: 4


Vellykket oversettelse av sterk historie

Tegneserieversjoner av bøker har et like frynsete rykte som bokversjoner av filmer: Det er noe som er slengt sammen i all hast for vri noen flere kroner ut av en suksess. Likevel finnes det unntak: Da tegneserieversjonen av Paul Austers roman «Glassbyen» kom på norsk i fjor, viste det seg at slike utgivelser kan ha kunstnerisk verdi i seg selv, og til og med tilføre spennende ting til originalen.
Så hvor plasserer dette «Drageløperen», tegneserien av afghanske Khaled Hosseinis millionselgende roman? Et sted midt imellom.

For de to italienske tegnerne har det ikke vært snakk om å ta sjanser med tegneseriens formspråk, men heller om å fortelle historien så godt og effektivt som mulig. Dialogen er stort sett hentet rett fra boken (i den norske versjonen oversatt fra italiensk), mens tegningene er vakre og fargesterke. Kanskje litt for vakre, når du tenker på at historien som fortelles både er røff og tårevåt, med tema som barnevoldtekter og brutte vennskap lagt til et ødelagt land. Disney-tegneren Fabio Celoni holder på leserens interesse med mye dynamikk i tegningene, mens fargene til Mirka Andolfo veksler fra varmt til kaldt i takt med historien.

Tegningene er vakre, men ordinære. Hadde det ikke vært for at historien er sterk nok til å tåle oversettelsen til ruter og bobler, ville det ikke vært mye igjen her. Mens romanen «Drageløperen» ser ut til å tåle bestselgerstatusen godt, vil ikke denne boken bli stående som noe annet enn tegneserieversjonen av den.

For hva det er verdt.