lørdag 22. juni 2013

Prokon


Tilbake fra popkunsten

«Prokon»
Peter Haars
Magikon Forlag
104 sider
Karakter: 3

Syttitallsklassiker står seg ikke like godt i dag

Ingen tjener penger på å lage ting som varer, og løsningen på gamle problem er stort sett å kjøpe noe nytt. Slik har de det i byen Prokon, helt til fremgangen blir truet av en ond galning med en evighetsformel…

Det er knapt noen brannfakkel å hevde at når gamle klassikere utgis på nytt, bør man se på om de kan leses med utbytte i dag. På 1970-tallet ble det utgitt en rekke tegneserier som kommer til å bli slukt også av neste generasjon, men «Prokon» er ikke blant dem. Historien slekter på det norske syttitallets tynt sci-fi-kledde samfunnskritikk (det er svært naturlig at forfatter Tor Åge Bringsværd skriver forordet), mens bokens konsumkritikk like gjerne kunne blitt levert av en mann som slår med slegge og skriker konsumere! konsumere! konsumere!

På den andre siden er boken dritlekker. Dette er en faksimileutgave, altså scannet fra et eksemplar av den opprinnelige utgaven fra 1971. Inntrykket av at dette er et kunstobjekt mer enn en underholdningsutgivelse blir understreket av at det kun er trykk på den ene siden av arkene i boken. Peter Haars (1940-2005) flyttet fra Tyskland til Norge i 1962, hvor han var med å starte forløperen til Grafill. Han ble også den første professor i grafisk design og illustrasjon ved Statens håndverks og kunstindustriskole. Han jobbet med bokomslag og plakatdesign, og særlig sistnevnte innkasserte han mange priser for. Nesten hver eneste side i «Prokon» er egnet til å klippes ut og rammes inn. Haars tok Roy Lichtensteins popart – som i utgangspunktet var stjålet fra tegneserier – og brukte de feite linjene og de glinsende overflatene i rutene. Stil og innhold står således godt sammen: Det er velegnet som en tidskapsel som de spesielt interesserte vil studere, men er ikke noe for den jevne leser i dag.

Überviking


Harde karer fra Bjørgvin

«ÜberViking»
Are Edvardsen (red.)
Überpress
94 sider
Karakter: 5

Bergensbasert antologi får endelig full klaff i tredje utgave 

Det er ingen tvil om at vikinger gjør seg godt i tegneserier. Fra da Asterix møtte dem på 1960-tallet til de danske Valhall-tegneseriene har forfedrene våre vist seg å være festlig uforutsigbare og ikke minst en sann svir å tegne. Vikinger er også temaet for den tredje utgivelsen av den bergenske «Über»-antologien. Dette nummeret samler seksten norske serieskapere, blant dem Ellen Bergheim, Jorunn Hanto-Haugse, Johann Grimstvedt og Gard Helset. Antologien gjør ingen forskjell på humor, eventyr eller skrekk, men de fleste (og mest vellykkede) historiene har i alle fall et element av humoristiske poeng i seg.

Etter to antologier med henholdsvis zombier og havet som tema, har «Überviking» blitt den kraftdemonstrasjonen som prosjektet hele tiden har aspirert til. Den litt ekskluderende følelsen av internhumor som preget de tidlige utgivelsene er borte, til fordel for et rikt bilde av hva som skjer i tegneserienorges undergrunn akkurat nå. Der er det selvsagt mye slaps, og for alle de som elsker Johann Grimstvedts hodeløse, blodsprutende macholek med «Geir Onimo» (som forøvrig også er ute i eget hefte nå), vil det være noen som setter større pris på Gard Helsets lemen-som-vikinger-historie eller Espen Steins mørke «Berserk». Bergenseren Kristoffer Lindseth dukker opp ut av det blå med det intenst grafiske høydepunktet «Gaupemat».

