Aya fra Yopougon – Sesong 2

Velkommen til Afrikas Flåklypa

«Aya fra Yopougon – Sesong 2»
Marguerite Abouet og Clément Oubrerie
Minuskel
334 sider
Karakter: 5

En såpeopera med yrkesstolthet fra Elfenbenskysten

Det er ikke tilfeldig at oppfølgeren til den forrige Aya-boken har fått betegnelsen «Sesong 2». Å lese disse bøkene er som å se TV-serier som The Wire: Det tar en stund å komme inn i sjargongen og det store persongalleriet, men deretter er man håpløst fortapt i historien.

Marguerite About bor i Frankrike, og debuterte som tegneserieforfatter med bøkene om Aya, som er lagt til hennes barndoms Elfenbenskyst på 1970- og 1980-tallet. Landet i serien er preget av fremtidsoptimisme og fred, et slags afrikansk Flåklypa av burleske bønder og kalkulerende kosmopolitter.

I boken møter vi igjen personene fra første bind, med til dels nye problemer. Den homofile frisøren Innocent har reist til Paris, og synes det er et forvirrende sted; Den umodne bryggeriarvingen Moussa har rømt hjemmefra og bruker opp farens penger på filantropiske prosjekt – med farens detektiver i hælene; Aya selv har begynt å studere, men blir raskt objekt for ubehagelige seksuelle fremstøt fra en professor. Dette er bare tre av dem vi møter i et persongalleri som består av alt fra svindlerprester til forrykte, tradisjonsbundne patriarker.

Abouet er en dyktig historieforteller, og hun forteller et vell av sammenflettede historier uten å bruke en eneste overordnet fortellerstemme. Alt blir fortalt gjennom scener og dialog, og effekten er ikke ulik å se fem episoder av en meksikansk såpeopera samtidig. For dette er såpe og forviklingskomedie og lettbent drama, pepret med en uendelig variasjon av apokryfe ivorianske munnhell og en og annen Tintin-referanse. Abouets svunne Elfenbenskyst er et Afrika vi sjelden møter, og det er lett å bli avhengig av det i serieform.

Aya fra Yopougon

Dere får unnskylde den rølpete tittelen, den er en del av poenget.

I negerlandsbyen

«Aya fra Yopougon»
Marguerite Abouet og Clément Oubrerie
Minuskel forlag
352 sider

Fremstillinger av Afrika i tegneserier har et velfortjent dårlig rykte, men boken om Aya forteller en lykkeligere historie fra Elfenbenskystens glansperiode.

Jeg har levd store deler av livet med et forvrengt bilde av Afrika, men det er tegneserienes feil alt sammen. Helt fra jeg var liten har denne verdensdelen vært synonym med et sted hvor de hvite heltene drar for å finne skatter eller for å løse mysterier. Praktisk nok var de fastboende gjerne naturbarn som ikke var interessert i rikdommer, og alt for naive til å forstå at albinogorillaen som spredte frykt i området bare var en utkledd banditt.

Amerikanske Carl Barks sendte Onkel Skrue til «mørkeste Afrika» hvor han hisset på seg en lokal heksedoktor. Belgierne burde kanskje vite bedre siden de hadde kolonier i Afrika, men Hergés «Tintin i Kongo» er så drøy at det fortsatt er kontroversielt å gi den ut på nytt. André Franquin sendte Sprint og Kvikk til afrikanske gruver og plantasjer som selvsagt alltid ble ledet av de hvite. Hadde det ikke vært for europeerne hadde det aldri blitt tatt et ærlig spadetak i hele Afrika.

Men hvor er hverdagslivet oppe i alt dette? I utgangspunktet var det ikke noe jeg savnet, både fordi en 12-åring ikke bryr seg om nyanser, men også fordi tegneseriemediet lenge ikke brydde seg med annet enn humor og action. Selv i dag blir Afrika stort sett brukt som eksotisk kulisse i europeiske og amerikanske tegneserier. Frode Øverli fikk tyn for kannibalene i «Rutetid»-serien sin i vinter selv om han bare vender og vrir på gamle tegneserieklisjeer; Nokså samtidig ble oslogutten Josef Yohannes’ «The Urban Legend» lansert som tidenes første afrikanske superhelt, men den var langt fra den første (og ikke videre god heller). Det er åpenbart at vi heller trenger å lese gode tegneserier fra det afrikanske kontinentet.

Marguerite Abouet bor i Frankrike, men vokste opp på Elfenbenskysten. Sammen med Clément Oubrerie ville hun gi et annet bilde av Afrika enn krigen og sulten hun fant i mediene. Serien om Aya er ikke selvbiografisk, men tar utgangspunkt i livet hun kjente fra Elfenbenskysten på slutten av 1970-tallet. Den gangen var det lille landet var preget av relativ velstand, og problemene kunne lett gjenkjennes fra såpeseriene på TV. Abouet viser at trøbbel med arbeid, kjærlighet og vennskap er universelle størrelser, og selv forskjellene sier noe om likhetene mellom afrikanske og europeiske lesere: I stedet for influensa er det malaria som gjør at folk ligger syke på sofaen, og ekteskapsproblemer kan like gjerne oppstå av utroskap som av ønsket om å ta en kone nummer to.

Den norske utgaven av «Aya» samler tre av seriens foreløpig seks bind. Den starter hjemme i stuen hos Aya selv, hvor faren Ignace samler familie og venner hver kveld klokken syv for å se tv-reklamen for bryggeriet hvor han jobber. Det er den første reklamen som blir sendt på fjernsyn i landet, og dagene er preget av optimisme. Vennene til Aya planlegger fremtiden og fester om nettene, mens foreldrene jobber i lokale bedrifter. Noen av dem blir dradd mot det eksotiske Frankrike, selv om alle vet at livet der er vanskelig. Heksedoktorene med knokler i nesen og bastskjørt må du se langt etter, selv om de iblant blir omtalt med frykt i stemmen. Den pliktoppfyllende Aya selv vil bli lege.

Persongalleriet er stort og variert, fra lokale forretningsmoguler til sløve bilmekanikere. Det er flere tråder som går gjennom hele boken, men det settes gjerne også av en side eller to til hverdagslige beskrivelser. Abouet og Oubrerie har tegnet boken i en typisk fransk stil, med sterke farger og en strek som ligger midt mellom det skisseaktige og det realistiske.

Jeg skal ikke si at jeg hadde lest «Aya» da jeg var tolv, fylt som den er med voksne tema (for ikke å si kjemisk fri for skurker i gorilladrakter). Men boken viser noe viktig som ofte blir glemt når stereotyper i tegneserier blir diskutert: Vi bør ikke kreve realistiske verdensfremstillinger av våre egne serietegnere, men heller lese mer tegneserier fra andre verdensdeler. Jeg tør vedde på at afrikanske serietegnere sitter på noen like avsindige beskrivelser av skandinavia som vi gjør av deres hjemtrakter. Og mitt 12 år gamle jeg ville slukt dem med stor fryd.