March, Book One

Elegant historieformidling

«March, Book One»
John Lewis, Andrew Aydin, Nate Powell
Top Shelf Productions
128 sider
Karakter: 5

En personlig fortelling om ikkevold og borgerretigheter

I august er det femti år siden den største borgerrettighetsdemonstrasjonen i USA, den såkalte «March on Washington» som kulminerte i Martin Luther Kings tale «I Have a Dream». John Lewis var en av dem som var med på marsjen, og med «March» forteller han sin egen historie i tegneserieform.

Det er ikke å forvente at et 73 år gammelt medlem av den amerikanske kongressen kan skrive en god tegneserie. Likevel, sammen med kommunikasjonsrådgiveren Andrew Aydin og tegner Nate Powell har Lewis skapt en bok som på elegant og levende vis vever hans egen oppvekst sammen med kampen for borgerrettigheter i USA. Tegneserien spenner fra Lewis’ barndom på bondegården i Pike County, Alabama, via kallet hans til å bli prest og til han blir en del av borgerrettighetsbevegelsen. Rammen til historien er lagt til morgenen da Barack Obama skal tas i ed som USAs første fargede president.
Det er historien om en tid da det kunne være farlig for en svart mann å i det hele tatt kjøre bil i enkelte amerikanske delstater. Det er også en historie som fortsatt er viktig i USA – sist vist i opphevelsen av loven som sikret mot diskrimering av minoritetsvelgere, og ikke minst dommen i Trayvon Martin-saken.

Norske lesere kjenner kanskje tegner Nate Powell best fra arbeidet hans i «Sweet Tooth» av Jeff Lemire. I «March» har han lagt seg på en malerisk, halvrealistisk stil i tonet svart/hvitt. Sidene er dynamiske og levende, og tegningene hans skaper en umiddelbar kontakt med tegneseriens hovedperson.

I en norsk tradisjon hvor tegneserier om historiske begivenheter enten er useriøse eller selvhøytidelige og tunge, viser «March» at historie kan være viktig, personlig og underholdende på samme tid.

Anmeldelsen har stått på trykk i Bergens Tidende.

Made in Karasjok

Reisebrev fra en sofapotet

«Made in Karasjok»
Henry Bronken
Jippi Forlag
134 sider
Karakter: 2

Henry Bronkens skildringer fra Karasjok går nord og ned.

Mange underholdende tegneserier har oppstått når serieskapere har blitt sendt til steder de i utgangspunktet ikke vil være. Lewis Trondheim har gitt ut fire tegneseriedagbøker fra reiser (og hjemme) under tittelen Petits Riens, mens Guy Delisle bruker oppholdene sine i mer eller mindre undertrykkende regimer til å utforske små og store forskjeller. Henry Bronken følger i begge tradisjonene når han blir med samboeren sin til Karasjok i et halvt år som «legefrue», og dokumenterer oppholdet med en daglig tegneserieside. Til nå er Henry Bronken mest kjent for serien «Deppedust og lykketosk», og han tar med seg disse to karakterene inn i en blanding av det dagligdagse og det fantastiske.

Sjelden har et forlag vært så ærlig som når Jippi beskriver Henry Bronkens «Made in Karasjok»: Vi får dokumentert serieskaperens monotone liv i Finmark og streben etter å skape serie. Dette er det store problemet med boken: Bronken klarer ikke utnytte monotonien til noe kreativt, og han har ingen særskilt originale tanker å dele. Han tegner seg selv i ørkesløse indre monologer, eller i dagligdags passiar med samboeren. Når fantasiskildringene skaper pusterom, minner det mest om en umoden historiefortellers desperasjon.

Der Delisle har et øye for talende detaljer og Trondheim skildrer selv mundane steder med vakre vannfarger, tenderer Bronken mot intetsigende minimalisme i både strek og fortelling. Tegningene er utført i en enkel, fargeløs pennestrek uten detaljer, og tiden tilbringer han i sitt eget hode. Man kan spørre seg hvorfor Bronken ville gi ut en bok i det hele tatt; mot slutten gir han bare opp og fyller dagboksidene med abstrakte tegninger.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Opptegnelser fra Jerusalem og Not the Israel My Parents Promised Me

Beretninger om beskytning

«Opptegnelser fra Jerusalem»
Guy Delisle
Aschehoug
334 sider
Karakakter: 6

«Not the Israel My Parents Promised Me»
Harvey Pekar & JT Waldman
Hill and Wang
172 sider
Karakter: 4

En dagbok og en historiebok fra Israel nærmer seg virkeligheten fra hver sin side.