En antologi har nødvendigvis opp- og nedturer. Vikingenes blodharde livsinnstilling blir brukt av flere av serieskaperne med stort hell, mens noen ytterst få fremstår som en smule humørløse eller med for dårlig utviklede poeng. «Überviking» innfrir uansett løftene fra de første nummerne, nå er det bare å benke seg i påvente av neste gilde.

Walk of Life: Du, meg og Kurt


Rusletur i galskapen

«Walk of Life: Du, meg og Kurt»
Trond J. Stavås
Eget forlag
38 sider
Karakter: 3

Alt om den snakkende brødristerens håndlanger

Har du ikke hørt om trønderen Trond J. Stavås før, er du trolig heller ikke fast gjest på nettserier.no. Dette er et nettsted hvor norske serieskapere publiserer tegneseriene sine, og får tilbakemeldinger fra likesinnede. På tross av overvekten av stripeserier er Nettserier er det mest blomstrende tegneseriemiljøet i Norge, og flere serier som senere har hatt stor suksess  (som Jorunn Hanto-Haugses Reveland) startet der. Walk of Life har ikke truffet det store publikum, men trykkes i to lokalaviser og er nå ute med sitt tredje egenpubliserte album.

Universet er et typisk forstadsmiljø, hvor slackeren Marco bor sammen med kjæresten Vivian. Det absurde elementet introduseres i form av en maktgal, snakkende brødrister og dennes stumme men godslige håndlanger Kurt. I albumformatet har Stavås forlatt stripeformatet til fordel for en 32 siders sammenhengende historie. Det gjør at han slipper å fortelle historien med punchlines, samtidig som at han kan koste på seg Frode Øverliske tilbakeblikk til figurenes fødsel og barndom.

Tegningene er barnlige og enkle, noe som har blitt typisk for en del av Nettserier-estetikken. Historien er likeså, hvor plottet dreier seg rundt voksne mennesker som kjemper om å få være «lekekamerater», og sviktende indre logikk – selv for en serie med snakkende brødristere. Om «Walk of Life» har én kvalitet som kan løfte den ut av obskuriteten, må det være alt det harde arbeidet Stavås legger ned i den. Trolig må et eventuelt gjennombrudd vente på seg til Stavås konsentrerer seg om et nytt, mindre begrensende prosjekt.

Outré #1


Oppussingsobjekt

«Outré #1»
Glenn Møane & Magnus Aspli (red.)
Outré Press
54 sider
Karakter: 2

Gratis norsk antologi trenger mer tankekraft

Det kan virke så enkelt å sette sammen en god antologi. Et knippe bidragsytere, et løst tema å jobbe ut fra, og vips så skuer man tidsånden på tennene. Det er ikke før det går galt at man ser at også dette er en kunst.

«Outré» er tredje skudd på stammen i en tegneserievår som allerede bugner av antologier. De bergensbaserte «Vegetable Comics» og «Überviking» er ute i disse dager, men «Outré» skiller seg ut ved å være gratis og kun i PDF-format. Det er et fantastisk initativ, men man får bange anelser allerede av de åpne dørene som blir forsøkt sparket inn i lederen: Tegneserier er ikke bare for barn, kan vi lese. Om «Outré» har ambisjoner om å bevise noe på tegneseriers vegne, vil neste nummer tjene på å stramme inn både design, innhold og planlegging.

Under fanen «responsibility» (antologien er på engelsk) samles norske og internasjonale serieskapere med sci-fi og fantasypregede novellehistorier, illustrasjoner og intervjuer. Problemet er at historiene har enten forvirrende eller dårlige poeng (eller begge deler), og heller ikke de helsides illustrasjonene klarer å fortelle en historie. (Unntaket er Cécile Bruns vakre «The Heir».)

På tross av god plass mangler det informasjon om bidragsyterne i antologien, noe som kunne satt dem i sammenheng. Heller ikke intervjuene virker gjennomtenkte. «Saga»-illustratør Fiona Staples bidrar ikke i bladet, så hvorfor ha en lengre tekst hvor hun presenterer seg selv? Tar man bergensbrillene på er det mest interessante at tegneren Kim Holm er med, men Kim Holm er da også en kosmisk kraft som utelukkende eksisterer for å være med på ting som dette.

