Savnet katt

Hund jager katt

«Savnet katt»
Jason
Magikon forlag
152 sider
Karakter: 5

Jasons første tegneserieroman er en klassisk detektivhistorie på den ene siden, og en sår fortelling om tapt kjærlighet på den andre.

Raymond Chandler og noir-filmene basert på detektivbøkene hans har lenge vært en del av Jasons tegneserieunivers. Det er et univers som ellers er befolket av statister fra b-filmer fra Hollywoods gullalder; av romvesener, zombier, cowboyer, sverdsvingere og varulver. «Savnet katt» starter med at privatdetektiven Dan Delon finner den forsvunne katten, men sjangeren tro er dette bare starten på et større mysterium. Den ensomme Delon får god kontakt med katteeieren Charlotte, og når hun plutselig forsvinner klarer ikke detektiven slutte å tenke på henne. Charlotte blir en konstant tilstedeværelse i livet hans, og jakten på henne foregår parallelt med andre etterforskningsjobber. Ut fra landemerkene finner «Savnet katt» også sted i Jasons nye hjemby Montpellier.
I bøkene om Philip Marlowe var Raymond Chandler en mester i å la flere tilsynelatende urelaterte saker gå opp i en høyere konspirasjon. (Det var iblant så påfallende at Douglas Adams har skrevet to nokså vellykkede parodier om den «holistiske» detektiven Dirk Gently, som mener alt henger sammen.) En liten skuffelse i «Savnet katt» er at Jason ikke trekker trådene tilsammen på en like tilfredsstillende måte. Ingenting henger i løse luften, men sjangerspillet i boken lover en høyere form for indre forbindelser som ikke innfris. Siden dette tross alt er Jason, viser boken seg likevel å romme noen overraskelser som aldri ville falt Chandler inn.

På tross av en imponerende produksjon (han har gitt ut minst én bok i året siden 2000), har Jason aldri tidligere jobbet i langformat. Bøkene hans har enten vært 60-siders album i den fransk-belgiske tradisjonen, eller novellesamlinger som «Low Moon». Overgangen til en 150 sider lang historie er ikke så stor som man skulle tro. Det gir Jason plass til både å bygge opp historien, til actionscener og til dialog som hører hjemme både i en Humphrey Bogart-film såvel som i fransk nybølge. Det gjør også at Jason kan kombinere to av styrkene sine til større effekt enn tidligere: Knapp og god dialog sammen med helt stille partier.

På overflaten er det lett å tenke at Jason har stagnert. Katte- hunde- og fuglefigurene vi møter i «Savnet katt» er til forveksling like de som bakset med anger og livskriser i «Vent litt...» fra 1999. Ser man nøyere etter vil man få øye på en langsom raffinering frem mot en tegnestil som er ekstremt formalisert. Å lese denne boken føles som å lese selve essensen av en tegneserie: Fire nøyaktig like store ruter på hver side; et minimum av mimikk (storparten av figurene har ikke engang pupiller); bruk av svært få streker til å fortelle kompliserte ting. Jason er en serietegner som skylder vel så mye til Buster Keatons sans for timing og historiefortelling som til Lewis Trondheims streker. Gaven hans er å appropriere alle bestanddelene og skape sitt eget univers. Det er ingenting tegneserieinternt i Jasons bøker, den strenge formalismen peker bare utover, ikke innover. Han er aldri mer elegant enn i de små perfekte gestene, som når han lar en eggeklokke markere årene som går, eller måten han bruker stillhet som komisk effekt.

I motsetning til de siste utgivelsene, som har blitt fargelagt av Jasons kollega Hubert, er «Forsvunnet katt» holdt i svart-hvitt med kun noen velplasserte strøk av brunlig oransje for å få frem detaljer. Det er et godt valg for en historie som på en måte føles som om den tilhører en annen tid. Som en mørk hollywoodfilm fra 1950-tallet transplantert til middelhavskystens egen noir.