Hva kan tegneserier tilføre historien om Israel som ikke kan fortelles bedre i andre medier? To nye bøker svarer hver på sin måte: Den ene er laget av en observasjonens mester, den andre av en mann som levde mest i sitt eget hode.

Det har blitt et svennestykke for serieskapere å gi seg i kast med Israel eller Holocaust. Spesielt to verk har blitt sjangerdefinerende: Art Spiegelmans «Maus» og Joe Saccos «Palestina». I begge bøkene bruker serieskaperen seg selv raust i historiefortellingen. Der Spiegelman skildrer både forholdet sitt til faren og farens opplevelser under andre verdenskrig, beskriver Sacco hvordan han opplever å gå rundt og intervjue mennesker i krigsområder.
Det er ikke tilfeldig at Guy Delisle og Harvey Pekar bruker det samme grepet når de begge skal fortelle historier om Israel. Tegneseriemediet er på sitt beste i denne unike kombinasjonen av førstehåndsberetninger og kunstnerisk frihet, blandet med akkurat den graden av popularisering som man måtte ønske.

Hver på sin side er Delisle og Pekar blant enerne i den selvbiografiske sjangeren.
Kanadieren Delisle er gift med en administrator i Leger uten grenser, og har tilbrakt mange år der jobben krever at hun er. Resultatet har blitt observerende tegneserier fra Kina, Nord-Korea og Burma, men opptegnelsene fra året Delisle, konen og de to barna tilbrakte i Jerusalem står som det beste arbeidet han har gjort. Delisle tegner mennesker med en enkel strek, men miljøene han plasserer dem inn i er alltid tydelige og levende. Han møter ikke leseren som en allvitende guide, men som et nysgjerrig reisefølge. Delisle inviterer leseren til å gå seg vill sammen med ham i Jerusalems forordninger, helligheter, absurditeter og tragedier. Å oppleve Jerusalem gjennom anekdoter som er en blanding av dagboksnotater og reiseskildringer gir et rikt bilde av en by som blir revet mellom mange parter.

Amerikanske Harvey Pekar var på sin side med å definere den selvbiografiske tegneserien med «American Splendor» fra 1976 til langt ut på 2000-tallet. «Not the Israel my Parents Promised Me» er den andre boken som blir gitt ut etter hans død i 2010. Her forteller han om hvordan synet hans på Israel har endret seg fra barndom til alderdom.

Der Delisle beskriver Israel med en turists blikk for hverdagsligheter, trekker Pekar de store historiske linjene. I boken forteller han parallellt om jødenes historie og det å vokse opp med sionistiske foreldre. Samtidig har boken en rammefortelling hvor Pekar driver rundt i hjembyen Cleveland med bokens illustratør JT Waldman.
Den selvlærte Pekars kjærlighet til kunnskap blir bare overgått av hans manglende tålmodighet for ignoranter. Han har alltid hatt en særegen vilje til å være tørr når han forteller om det han synes er viktig, og i denne boken matches han av Waldmans lite livlige strek. Tegningene er variert etter tidsepokene boken forteller om, men det er et grep som noen ganger er mer forstyrrende enn klargjørende. Om boken høres ut som en historietime, er det ganske korrekt.

De to bøkene utfyller likevel hverandre godt. Pekar gir et grundig historisk bakteppe til staten Israel, og dermed også bakgrunnen for det frustrerende dagliglivet som Delisle beskriver i «Opptegnelser fra Jerusalem». Ironisk nok er det lettere å forstå Israel etter å ha sett landet gjennom øynene til både en reisende ateist og en sekulær jøde som aldri har satt sin fot i landet.

Are You My Mother?

Jeg er en del av den store mengden med tegneserielesere som kanoniserte "Fun Home". Gjorde det at jeg ble skuffet da oppfølgeren var noe helt annet? Det tror jeg ikke, selv om Alison Bechdels nye bok krever mer tålmodighet av leseren.