Tross alt gleder vi oss likevel til neste nummer i desember. Tanken er så god at «Outré» fortjener flere sjanser.

Vegetable Comic


Les mer grønt

«Vegetable Comic»
Diverse bergensere
Eget forlag
64 sider
Karakter: 5

Bergenske serietegnere serverer organisk dyrkede sider

Etter et svært stille halvår på den norske tegneseriefronten skjer plutselig mye på en gang. Mange spennende antologier er på trappene, og den første ut er «Vegetable Comic». Denne utgivelsen har sitt utspring i kunstskole- design- og animasjonsmiljøet i Bergen, og er en mellomting mellom et kunstobjekt og en fanzine. Den ser bedre ut enn noen undergrunnsutgivelse du noensinne har sett, med sitt silketrykkede omslag og sort-hvite, veldesignede sider. På innsiden finner du seks historier signert Tord Torpe, Terje Vestervik, Ny Tur Tim, Berliac og Derek Ercolano. Innholdsmessig er de inspirert av tonen til Dongery-kollektivet og Forresten-utgivelser, med en blanding av naiv humor og tildels mørke undertoner. De ulike bidragene blir knyttet sammen av overlappinger, enkelttegninger, og fellestemaet grønnsaker. Noe er på norsk, noe på engelsk; noe er fascinerende friskt, andre ting er småplatte. Tilsammen er likevel «Vegetable Comic» en svært vakker utgivelse, og det den bebuder burde få alle serielesere til å juble: Tanken er at det skal komme to antologier i året, hver med et nytt «tilsynelatende banalt og absurd» tema.

Mickey Mouse Color Sundays: Call of the Wild


Mus i arkivene

«Mickey Mouse Color Sundays: Call of the Wild»
Floyd Gottfredson
Fantagraphic Books
280 sider
Karakter: 5

Utgivelse for nerdene som vil bli musevise

Floyd Gottfredson var for Mikke Mus det Carl Barks var for Donald. Fra 1930-tallet og frem til han la ned tusjen i 1975 sendte han musen ut på alt fra storslåtte eventyr til trøblete vårrengjøringer, og skapte i samme slengen figurerer som Spøkelseskladden, Politimester Fiks og nevøene Tipp og Topp. Det skjedde ikke i tegneseriebladene der Barks forkvakklet sitt publikum, men på avisenes tegneseriesider.

I 1930 var Mikke Mus Disneys største stjerne, og etter suksess i tegnefilmene dukket han først opp i daglige avisstriper, deretter på søndagssidene. Mens de daglige avisstripene med Mikke var del av lange actioneventyr, ga de større, fargelagte søndagssidene anledning til å roe ned tempoet. Det var mange nok ruter til at Gottfredson kunne bygge opp både slapstick og verbale poeng på samme side, samtidig som at det var plass til å utvikle figurene i serien. Denne boken samler de fire første årene med Mikke Mus-søndagssider. Her møter vi ikke den samme musen vi kjenner i dag, men yngre versjon som er mer klar for å gjøre ugang. Noen av historiene vil være velkjente for nordmenn som leste Disneys kjempebøker på 1970- og ’80-tallet, for eksempel når Mikke løser mysteriet med de forsvunne frakkene sammen med en veldig tidlig utgave av Donald. Også Langbein er i utgangspunktet en helt annen figur, men i løpet av boken utvikler han seg fra plageånd til Mikkes bestevenn.

Fantagraphics gjør et enestående arbeid i å gi ut gamle serier i definitive utgaver (de gjør for tiden det samme med blant andre Carl Barks, Peanuts og Pogo), og også her er det forklarende essays og bakgrunnstoff som setter mann og mus inn i historisk sammenheng.

Happy!


Blodspor i snøen

«Happy!»
Grant Morrison og Darick Robertson
Image Comics
112 sider
Karakter: 4

Nesten parodisk mørk julehistorie akkurat i tide til våren.

