Anmeldelse: Rocky #2 og Lunch #2 2014

Det beste i bladhyllene nå

«Rocky #2 2014»
Martin Kellerman m.fl.
Bestselgerforlaget
68 sider
Karakter: 5

«Lunch #12 2014»
Børge Lund m.fl.
Egmont Comics Nordic
52 sider
Karakter: 5

To humorblad gjør det meste rett på hver sin måte

Ingenting er bedre enn når gode folk gjør gode ting. Da Rocky og Lunch kom ut med sine første nummer i fjor sommer (Rocky med en reboot på det nye Bestselgerforlaget), var det flere ting som kunne gi en bange anelser. I mellomtiden har begge bladene utviklet og rendyrket konseptene sine, og i dag fremstår de som mer solide enn selv Pondus-bladet – målt i alt annet enn salgstall.

Den selvbiografiske stripeserien Rocky av svenske Martin Kellerman har gjennom årene blitt en skandinavisk generasjonsskildring – eller i alle fall en skildring av en priviligert og uansvarlig gruppe unge mennesker i Stockholm. Det varierte persongalleriet av dyreskikkelser lar Kellerman hverdagsfilosofere over alle mulige tema, og angst og sosiale problem har ikke vært så godt skildret i mainstream avisstriper siden Peanuts. Hvert nummer av bladet plukker et tema fra de rundt 40 sidene med nye Rocky-striper, og resten av bladet består av redaksjonelt innhold og gamle Rocky-striper rundt dette temaet.

Lunch er norske Børge Lunds suksesshistorie fra norsk næringslivs åpne landskap. Bladets redaksjonelle profil gir inntrykk av at målgruppen er tegneserielesende abonnenter på Dagens Næringsliv (trolig ikke en stor gruppe, men absolutt kjøpesterk). Gjesteseriene forsterker inntrykket av uvanlig, sofistikert humor – noe som gjenspeiles i redaksjonelt innhold fra hipstersatirikerne Tynn & Trendy og humoristene i Mediehuset 5080. Bare den banale stripeserien Storefri trekker ned inntrykket av et produkt som er gjennomtenkt helt ut i hjørnene.

Rocky #1 og Lunch #1

Nytt i hyllene

«Rocky #1 2013»
Martin Kellerman m.fl.
Bestselgerforlaget
82 sider
Karakter: 4

«Lunch #1 2013»
Børge Lund m.fl.
Egmont Comics Nordic
50 sider
Karakter: 3

To nye blader som hver har sitt å jobbe med

To stripeserier debuterer med nytt blad i sommer. Den ene handler om livet på et kontor, den andre handler om livet uten et kontor.

Den selvbiografiske stripeserien Rocky har fått nytt forlag, etter at Egmont ikke klarte å selge svensk livslede og sosial noia til det brede lag. Førsteinntrykket er at Bestselgerforlaget ikke gjør så mye annerledes: Bladet består av halvparten helt ferske Rocky-striper (hvor Rocky og Karl Ove Knausgård gjester talkshowet Skavlan), og resten gamle striper og (til dels gammelt) redaksjonelt stoff. Bladets tidligere flotte magasinformat nå er borte, og mye luft på sidene viser at forlaget ikke har knekt koden med hvordan de best kan presentere avisstriper i bladform. Å presentere en gjesteserie som ikke er i stripeformat i hvert nummer er derimot en god idé.

Det er ikke rart at Lunch nå får sitt eget blad. Serien virker å bli den største norske suksesshistorien siden Pondus, og bladets innhold og form spiller på Lunch sin uthenging av norsk næringslivs prosesseierskap og fokusorientering. Lunch har ikke Rocky-seriens sterke historiefortelling eller røde tråd, og er derfor avhengig av et større apparat av biserier for å fungere i bladformat. Det har den bare til dels fått. Flu Hartbergs Fagprat , svenske Wanloo og danske Wumo er godt etablerte i Norge og føles som sikre (kanskje uspennende) valg, mens islandske Hugleikur Dagsson og nederlandske Gummbah til forveksling ligner på hverandre. Det redaksjonelle har fått stor plass, med parodier på Dagens Næringsliv-aktige spalter som føles friske men bare unntaksvis treffende.

Kellermans avhengighetsskapende livsskildringer gjør Rocky-bladet til et must uansett format, men Lunch må jobbe mer for å skape engasjement i bladform.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende

Lunch - Angry Kjell

Jeg skal ikke si at jeg jobber på et kontor som det i Børge Lund sin tegneserie Lunch. Kan hende jeg ville blitt sendt på teambuildingseminar om jeg hintet om noe slikt. Men det virker som om resten av Norge jobber på dette kontoret. Denne anmeldelsen stod på trykk i BT 5. februar:

Måloppnåelse i praksis

«Lunch #2»
Børge Lund
32 sider
Karakter: 5

Mye nytt fra Norges beste stripeserie

Det er en klisjé, men jeg tror en stor del av Norges befolkning føler at Lunch tar arbeidsplassen deres på kornet. Enten du jobber i en offentlig etat eller i et PR-byrå, er serien akkurat vag nok til at de fleste kontorarbeidere føler seg truffet. Det finnes flere andre norske stripeserier som er lagt til arbeidsplasser, men de fungerer i hovedsak ved å sette rare personligheter opp mot hverandre. Med unntak av den evige opponenten Kjell har Lunch egentlig ingen velutviklede figurerer, bare et knippe pappsjablonger (den håpløse sjefen; apple-fundamentalisten; IT-geeken). Humoren kommer fra vitsing med begreper som måloppnåelse, kvalitetssikring og prosesseierskap – om du bruker disse ordene til daglig handler serien om deg. Lunch maler opp det norske byråkratiet med sine reiseregninger og prosjekter og endeløse kaffepauser. Den er et gjennomregulert, norsk speilbilde av belgiske André Franquins Viggo og Dilberts amerikanske avlukkehumor.

Det andre albumet i serien leverer så godt det lar seg gjøre i dette formatet: To nye historier på tilsammen tretten sider, tekster av konsernsjef Arne Hjeltnes og arbeidslivspsykolog Stig Berge Matthiesen fra UiB, samt eldre og nyere striper. Den 8 sider lange «Angry Kjell» viser at Børge Lund ikke mestrer humor i langformat til fulle ennå, men sammenlagt er det vanskelig å motstå Lunch sine veltegnede lyskespark til alle visjonsbaserte strategier der ute. Om Europas arbeidsliv er noenlunde likt det norske, ser jeg for meg at Lunch for alvor kan bli en eksportartikkel.