Terapi med tusj

«Are You My Mother?»
Alison Bechdel
Houghton Mifflin Harcourt
290 sider
Karakter: 4

Annen del av et fascinerende familieportrett

I 2006 publiserte Alison Bechdel den selvbiografiske «Fun Home» («Husfred» på norsk), hvor hun fortalte om farens ut-av-skapet-reise og påfølgende selvmord. Bechdel var allerede undergrunnsberømt for stripeserien «Dykes to Watch Out For», som med sitt store persongalleri og lange tidsperspektiv var en slags Doonesbury for queer-kulturen. «Fun Home» var noe helt annerledes: Bechdel fortalte historien om faren og om sin egen oppvekst som en fullendt tegneserieroman. Boken hadde utsøkte litterære referanser, presist opptegnede følelser og en strek og fargepalett som gjorde den til en av tegneseriemediets klassikere.

«Are You My Mother?» er oppfølgeren, men likevel svært annerledes. I boken forteller Bechdel om forholdet til sin emosjonelt utilgjengelige mor, og sammenstiller dette med sin egen årelange psykoterapi. Stilistisk overgår den nye boken alt Bechdel tidligere har gjort, og de 290 sidene er et uhyre komplekst flettverk av selvbiografi, selvanalyse, tekstutdrag og hverdagsdrama. Streken er perfekt i sin uttrykksfullhet, mens de gjennomgående nyansene av rødt danner en fin kontrast til «Fun Home» sine kjølige blåtoner.

Fortellerformen er svært formell, med strengt oppbygde kapitler og tilbakevendende tema. Bechdel har en fascinasjon for psykoanalyse, og store deler av fortellingen er hentet fra terapitimer så vel som fra teoriene til barnepsykiateren Donald Winnicott. Bechdels to familieromaner viser at veien til hodet kan være vanskeligere å gå enn den til hjertet, men «Are You My Mother?» er uansett en bok som utfordrer grensene til hva en tegneserie kan handle om. Da får det heller være at den til tider er like cerebral og distansert som morsfiguren den fremstiller.

Harvey Pekar's Cleveland

Joe Matt, Martin Kellerman, Harvey Pekar, Robert Crumb…det er noe eget med sinte (gamle) menn i tegneserier.

Gatelangs med Harvey Pekar

«Cleveland»
Harvey Pekar & Joseph Remnant
Top Shelf
128 sider
Karakter: 4

En tegneserienestor forteller om sitt liv og byen sin

Det reises ikke mange statuer for arkivmedarbeidere på sykehus i USA, men én er under planlegging. Det er en betimelig anerkjennelse av Harvey Pekar, som døde i 2010 uten å noensinne ha kunnet leve komfortabelt av tegneseriene han skrev på fritiden.

Tegneserieforfatter Harvey Pekar fikk aldri den store anerkjennelsen som flere av tegnerne hans (bl.a. Robert Crumb) fikk, men med tegneserien «American Splendor» (1976-2008) fortalte han alle som ville høre om hverdagslivet sitt som offentlig ansatt arbeiderklassemann i Cleveland. Pekar led av depresjoner, men fortalte om arbeiderklasselivet sitt med lavmælt humor og akkurat riktig mengde selvutlevering.
Den posthume «Cleveland» er det nærmeste du kommer en karriereoppsummering; en selvbiografi av Pekar og en beskrivelse av byen hvor han tilbrakte livet. De to historiene møtes på flere punkter, men først og fremst er dette en spasertur rundt i byen med Pekar som guide; her vokste han opp, her er det jødiske strøket, her hang mennene på gatehjørnet og diskuterte politikk.

Harvey Pekar begynte å samarbeide med tegner Joseph Remnant først sent i karrieren, men den unge tegneren lykkes både i å fange Pekars intense tilstedeværelse og ikke minst byen og menneskene i den. Boken viser også Pekars to sider: På den ene siden er han en sjarmerende forteller, men han kan også være belærende og grådig på leserens tålmodighet: Tredjedelen av boken som tar for seg Clevelands grunnleggelse og vekst er en trettende historietime med alt for mange tekstbokser.

«Cleveland» er, som man kan vente fra Pekar, et ærlig portrett av en by og en mann som bodde i den en stund. Og som snart kan sees i bronse i bydelen Cleveland Heights.