Hvor hardkokt er du egentlig om du har en lyseblå hest ved navn Happy som fantasivenn? Ikke særlig, men Nick Sax kan unnskylde seg med at den ikke er hans. Happy tilhører en kidnappet liten jente som Nick aldri har hørt om, men som veldig snart vil bli drept. Fantasivennen hennes hjemsøker Nick for å be om hjelp, som på sin side patologisk uinteressert. Nick Sax er en tidligere politimann og nåværende leiemorder med null tro på livet eller menneskene: «I kill people for money to buy booze, sex and eczema medication» sier han på et tidspunkt.

«Happy!» er en miniserie fra to andre svært hardkokte menn som nå samarbeider for første gang, nemlig forfatter Grant Morrison (Batman, The Invisibles) og tegner Darick Robertson (Transmetropolitan, The Boys). Utgangspunktet var åpenbart å lage den mest voldelige og bedrøvelige julehistorien som tenkes kan, med en barnedrepende nisse som får «Bad Santa» til å se ut som Sundt-nissene. («Happy!» ble sluppet i fire hefter rundt juletider 2012, men det er først nå den samlede utgaven dukker opp.)

Tegningene til Robertson har den umiddelbare høykontrasten til kjølige HDR-fotografier. Sammenstillingen av det røffe universet med en småhysterisk, neonfarget barnetevefigur er del av den svarte komikken, mens både forfatter og tegner går inn for å skape i Nick en antihelt med så mye «anti» og så lite «helt» som overhodet mulig.

Det er morsomt langt på vei, men det korte formatet legger begrensninger som ikke blir håndtert godt nok. På den annen side er grensen hårfin mellom effektiv historiefortelling og lemfeldig omgang med narrativen. Les den nå eller spar den til jul.

WIZZYWIG


Gutteromsterroristen

«WIZZYWIG»
Ed Piskor
Top Shelf Productions
290 sider
Karakter: 4

Alt du ikke visste om hackere

Jeg vet ingenting om hackere. Bortsett fra et og annet nyhetsinnslag om Anonymous eller internasjonal spionasje, har jeg stort sett all informasjonen min fra filmen War Games (1983). Men det fantes hackere selv før den tiden, før det fantes datamaskiner.

Ed Piskors «WIZZYWIG» (en sleivete versjon av datakode-begrepet What You See Is What You Get) gir deg kunnskap du ikke ante fantes. Boken kom ut i fjor, men etter å ha tatt meg selv i å starte utallige samtaler med «...jeg leste at det finnes hackere som...», innser jeg at denne tegneserien må anbefales.
Boken følger Kevin «Boingthump» Phenicle, en fyr som fra skolealderen av har et talent for å manipulere ulike systemer. Sammen med en kompis oppdager han hvordan telefonkiosker kan lures til å gi gratis samtaler, og om «WIZZYWIG» bare fortalte om den underlige subkulturen «phone phreaking» ville den være interessant nok. Kevin jobber seg videre, mot datamaskiner, modemer og store teleselskaper. Ed Piskor forteller historien om en asosial men grunnleggende god fyr som ikke klarer å la være å utnytte svakheter i systemer. Piskor skildrer flere av fremgangsmåtene i detalj: Vil du vite hvordan du saffer deg en ny identitet i USA, finner du svaret her.

Ed Piskor har tidligere illustrert to bøker for tegneserielegenden Harvey Pekar. I sin egen bok gir han et fascinerende glimt inn i en nokså renslig underverden. Talentet hans ligger i nettopp disse detaljene, for selv om tegningene er klare og realistiske på en Tintin-aktig måte, klarer han ikke skape noen nærhet til hovedpersonene. Det eneste tegnet på aldring i boken virker å være at hodene blir mindre og kroppene bredere. På tross av dette er «WIZZYWIG» en viktig historie om en subkultur som fortsatt er svært levende.

Loon Land


Bootycall fra rommet

«Loon Land»
Mats J. Sivertsen
iPhone app
Karakter: 3

Elektronisk sci-fi med ukentlige avsnitt

Hva er det første som farer gjennom hjernen din når du møter et vesen fra en annen planet? Er du som hovedpersonen i «Loon Land» er svaret «seksuelle frustrasjoner».

Som om ikke forlagsbransjen hadde nok problemer, må de nå finne ut hvordan vi leser tegneserier på de smarte dingsene våre. Det er ikke nødvendigvis et problem, for tegneserier fungerer ofte utmerket på mobil eller nettbrett. Egmont har allerede eksperimentert med en julehefte-app og en egen app for stripesuksessen «Lunch». I tilfeller som «Loon Land», hvor serien blir publisert i 32 ukentlige avsnitt frem mot sommeren, er faktisk det elektroniske formatet å foretrekke.

Mats J. Siverertsens serie om antropomorfe fugler som får besøk fra verdensrommet dukket først opp i antologien Forresten nummer 26. «Loon Land» har et unikt visuelt uttrykk med sine sterke farger og pussige fuglefigurerer, og de enkle tegningene er godt tilpasset det minimalistiske stripeformatet (til forskjell fra Sivertsens syretripp «Kong Lov» som han ga ut på eget forlag i fjor). Historien så langt dreier seg om hovedpersonenes pubertale angst for seksuell tilkortkommenhet i møte med et overerotisk romvesen. Underveis forsøker Sivertsen å si noe om hvordan vårt samfunn tar imot fremmede.
Dessverre har de salte uttrykkene fra seriens norske versjon blitt erstattet med en mindre spenstig engelsk. I tillegg blir søte-dyr-erotikken («Rocky» ser ut som Donald i forhold) litt trykkende til tider. Det eneste tilfellet hvor jeg ler høyt er når Sivertsen fremstiller innvandrere som lemen som sprenger seg i luften når de blir sinte – det er morsomt nettopp fordi det er så totalt upassende.

Det kan likevel være interessant å følge med hvor «Loon Land» er på vei, om man bare bærer over med en treg og lite intuitiv app – fremtidens svar på dårlig trykkvalitet.

Good Dog


Hundedagene

«Good Dog»
Graham Chaffee
Fantagraphics Books
98 sider
Karakter: 4

Firbeinte Ivan forteller om sitt liv som hund

«Flink bisk» sier vi gjerne på norsk når en hund utmerker seg. Hunden Ivan i denne historien vil gjerne være en slik bisk, men det er ikke lett når man er herreløs og i tillegg blir plaget av mareritt om å miste sauer og bli jaget av monsterkaniner. Noen kompiser har man jo, men den velfødde og litt begrensede bulldogen Kirby kan ikke egentlig hjelpe. Det er først når Ivan møter en flokk herreløse hunder ledet av den karismatiske Sasha at tilværelsen hans tar en vending.

Amerikanske Graham Chaffee er ingen flittig tegneserieskaper. På starten av 1990-tallet ga han ut en tegneserieroman og en samling tegneserienoveller, men siden 1995 har han jobbet som tatovør på heltid. Interessant nok ligger det ikke noe av tatoveringskunsten i «Good Dog», som derimot er tegnet med enkle, naturalistiske streker i svart-hvitt. Boken kan minne om «Hundevakta» av Evan Dorkin og Jill Thompson (som har gått i Nemi-bladet), men Chaffee fokuserer mer på realistiske hundepersonligheter og mindre på eventyr og spenning. Hundene i «Good Dog» speiler også ulike mennesketyper og -opplevelser, som gjengmentalitet, ønsket om tilhørighet og det å finne sin egen måte å gjøre ting på.

Chaffee har laget en stillferdig bok med vakre tegninger og en enkel, godt fortalt historie uten spesialeffekter. Den vil kanskje forsvinne i jungelen av gode utgivelser, og du vil kanskje ikke huske den om ett år, men kommer du over den er «Good Dog» verdt å lese.

Nemi #115


Umulig å ignorere

«Nemi #115»
Lise Myhre m.fl.
Egmont Kids Media
42 sider
Karakter: 5

Omveltninger på vei for Nemi-bladet

Er Nemi Norges beste tegneserieblad? Nja, det kjemper i alle fall med Pondus om topplasseringen, spesielt nå som Lars Lauvik har pensjonert stripeserien (og bladet) Eon. Selv om det har blitt populært å mislike Lise Myhres serie, er det umulig å komme utenom bladet om du interesserer deg for norske tegneserier.

Nummer 115 markerer det siste albumet med Sigbjørn Stabursvik som redaktør. Fra neste nummer tar Eon-redaktør Iselin Røsjø Evensen over. Forhåpentligvis fortsetter hun satsingen på de nye, gode norske tegneseriene som har vært Nemi-bladets store fortrinn (selv om konflikter med henne allerede skal ha sørget for at bergenstegner Kim Holm slutter å levere materiale til bladet).

I #115 finner du spesielt to tegnere som er verdt å merke seg med sin kombinasjon av solid håndverk og overraskende humor: Elise Marie Syvertsen og Ida Eva Neverdahl. I tillegg finner du her to av Nemi-bladets eldste bidragsytere, Ronja og Tomas Drefvelin. Drefvelin utmerket seg med rockeserien Rex Rudi, mens hans nye serie «20mg Drefvelin» blir løftet av en unik strek og mørkt innhold. David Skaufjords leksikalske (og fryktelig tegnede) ensidere om film er også morsomme.

Høydepunktet i bladet er den åtte sider lange historien «Gamle Venner» skrevet av Knut Nærum og tegnet av Karstein Volle. Er det en parabel om aldring eller en mørk sci-fi? Kanskje begge deler, og du kommer til å lese den flere ganger.

Etter en dårlig periode i 2012 er Nemi-bladet igjen på vei til toppen, og tør fortsatt satse på mer enn ren humor. La oss sette vår lit til de mørke kreftene.

Castle Waiting Volume 2


Hverdag i eventyrland

«Castle Waiting Volume II»
Linda Medley
Fantagraphics Books
472 sider
Karakter: 6

Hva skjer etter «lykkelig alle sine dager»?

Eventyr har strenge rammer, uten noe rom for dikkedarer. Tornerose stikker seg på en torn, faller i søvn og våkner ikke før prinsen vekker henne med et kyss. Snipp snapp snute.

Dette blir unnagjort med vimsete effektivitet allerede på de første sidene i Linda Medleys storslåtte fantasytegneserie «Castle Waiting». Det nye grepet er at historien blir sett gjennom øynene til eventyrenes bipersoner, innbyggerne på slottet som ser Tornerose og prinsen forlate slottet i hastende bryllupsrus og som ikke helt vet hva de skal gjøre etterpå.

Slottet utvikler seg til å bli et fristed for dem som trenger tilflukt og hvile, det være seg mennesker, dyr eller diverse eventyrfigurer. Her er en kjempe, et medlem av en nonneorden som utelukkende består av kvinner med skjegg, et eselmenneske og dusinvis av husskrømt, nisser og bankeånder. Det hele blir styrt med kjærlig og distré hånd av en dandy i storkeform, og Medley utbroderer livshistoriene til persongalleriet etter tur.

Medleys tegneserie har blitt sammenlignet med Jeff Smiths«Bone», ikke minst fordi det er en familievennlig, selvutgitt fantasytegneserie i sort-hvitt. I mine øyne kommer «Castle Waiting» best ut i sammenligningen siden den holder et jevnt over skyhøyt nivå både i historie og strek over alle sine nesten tusen sider. Det er en varm, human, feministisk og livsbejaende tegneserie som vil appellere til lesere av begge kjønn fra tidlig i tenårene og oppover.

Dette andre og hittil siste bindet blir utgitt av Fantagraphics i april. Har du ikke lest serien ennå, er det ikke for sent å starte ved begynnelsen. Du har mange eventyr i vente.

tirsdag 4. juni 2013

Savnet katt


Hund jager katt

«Savnet katt»
Jason
Magikon forlag
152 sider
Karakter: 5

Jasons første tegneserieroman er en klassisk detektivhistorie på den ene siden, og en sår fortelling om tapt kjærlighet på den andre.

Raymond Chandler og noir-filmene basert på detektivbøkene hans har lenge vært en del av Jasons tegneserieunivers. Det er et univers som ellers er befolket av statister fra b-filmer fra Hollywoods gullalder; av romvesener, zombier, cowboyer, sverdsvingere og varulver. «Savnet katt» starter med at privatdetektiven Dan Delon finner den forsvunne katten, men sjangeren tro er dette bare starten på et større mysterium. Den ensomme Delon får god kontakt med katteeieren Charlotte, og når hun plutselig forsvinner klarer ikke detektiven slutte å tenke på henne. Charlotte blir en konstant tilstedeværelse i livet hans, og jakten på henne foregår parallelt med andre etterforskningsjobber. Ut fra landemerkene finner «Savnet katt» også sted i Jasons nye hjemby Montpellier.
I bøkene om Philip Marlowe var Raymond Chandler en mester i å la flere tilsynelatende urelaterte saker gå opp i en høyere konspirasjon. (Det var iblant så påfallende at Douglas Adams har skrevet to nokså vellykkede parodier om den «holistiske» detektiven Dirk Gently, som mener alt henger sammen.) En liten skuffelse i «Savnet katt» er at Jason ikke trekker trådene tilsammen på en like tilfredsstillende måte. Ingenting henger i løse luften, men sjangerspillet i boken lover en høyere form for indre forbindelser som ikke innfris. Siden dette tross alt er Jason, viser boken seg likevel å romme noen overraskelser som aldri ville falt Chandler inn.

På tross av en imponerende produksjon (han har gitt ut minst én bok i året siden 2000), har Jason aldri tidligere jobbet i langformat. Bøkene hans har enten vært 60-siders album i den fransk-belgiske tradisjonen, eller novellesamlinger som «Low Moon». Overgangen til en 150 sider lang historie er ikke så stor som man skulle tro. Det gir Jason plass til både å bygge opp historien, til actionscener og til dialog som hører hjemme både i en Humphrey Bogart-film såvel som i fransk nybølge. Det gjør også at Jason kan kombinere to av styrkene sine til større effekt enn tidligere: Knapp og god dialog sammen med helt stille partier.

På overflaten er det lett å tenke at Jason har stagnert. Katte- hunde- og fuglefigurene vi møter i «Savnet katt» er til forveksling like de som bakset med anger og livskriser i «Vent litt...» fra 1999. Ser man nøyere etter vil man få øye på en langsom raffinering frem mot en tegnestil som er ekstremt formalisert. Å lese denne boken føles som å lese selve essensen av en tegneserie: Fire nøyaktig like store ruter på hver side; et minimum av mimikk (storparten av figurene har ikke engang pupiller); bruk av svært få streker til å fortelle kompliserte ting. Jason er en serietegner som skylder vel så mye til Buster Keatons sans for timing og historiefortelling som til Lewis Trondheims streker. Gaven hans er å appropriere alle bestanddelene og skape sitt eget univers. Det er ingenting tegneserieinternt i Jasons bøker, den strenge formalismen peker bare utover, ikke innover. Han er aldri mer elegant enn i de små perfekte gestene, som når han lar en eggeklokke markere årene som går, eller måten han bruker stillhet som komisk effekt.

I motsetning til de siste utgivelsene, som har blitt fargelagt av Jasons kollega Hubert, er «Forsvunnet katt» holdt i svart-hvitt med kun noen velplasserte strøk av brunlig oransje for å få frem detaljer. Det er et godt valg for en historie som på en måte føles som om den tilhører en annen tid. Som en mørk hollywoodfilm fra 1950-tallet transplantert til middelhavskystens egen noir.